Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

For å starte med de fine tingene. Samboeren min er kjærlig og viser at han elsker meg hver eneste dag. Både i ord og handlinger. Varter meg opp. Han er en fantastisk far til barna våre. De betyr alt for ham og han viser kjærlighet og omsorg for dem hver dag. Følger dem opp i alt. Nesten mer enn meg.

Vi har vært sammen i 8 år og samarbeider godt med det meste av økonomi, husarbeid og barneoppdragelse. Få store krangler i det daglige. Ingen av oss er særlig sosiale og har det fint i tosomheten. 

Før jeg traff samboeren min var jeg glad i festlivet. Jeg datet en del og drakk nok litt for mye alkohol. Ihvertfall i faresonen for å utvikle misbruk. Da jeg traff samboeren min var vi stormende forelsket fra første stund. Jeg turte likevel ikke håpe på at det skulle bli oss. Hadde brent meg på så mange flørter ‘som spilte kjærester’, men egentlig bare var ute etter en ting. Tenkte også at han som skulle bli min samboer var for bra for meg. ‘Above my league’. Og jeg tenkte innerst inne det ikke ville vare. Til og med den dagen vi bestemte oss for å bli et par, så klarte jeg ikke å legge vekk tanken på at dette ikke var seriøst og ikke ville vare. Jeg trodde egentlig ikke på kjærligheten. I denne prosessen ca 2 mnd inn i forholdet, traff jeg eksen min, som jeg enda hadde hatt litt kontakt med og hadde sex med ham. Jeg var altså utro. Og har ingen unnskyldning for det. Det var forkastelig gjort.
Samboeren  min fant ut etter noen måneder da han hadde snoket på telefonen min, både facebooken min og mail. Alt. Han så da også at jeg hadde flørtet med andre på chat. Bare helt uskyldig flørting/høflighet, men likevel. Sammenlagt ble det nok mye og han ble selvfølgelig fortvilet og rasende. Og få kan bli så rasende som ham. Han kunne også tidligere bli fysisk dytte og slenge meg i bakken o.l. Men det er lenge siden han har gjort nå.

Vi jobbet med dette leeenge. Og jeg trodde vel egentlig at dette nok hadde skadet forholdet for livet. Et tillitsbrudd som ikke kunne repareres. Arr som ikke kunne gro.

Selvoppfyllende profeti.

Men sakte men sikkert gikk det seg til utrolig nok, til tross for at forholdet var relativt ferskt.

For å bygge opp tillit igjen måtte jeg slette jeg alle gamle flørter. Jeg ga ham passordet på mobilen min formå sikre ham at jeg ikke hadde noen hemmeligheter for ham. Jeg gikk aldri på fest uten ham og det skjedde bare ved et par få anledninger. Jeg sluttet nesten helt å drikke. Barna kom fortløpende de neste årene og anledningene og lysten på fest og alkohol har sjeldent meldt seg.

Likevel skjer det en gang i blant og da får jeg ikke lov av samboeren min. Pga fortiden. Jeg må med andre ord straffes for handlingene mine i all framtid. Nå er det 8 år siden utroskapen. Han har aldri tenkt å la meg få prøve vise ordentlig tillit igjen. Kan telle på 5 fingre hvor ofte jeg har fått dratt på festlige anledninger med venner i løpet av de siste 7 årene. 3 av dem med alkohol. Alle gangene måtte jeg melde underveis og være hjemme senest 24-00.30. Og da kommer det helt an på hvem jeg får møte. Jeg får IKKE under noen omstendigheter gå på byen. Ikke konsert om det er i byen eller med alkohol. Antagelig fordi jeg kan treffe gamle flørter der.
Jeg tørr nesten ikke en gang lengre å spør om å få bli med på festligheter for da blir det så dårlig stemning. Gjerne i lang tid etterpå.

