Savner dere 20 årene?

[AnonymBruker]

Savner ikke 20årene. 3 tette barn, student, deltidsjobb og husbygging. Det var tøft! Jeg føler jeg lever bra nå i 30årene. Huset er ferdig, eneste nå er koseprosjekter. Jobben er grei. Barna begynner å bli store. Gleder meg til korona er over, og vi kan reise! Har ikke fått oppleve å reise så mye, så blir moro å gjøre det med barna nå. Ellers så er jeg mye på farta med venner og egne interesser. Det hadde jeg ikke i 20årene. Da var det kun lekeplass med barna og barna til venner. Nå er vi en fin gjeng med store barn, så vi kan treffes uten de. 😄

Anonymkode: 10ded...d86

[AnonymBruker]

Jeg savner de ikke, synes hvert tiår blir bedre. Men så lot jeg meg heller ikke lure til noe og kan leve som jeg vil. 

Anonymkode: 41181...ce4

[AnonymBruker]

Jeg kan av og til kjenne på et savn ja. Er i midten av 30-årene og føler at hverdagen er veldig satt. Jobb, lekser med barn, fotballtrening osv i en evig runddans. Savner spontaniteten i livet. Ting blir vel bedre når barna blir store, men akkurat nå kjennes det veldig ensomt ut, til tross for familien rundt meg. 

Anonymkode: faa8e...c36

[Nymerïa]

Nei, jeg bekymret meg for så mye rart i 20-årene. Jeg er i 40-årene nå og synes det er helt tipp topp. Jeg har også begynt å se fram til 50-årene, da er barna voksne og jeg kan leve litt friere igjen. Men i motsetning til 20-årene har jeg det romslig økonomisk og trenger ikke undre på om jeg noensinne treffer den rette eller om jeg i det hele tatt finner en jobb som er relevant for å komme i gang med karrieren.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg kan av og til kjenne på et savn ja. Er i midten av 30-årene og føler at hverdagen er veldig satt. Jobb, lekser med barn, fotballtrening osv i en evig runddans. Savner spontaniteten i livet. Ting blir vel bedre når barna blir store, men akkurat nå kjennes det veldig ensomt ut, til tross for familien rundt meg. 

Anonymkode: faa8e...c36

Dette var så godt skrevet og fikk frem akkurat det jeg mente, en evig runddans. Du vet i 20 årene var ingen dag lik, og man visste ikke hvor man var neste år, kanskje to år frem i tid. Mulighetene var uendelige, og man var ikke satt og ferdig bestemt. Man hadde liksom tiden foran seg og man hadde så mange muligheter. Nå er det ikke sånn lenger, og for min personlighetstype blir det for kjedelig.

Jeg mener man kan være takknemlig for familie og barn, men samtidig få lov til å erkjenne at man føler en viss tomhet over det også. At man savner spenning og spontanitet, friheten og det å ikke være ferdig definert på mange måter.

Nå er jeg jo "bare" mamma og ferdig utdannet innen yrket mitt, som jeg sikkert blir stuck i resten av livet, for jeg må kontinuerlig betale regningene mine. Som ung og fri 20 åring hadde jeg jo kun ansvar for meg selv, og ingen var oppgitt over at man plutselig endret kurs. Nå har man så mye ansvar og ja..usj.. Jeg vet ikke, 20 årene var virkelig magiske.

Anonymkode: c052b...0f2

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (8 minutter siden):

Nei, jeg bekymret meg for så mye rart i 20-årene. Jeg er i 40-årene nå og synes det er helt tipp topp. Jeg har også begynt å se fram til 50-årene, da er barna voksne og jeg kan leve litt friere igjen. Men i motsetning til 20-årene har jeg det romslig økonomisk og trenger ikke undre på om jeg noensinne treffer den rette eller om jeg i det hele tatt finner en jobb som er relevant for å komme i gang med karrieren.

Kan hende mange bare tenker tilbake på de rosenrøde dagene av 20 årene, og glemmer litt bort uroen man også følte på ja  Kjenner meg litt igjen i det du sier. Men samtidig synes jeg 20 årene hadde noe man ikke har nå, det at man liksom var så udefinert, og at man kjente på at man hadde jo mange år på seg enda til å få gjennomført ditt og datt. Det var ikke så stress liksom, noe som helst. Og omgivelsene tillot deg å være litt umoden og useriøs fremdeles, samtidig som du var myndig og fri til å gjøre som du ville. Jeg hadde det iallefall veldig gøy! Jeg følte at da jeg ble 28 begynte folk gradvis å ta fra meg ungdommen min. Da ville de jeg skulle få barn, fast jobb, kjøpe leilighet. Det var helt tydelig, og jeg husker jeg ble litt sånn i opprør og tenkte hvorfor skal de forstyrre idyllen min. Venta til jeg ble 35 med å få første ungen, og dro ut de årene som fri og glad ekstra lenge. Likevel savner jeg den tiden.

Jeg synes familieliv og fast jobb er ganske kjedelig jeg da. Folk er sikkert forskjellige der også.

