Jeg blir sykelig forelsket i menn som avviser meg men jeg avviser de som viser interesse for meg

[AnonymBruker]

Er en kjekk, snill mann som viser tydelig at han liker meg og om han hadde vært kald og avvisende hadde jeg vært hodestups forelsket men av en eller annen grunn er han for «tilgjengelig». Jeg har vokst opp i et kaldt og empatiløst hjem uten å noengang bli møtt med respekt, sympati og omsorg. Sikkert derfor. Men hvordan kan jeg snu dette før jeg ødelegger livet mitt? Jeg er 27 år og har aldri hatt kjæreste  fordi jeg går etter feil menn og ikke gir de gode og riktige muligheten. 

Anonymkode: 3d551...9ce

[AnonymBruker]

Er det deg igjen? Bare at denne gangen later du som du er kvinne?

Anonymkode: 763b6...2c5

[AnonymBruker]

Du bør oppsøke psykolog og jobbe med deg selv. Det er ikke så uvanlig å bli tiltrukket av folk som minner oss om foreldrene.  Har de behandlet deg dårlig, føler du at det er det som er riktig og normalt. Men det er ikke det. Man kan få hjelp til å snu dette altså. 

Anonymkode: 5cedf...633

[AnonymBruker]

Ja, det er nok årsaken som du nevnte. Og underbevisstheten din tror at når noen viser deg oppriktig interesse er de av lavere verdi, mens de som avviser er av høyere verdi. Pga din bakgrunn. Innerst inne tror du ikke at du fortjener de som liker deg, fordi du tenker at hvis de liker deg ser de ikke at du egentlig ikke er verdig.

Er litt eldre enn deg og etter å ha gått på samme fryktelige smellen med emosjonelt utilgjengelige menn sikkert 15 ganger nå så er jeg totalt ferdig. Og har ikke lyst på dem lenger, aldri. 

Anonymkode: 0f4de...fa5

[AnonymBruker]

Du er i hvert fall ikke alene 😅 Jeg skjønner ikke hva det er med utilgjengelige menn som er så attraktivt? Jeg har nå holdt på og av med samme mann i 2,5 år (sees flere ganger i mnd.), men han vil ikke være et offisielt par, mao. han har en fot ut døra alltid.

Han har vært ærlig hele veien (nesten), men jeg klarer ikke å ta til vettet, det siste som dør er håpet sies det. Jeg er lei av å forklare at «Nei, han er ikke kjæresten min, vi bare dater». Samtidig skjønner jeg ikke helt hvorfor definisjonen av hva vi er har blitt så viktig. Jeg er ikke generelt desperat etter en kjæreste, det er bare han jeg vil ha. Kanskje fordi vi er 40+ og jeg vil bli gammel med ham?

Samtidig er han varm og kjærlig, koser og gir komplimenter, har aldri «gjort det slutt» (i motsetning til meg), men tar heller ikke kontakt først (bortsett fra når han merker at jeg backer ut). Han er bare så alt for tilgjengelig, jeg klarer ikke kutte. 

Jeg har i frustrasjon tidvis datet andre (angrer alltid og går tilbake), og nå har jeg møtt en som er perfekt på alle måter. Likevel klarer jeg ikke kutte den andre. Tanken på å ikke se ham igjen, eller på å se ham med en annen, er rett og slett uutholdelig, og vi kan definitivt ikke bare være venner (ekstremt god seksuell kjemi, det hadde gått galt).

Blir forbannet på meg selv, det er ren selvskading.

Anonymkode: 5dfcb...2d9

[AnonymBruker]

Dette er så trist å lese. Har akkurat opplevd dette og jeg opplever det mange ganger. Finner de sterkeste mennene som oser testosteron. Får de til å bli interessert , men etter en stund mister de interessen og da blir jeg submissiv og usikker - forteller dette til dem og borte er de. Kunne det ikke være rom for at dama du dater mister det litt og innrømmer betatthet? Nei da er det bare å skjære over pulsåren. 

Anonymkode: 1ffc2...fd5

[No1*No1]

Vel, noen ganger bare klaffer det ikke. 

Håper du finner en der følelsen er gjensidig. 

Regner med du ikke føler noe for de du avviser? Følelser er vel enten der eller ikke der. Ikke noe man kan tvinge frem dessverre. 

[AnonymBruker]

Sånn har det vært hos meg og. De jeg virkelig føler noe for føler ikke noe for meg annet enn venner med fordeler i beste fall.

Ja jeg avviser alle jeg ikke føler noe for. 

Anonymkode: 14326...af7

[AnonymBruker]

No1*No1 skrev (1 time siden):

Vel, noen ganger bare klaffer det ikke. 

Håper du finner en der følelsen er gjensidig. 

Regner med du ikke føler noe for de du avviser? Følelser er vel enten der eller ikke der. Ikke noe man kan tvinge frem dessverre. 

Nei jeg føler forakt for De jeg avviser,

men prøver å være sivilisert når jeg avviser. Det er så vondt fordi jeg blir så Stolt når jeg møter disse alfa-hannene og tror det er lek inntil alt snur seg . Usikkerheten kommer , sågar frykten. Jeg underkaster meg. Nå sa jeg forsiktig at jeg ble litt betatt. Han svarte bare «Vi har gode antenner begge to» før han begynte å avvise før han ghostet. Grusomt . Eksistensielt. Som at de får kontroll på hjertet og vil rive det ut og kaste det fra seg. 

Anonymkode: 1ffc2...fd5

[AnonymBruker]

Jeg brukte mange år av livet mitt på å jakte utilgjengelige, kalde, empatiløse menn, forsøke å få de til å elske meg og se meg, forsøke å få tilbake det som var i starten. 

Så lærte jeg å velge meg selv, brukte tid til å finne ut mine verdier, mine behov, hva jeg trenger og hvem jeg er som person, det tok et par år sammen med en psykolog. Nå har jeg det godt i livet, jeg har det godt med meg selv, jeg har kontakt med egne følelser. Det hadde jeg ikke før, nå velger jeg varme mennesker som har kontakt med sine følelser. De kalde, emosjonellt døde mennene er fullstendig turn off, heldigvis. 

Anonymkode: 906a4...c03

[Egutt]

Jeg datet en dame som deg en periode. Anbefaler deg å få styr på både selvfølelse og bli bevisst tilknytningsmønsteret ditt, få hjelp om du må.

Hun jeg datet ble mer og mer usikker på meg jo mer jeg likte henne. Hun gjorde og sa mye for å støte meg bort. Da jeg valgte å avbryte med henne, ble hun helt desperat og klarte ikke å holde seg unna. Vi prøvde igjen - samme visen, jeg begynte å bli skikkelig glad i henne, vips så gjør hun alt for å støte meg bort. Jeg avbrøt nok en gang, og nå har jeg fått meg en stalker… kjempegøy

[AnonymBruker]

Der kom han tilbake - seint en fredagskveld. Slikt svarer man vel ikke på? Useriøst synes jeg. Først degradere meg, så bryte , SÅ komme tilbake på denne måten ? 

Anonymkode: 1ffc2...fd5