Savner dere 20 årene?

[AnonymBruker]

Er det bare jeg som synes livskvaliteten sank drastisk da man lot seg narre inn i ekteskap og foreldreskap? Husker mine venner i 20 årene som lykkelige energibunter fulle av håp og livsglede, før de forsvant inn i krevende jobber, ekteskap og tilværelsen med barn. Og så klart det konstante husarbeidet, og alle andre voksenplikter man plutselig må ta seg av.

Blir vi ikke litt lurt alle mann, når de sier dette er livet vi burde leve?

Anonymkode: c052b...0f2

[AnonymBruker]

Nei. 20 årene var travle og til tider svært tøffe for min del. Begynnelsen av 30 årene også. 

Det har vært fra slutten av 30 årene og utover jeg har det bedre. Nå har livet løsnet, barna er store, og jeg har tid til å nyte livet. 

Anonymkode: 6250f...799

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Er det bare jeg som synes livskvaliteten sank drastisk da man lot seg narre inn i ekteskap og foreldreskap? Husker mine venner i 20 årene som lykkelige energibunter fulle av håp og livsglede, før de forsvant inn i krevende jobber, ekteskap og tilværelsen med barn. Og så klart det konstante husarbeidet, og alle andre voksenplikter man plutselig må ta seg av.

Blir vi ikke litt lurt alle mann, når de sier dette er livet vi burde leve?

Anonymkode: c052b...0f2

Jeg har begynt å savne 20årene helt nylig. Før det gjorde jeg ikke det, for 20årene var vanskelig på sin måte. Nå som jeg er 40 savner jeg å ha en fremtid, flere åpne dører og muligheter. Jeg hadde nok tatt litt andre valg om jeg kunne. Akk ja - Youth is wasted on the young... 

Anonymkode: 637de...c58

[AnonymBruker]

Nei, savner ikke 20 årene. 

Anonymkode: 1a300...28e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er det bare jeg som synes livskvaliteten sank drastisk da man lot seg narre inn i ekteskap og foreldreskap? Husker mine venner i 20 årene som lykkelige energibunter fulle av håp og livsglede, før de forsvant inn i krevende jobber, ekteskap og tilværelsen med barn. Og så klart det konstante husarbeidet, og alle andre voksenplikter man plutselig må ta seg av.

Blir vi ikke litt lurt alle mann, når de sier dette er livet vi burde leve?

Anonymkode: c052b...0f2

Nei, men jeg har ikke latt meg narre inn i foreldreskap. 

Anonymkode: 6bbda...af2

[AnonymBruker]

Nei, jeg vil heller dø enn å leve de på nytt

 

Ola 

Anonymkode: f11fb...947

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Er det bare jeg som synes livskvaliteten sank drastisk da man lot seg narre inn i ekteskap og foreldreskap? Husker mine venner i 20 årene som lykkelige energibunter fulle av håp og livsglede, før de forsvant inn i krevende jobber, ekteskap og tilværelsen med barn. Og så klart det konstante husarbeidet, og alle andre voksenplikter man plutselig må ta seg av.

Blir vi ikke litt lurt alle mann, når de sier dette er livet vi burde leve?

Anonymkode: c052b...0f2

Nei, jeg savner ikke 20-årene. Jeg har faktisk hatt det enda bedre etter at jeg ble "narret inn i foreldreskapet".

Men, det skjedde ikke før midten av 30-årene, så jeg var helt ferdig med den barnløse epoken og klar for en ny. 

Anonymkode: 498a3...560

[AnonymBruker]

Nja. Savner å være «ung og vakker», savner å spontane fester og å styre dagene sine selv som student. Men jeg har det veldig fint nå også, elsker å ha en egen familie😊 

Anonymkode: 5374a...124

[AnonymBruker]

Savner ikke 20-årene. Alle tiår har sin sjarm. Kan ikke være stucked i en tid, ellers utvikler man seg ikke. 

Anonymkode: aac18...931

[AnonymBruker]

20-årene mine var fantastiske, og 30-årene har også stort sett vært som 20-årene bare med mer penger. 

Føler kanskje jeg har litt mindre frihet nå (mer press på jobb, man har en bolig man skal holde osv) og litt mindre den "alt er mulig, verden er min østers"-følelsen, så føler meg hakket mer låst og et par skritt nærmere døden 😛 Men det er ikke noe som gnager på meg altså, det er bare en følelse som ligger der nå og ikke var der da jeg var 21.

Men er stort sett lykkelig, det er noe fra 20-årene kan jeg se tilbake på med nostalgi, men det meste er jeg glad for at jeg er ferdig med (bo i kollektiv osv), og det jeg ikke er ferdig med lever jeg jo ut fremdeles

Nå har jeg ikke barn da, da hadde jeg sikkert vært suicidal nå. 

