Savner dere 20 årene?

[AnonymBruker]

20-årene var bedre på noen måter. 

Hadde jeg hatt vett nok da så hadde jeg byttet totalt yrkesvei tidlig nok. 

Jeg hadde også gjort noen andre valg annerledes. 

Jeg er veldig fornøyd med valg av min bedre halvdel. Det valget ble gjort da. 

Anonymkode: 83ea7...0a4

[AnonymBruker]

Absolutt ikke. 20-åra var fæle for min del. Trives såå mye bedre i 40-åra!

En god utdannelse, spennende jobb, grei lønn, nesten gjeldsfri (jeg har brukt covidtiden godt...)

To supre tenåringsbarn som var kronisk syke og i utredning/behandling når de var små. Så mange bekymringer, som jeg ikke trengte å ha, de klarer seg fint.

Endelig kvitt min snyltereks og har truffet en fin mann.

Er sprekere en enn når jeg var 20! Har en stor vennekrets.

Kan bare bli enda bedre når covid19 takker av og man kan leve igjen!

Anonymkode: eb85d...d4c

[AnonymBruker]

NEI. Hadde det mye gøy i 20-åra, student, masse fest, reising og gutter, men savner det ikke. Ble mettet på det Nå er jeg i 34 og stortrives med god jobb, barn og mann. Det er liksom en tid for alt.

Anonymkode: 0bd2f...9f6

[Gjest Mysticgirl]

 

Var godt etablert med mann og barn  og jobb i 20 årene, så ikke mye fritid da. Ble mor veldig ung.

[AnonymBruker]

Elsket 20-åra. Hadde jeg fått tilbudet om å leve det om igjen så ville jeg takket ja, og håpet at jeg fikk ta med litt av vettet jeg har nå. Det eneste jeg angrer på er studievalget jeg tok. 

Anonymkode: 59e82...e23

[AnonymBruker]

Jeg kunne gjerne vært 20 år igjen, men jeg kunne aldri tenke meg å leve 20 årslivet nå som jeg er i midten av 30 årene. 20 årene er kult når man er 20, det å leve uten mann, barn, karriere, jobb, egen eiet bolig etc i min alder kunne jeg aldri tenke meg. 

Anonymkode: 42d31...b9d

[Pølsevann]

Nei, jeg synes livet ble mye mer behagelig når jeg bikket 30. Det eneste jeg kan savne litt er at jeg hadde mer energi. 

[AnonymBruker]

Nope. Ble mor i en alder av 20. Årene var tøffe, egentlig 10 år i etterkant. 

Anonymkode: 7d03d...abe

[AnonymBruker]

Jeg var mamma og høgskolestudent og arbeidene i 20-årene... kan ikke akkurat si jeg savner det. 

Anonymkode: 0e261...661

[AnonymBruker]

Kort oppsummert så var det studie, dårlig råd , mye festing og jobb som preget 20 årene så nei savner det ikke men medio 30 årene var ok, mer selvsikker,  begynt på karrieren , fikk bedre råd , reiste litt , festet ennå og ikke fått rynker 

Anonymkode: a0e19...f9a

[AnonymBruker]

Jeg var ferdig med studiene som 21-åring, bygde hus og fikk barn som 22-åring. Alt til sin tid tenker jeg, og er veldig fornøyd med hvor jeg er i livet nå som 36-åring. Det jeg kan savne var hvor lite jeg tenkte over ting i den alderen, altså mindre bekymringer og bare gjennomførte det jeg ville. Uten å gruble og tenke konsekvenser på alt. Satset bare.

Nå er jeg vel mer «voksen» og tar mer reflekterte valg på godt og vondt. Er mer bekymret for liv og helse, og forstår man ikke er udødelig som man følte i sine yngre dager. 
Men samtidig så gjør det å ha levd i ett tiår mer og erfart mer av livet at jeg er tryggere i meg selv og innser at jeg ikke var så voksen som 22-åring som jeg da trodde. Var jo egentlig bare ungdommen, haha. 

