Var du en mobber som barn/ungdom?

[AnonymBruker]

Var du en mobber som barn/ungdom? Hva tenker du om det nå som voksen? Hvorfor mobbet du? Hvordan valgte du deg ut et offer? Fikk det deg til å føle deg bedre? Vokste du opp i et ressurssvakt hjem, og fikk dårlig oppdragelse? Mobbet du fysisk, psykisk eller begge deler? 

Jeg har aldri forstått hvorfor noen behandler andre, uskyldige mennesker grusomt. Kan du forklare meg? 

Når jeg tenker tilbake på hvem som var mobbere i min skoletid for veldig lenge siden, så ser jeg nå at ingen av dem har fått til noe særlig i livet. Men slik er det vel ikke for alle mobbere? 

Det hadde vært utrolig spennende om dere som var mobbere kan svare. Og har dere som voksen kontaktet offeret for å be om unnskyldning? 

Anonymkode: 2ec0f...693

[AnonymBruker]

Mobbet og ble mobbet. Var sint og trist på hele verden, hadde et trøblete hjemmeliv med fysisk og verbal mishandling og tok det ut på alt og alle både verbalt og fysisk. Gjorde det jeg kunne for å ikke bli mobbet selv, og metoden jeg valgte var å være fæl mot folk. For var jeg ikke det, så ble jeg mobbeofferet istedenfor og det hadde jeg ikke lyst til. Holdt at jeg var det hjemme. 

Anonymkode: 28d70...639

[Chomsky89]

Er jo mye tolkning her også. En fyr i klassen min ble oppfattet som en mobber av enkelte, men ikke av alle. Han var en sær fyr som fikk mye kommentarer, men han tok igjen veldig hardt. Jeg så på dette som overdrevne hevnaksjoner, mens flere andre så på han som en ustabil bølle/mobber.

Kommentarene mot han derimot var aldri mobbing ifølge de fleste.

 

[AnonymBruker]

Jeg mobbet en medelev på ungdomsskolen ved å ikke inkludere henne i det sosiale utenfor skolen. På skolen spurte jeg henne av og til om samarbeid fordi jeg syntes synd på henne, læreren min spurte også om jeg kunne ta meg litt ekstra av henne. Jeg ble ikke veldig fornøyd av at læreren spurte husker jeg. Hun hadde nok ganske lite sosial trening, strevde med å passe inn og forstå de sosiale kodene. 

Jeg er ikke veldig stolt i dag, selv om jeg forstår hvorfor det ble sånn. Har ikke sagt unnskyld, og har heller ingen planer om det. 

På VGS ble jeg holdt utenfor og "mobbet" av en gruppe. Jeg husker jeg synes det var ubehagelig, men det tente også mye pågangsmot og kraft i meg. Jeg hadde en bestevenn og det holdt i massevis. 

Jeg tror de fleste både har mobbet og blitt ertet/mobbet i kortere perioder av livet, det er så tilfeldig hvordan gruppestrukturer blir og hvem som faller litt utenfor. For min del lærte det meg masse om meg selv, jeg er sterk og klarer det meste. 

Anonymkode: 632e0...f6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg mobbet en medelev på ungdomsskolen ved å ikke inkludere henne i det sosiale utenfor skolen. På skolen spurte jeg henne av og til om samarbeid fordi jeg syntes synd på henne, læreren min spurte også om jeg kunne ta meg litt ekstra av henne. Jeg ble ikke veldig fornøyd av at læreren spurte husker jeg. Hun hadde nok ganske lite sosial trening, strevde med å passe inn og forstå de sosiale kodene. 

Jeg er ikke veldig stolt i dag, selv om jeg forstår hvorfor det ble sånn. Har ikke sagt unnskyld, og har heller ingen planer om det. 

På VGS ble jeg holdt utenfor og "mobbet" av en gruppe. Jeg husker jeg synes det var ubehagelig, men det tente også mye pågangsmot og kraft i meg. Jeg hadde en bestevenn og det holdt i massevis. 

Jeg tror de fleste både har mobbet og blitt ertet/mobbet i kortere perioder av livet, det er så tilfeldig hvordan gruppestrukturer blir og hvem som faller litt utenfor. For min del lærte det meg masse om meg selv, jeg er sterk og klarer det meste. 

Anonymkode: 632e0...f6f

Litt småerting og ekskludering har sikkert de fleste opplevd. Men at de fleste skal både ha blitt mobbet og mobbet selv kan da ikke stemme? Ifølge definisjonen på mobbing, så er vel det ganske harde saker? 

