Psykisk helse, mega turn off?

[AnonymBruker]

Jeg ble nylig ganske ny for dating livet, og når jeg snakker med mennesker er jeg rask innpå psykisk helse. 
 

Jeg har en psykisk helse som gjør at det er best for min del, og selvfølgelig den andre parten og være frisk. Så etter og snakket en stund på tlf, uten møte, pleier jeg nevne dette med at jeg har angst og hatt en dårlig oppvekst som utgjør store deler av livet mitt. 
 

Får ofte tilbake da at de har sliti er sliter kjempe psykisk og vet åssen jeg har det, eller vet åssen det er. Før det blir helt stille og man blir blokkert/slettet. For det andre hvorfor har de alltid et behov for og si de har sliti så selv? 
 

Er det så mega turn off? Jeg er en ganske glad person, som har masse og by på. Men ønsker ikke at noen skal inngå et forhold uten og vite hva de går til på dårlige dager.

Anonymkode: c9ab5...327

[AnonymBruker]

Jeg tror du må føle litt på personen du møter, hvor fort og dypt du skal gå.  Dating skal være hyggelig og lett i starten, så det kan være timingen din som er litt feil. Selg inn det beste til å begynne med, og når interessen er lagt, så kan dere gå under huden. 

At de sier det de gjør, er fordi det høres riktig ut der og da. De vil møte deg i samtalen.  Etterpå, når de får tenkt seg om, så kommer følelsen av at dette kanskje ble for tungt, for tidlig.  

Anonymkode: de876...209

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror du må føle litt på personen du møter, hvor fort og dypt du skal gå.  Dating skal være hyggelig og lett i starten, så det kan være timingen din som er litt feil. Selg inn det beste til å begynne med, og når interessen er lagt, så kan dere gå under huden. 

At de sier det de gjør, er fordi det høres riktig ut der og da. De vil møte deg i samtalen.  Etterpå, når de får tenkt seg om, så kommer følelsen av at dette kanskje ble for tungt, for tidlig.  

Anonymkode: de876...209

Okei, vi har ofte snakket da litt til og fra i 1-2mnd før jeg tar dette opp. Pga corona også, så er det å møtes mer uaktuelt en før. Så før jeg møter noen, føler jeg det heller er bedre og bare droppe dealbreakeren. Føler liksom 1-2mnd med bli kjent snakk over tlf burde holde til at man kan nevne det da? 😬 

 

 

Anonymkode: c9ab5...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Okei, vi har ofte snakket da litt til og fra i 1-2mnd før jeg tar dette opp. Pga corona også, så er det å møtes mer uaktuelt en før. Så før jeg møter noen, føler jeg det heller er bedre og bare droppe dealbreakeren. Føler liksom 1-2mnd med bli kjent snakk over tlf burde holde til at man kan nevne det da? 😬 

 

 

Anonymkode: c9ab5...327

Ville ikke ha nevnt noe før jeg etter en del dater. Det å chatte/snakke på tlf gir ikke nødvendigvis noen pekepinn på hvordan kjemien er i virkeligheten, og det kreves flere treff før man vet om dette er noe å gå videre med.

Vent til etter du har truffet de. Det er forresten lov å gå tur ute eller sitte i parken med 1 meters avstand selv om det er korona.

Anonymkode: 04860...5b8

[Hippogriff]

Ville vel sagt at du bør si det før vedkommende selv rekker å begynne å lure. Alle har en psykisk helse og ingen er på topp hele tiden, men det er mye enklere å forholde seg til noe man kjenner til og kan ta hensyn til. Hvorfor er det ok å si at man har vondt i ryggen, men ikke at man kan ha dårlige dager innimellom (noe alle har i varierende grad). 

[AnonymBruker]

Jeg syns det er helt ok å si tidlig. Kanskje ikke helt i starten, men om man snakker litt over tid som du beskriver, kan det fort bli unaturlig å holde noe så viktig tilbake. Noen vil nok bli skremt av det, men er det ikke da like greit å få avklart det tidlig? Er du interessert i å fortsette med noen som ikke aksepterer deg uansett? 

