Vennskap - slutte å prøve?

[AnonymBruker]

Jeg er en omgjengelig og lojal kvinne, som har lett for å stifte vennskap. Å holde på dem derimot, det har vist seg å være vanskelig. Gang på gang skyver jeg vennene fra meg, når jeg føler meg såret. Jeg blir nok alt for lett såret, tåler mindre og mindre for hver negative situasjon... Et konkret eksempel er at mine venninner sier de skal komme til meg på besøk, men enten ikke dukker opp eller bare er rett innom hos meg når planen var at de skulle overnatte eller være lenger. Jeg vet ikke med dere, men dersom vi avtaler at jeg skal reise til en venninne og overnatte, så er det nettopp det jeg gjør. Nå har jeg prøvd flere ganger å invitere, men det skjærer seg på en eller annen måte hver eneste gang. Kan jeg leve et ok liv uten venninner på privaten? Har snille kollegaer og et par mannlige venner, men det vil aldri bli så dypt som de gode vennskapene jeg hadde i ungdommen. Jeg er i grunn ganske fortvilet over dette.

Anonymkode: 0ea29...66c

[AnonymBruker]

De aller fleste vennskap man etablerer i voksen alder blir jo en annen type vennskap enn på ungdomskolen. Folk er jo opptatt med alt mulig rart og man er heldig dersom man kan møtes hver måned. 

Dersom du forventer å ha slike intense vennskap som i ungdomstiden, så forstår jeg at du støter folk bort. De fleste har ikke tid til slikt...

Anonymkode: b49c4...4a4

[FrøkenMånestråle]

Enig med hen over men forstår godt at du savner slike vennskap man hadde i ungdommen. Men man blir voksen og får det mer travelt og ting skjer. Men det er ikke greit at folk du har avtale med dropper det i siste liten, det er respektløst. Ikke vet jeg hvor gammel du er men det er vel ikke så vanlig at man overnatter hos hverandre i hytt og pine når man er voksen. Er vel helst når man får besøk fra venner som bor langt vekke man gidder det. Uansett, du kan jo prøve å få deg venner som har litt de samme interessene og ønskene som du har når det gjelder vennskap.  

[AnonymBruker]

Tenker detsame, jeg har behov for frihet og selvstendighet. Har sjelden lyst å overnatte hos venninner lenger sover hjemme. Hvis jeg føler at noen et klengete, og aldri får nok så skyver det meg bort. Jeg har behov for space og frihet. Og jeg har flere venninner som jeg skal fordele min tid på.

Anonymkode: 230e3...b60

[AnonymBruker]

Hvis du prøver å slippe litt taket tror jeg du vil holde mer på venninnene dine. Det skal være balanse i vennskap og det blir det ikke om den ene hele tiden vil være mer sammen enn den andre. Ingen synes det er behagelig å avvise. I ungdomstiden er det mer vanlig å være en gjeng og være sammen hele tiden. I voksen alder har man jobb, studier,kollegaer,forskjellige venner, kjæreste, familie, fritidsaktiviter, hus og hjem, det er mindre tid å fordele på venner. Og alle kan ikke få like mye tidm

Anonymkode: 230e3...b60

[Stoltskeiv]

Du må ikke ha så store forventninger. Vennskap i voksen alder er noe annet som mange sier her. Jeg visste en gang ikke at det var en greie å sove over når man har blitt voksen. Trodde det var mer hvis man var på fylla hos en veldig god venninne. 

Du må tørre å slippe litt take. La vennene dine ta intiativ også. Ikke vær den som hele tiden prøver. Det kan være ganske intenst og da støter du de bort i stede. 

Du må tørre å gi litt slipp på de, for da kommer de tilbake når de har tid til overs Funker hver gang hvis dere er venner. 

[AnonymBruker]

On 5/11/2021 at 9:53 PM, AnonymBruker said:

De aller fleste vennskap man etablerer i voksen alder blir jo en annen type vennskap enn på ungdomskolen. Folk er jo opptatt med alt mulig rart og man er heldig dersom man kan møtes hver måned. 