TS

Anonymkode: 2ec0f...693

[AnonymBruker]

https://no.wikipedia.org/wiki/Mobbing

Anonymkode: 2ec0f...693

[AnonymBruker]

Nei, men jeg så på uten å gripe inn/gå vekk/eller si i mot. Jeg var usikker og redd for å selv bli utestengt. Jeg har tenkt mye på henne de siste årene. 

Anonymkode: fe7f5...a31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg mobbet en medelev på ungdomsskolen ved å ikke inkludere henne i det sosiale utenfor skolen. På skolen spurte jeg henne av og til om samarbeid fordi jeg syntes synd på henne, læreren min spurte også om jeg kunne ta meg litt ekstra av henne. Jeg ble ikke veldig fornøyd av at læreren spurte husker jeg. Hun hadde nok ganske lite sosial trening, strevde med å passe inn og forstå de sosiale kodene. 

Jeg er ikke veldig stolt i dag, selv om jeg forstår hvorfor det ble sånn. Har ikke sagt unnskyld, og har heller ingen planer om det. 

Anonymkode: 632e0...f6f

Vet du hvordan det har gått med henne videre i livet? Hva hadde du gjort/ sagt om hun konfronterte deg med det?

Anonymkode: cf3ad...8b9

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet av de sterkeste, og mobbet selv de som var svakere enn meg. Evig runddans i mange år. Ikke stolt av det, og har sagt unnskyld til noen av de jeg har fått tak i.

Anonymkode: 42ddb...ebd

[AnonymBruker]

På barneskolen ble jeg mobbet en del, mye av det har jeg fortrengt, og jeg tolket nok ikke alt riktig på den tiden, jeg tok det ikke så hardt som jeg kanskje burde. 
 

På ungdomskolen havnet jeg i en stor gjeng og ble aldri mobbet. Jeg var med på litt mobbing der men det var aldri for å være stygg, det handlet om at det var noen jenter som vi/jeg rett og slett ikke ville være med og da ble de holdt utenfor. Var aldri stygg med de eller noe annet enn at vi ikke i inkluderte de, vi valgte våre venner og de var ikke en del av gjengen. Men det var en jente som ikke tok hintene og fortsatte å prøvde å få innpass i gjengen og føltes ut som at jo mer vi prøvde å unngå henne jo mer prøvde hun å komme seg inn. Så vi opplevde hun som ekstremt masete og sosialt dårlig som ikke tok hintene, eller ville ta de. Det gjorde dessverre at vi ble ekstra stygg med hun. 
 

Jeg angrer ikke på det. Man kan ikke være venn med alle og hun var rett og slett ikke som oss i det hele tatt. 
 

Slemt ja, sikkert. Men sånn er livet.

Anonymkode: d387d...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

På barneskolen ble jeg mobbet en del, mye av det har jeg fortrengt, og jeg tolket nok ikke alt riktig på den tiden, jeg tok det ikke så hardt som jeg kanskje burde. 
 

På ungdomskolen havnet jeg i en stor gjeng og ble aldri mobbet. Jeg var med på litt mobbing der men det var aldri for å være stygg, det handlet om at det var noen jenter som vi/jeg rett og slett ikke ville være med og da ble de holdt utenfor. Var aldri stygg med de eller noe annet enn at vi ikke i inkluderte de, vi valgte våre venner og de var ikke en del av gjengen. Men det var en jente som ikke tok hintene og fortsatte å prøvde å få innpass i gjengen og føltes ut som at jo mer vi prøvde å unngå henne jo mer prøvde hun å komme seg inn. Så vi opplevde hun som ekstremt masete og sosialt dårlig som ikke tok hintene, eller ville ta de. Det gjorde dessverre at vi ble ekstra stygg med hun. 
 

Jeg angrer ikke på det. Man kan ikke være venn med alle og hun var rett og slett ikke som oss i det hele tatt. 
 

Slemt ja, sikkert. Men sånn er livet.

Anonymkode: d387d...ce5

Altså vi prøvde den hyggelige måten først, lenge, og å si ifra, men ingenting funket. 
 

Så har man jo de som sier at alle skal bli inkludert og man skal være hyggelig med alle og venn med alle men den er ikke jeg med på i det hele tatt, man lever bare ett liv, hvorfor være med personer man ikke liker?