I år har jeg allerede blitt invitert på 3 ting jeg inderlig skulle ønske jeg fikk gå på. Ene er en reunion fest, med klassen fra videregående. En 40 årsdag og Elton John konsert i påsken. Jeg har bare såvidt turt å nevne dette for samboer. At jeg ønsker sterkt å bli med. Ble selvfølgelig blankt avvist. Får svar som ‘føler du virkelig at du fortjener det?!» eller  ‘hva tror du svaret blir på det?!’ Gjerne etterfulgt av at jeg er utakknemlig mht alt han gjør for meg. Og så går  han gjerne sint ut av rommet og er ofte sur lenge etterpå. Da hvis jeg har svart. Legger jeg det bare død, kan det hende han snur og blir fort blid igjen.

Når jeg skriver dette går det virkelig opp for meg hvor kontrollerende han er. Jeg føler på mange måter jeg lever som en muslimsk kvinne som ikke får gå ut kveldstid av respekt for mannen sin. 

Eneste sosiale han aksepterer jeg får delta i er kafe o.l venninnetreff dagtid. Med en gang det blir sent kveldstid stresser han eller misliker det, selv om han nølende går på det. Så lenge det ikke er fest med alkohol.
Føler likevel oftest det ikke er verdt å spørre pga hans stress og litt dårlig stemning. I tillegg har jeg blitt mer og mer usosial av ‘isolasjonen, så mister lysten selv også.

Har flere ganger tenkt jeg ikke kan leve i et så kontrollerende forhold. Men så tenker jeg på alt det gode i forholdet. Så og si alt annet er jo helt enormt fint. På alle andre områder føler jeg at jeg har vunnet i Lotto med kjærligheten. Alt han gjør for meg og barna. Hver dag. Han er min hverdagshelt. Han har til og med skiftet jobb og gått ned i lønn bare for å få mer tid med meg og  barna. Han tar sin del av husarbeidet, det tredje skiftet, sexen er topp. Alt er egentlig veldig bra. Utenom dette ene store avviket. At jeg ikke er 100% fri med ham. Pga mine feil i fortiden. Føler meg rett og slett litt satt i husarrest. På livstid. Bare at jeg ofte glemmer det fordi det ikke er så ofte jeg blir invitert ut på ting. Men hver gang det skjer, blir jeg minnet på det. Og det føles kvelende.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget…som jeg ser plutselig ble veldig langt.

Tror jeg trenger litt råd og tips til hva jeg bør gjøre. Hvordan jeg kan løse dette. Vil jo ikke miste denne fantastiske mannen, men tror heller ikke jeg klarer å leve under så kontrollerte forhold i lengden. Samtidig blir jeg jo også usikker på om han ha rett. Kanskje jeg fortjener å bli litt kontrollert pga mine svakheter fra fortiden? Hvor jeg ofte drakk meg for full, flørtet og var utro?  På denne måten får jeg jo derimot aldri mulighet til å vise at jeg har forandret meg. 

Anonymkode: 3ed8e...087

Mannen din er ikke perfekt, han er psyk. At du var utro helt i starten av forholdet skal du ikke straffes for resten av livet. Han høres utrolig usikker og utrygg ut, ingen som er trygg på seg selv har et behov for et slikt jerngrep på sin partner. Det at han vil være mest mulig sammen med deg er en form for kontroll, ikke omsorg. At han ikke ønsker at du fester til langt på natt kan jeg til en viss grad forstå, men at du ikke får gå på Elton John-konsert er helt hårreisende! LØP, er mitt råd. Lykke til!

Anonymkode: 828d8...3b3

[Gjest Spritzx]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Det er sånne som deg som ikke er i forhold som varer mer enn noen år av gangen. 0 innsikt, 0 hensyn, 0 forståelse.

Lykke til.

