Bare en høflighetsfrase?

[AnonymBruker]

Jeg fikk desverre nylig en kreftdiagnose.

Noe av det som fascinerer meg er at det ser ut til å ha aktivert et nettverk som jeg ikke ante jeg/vi hadde. 

Alt fra barnas lærere, familie vi ikke har kontakt med (langt uti), bekjente, venner av svigermor ++ sender meldinger og en ting som går igjen er "si fra hvis jeg kan hjelpe deg med noe" eller "er det noe jeg kan gjøre for deg".

Spørsmålet er: mener de det? Eller er det bare noe man sier...

Anonymkode: 34633...30c

[AnonymBruker]

Som regel er det bare noe man sier. Dessverre. Folk vet jo at ikke mange spør "hvis det er noe"...

God bedring! ☺⚘

Anonymkode: 9268c...b5f

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt enig. Folk sier det fordi de faktisk bryr seg, det er min erfaring. 

Anonymkode: 058b5...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg er ikke helt enig. Folk sier det fordi de faktisk bryr seg, det er min erfaring. 

Anonymkode: 058b5...8f2

Noen ja, men ikke de fleste. 

Når det faktisk skjer noe og du sier fra, ber om hjelp, er mange plutselig "opptatt". 

Anonymkode: 9268c...b5f

[AnonymBruker]

For det første er jeg lei for å høre at du har fått kreft. Det er ikke lett å vite hva man kan og bør si til og gjøre for en i sin omgangskrets som kommer i en slik situasjon. Man kan for eksempel «gå i en felle» ved å si god bedring, dersom for eksempel skulle være så ille at bedring ikke er sannsynlig? Da er det kanskje lettere å si at du må si fra hvis det er noen man trenger hjelp til? Også kan kanskje meningen tolkes forskjellig ut fra hvilket forfold du har til vedkommende. Fra læreren kan det være lagt vekt på JEG i «si fra om det er noe jeg kan gjøre for deg», mens fra dine nærmeste er kanskje vekten på NOE i samme setningen. Og svarer du til noen at du trenger hjelp til å få handlet eller hentet barna eller leksehjelp for barna eller hva som helst, så får du nok ja. 

Anonymkode: c33c9...3e0

[AnonymBruker]

Jeg sier det og mener det, min erfaring er at andre som sier det også mener det. 

Men så må det sies at kreft er ikke kreft, og det er stor forskjell på typer kreft, prognoser, behandlinger og overlevelsessjanse. Noen kreftformer dør man av nesten uansett hva som gjøres, noen overlever stort sett alle med minimal behandling. Noen skal gjennom krevende behandlingsforløp med operasjon, stråling og cellegift over lang tid, noen skal "bare" ha en operasjon og så er de frisk. Det er stor forskjell på hva de ulike krefttypene innebærer og hva folk trenger av hjelp. Jeg har en venninne som fikk kreft for en tid tilbake, av typen "alle overlever, trenger lite behandling", og selv om vi er mange som har tilbudt hjelp er det begrenset hva hun trenger av praktisk hjelp med mann og store barn i hus. Psykisk støtte er derimot kjempeviktig. Med andre jeg kjenner som har fått en mer alvorlig kreftdiagnose og vært mer nedkjørt, så er erfaringen at selv om de kanskje trenger praktisk hjelp til handling, hagearbeid, husvask og klesvask, så er det vanskelig både å be om det men også å akseptere at det kommer noen utenfra og vasker skitten i eget hus. Mange ønsker også å hjelpe men vet ikke helt hva de skal hjelpe med. Så si fra hvis du trenger hjelp til handling, klesvask, få bilen på eu-kontoll, fylle opp frysen med ferdiglagde retter som kan varmes til middag ect. Pandemi gjør det litt vanskeligere å stille opp, men det er absolutt mulig de fleste steder. God bedring til deg 

Anonymkode: 7e686...141

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg sier det og mener det, min erfaring er at andre som sier det også mener det. 