Anonymkode: 179a0...04b

[Gjest Jaconandersen]

Nei, å slite noe med angst er ikke svært uattraktivt i kvinner for menn. Du trenger derimot ikke å si det til dem, la dem heller se det etterhvert. Alle ligger på et spekter når det kommer til angst/nervøsitet/bekymring. Noen er for det meste avslappet, noen er mindre avslappet og andre er generelt sett ganske bekymret. Du har vansker med å slappe av i ulike situasjoner, det er ok.

Dessverre er det verre for oss menn som er mer bekymret. Fordi kvinner liker det lite når de ser etter mulig partner. Selv om det gjerne kan vekke medfølelse for personen.

Endret 6. mai 2021 av Jaconandersen

[Hippogriff]

Jaconandersen skrev (13 minutter siden):

Nei, å slite noe med angst er ikke svært uattraktivt i kvinner for menn. Du trenger derimot ikke å si det til dem, la dem heller se det etterhvert. Alle ligger på et spekter når det kommer til angst/nervøsitet/bekymring. Noen er for det meste avslappet, noen er mindre avslappet og andre er generelt sett ganske bekymret. Du har vansker med å slappe av i ulike situasjoner, det er ok.

Dessverre er det verre for oss menn som er mer bekymret. Fordi kvinner liker det lite når de ser etter mulig partner. Selv om det gjerne kan vekke medfølelse for personen.

Unnskyld meg, men for et utrolig dårlig råd. Enkelte psykiske vansker gir seg utslag som kan være fryktelig vanskelig å forstå om man ikke er klar over det. Får man beskjed, vet man hva man har å forholde seg til og slipper å lure. 

[AnonymBruker]

Fordi ingen vil ha oss når vi har problemer/sliter. Sånn er livet. 

Jeg mener også at vi bør være åpne om det, men...

Anonymkode: 44ec8...4f3

[Gjest Jaconandersen]

Hippogriff skrev (2 minutter siden):

Unnskyld meg, men for et utrolig dårlig råd. Enkelte psykiske vansker gir seg utslag som kan være fryktelig vanskelig å forstå om man ikke er klar over det. Får man beskjed, vet man hva man har å forholde seg til og slipper å lure. 

Jeg tenker slik, at mennesker med lav emosjonell intelligens, ikke er noen en trenger å ha noe med å gjøre. Personlig gidder ikke jeg å prate med slike folk.

[Hippogriff]

Jaconandersen skrev (10 minutter siden):

Jeg tenker slik, at mennesker med lav emosjonell intelligens, ikke er noen en trenger å ha noe med å gjøre. Personlig gidder ikke jeg å prate med slike folk.

Man trenger ikke ha lav emosjonell intelligens for ikke å gjenkjenne ulike diagnoser. Det er for eksempel vanskelig å se om en mann man dater distanserer seg fra deg fordi han ikke er så interessert likevel, eller om det er fordi han har depresjon og har behov for å isolere seg fra verden generelt. 

[AnonymBruker]

Synes det er veldig fint at du ønsker å være åpen om slike problemer, men jeg tenker at det er viktig at de har blitt kjent med deg først. Ikke bare på telefon, men møtt deg i levende live noen ganger og fått en skikkelig relasjon. Uten det blir det nok veldig lett å bare bevisst eller ubevisst velge deg bort før de blir skikkelig kjent med deg.

Anonymkode: ce312...831

[Gjest Jaconandersen]

Hippogriff skrev (6 minutter siden):

Man trenger ikke ha lav emosjonell intelligens for ikke å gjenkjenne ulike diagnoser. Det er for eksempel vanskelig å se om en mann man dater distanserer seg fra deg fordi han ikke er så interessert likevel, eller om det er fordi han har depresjon og har behov for å isolere seg fra verden generelt. 

Nervøsitet/bekymring/redsel/angst er en følelse.  Ikke en diagnose. For mye av en følelse fram eller tilbake, bør en person greie å se.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Fordi ingen vil ha oss når vi har problemer/sliter. Sånn er livet. 