Dersom du forventer å ha slike intense vennskap som i ungdomstiden, så forstår jeg at du støter folk bort. De fleste har ikke tid til slikt...

Anonymkode: b49c4...4a4

Jeg er veldig inneforstått med at det er annerledes og vanskeligere å prioritere tid med venner når man er voksen og har ansvar. De jeg inviterte sist har jeg ikke sett på over 2 år, og de har flere ganger siden sagt at vi må alle finne på noe en dag. De var også med på og deltok i samtalen rundt når vi skulle møtes. Et par dager før spurde jeg når de tenkte å komme, men da hadde de glemt det... Jeg vet liksom ikke hva jeg kan gjøre mer? Samtidig som de sier de savner å være sammen osv

Anonymkode: 0ea29...66c

[AnonymBruker]

On 5/11/2021 at 10:00 PM, FrøkenMånestråle said:

Enig med hen over men forstår godt at du savner slike vennskap man hadde i ungdommen. Men man blir voksen og får det mer travelt og ting skjer. Men det er ikke greit at folk du har avtale med dropper det i siste liten, det er respektløst. Ikke vet jeg hvor gammel du er men det er vel ikke så vanlig at man overnatter hos hverandre i hytt og pine når man er voksen. Er vel helst når man får besøk fra venner som bor langt vekke man gidder det. Uansett, du kan jo prøve å få deg venner som har litt de samme interessene og ønskene som du har når det gjelder vennskap.  

Jeg bor over en time fra alle venninnene mine, så om de ønsker å være med på noe spesielt blir det overnatting. Veldig vanlig her jeg bor, på grunn av beliggenheten og hvordan man kommer seg hit 🙂 Jeg er i midten av 20-årene. Jeg har flere guttevenner basert på interesser, men føler på begrensningene når det kommer til å lufte tanker og få råd for eksempel. Jeg har absolutt ingen å snakke med livet om, på en måte.

Anonymkode: 0ea29...66c

[AnonymBruker]

On 5/11/2021 at 10:20 PM, Traktorlesba96 said:

Du må ikke ha så store forventninger. Vennskap i voksen alder er noe annet som mange sier her. Jeg visste en gang ikke at det var en greie å sove over når man har blitt voksen. Trodde det var mer hvis man var på fylla hos en veldig god venninne. 

Du må tørre å slippe litt take. La vennene dine ta intiativ også. Ikke vær den som hele tiden prøver. Det kan være ganske intenst og da støter du de bort i stede. 

Du må tørre å gi litt slipp på de, for da kommer de tilbake når de har tid til overs Funker hver gang hvis dere er venner. 

Dette har jeg prøvd nå i et par år, resultatet er at ingen venninner har kommet på besøk/ønsket å møtes. Jeg er livredd for å være for intens, har selv hatt venninner som har vært det, vet hvor kvelende det kan bli. Jeg føler at jeg aldri er førstevalget når venninner har tid til overs, og det var den tiden de hadde... Begynner å innse at det bare kommer til å være slik, de har alltid andre som de heller vil være med. Skrev HI etter å ha blitt glemt bort atter en gang, så jeg var nok litt mer ute av det og emosjonell. Nå har jeg forsonet meg mer med det.

Anonymkode: 0ea29...66c

[FrøkenMånestråle]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg bor over en time fra alle venninnene mine, så om de ønsker å være med på noe spesielt blir det overnatting. Veldig vanlig her jeg bor, på grunn av beliggenheten og hvordan man kommer seg hit 🙂 Jeg er i midten av 20-årene. Jeg har flere guttevenner basert på interesser, men føler på begrensningene når det kommer til å lufte tanker og få råd for eksempel. Jeg har absolutt ingen å snakke med livet om, på en måte.