Anonymkode: 6dc25...eed

Hva i alle dager baserer du det på? xD Kan for øvrig fortelle deg at du tar fullstendig feil

[Gjest Spritzx]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Eventuelt en som ikke har orket å lese hele innlegget mitt ordentlig og satt seg inn i det. Det var jo i det lengste laget😅

Anonymkode: 3ed8e...087

Jeg svarer på akkurat samme måte som alle andre, men det jeg skriver er liksom verre?

[Gjest Spritzx]

13 hours ago, Hulderen said:

Ojsan, jeg har jo skrevet omtrent det samme som deg. Beklager, jeg klarte å hoppe over en side, så jeg så ikke svaret ditt før nå. Men fint å se at vi er to som tenker det samme 😊

Men noen mener jeg ikke forstår noen ting med det jeg skrev, så lurer litt på hva slags forhold de mener er normale... Voksne mennesker skal ikke "få tillatelse" til å gjøre som de vil, er helt enig med deg. På ett eller annet tidspunkt så må man faktisk tilgi og gå videre eller avslutte forholdet.

[Gjest Spritzx]

1 hour ago, MizzVic said:

Da kan du fortelle han at det står mellom ei som var usikker noen uker inn i nytt forhold, og en mann som har vært fysisk voldelig.

Sistnevnte er en forbrytelse.

Det holder nok lenge å nevne at det skjedde for 8 år siden... Han blir den som kommer dårlig ut av det uansett

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han trenger ikke å slå flere ganger for å ha kontroll på deg. Det holder at du er REDD for at han skal slå. Nå sier du at han ikke kommer til å slå igjen. Men det er vel forutsatt at du følger de strenge reglene? Tenker du har sonet ferdig straffen din. Skjønner at han er redd fordi han ikke stoler på deg. Men det er inni han problemet ligger nå. Du er til å stole på.

Anonymkode: 7e715...b22

Her hadde jeg gjort som jeg ville, og sett hva som skjer… hvis han da slår er forholdet over. 
Vold er ulovlig. Utroskap ikke. 

[Hulderen]

Spritzx skrev (1 time siden):

Hva i alle dager baserer du det på? xD Kan for øvrig fortelle deg at du tar fullstendig feil

Jeg tror at vedkommende må ha sitert feil innlegg. Det var ikke noe galt med det du skrev.

[AnonymBruker]

blomstre skrev (10 timer siden):

Hva gjør han for å bygge opp din tillit igjen etter å ha vært voldelig?

Her har han gjort mye. Først og fremst ved å ikke ha vist disse voldelige trekkene igjen. I tillegg vært trygg&god, empatisk og omsorgsfull i det daglige.

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

MizzVic skrev (4 timer siden):

Hva slags straff får han, for å ha vært fysisk voldelig mot deg?

Hva fortjener han?

Det eneste jeg leser ut av innlegget, er at du fikk en mann som både du OG HAN, mener er "over din liga"

Og når han gjør husarbeid, og tar seg jobb slik at han får tid MED EGNE BARN.

Så er han så fantastisk.

Han valgte fortsette forholdet etter utroskapen, han må ta konsekvensen av det.

Og det innebærer IKKE å kontrollere hvor du er og hvem du snakker med.

 

Ord til ettertanke🌸

Anonymkode: 3ed8e...087

[MizzVic]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her har han gjort mye. Først og fremst ved å ikke ha vist disse voldelige trekkene igjen. I tillegg vært trygg&god, empatisk og omsorgsfull i det daglige.

Anonymkode: 3ed8e...087

Det er vel fordi TS følger reglene,  og holder seg hjemme om kvelden.

[AnonymBruker]

Kan dere ikke dra på konsert etc sammen? 

 

Anonymkode: 4a9a4...3e8

[AnonymBruker]

Herregud, Ts, han har kontrollert og isolert deg i nesten ti år!!!! Fordi du var utro helt i begynnelsen, i en periode der du var usikker på forholdet og ikke trodde det ville bli noe seriøst. Ja, det var idiotisk av deg å være utro, men det han holder på med er vold.  Han har vært fysisk voldelig tidligere og nå utsetter han deg for psykisk og latent vold.