Jeg mener også at vi bør være åpne om det, men...

Anonymkode: 44ec8...4f3

Det er min erfaring også. 

Anonymkode: c5773...943

[AnonymBruker]

Jaconandersen skrev (8 minutter siden):

Nervøsitet/bekymring/redsel/angst er en følelse.  Ikke en diagnose. For mye av en følelse fram eller tilbake, bør en person greie å se.

Når jeg har angst så er det ikke mye synlig, det meste foregår jo oppi hodet. Og for deg kan det se ut som jeg er litt ekstra sliten etter hva enn dagen har gått ut på. Og den andre diagnosen vil du heller ikke legge merke til før vi er ganske langt i et forhold. 

Anonymkode: c9ab5...327

[AnonymBruker]

Jeg opplever kanskje at det viktigste er også å fortelle at man gjør noe med problemet, slik at den psykiske helsen blir verre og verre. Det beste ved å ha en kjæreste er å få kjærlighet og støtte og omsorg, og et slikt sunt forhold er like bra, om ikke bedre, enn en psykolog. Men man kan ikke tyngde ned den andre heller, støtte må gå begge veier. Og begge må lytte. 

Jeg dater en psykolog..Jeg har angst. og jeg vedder på at han har merket det. Men jeg går ikke inn for å få han til å behandle meg. Jeg tenker at et evt liv med han ville vært å passe på at han har det bra og får slappe av hjemme og får støtte av meg i hverdagene da en slik jobb er tung.  Jeg vil gjerne gjøre det jeg kan for at han skal smile hver dag. Og det er viktig i starten av datingen, at man får hverandre til å hygge seg, le og smile. Så kan man heller ta slike tunge vanskelige ting etterhvert. Men det å ta ansvar selv som sagt, er viktig. Gå til psykolog. Utfordre seg selv på det man er redd for. Angst kan absolutt fikses. 

Anonymkode: 64dfb...a65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

lik at den psykiske helsen

Slik at den ikke blir...skulle det være

Anonymkode: 64dfb...a65

[Hippogriff]

Jaconandersen skrev (33 minutter siden):

Nervøsitet/bekymring/redsel/angst er en følelse.  Ikke en diagnose. For mye av en følelse fram eller tilbake, bør en person greie å se.

Følelser hvis utslag ofte forveksles med arroganse, manglende interesse for den andre parten og annet. Det er vel et kjent problem for eksempel for de som lider av ulike grader av sosial angst. 

Fastholder at god kommunikasjon er et gode for den som forsøker å date en person med en utfordrende psykisk helse (hvilket var spørsmålet som dannet utgangspunktet for tråden). 

[Ikaros2020]

Det er mange som har litt forskjellig i bagasjen. For noen er det kanskje en dealbreaker, men for mange tror jeg det går fint. Det kommer an på hva det er og hvor alvorlig det er, selvfølgelig.

Hvis du opplever at interessen forsvinner så kan det ha noe med timingen å gjøre. Jeg ville ikke nevnt sånne ting før etter man har truffet hverandre noen ganger og blitt bedre kjent. Det som kan ha skjedd her er at de tenker du har svært alvorlige problemer siden du føler behov for å nevne det allerede før dere har truffet hverandre. Og kanskje har de da trodd at det er mye verre enn det egentlig er.

[Margo]

Jaconandersen skrev (1 time siden):

Nervøsitet/bekymring/redsel/angst er en følelse.  Ikke en diagnose. For mye av en følelse fram eller tilbake, bør en person greie å se.

Det er ganske vanskelig å se på en person om han/hun har angst, dersom denne personen er dreven på å ha angst..jeg kan sitte på møter med panikkangst, og ingen ser det på meg. Den eneste som noengang har sett at jeg har hatt et panikkanfall var fysioterapeuten min, og det var fordi jeg fortalte det. Hun sa at det eneste hun merket på meg var at jeg bet kjeven ekstremt sammen, og knyttet hendene..og da var det fullstendig panikk innvendig. 
Jeg tror det må være derfor det kjennes ut som verdens mest ensomme sykdom?