Anonymkode: d387d...ce5

[AnonymBruker]

Noen ville kanskje sett det slik i dag. Handlet mest om hierarki og folk vi ikke gadd å være sammen med. Hierarki som at en beskyttet rangen i miljøet vi hang i, hvis den ble utfordret. Det at vi valgte å ikke inkludere noen var mer om at de hadde egenskaper vi ikke likte, enn utfrysning.

Har aldri sparket noen som har ligget nede, som i mine øyne er hva mobbing er.

Anonymkode: 6cc04...25c

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 7.5.2021 den 21.01):

Altså vi prøvde den hyggelige måten først, lenge, og å si ifra, men ingenting funket. 
 

Så har man jo de som sier at alle skal bli inkludert og man skal være hyggelig med alle og venn med alle men den er ikke jeg med på i det hele tatt, man lever bare ett liv, hvorfor være med personer man ikke liker?

Anonymkode: d387d...ce5

Enda verre enn utfrysningen er nesten at du som voksen sitter og forsvarer egne handlinger på dette viset. At du ikke engang angrer sier mye om deg.

Endret 7. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Gjest Maxwell]

Nei, tvert imot så sa jeg ifra til de som mobbet. Av en eller annen grunn ble jeg bedre likt etterpå av de som mobbet. 

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (1 minutt siden):

Enda verre enn utfrysningen er nesten at du som voksen sitter og forsvarer egne handlinger på dette viset. At du ikke engang angrer sier mye om deg. 

Ja det kan være. Jeg skjønner at det er jævlig for de det gjelder. Men vi var ikke så mange i den gjengen og det var mange andre i klassen/på skolen. Hun var en del av en annen gjeng. Jeg tror ikke de andre jentene merket noe til det og var ikke interessert i å være med oss heller, de hadde sine venner. Det var ikke sånn at vi annonserte at nå skulle hele klassen ha fest men ikke «deg og deg og deg», vi var en gjeng spredt i flere klasser som hang sammen og de var en egen gjeng som hang sammen, vi ble heller ikke invitert med på deres greier. Men ja det var jo hun ene som hadde så lyst å være med oss. Kjipt for hun, det er jeg fullstendig klar over. Jeg var den rare uten sosiale antenner på barneskolen som ble mobbet så jeg vet hvordan det er. Men jeg mener alikevell at jeg ikke bør kaste vekk tiden min på å drive å være venner med alle i hele verden. Det orker jeg faktisk ikke. Vi var hyggelig med hun ellers. Jeg tenker også at når du går på ungdomskolen så er du gammel nok til å skjønne at du ikke kn være venner med alle. 
 

Anonymkode: d387d...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja det kan være. Jeg skjønner at det er jævlig for de det gjelder. Men vi var ikke så mange i den gjengen og det var mange andre i klassen/på skolen. Hun var en del av en annen gjeng. Jeg tror ikke de andre jentene merket noe til det og var ikke interessert i å være med oss heller, de hadde sine venner. Det var ikke sånn at vi annonserte at nå skulle hele klassen ha fest men ikke «deg og deg og deg», vi var en gjeng spredt i flere klasser som hang sammen og de var en egen gjeng som hang sammen, vi ble heller ikke invitert med på deres greier. Men ja det var jo hun ene som hadde så lyst å være med oss. Kjipt for hun, det er jeg fullstendig klar over. Jeg var den rare uten sosiale antenner på barneskolen som ble mobbet så jeg vet hvordan det er. Men jeg mener alikevell at jeg ikke bør kaste vekk tiden min på å drive å være venner med alle i hele verden. Det orker jeg faktisk ikke. Vi var hyggelig med hun ellers. Jeg tenker også at når du går på ungdomskolen så er du gammel nok til å skjønne at du ikke kn være venner med alle. 
 

Anonymkode: d387d...ce5

Altså, vi var en stor gjeng spredt over flere klasser MEN det var en stor skole, så liten gjeng i forhold til hvor mange andre det var der.

Anonymkode: d387d...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Altså, vi var en stor gjeng spredt over flere klasser MEN det var en stor skole, så liten gjeng i forhold til hvor mange andre det var der.

Anonymkode: d387d...ce5

Så tenker jeg jo også at om du tror at alle elever  i feks 8.kl som var 4 klasser med 30 elever, skal være bestevenner så er du litt naiv. 