Anonymkode: 0ea29...66c

Men hvis du bor så langt borte fra venninnene dine så er det jo ikke så rart at de ikke har tid til å treffes så ofte hvis de nærmest må overnatte hver gang. Jeg har en venninne som bor et stykke unna, må ta tog i litt over en time for å treffe henne, det er ikke et problem når jeg har fri, tid og lyst til det, men det er ikke noe jeg gidder ofte for det tar mye tid og hvis jeg måtte overnatte og så hadde jeg nok droppet det. Det blir rett og slett for mye styr. Kan du ikke reise der de bor da? Er jo lettere at en reiser for å møte 4 enn at de må reise for å treffe 1.

Har gode venner som bor i Canada og de prater jeg ofte med på hangouts slik vi bevarer vennskapet på tross av avstand. Er det en mulighet for dere?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, FrøkenMånestråle said:

Men hvis du bor så langt borte fra venninnene dine så er det jo ikke så rart at de ikke har tid til å treffes så ofte hvis de nærmest må overnatte hver gang. Jeg har en venninne som bor et stykke unna, må ta tog i litt over en time for å treffe henne, det er ikke et problem når jeg har fri, tid og lyst til det, men det er ikke noe jeg gidder ofte for det tar mye tid og hvis jeg måtte overnatte og så hadde jeg nok droppet det. Det blir rett og slett for mye styr. Kan du ikke reise der de bor da? Er jo lettere at en reiser for å møte 4 enn at de må reise for å treffe 1.

Har gode venner som bor i Canada og de prater jeg ofte med på hangouts slik vi bevarer vennskapet på tross av avstand. Er det en mulighet for dere?

Dette med avstand har jeg funnet er subjektivt og kommer an på om man er fra byen eller bygda. Kommer aldri til å bli enige der uansett. Det er besøket som foreslår å overnatte, for å slippe å stresse med å rekke siste avgang. Før korona reiste jeg mye til venninnene mine, de inviterte gjerne på café eller fjelltur. Inviterer jeg tilbake får jeg svar om ja eller kanskje, men når dagen kommer har de glemt det eller kan ikke likevel. Hvor ofte er det normalt å møtes i året som voksne i jobb/utdanning men uten barn?

Vi snapper en del, men det føles bare som om det er for syns skyld.

Anonymkode: 0ea29...66c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.5.2021 den 21.20):

Jeg er en omgjengelig og lojal kvinne, som har lett for å stifte vennskap. Å holde på dem derimot, det har vist seg å være vanskelig. Gang på gang skyver jeg vennene fra meg, når jeg føler meg såret. Jeg blir nok alt for lett såret, tåler mindre og mindre for hver negative situasjon... Et konkret eksempel er at mine venninner sier de skal komme til meg på besøk, men enten ikke dukker opp eller bare er rett innom hos meg når planen var at de skulle overnatte eller være lenger. Jeg vet ikke med dere, men dersom vi avtaler at jeg skal reise til en venninne og overnatte, så er det nettopp det jeg gjør. Nå har jeg prøvd flere ganger å invitere, men det skjærer seg på en eller annen måte hver eneste gang. Kan jeg leve et ok liv uten venninner på privaten? Har snille kollegaer og et par mannlige venner, men det vil aldri bli så dypt som de gode vennskapene jeg hadde i ungdommen. Jeg er i grunn ganske fortvilet over dette.

Anonymkode: 0ea29...66c

Er lik selv og forstår deg ts. Prøver å vær grei også misforstår andre det. 

Anonymkode: a8cd8...68c

[Stoltskeiv]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette har jeg prøvd nå i et par år, resultatet er at ingen venninner har kommet på besøk/ønsket å møtes. Jeg er livredd for å være for intens, har selv hatt venninner som har vært det, vet hvor kvelende det kan bli. Jeg føler at jeg aldri er førstevalget når venninner har tid til overs, og det var den tiden de hadde... Begynner å innse at det bare kommer til å være slik, de har alltid andre som de heller vil være med. Skrev HI etter å ha blitt glemt bort atter en gang, så jeg var nok litt mer ute av det og emosjonell. Nå har jeg forsonet meg mer med det.