Anonymkode: b647c...2ea

[AnonymBruker]

Eigentlig ikkje. Eg var fattig, budde på 7 kvadratmeter med skråtak for 2400kr i månaden. Utan mål og meining, dassa rundt gatene i Bergen utan å ha noko vetigt å ta meg til. Retningslaus ungdom på ein måte. Det som var sjarmerande var spontaniteten, festar, morro. Vi fant på mykje sprøyt, tid var ikkje relevant. Levde frå hand til munn i periodar, savnar det ikkje. Det kunne væra hardt, eg tok vare på serviettar for å bruka dei som dopapir og middag kunne væra Euroshopper Pizza til 12.kr. Eg følte meg heldig om eg hadde ekstra nudler ein månad.

I dag har eg høgare utdanning, fått barn, gifta meg, kjøpt hus, fått meg katt, fast jobb. Fast i tidsklemma konstant, men er ein person som faktisk liker A4 livet. Eg liker tryggleik og at ting er forutsigbart, det passer faktisk meg.

 

Anonymkode: 7f632...ff8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg blir litt lei meg av å lese at flere av dere angrer på at dere stiftet familie, og at dere har havnet i et hamsterhjul der alt handler om å jobbe, betale regninger og kjøre hit og dit med barn. Sm barnløs kvinne må jeg innskyte å si at også jeg er fanget i a4-livet med fast jobb (en jobb som ikke inspirerer meg), kolleger jeg har ingen interesse av, et forhold som snart går dukken og regninger som alltid må betales. Forskjellen er jo at jeg ikke opplever bonusen, som nemlig er mine egne barn. 

Tenker dere noe gang på fremtiden? Jeg legger aldri planer for jeg har aldri noen å planlegge med (alle andre er jo opptatt med sine familier). Jeg blir også livredd av tanken på å bli gammel alene. 

Nei, ikke vet jeg. Man vil vel alltid ha det man ikke kan få osv...Og sånn går nå`dagan ❤️ 

Anonymkode: 637de...c58

Me 2. Ville ikke ha barn, men nå når det nok er for sent, ser jeg at jeg rykker opp i generasjon uten noe rett etter meg. Savner også yngre meg med alle muligheter og som «udødelig.»

Anonymkode: 453fb...275

[AnonymBruker]

Savner 20 årene. Studerte tidvis i utlandet, kunne bare flytte til et annet land uten en jobb, ingen å ta hensyn til, alt ordnet seg. Mange reiser og turer rundt i verden. Men savner ikke dating livet og er fortsatt sammen med min mann som jeg traff da jeg var 27.Syns småbarnsperioden i 30 årene var verst, nå i 40 årene syns jeg at alt er bedre igjen. God jobb, snill mann, større unger, gjeldsfri og høy formue. Gleder meg til å kunne reise igjen. Ser også frem til tilværelsen når barna har flyttet ut.  Håper selvfølgelig at helsa holder. 

Anonymkode: c16b0...0a4

[Mango]

Savner 20 årene ja, beste tiden i mitt liv. Er fortsatt i 20 årene, men blir 30 straks. Fikk barn som 28 åring, og der Stoppet ungdomstiden for min del. Livet blir aldri så spontant og spennende igjen, men trives også veldig godt i min nye tilværelse. Alt til sin tid.

[AnonymBruker]

Ja! Hadde det kjempekjekt! Reiste utrolig mye, hadde ingen forpliktelser, leide en billig og stygg leilighet, som alltid var klar for en fest. Traff masse kjekke og spennende folk, Sov lenge, drakk mye, og savner forbrenningen min! Kunne spise hva jeg ville. Bekymret meg ikke for jobb eller fremtid. Levde i nuet.