Anonymkode: c052b...0f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg savner de ikke, synes hvert tiår blir bedre. Men så lot jeg meg heller ikke lure til noe og kan leve som jeg vil. 

Anonymkode: 41181...ce4

Der ligger det nok en stor hemmelighet Jeg følte meg glad og fri frem til jeg var ca 33-34. Da ble jeg for første gang samboer med en mann, ble etter hvert gravid og ble stemor og ja, masse ansvar. Fast jobb, masse regninger.

Det svekket lykken min betraktelig.

Anonymkode: c052b...0f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Savner ikke 20årene. 3 tette barn, student, deltidsjobb og husbygging. Det var tøft! Jeg føler jeg lever bra nå i 30årene. Huset er ferdig, eneste nå er koseprosjekter. Jobben er grei. Barna begynner å bli store. Gleder meg til korona er over, og vi kan reise! Har ikke fått oppleve å reise så mye, så blir moro å gjøre det med barna nå. Ellers så er jeg mye på farta med venner og egne interesser. Det hadde jeg ikke i 20årene. Da var det kun lekeplass med barna og barna til venner. Nå er vi en fin gjeng med store barn, så vi kan treffes uten de. 😄

Anonymkode: 10ded...d86

Fint å høre!

Du var jo da på et helt annet sted i 20 årene enn det jeg var! Hehe. Jeg ville ikke være samboer engang, følte meg ikke klar for det selv om jeg var i et fast forhold med en snill fyr. Elsket friheten, barn føltes milelangt unna. Ville heller bare kose meg, reise, studere, utvikle meg, møte masse spennende folk, feste og kjenne på hvilken person jeg utviklet meg til. Kan vel trygt si at jeg var en helt annen person mot slutten av 20 årene enn jeg var i starten! Tiden med høyere studier på UIO endret hele mitt tankesett, hele min måte å argumentere og tenke på, og jeg følte meg faktisk veldig beriket som menneske på alle måter.

Elsket alle menneskene jeg møtte i studentmiljøet, i alle aldre, med alle slags bakgrunner. De ulike fagene tok meg alltid inn i nye verdener, og det var så gøy å dra ut på byen med disse folka og bli kjent. Noen var fra USA, andre fra Australia, England, osv.

Søstera mi fikk barn veldig tidlig, og jeg merket avstanden til hun ble større og større. Hun hadde ikke opplevd like mye som meg, og jeg følte virkelig at hun gikk glipp av noe som ikke fikk oppleve 20 årene som meg. Jeg er glad jeg ventet med barn til 30 årene.

Samtidig kan man jo snu på det, du ble ferdig med det i 20 årene og får ha ganske store barn i 30 årene og kan finne deg sjæl nå. Så kanskje det er bedre! Hva vet jeg  Så lenge du er lykkelig så er det bra.

Anonymkode: c052b...0f2

[AnonymBruker]

Savner studieårene, det enkle livet på hybel, det å være slank og sprek uansett hva jeg spiste, det at det alltid var ei venninne du kunne være med hele dagen. Og ikke minst det å treffe mannen, og være nyforelsket, og reise på de første ferieturene sammen, kjøpe vår første leilighet, bli voksne sammen. Pakke alt vi eide inn i en billig bil, og flytte til et nytt sted. 

Men liker tredveårene like mye. God økonomi og stabilitet. Det å være trygg på mannen, kjenne hverandre ut og inn. Å være veldig selvsikker i seg selv og hvem man er, og hvor man er i livet. At ferier og restaurantbesøk ikke handler om budsjett. Stå veldig støtt i karrieren, plutselig være erfaren leder. 

Kunne oppsummert tenårene på samme måte. Og håper jeg kan gjøre det om hvert påfølgende tiår

Anonymkode: d6007...f77

[norw]

Slutten av tenårene og 20-årene er de beste årene. Ikke økonomisk, men ellers. Kanskje ikke hvis man har veldig dårlig råd, men med ok økonomi er dette de beste årene.

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Er det bare jeg som synes livskvaliteten sank drastisk da man lot seg narre inn i ekteskap og foreldreskap? Husker mine venner i 20 årene som lykkelige energibunter fulle av håp og livsglede, før de forsvant inn i krevende jobber, ekteskap og tilværelsen med barn. Og så klart det konstante husarbeidet, og alle andre voksenplikter man plutselig må ta seg av.

Blir vi ikke litt lurt alle mann, når de sier dette er livet vi burde leve?

Anonymkode: c052b...0f2

Akkurat dette har jeg også lagt merke til. Når jeg ser bilder fra da jeg og venninnene mine var i begynnelsen/midten av 20 åra så ser man dem stråler, smilet går rundt på alle bildene. Men nå... Poseringen med barn og mann så ser man all gnisten bare er borte og man ser beskjedne smil og glimtet i øynene er ikke der lenger. Om det er fordi de fikk barn/A4 tilværelse eller om det bare  er at man mister den "gnisten" jo eldre man blir vet jeg ikke.

