Skal jeg fortelle ar jeg vet?

[AnonymBruker]

En person som betyr veldig mye for meg, fikk for en tid tilbake en dom som var ferdig sonet for ca halvannet år siden. Denne dommen er et eksempel på at jussen er svart-hvitt, mens livet har flere fargesjatteringer, og selv om det ikke er tvil om at han brøt loven, kan det være også være vanskelig å skille mellom offer og lovbryter. Dommen medførte endringer i arbeidsforholdet hans, og er preget av stigma. 

Min kontakt med denne personen de siste årene har av og på, siden vi har bodd ulike steder og befunnet oss på ulike stadier i livet. Han har ikke selv fortalt meg om hva som har skjedd, men felles kjente fortalte meg hva som hadde skjedd en stund før saken kom opp i retten, i tillegg hadde lokalavisene bred dekning av rettssaken og dommen. Nylig gjenopptok vi kontakten, og har hatt noen gode samtaler det siste året. I en slik samtale kom han inn på temaet som saken hans omhandler, og vi snakket lenge om holdninger og etikk knyttet til dette temaet. Jeg fikk meg ikke til å si at jeg vet, og han sa heller ikke noe om hva han selv har stått midt oppe i, men jeg fikk i alle fall fortalt ham hvor jeg står. For meg gjør ikke denne saken ham til en dårligere person, i tillegg er dommen sonet og da mener jeg han har gjort sitt. Jeg fikk følelsen av at han gjerne ville fortelle (eller kanskje det var ønsketenkning fra min side?), men ikke torde.
 

Etter denne samtalen har jeg tenkt mye på om jeg skulle ha sagt at jeg vet? For å rive av plasteret og bli ferdig med det, men på en annen side tenker jeg at det er hans historie å fortelle, og at han forteller når han evt er klar. Hva hadde dere gjort? 

Anonymkode: 75d6f...18a

[AnonymBruker]

Fortell at du vet!

Jeg har også en tidligere fengselsfugl i min slekt, men der er alle klar over fakta.

Da blir det enklere å ha en toveis relasjon.

Etter min mening er det ikke de som har brutt loven, og som har stått til ansvar overfor sine handlinger i retten etc, som man bør unngå.

Det er mye verre med de som rømmer fra absolutt alt, og som ikke gidder å stå til ansvar for det. Dem fungerer det heller ikke å snakke med. 

Jeg mener også det at når dommen er sonet, da må man så godt man kan forholde seg normalt til den personen igjen. Da har den personen gjort det man kan.

Anonymkode: e8fd9...55a