Du må ta kontakt med noen og fortelle hvordan du har det, for dette kan du ikke stå i alene. 

Anonymkode: b2d67...bfe

[AnonymBruker]

Dere har barn? Hvordan blir det med dem, får de lov å dra ut med venner uten at far fotfølger dem? Hvis dere har døtre, får de lov til å leke med gutter? 

Anonymkode: d1d97...794

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dere har barn? Hvordan blir det med dem, får de lov å dra ut med venner uten at far fotfølger dem? Hvis dere har døtre, får de lov til å leke med gutter? 

Anonymkode: d1d97...794

Du sier noe der. De er enda i tidlig barneskolealder, så ikke så aktuell problematikk enda. Men har nok tenkt tanken på at han kan bli nokså kontrollerende overfor dem også i tenårene. 

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

Kjære ts.

Du eies ikke av din kjære. Det du beskriver er sosial kontroll, og innslag av fysisk og psykisk vold (han har dyttet deg, og om du tar diskusjonen om å «få lov» til å dra ut med venner så får det konsekvenser for deg så du lar heller være). Ja, du gjorde en feil tidligere, men det har din kjære valgt å leve med, og det skal ikke begrense din rett til å ha et sosialt liv og tillit fra han. 8 år med stadig påført skyld og skam etter en utroskapshendelse høres veldig mye og belastende ut… 8 år uten frihet og mulighet til et sosialt liv som DU ønsker høres også belastende ut. 
 

Dersom du faktisk har vært på grensen til å utvikle et alkoholproblem så er det faktisk ikke verre enn at du kan gå på konsert og byen uten å drikke. Vi er mange som er edru på fest og har det like gøy som dem som drikker. Hvis han hindrer deg å delta edru også så er det ihvertfall bekymringsverdig, og noe som ikke skal godtas. Han eier deg ikke, og må på et eller annet tidspunkt gi slipp på usikkerhet og mistillit dersom dere skal kunne ha et sunt og bærekraftig forhold og samliv fremover. Ikke minst så har dere barn - er det ønskelig at barna skal vokse inn i liknende mønster i sine relasjoner? Barns aller største rollemodeller er foreldrene, og de forholder seg som oftest til hva foreldrene gjør kontra hva de sier man bør gjøre når de lærer seg relasjonelle mønster. 

Anonymkode: 6c1cc...653

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2023 den 7.20):

Kjære ts.

Du eies ikke av din kjære. Det du beskriver er sosial kontroll, og innslag av fysisk og psykisk vold (han har dyttet deg, og om du tar diskusjonen om å «få lov» til å dra ut med venner så får det konsekvenser for deg så du lar heller være). Ja, du gjorde en feil tidligere, men det har din kjære valgt å leve med, og det skal ikke begrense din rett til å ha et sosialt liv og tillit fra han. 8 år med stadig påført skyld og skam etter en utroskapshendelse høres veldig mye og belastende ut… 8 år uten frihet og mulighet til et sosialt liv som DU ønsker høres også belastende ut. 
 

Dersom du faktisk har vært på grensen til å utvikle et alkoholproblem så er det faktisk ikke verre enn at du kan gå på konsert og byen uten å drikke. Vi er mange som er edru på fest og har det like gøy som dem som drikker. Hvis han hindrer deg å delta edru også så er det ihvertfall bekymringsverdig, og noe som ikke skal godtas. Han eier deg ikke, og må på et eller annet tidspunkt gi slipp på usikkerhet og mistillit dersom dere skal kunne ha et sunt og bærekraftig forhold og samliv fremover. Ikke minst så har dere barn - er det ønskelig at barna skal vokse inn i liknende mønster i sine relasjoner? Barns aller største rollemodeller er foreldrene, og de forholder seg som oftest til hva foreldrene gjør kontra hva de sier man bør gjøre når de lærer seg relasjonelle mønster. 