Anonymkode: f68dc...bda

[Druid]

Jeg savner ikke 20 årene, de var et helvete. Men 30-40 var greit. Skulle jeg tilbake, måtte det være dit. Jeg var i jobb, hadde penger, alle usikkerhetene var borte. 
Jeg burde ha valgt vekk familielivet, for da hadde 40-50 årene også vært enklere, og de neste årene også ville være mer uforpliktende, men av alle problemer i mitt liv, lager de ikke en gang krusninger.

[AnonymBruker]

Nei savner de ikke, 20 årene var dritt, starten av 30 årene er også dritt. Mulig 40 årene blir bedre. Savner å være i barnehagealder, ingen bekymringer og bare mye å utforske.

Anonymkode: 561ba...f4d

[Anonymburker]

Må være 1920-årene, i så fall. Da var ting bra.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Kan hende mange bare tenker tilbake på de rosenrøde dagene av 20 årene, og glemmer litt bort uroen man også følte på ja  Kjenner meg litt igjen i det du sier. Men samtidig synes jeg 20 årene hadde noe man ikke har nå, det at man liksom var så udefinert, og at man kjente på at man hadde jo mange år på seg enda til å få gjennomført ditt og datt. Det var ikke så stress liksom, noe som helst. Og omgivelsene tillot deg å være litt umoden og useriøs fremdeles, samtidig som du var myndig og fri til å gjøre som du ville. Jeg hadde det iallefall veldig gøy! Jeg følte at da jeg ble 28 begynte folk gradvis å ta fra meg ungdommen min. Da ville de jeg skulle få barn, fast jobb, kjøpe leilighet. Det var helt tydelig, og jeg husker jeg ble litt sånn i opprør og tenkte hvorfor skal de forstyrre idyllen min. Venta til jeg ble 35 med å få første ungen, og dro ut de årene som fri og glad ekstra lenge. Likevel savner jeg den tiden.

Jeg synes familieliv og fast jobb er ganske kjedelig jeg da. Folk er sikkert forskjellige der også.

Anonymkode: c052b...0f2

Svarte tidligere at jeg ikke savnet så mye fra 20-årene. Men jeg har savn til tidligere liv likevel, når jeg tenker meg om. Men jeg savner like mye tiden fra jeg var ferdig utdannet, nygift, gravid (tre ganger), spenningen over nye barn osv. Det var vel så spennende som studietiden i 20-årene. NÅ føler jeg liksom det har satt seg, hverdagen er litt ensformig, jeg har liksom «gjort alt», barna er i skolealder, alt jeg kan se fram til er snart sure tenåringer, årevis med jobbing uten avbrudd (elsket permisjonene mine), og å se om samlivet vårt tåler tomt rede (jeg har mine tvil☹️). Men sånn personlig så har jeg det nok like bra, jeg er tryggere på meg selv, og driter mer i hva andre tenker.

Anonymkode: 5374a...124

[AnonymBruker]

Jeg blir litt lei meg av å lese at flere av dere angrer på at dere stiftet familie, og at dere har havnet i et hamsterhjul der alt handler om å jobbe, betale regninger og kjøre hit og dit med barn. Sm barnløs kvinne må jeg innskyte å si at også jeg er fanget i a4-livet med fast jobb (en jobb som ikke inspirerer meg), kolleger jeg har ingen interesse av, et forhold som snart går dukken og regninger som alltid må betales. Forskjellen er jo at jeg ikke opplever bonusen, som nemlig er mine egne barn. 

Tenker dere noe gang på fremtiden? Jeg legger aldri planer for jeg har aldri noen å planlegge med (alle andre er jo opptatt med sine familier). Jeg blir også livredd av tanken på å bli gammel alene. 

Nei, ikke vet jeg. Man vil vel alltid ha det man ikke kan få osv...Og sånn går nå`dagan ❤️ 

Anonymkode: 637de...c58

[AnonymBruker]

Var jo mye mer moro i 20-årene enn nå. Men det var masse negativt og, slik som bekymring for utdanning, jobb og karriere. Og ingen damer vile ha meg. Nå er karrieren satt, jeg har veldig god råd, og dameproblemene forsvant bare jeg ble litt eldre 😊

Anonymkode: abacd...277

[AnonymBruker]

Kan av og til savne den bekymringsløse studietiden.... Venner overalt, spontaniteten osv...

I tillegg til en eks-kjæreste jeg aldri kommer helt over...

Men 40-årene er ikke så verst!

Anonymkode: 03937...9e6

[Minlillelykke]

Jeg savner tiden fra 18-25. Hadde valgt denne perioden helt annerledes i dag om jeg kunne gjøre om.

[AnonymBruker]

Jeg savner ikke første halvdel av 20-årene. Da var jeg så usikker på meg selv. Fra sånn 27-28 hadde jeg det bra. Men for meg er egentlig nå i midten av 30-årene, med mannen min og to småbarn favoritttiden i livet så langt. Det vil si akkurat nå føler jeg meg veldig ufri da, men det er pga. korona og ikke livssituasjonen forøvrig. 

Anonymkode: 890bd...73c