Kronisk sorg? Hva er egentlig normalt?

[AnonymBruker]

Jeg er 37, min mamma døde av brystkreft for 6 år siden. Jeg har alltid hørt at sorg liksom går over. Ja det er vanlig å kjenne på savn og sørgmodighet når man savner noen som er borte, men hvorfor kjenner jeg denne "sjeleopprivende" vonde følelsen så mye fremdeles? Hvor vanlig er det? Ikke føler jeg at jeg kan snakke med folk om dette, for jeg er trossalt voksen, og det er andre som har verre ting å stri med. 

Anonymkode: 01c40...e9a

[Silva Pluvialis]

Det er noe som heter forlenget eller komplisert sorglidelse. Jeg skal ikke si at du har det, men det kunne kanskje vært en tanke å oppsøke psykolog eller sorggruppe for å snakke om sorgen? Jeg forstår godt at du har det vondt, og jeg føler med deg. Håper du får det bedre med tiden. Varme tanker. ♥️

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (3 minutter siden):

Det er noe som heter forlenget eller komplisert sorglidelse. Jeg skal ikke si at du har det, men det kunne kanskje vært en tanke å oppsøke psykolog eller sorggruppe for å snakke om sorgen? Jeg forstår godt at du har det vondt, og jeg føler med deg. Håper du får det bedre med tiden. Varme tanker. ♥️

Tusen takk ❤

Anonymkode: 01c40...e9a

[tussi84]

Alle sørger på forskjellig måter, men den intense sorgen som man gjerne opplever rett etter et dødsfall skal avta på sikt. Enn vil alltid savne personen da.

Mulig du har mest fokus på dette med at hun er borte. Kanskje du også ubevisst føler at du ikke fikk tatt ordentlig farvel, eller skulle stilt opp mye mer enn du hadde mulighet til. Kanskje det hadde blitt lettere på en måte hvis du fokuserte mer på de gode minnene du har med henne. Hun ønsker nok at du skal fokusere på de gode minnene fra før hun ble syk, og skal huske hun på den måten.

En ting jeg i alle fall kan si det er at de døde ønsker nok at vi som sitter igjen skal ha det bra. De ønsker at vi skal fortsette å leve livet vårt på en god måte. På den måten gjør vi dem stolte på en måte. 

[skreppamedleppa]

Sorg kan være mangt.. urettferdig kan f.eks være en livslang sorg. ikke sånn typ "du fikk mere saft enn meg" opplevelse. Men at en fikk utdelt en annen, en dårligere hånd i livets pokerspill enn andre. Sorg er ikke bare når noen dør, men sorg og sorgproseser opplever en på sett og vis livet igjennom.. Og dette er ganske vanlig, uten at det nødvendigvis blir snakket så mye om. Ta f.eks de som har noen som er psykisk syk i nær kjær omkrets  hvor mye sorg de får igjennom. Slik tror jeg det er med mennesker som opplever å miste sine nærmeste til fysisk sykdom også. Tror ikke du er alene. Å miste noen til kreft er opprivende, urettferdig og vondt.

Endret 27. april 2021 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Vi sørger alle ulikt. Jeg brukte 6 år på å ikke føle meg hjerteknust etter et tøft samlivsbrudd, noe som ikke engang innebar et dødsfall. Jeg bruker fryktelig lang tid på å sørge, mens mange andre rundt meg klarer å komme seg ut av slikt mye raskere. Jeg fikk tilbud om psykolog fra det offentlige 1 1/2 år etter bruddet da jeg fremdeles strigråt hver dag og satt fast i sorgen. Da timen i posten kom, var jeg på et sted der jeg tenkte «kan ikke hjelpe meg uansett» og unngikk hele greien. Noe jeg angret på i ettertid, men ikke turte å spørre om hjelp på nytt. Ta en prat med fastlegen om hvordan du har det, kanskje han kan henvise deg til noen som kan hjelpe? Kanskje du trenger å få snakket om det uten følelsen av at «nå plager jeg de rundt meg». Jeg tror sorg over å miste foreldre eller barn er noe det verste vi kan oppleve. Det er ingen skam i å sørge fortsatt, men kanskje noe kan hjelpe deg på vei ut av den. 

Anonymkode: 1c3a9...6b9

[AnonymBruker]

Det er 4 år siden jeg mistet moren min til kreft. Jeg var 33. For min del er sorgen mindre, men savnet blir større. Komplisert sorg slik jeg har forstått det er å besøke graven ofte, se på bilder/videoer ofte... Nøre oppunder sorgen, ikke kunne leve som vanlig. At ting går utover hverdagen din. Jeg har heller ingen å prate med det om. Skulle ønske noen ville spurt litt, men kanskje det er vanskelig å snakke om. 

Anonymkode: 5ee97...be3

[Millimani]

AnonymBruker skrev (På 27.4.2021 den 23.59):

Jeg er 37, min mamma døde av brystkreft for 6 år siden. Jeg har alltid hørt at sorg liksom går over. Ja det er vanlig å kjenne på savn og sørgmodighet når man savner noen som er borte, men hvorfor kjenner jeg denne "sjeleopprivende" vonde følelsen så mye fremdeles? Hvor vanlig er det? Ikke føler jeg at jeg kan snakke med folk om dette, for jeg er trossalt voksen, og det er andre som har verre ting å stri med. 

Anonymkode: 01c40...e9a

Det er helt vanlig å sørge, men sorgen skal etter hvert gi seg og "gå over i savn". Savnet vil alltid være der, men sorgen må du kvitte deg med. Man sørger på forskjellig måte, og noen trenger hjelp for å komme seg ut av bobla. Kanskje står du på stedet hvil den dag i dag, som for seks år siden. Det virker iallfall sånn. Som at du på en måte lever med sjela på utsiden av kroppen din, føler deg slitt i to, at livet står på vent mens du bare eksisterer...? Dette er helt vanlig etter en sjokk-opplevelse. Men når det har gått så lang tid, og du fortsatt ikke har kommet deg videre, vil jeg absolutt anbefale deg å søke hjelp. Ta kontakt med fastlegen din, tøm deg for følelsene du klarer, - og be om henvisning til psykolog. De første gangene hos psykologen kan være vanskelige da du trenger tid på å bygge opp et forhold, men normalt sett går det seg til etter hvert. 

Ja, du er voksen, og andre har det verre enn deg. Men det er ingen unnskyldning for deg! Det er ikke det "argumentet" du skal se på for å la være å oppsøke hjelp, men det virker på meg som det er med på å stoppe deg. Du må ikke dyrke sorgen. Du må akseptere situasjonen. Du må akseptere at mammaen din er død, og at det skjedde på den tragiske måten. Men du beskriver det som om du ikke klarer å gjøre det. Husk at mange får hjelp av psykolog enten de er 11 eller 77 år gamle, og det du beskriver er et typisk tema for mange. Jeg anbefaler deg virkelig å få hjelp til å komme til en psykolog. Ikke gi opp! Husk at det kan ta tid selv etter at du har kommet i gang med psykologhjelp, men da har du en som du kan snakke med, og som kan bruke metoder for å få deg ut av det fastlåste mønsteret du er i nå.