Anonymkode: d387d...ce5

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at det å være venn med noen bare på det grunnlag at de vil er feil. Ta den personen med i en vennegjeng når alle der hater personen og synes den personen har egenskaper som ikke matcher dere i det hele tatt og irriterer seg grønn på den personen. Det blir falsk, uærlig og egentlig grusomt i mine øyner. Jeg personlig synes det er best å bli avist når noen ikke liker meg enn å bli med i en vennegjeng som ikke egentlig er mine venner og alle slenger dritt bak ryggen min er mye verre. 
 

Snakker man om barneskole så er jeg enig i at man ikke skal holde noen utenfor og på ungdomskole der det er EN som blir utestengt, men det var ikke tilfellet her, hun hadde flere andre venner.

Anonymkode: d387d...ce5

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så tenker jeg jo også at om du tror at alle elever  i feks 8.kl som var 4 klasser med 30 elever, skal være bestevenner så er du litt naiv. 

Anonymkode: d387d...ce5

Det er ikke snakk om at alle skal være bestevenner, men om å inkludere den som kanskje føler seg utenfor. Det er så typisk ungdomsskolementalitet å utestenge de som sliter for å hevde seg selv. I lengden er det jo de selv som taper på å oppføre seg sånn. Jeg hadde i alle fall skammet meg selv om jeg hadde bidratt til å utfryse et menneske som bare ønsket seg venner og som ikke skadet noen.

Endret 7. mai 2021 av Gjenferdet

[AnonymBruker]

Nå kommer det litt an på definisjonen mobbing. Jeg følte aldri meg som en mobber. Men ble fortalt mange år senere, at to i klassen følte seg mobbet av meg på barneskolen og ungdomskolen. Hun ene påsto hun sliter psykisk på grunn av det. Noe jeg personlig synes er en drøy påstand og overdrivelse.

Jeg har aldri hatt problemer med å få meg venner. Jeg var ikke populær, men jeg ble sett på som "kul". For jeg var en av få jenter i en gjeng med flest gutter. Jeg var også 3+ år yngre enn de andre. Det sier seg selv at man blir ansett som kul, når man som 12 åring henger med 15-16 åringer. På ungdomskolen så ville alle inn i den gjengen, via meg. Problemet var, jeg frøs ut alle og inkluderte ingen. Jeg har svært få gode erfaringer med jentevenner. Det er også derfor jeg var venn med alle, og byttet venner oftere enn jeg byttet sokker på barneskolen. Drama og dritt gjorde at jeg skaffet meg nye venner, om å om igjen. 
Jeg hatet barnslig drama og krangling. Trakk meg unna med en gang. For jeg hadde mer enn nok med ekte problemer å tenke på (overgrep, mishandling, omssorgssvikt hjemme m.m). Så barneskolen var kaotisk med bytting av venner og dum drama, ungdomskolen var roligere fordi jeg distanserte meg fra de i klassen. Det var hun et par gutter i klassen som ble en del av gjengen etter hvert, via andre i gjengen og ikke via meg. Så de var de eneste jeg hang med og pratet med i timene. 

Gjengen var enkel å være med. Jentene siklet etter guttene og kranglet om dem. Jeg hang med guttene og spilte vollyball om sommeren og spilte playstation. For det ville ikke de andre jentene, de var for "voksen" for slikt. Det var enkelt og trygt å være med de, fordi vi var ikke nære venner. Jeg var alene emosjonelt kan man si, men ikke fysisk. 

Men de to i klassen sa de følte seg mobbet, fordi jeg frøs dem ut. jeg nektet å la dem henge med meg (og gjengen). De ble aldri invitert til fest eller bursdag. Problemet her, er at de to følte seg utestengt og mobbet, samtidig som at realiteten er at jeg slapp jo ingen inn. Ingen av de andre i klassen fikk være med oss. De var ikke unike som ble luket vekk. Bare fordi de vil henge med den kulegjengen, så er man ikke en mobber fordi man ikke vil ha de der. Jeg hadde forstått det om det var slik at en eller to alltid blir utestengt fra en hel klasse. De kunne jo for pokker laget seg sin egen gjeng. Lage sine egne fester, henge med sine egne venner. Det er ikke noe krav om at du MÅ få komme inn i en spesifikk gjeng. 
Så nei, jeg føler meg ikke som en mobber og støtter ikke det at de påstår at de følte seg mobbet. Hva de føler er noe annet og angår ikke meg. 

Anonymkode: 226cb...e3d