Anonymkode: 3b2f3...6be

[sicario]

Hjelp,, savner det over hode ikke

[AnonymBruker]

Hehe nei. Uff jeg var så umoden (sammenlignet med nå i 30årene), og klein og dust i 20årene. Trodde jeg hadde svarene på alt osv og sterke meninger osv.

Etter fylte 25 kom jeg mer på plass. Og etter 27 osv. Nå er jeg 32 og elsker 30årene. 

Men jeg har ikke barn og partner osv så jeg lever jo som "evig ung", kan gjøre som jeg vil uten mas osv. 😂

Anonymkode: bbcb7...ac0

[AnonymBruker]

Ja, for det er så mye jeg ville gjort annderledes. 

Anonymkode: 71d2a...4ea

[GammelKaktus]

Å nei, elsker å bli eldre jeg. Er som med barna hvert år har sin sjarm. 

Men savner en og to jeg pleide å være med i den tiden, utenom det så er jeg bare glad livet går sin gang. Skulle jeg gjort noe annerledes så hadde det vel vært å fått barn tidlig i 20 årene og ikke i slutten. Men er fornøyd med hvordan ting ble til slutt.

[Gjest Wanda1984]

Selv trives jeg med å være midten av 30årene, barnet begynner å bli mer selvstendig, jeg har mindre jag som skole/jobb, jobber mindre (dette bla uoppdaget sykdom da), snart gjeldsfri og eier bolig og bil, er mer meg selv og tekkes ikke andre lenger...livskvalitet er mye bedre nå, selv om 20årene hadde sin sjarm.

[AnonymBruker]

Ikke første halvdel, da var jeg mye syk. Siste halvdel var ganske bra, da studerte jeg og hadde kjæreste. Så ble jeg syk igjen, dumpet og droppet ut. 30-årene har vært ganske kjipe.

Anonymkode: f1be6...9c5

[Arkana]

Nei, overhodet ikke. 20-årene var fine og hadde sin sjarm, men jeg synes livet bare blir bedre og bedre. 

[AnonymBruker]

Elsket å være i 20-årene. Verden lå for mine føtter. Jeg bodde mange år utenlands, i europeiske storbyer. Jeg studerte lenge, bodde i flere land, lærte meg ulike språk, hadde kjærester som studerte filosofi og var forfattere, jeg bidro i kulturlivet på flere arenaer, arrangerte spennende fester med interessante mennesker og hadde alltid mange som var i leiligheten min hver helg når jeg hadde fest, for det var der det skjedde. jeg hadde selv en energi og livslyst på den tiden som jeg rett og slett ikke aner hvor ble av.

Nå bor jeg i Norge med kontorjobb og barn som nærmer seg tenårene, barna klager og sutrer over småting og roper og slamrer med dørene. Etter de kom i tenårene har jeg begynt å få grå hår, det er en voldsom psykisk belastning å være tenåringsmor. Min største kreative utfordring nå er å finne på hva vi skal ha til middag hver dag. Jeg er sliten og lei. Jeg savner 20-årene noe helt vanvittig. Jeg gleder meg til barna flytter hjemmefra og håper jeg og mannen kan få tilbake litt av det livet jeg egentlig vil leve. Jeg er glad i familien min, til og med i min frekke hormonelle tenåringsdatter, MEN jeg selv har forsvunnet oppi alt dette livet.

Anonymkode: 886ce...6d0

[font]

20-årene var en berg- og dalbane for min del, så jeg savner noen år, og andre ikke 😅 Hadde et par år rundt 21-23 som var helt nydelige, de savner jeg. Og jeg savner litt den følelsen av at "alt er mulig" og angrer på noen sjanser jeg ikke tok. Siste halvdel av 20-årene gikk fryktelig fort, spesielt etter at jeg fikk meg fast jobb og en rutinepreget hverdag. Jeg blunket, og plutselig var jeg 30 😆 Men så langt i 30-årene har jeg modnet, fått mer ro og selvtillit og rett og slett blitt bedre kjent med meg selv. Så det er ikke såå verst!

[Brunello]

Høres veldig stusselig ut. Mitt liv blir bedre og bedre for hvert år. Har aldri hatt det dårlig, men god og sikker økonomi og samliv med en flott dame har gjort livet bedre for hvert år.

Selvfølgelig er det slitsomt med oppfølging av barn samtidig som man også skal leve "voksenlivet", men det løser man med mer kvalitet når man prioriterer egne venner og aktiviteter uten barn.