Men har det utrolig fint nå også, med familie og hjem, som jeg alltid ønsket meg! Skulle gjerne beholdt forbrenningen da.. Den er det jeg savner mest..! De andre tingene skal jeg gjøre igjen, bare være eldre, og med bedre råd (sove på hotell og ikke hostell feks)

Anonymkode: 8d54b...0ec

[AnonymBruker]

Ja, jeg savner 20-årene! Skulle gjerne gått tilbake i tid og opplevd de på nytt. Men ikke snakk om at jeg hadde orket det nå i midten av 30-årene, hehe! 20 åra gikk med til studier og arbeid i utlandet. Bodde på kryss og tvers av hele verden. Alle muligheter til stede. Opplevelser og venner for resten av livet! Helgeturer hit og dit med nye venner på hostels og camping og familienes diverse eiendommer. Sene kvelder med tapas og vin i Argentina. Overnattinger i fjelltopper og kostymefester i Japan. Låvefest og rollerblades hver tirsdag i Statene, mimosafrokost hver lørdag. Aldri en kveld uten planer. Søvn, hva var det?? Opplevde nok for et helt liv i det tiåret der. Er så glad for at jeg valgte 20-åra til meg selv. Har venninder som fikk barn som 22-23åringer og bare ble sittende med mann og barn i Norge. Selvfølgelig helt greit, men kjenner på hvor mye en urolig sjel som meg hadde slitt med det. Nå, i midten av 30-åra har jeg mann og barn (og ett til på vei) og det er riktig for meg akkurat nå. Men 20-årene kommer jeg nok alltid til å se tilbake på som noen av de beste årene i mitt liv!❤️

Anonymkode: d1076...942

[AnonymBruker]

Jaaa, jeg savner dem såå veldig mye!

Livet i 30-årene hører ikke til deg lenger... Barna, jobb, lån, forpliktelser, lite søvn, mammakropp og rynker! Kjedelige venner og ingen romantikk.

Gi meg tilbake 20-årene mine!!! 

Anonymkode: 3b5ea...7fb

[AnonymBruker]

Mye bra med 20-årene, men like mye bra i 30-årene. Alle tiår har sikkert sine fordeler og ulemper. Jeg fikk barn tidlig i 20-årene, men var gøy, sosialt og bekymringsløst før det. Mange av mine venner har enda ikke "blitt lurt inn i" samboerskap og foreldreskap, og de mener bestemt at jeg en dag må ut ta igjen det tapte av 20-årene. Jeg ser hva de mener, men jeg liker også den livsstilen, hvor jeg må bry meg om noen andre enn meg selv, og man kan være sosial på andre måter en å måtte fly på byen.

Anonymkode: 4920f...a9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg var ferdig med studiene som 21-åring, bygde hus og fikk barn som 22-åring. Alt til sin tid tenker jeg, og er veldig fornøyd med hvor jeg er i livet nå som 36-åring. Det jeg kan savne var hvor lite jeg tenkte over ting i den alderen, altså mindre bekymringer og bare gjennomførte det jeg ville. Uten å gruble og tenke konsekvenser på alt. Satset bare.

Nå er jeg vel mer «voksen» og tar mer reflekterte valg på godt og vondt. Er mer bekymret for liv og helse, og forstår man ikke er udødelig som man følte i sine yngre dager. 
Men samtidig så gjør det å ha levd i ett tiår mer og erfart mer av livet at jeg er tryggere i meg selv og innser at jeg ikke var så voksen som 22-åring som jeg da trodde. Var jo egentlig bare ungdommen, haha. 

Anonymkode: b647c...2ea

Takk for at du skriver det.

Jeg er i starten av 20-årene, og synes ikke at det er så herlig som mange her beskriver.. Fikk barn som 18-åring, og sliter nå med å finne ut hva jeg ønsker å gjøre med livet mitt. Føler meg faktisk litt gammel... Trist om det bare går nedover herfra

Anonymkode: 76f92...451