Anonymkode: 0ea29...66c

Men samtidig trenger det ikke bety noe personlig. Man vokser fra hverandre også finner man andre. Jeg har ei bestevenninne og vi møtes langt i fra ofte. Kanskje par ganger i året, selvom hun bare bor en time unna meg. Jeg vet at hun også omtaler meg som bestevenninne. Og vi snakker med hverandre om ALT. Men likevel er hun dårlig på å ta initiativ, men jeg bryr meg ikke om det. Gir jeg slipp på hun, så vet jeg at hun er der uansett. Og det er det et vennskap er. Man skal ikke trenge å være redd for at den ene forsvinner, hvor godt vennskap er det da egentlig? Da kan det tyde på at noe trengs å snakke om. Og noen ganger er det godt å ta en pause fra venner. Det er sunt å savne litt, for da tar du de plutselig ikke for gitt. 

Ikke jobb så hardt med det. Da støter du bare folk unna fordi de merker det.  Ta det mer ro, chill litt. Lær deg å trives i ditt eget selskap, så kommer ting naturlig. Ikke stress over det, fordi det merkes så godt på andre. Det er da man ofte blir påtrengende uten at man kanskje tenker noe særlig over det. 

Har mange venner som bor laaangt unna meg. Som jeg ikke kan besøke eller de besøke meg når man vil, men vi er fortsatt like gode venner. Og har god kontakt over sosiale medier. Det er liksom det som er det letteste når man er blir voksne. Alle har sitt å drive med. Jobb, noen har fått barn og er opptatt med det. Andre bygger karriere og fokuserer på det. 

Det vil nok ikke bli helt som i ungdommen, men man kan fortsette å ha kontakt over tlf og møtes når det passer for begge parter. Jeg husker selv hvor trist det var da jeg fant ut av at det er vanskeligere å møtes og ha aktivt kontakt med venner, men man må liksom bare godta det for alle har sitt å drive med



 

 

Endret 20. mai 2021 av Traktorlesba96

[FrøkenMånestråle]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette med avstand har jeg funnet er subjektivt og kommer an på om man er fra byen eller bygda. Kommer aldri til å bli enige der uansett. Det er besøket som foreslår å overnatte, for å slippe å stresse med å rekke siste avgang. Før korona reiste jeg mye til venninnene mine, de inviterte gjerne på café eller fjelltur. Inviterer jeg tilbake får jeg svar om ja eller kanskje, men når dagen kommer har de glemt det eller kan ikke likevel. Hvor ofte er det normalt å møtes i året som voksne i jobb/utdanning men uten barn?

Vi snapper en del, men det føles bare som om det er for syns skyld.

Anonymkode: 0ea29...66c

Da ser jeg egentlig ikke helt hva som er problemet deres da... Når det er de selv som foreslår å overnatte så kan det jo ikke være det som er problemet. 

Dette med venner er jo relativt.  Hadde en bestevenninne og vi møttes hver dag, sendte meldinger og pratet på telefon i hytt og pine. Vi hadde et fantastisk vennskap, det kom det helt naturlig, var når jeg var på din alder før og etter jeg fikk barn. Så har jeg en annen bestevenninne og vi prøver å få tatt en kaffe i uka, men av og til sklir det over og det blir annenhver uke. Nå har vi barn begge to så på grunn av corona så må vi jo holde de hjemme før de har antydning til snufs så da blir det slik. Men vi sender meldinger i hytt og pine og så ringest vi alltid om det skjer noe viktig med oss eller barna. En annen god venninne jeg har der møtes vi kanskje 1-2 ganger i året, men prates når det er noe og stiller opp ved behov. Så vi vet begge hvor vi har hverandre men hun er travelt opptatt med jobb, hun er ferdig med barn i hus så da fokuserer hun på jobb.  

Det jeg vil frem til er at alle vennskap er forskjellige og du må rett og slett finne rytmen med disse og kanskje og vurdere om de faktisk er interessert i noe mer kontakt enn fjas på facebook og slikt og om du er interessert i å dykre noe mer vennskap med de når de er som de er.