Men så må det sies at kreft er ikke kreft, og det er stor forskjell på typer kreft, prognoser, behandlinger og overlevelsessjanse. Noen kreftformer dør man av nesten uansett hva som gjøres, noen overlever stort sett alle med minimal behandling. Noen skal gjennom krevende behandlingsforløp med operasjon, stråling og cellegift over lang tid, noen skal "bare" ha en operasjon og så er de frisk. Det er stor forskjell på hva de ulike krefttypene innebærer og hva folk trenger av hjelp. Jeg har en venninne som fikk kreft for en tid tilbake, av typen "alle overlever, trenger lite behandling", og selv om vi er mange som har tilbudt hjelp er det begrenset hva hun trenger av praktisk hjelp med mann og store barn i hus. Psykisk støtte er derimot kjempeviktig. Med andre jeg kjenner som har fått en mer alvorlig kreftdiagnose og vært mer nedkjørt, så er erfaringen at selv om de kanskje trenger praktisk hjelp til handling, hagearbeid, husvask og klesvask, så er det vanskelig både å be om det men også å akseptere at det kommer noen utenfra og vasker skitten i eget hus. Mange ønsker også å hjelpe men vet ikke helt hva de skal hjelpe med. Så si fra hvis du trenger hjelp til handling, klesvask, få bilen på eu-kontoll, fylle opp frysen med ferdiglagde retter som kan varmes til middag ect. Pandemi gjør det litt vanskeligere å stille opp, men det er absolutt mulig de fleste steder. God bedring til deg 

Anonymkode: 7e686...141

Takk for utfyllende svar og deling av erfaring. 

Jeg får "hele tiden" høre at jeg er heldig med type kreft (for sjansen er stor for at jeg slipper både cellegift og at jeg blir frisk) og jeg føler en forventning om at jeg skal gå rundt å bare være takknemlig, lettet og glad.

Sannheten er jo at prossessen med å bli tatt på alvor og bli sjekket har tatt over et år, så vente på prøver, biopsier, ultralyder, MR og omsider operasjon. Jeg vet enda ikke veien videre. Om jeg tolker deg rett så mener du at det jeg trenger er psykisk støtte? Joda, det er viktig. MEN jeg er helt fysisk utmattet av hele opplegget. I forgårs vurderte jeg å tisse i senga mi, for jeg orket ikke reise meg. 

Så jatakk til at barna mine kan sitte på til trening, om en nabo kan lufte hunden, om noen vil lage en middag...

Innlegget er ikke ment krast mot deg, jeg bate vet ikke helt hvordan jeg skal skrive det ellers. 

Anonymkode: 34633...30c

[AnonymBruker]

Folk som sier det, mener det ikke. Folk som viser det med handling - mener det.

Anonymkode: d921c...2f7

[AnonymBruker]

Fikk også høre dette da mannen fikk kreft. (Han er heldigvis blitt frisk). Spesielt rettet til meg mens han gikk igjennom tøff behandling. Mange var folk jeg knapt har kontakt med og jeg tenkte også ofte at  dette var nok noe folk sa fordi man vet ikke hva man skal si.  Men noen kom også med helt konkrete tilbud om å ta med barna litt og slike ting.  Jeg/vi trengte oppriktig ikke hjelp og jeg er vel heller ikke typen til å be om det. Men er jo uansett hyggelig at folk bryr seg.

Jeg hadde nok spurt om det samme om noen nærme sto i en sånn situasjon, og ment det. 

Anonymkode: a5934...5dd

[AnonymBruker]

Folk vet ikke hva de skal si, det er vanskelig å finne ord som beskriver følelsene man får når man hører slikt. Folk har lyst til å si noe som utrykker at de anerkjenner at du er blitt syk, og at de forstår at det må være vanskelig, men mangler ord for det. Da kommer gjerne denne frasen.

Jeg tror de fleste faktisk mener det, men de vet ikke hva du skulle ønske/trenge av hjelp. Jeg tror at hvis du hadde svart med: Ja faktisk, hvis du hadde kunnet..., så hadde de fleste hjulpet.

Anonymkode: 7b9ad...4f2