Anonymkode: 6c1cc...653

Takk for det fine svaret ditt❤️

Har begynt å formulere en mail til ham nå hvor jeg tar opp tema igjen, i håp om at jeg når inn til ham bedre da. Kommer til å bruke noe av innholdet i enkelte av svarene her, bla dette fra deg🙂

Vurderte også å vise ham innlegget mitt med svar, men det er jeg redd kunne blitt litt mye for ham og han ville kunne følt seg krenket. Så det er nok bedre å gå litt mer varsomt frem i en mail som får frem flere vinklinger.

Anonymkode: 3ed8e...087

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Takk for det fine svaret ditt❤️

Har begynt å formulere en mail til ham nå hvor jeg tar opp tema igjen, i håp om at jeg når inn til ham bedre da. Kommer til å bruke noe av innholdet i enkelte av svarene her, bla dette fra deg🙂

Vurderte også å vise ham innlegget mitt med svar, men det er jeg redd kunne blitt litt mye for ham og han ville kunne følt seg krenket. Så det er nok bedre å gå litt mer varsomt frem i en mail som får frem flere vinklinger.

Anonymkode: 3ed8e...087

Gjør det noe om han føler seg krenket? Hvis det er det som skal til for å nå inn til ham? Han har krenket deg i 8 år. Han tåler å føle seg krenket en dag.

Du har prøvd å si i fra til ham før, uten at det har nyttet. Bruker du for forsiktige ord, så tar han deg ikke på alvor. Han må ristes skikkelig. Leser han tråden, så vil han forhåpentligvis skjønne at han må forandre oppførsel, eller så mister han deg.

Endret 24. januar 2023 av Hulderen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.1.2023 den 2.25):

For å starte med de fine tingene. Samboeren min er kjærlig og viser at han elsker meg hver eneste dag. Både i ord og handlinger. Varter meg opp. Han er en fantastisk far til barna våre. De betyr alt for ham og han viser kjærlighet og omsorg for dem hver dag. Følger dem opp i alt. Nesten mer enn meg.

Vi har vært sammen i 8 år og samarbeider godt med det meste av økonomi, husarbeid og barneoppdragelse. Få store krangler i det daglige. Ingen av oss er særlig sosiale og har det fint i tosomheten. 

Før jeg traff samboeren min var jeg glad i festlivet. Jeg datet en del og drakk nok litt for mye alkohol. Ihvertfall i faresonen for å utvikle misbruk. Da jeg traff samboeren min var vi stormende forelsket fra første stund. Jeg turte likevel ikke håpe på at det skulle bli oss. Hadde brent meg på så mange flørter ‘som spilte kjærester’, men egentlig bare var ute etter en ting. Tenkte også at han som skulle bli min samboer var for bra for meg. ‘Above my league’. Og jeg tenkte innerst inne det ikke ville vare. Til og med den dagen vi bestemte oss for å bli et par, så klarte jeg ikke å legge vekk tanken på at dette ikke var seriøst og ikke ville vare. Jeg trodde egentlig ikke på kjærligheten. I denne prosessen ca 2 mnd inn i forholdet, traff jeg eksen min, som jeg enda hadde hatt litt kontakt med og hadde sex med ham. Jeg var altså utro. Og har ingen unnskyldning for det. Det var forkastelig gjort.
Samboeren  min fant ut etter noen måneder da han hadde snoket på telefonen min, både facebooken min og mail. Alt. Han så da også at jeg hadde flørtet med andre på chat. Bare helt uskyldig flørting/høflighet, men likevel. Sammenlagt ble det nok mye og han ble selvfølgelig fortvilet og rasende. Og få kan bli så rasende som ham. Han kunne også tidligere bli fysisk dytte og slenge meg i bakken o.l. Men det er lenge siden han har gjort nå.

Vi jobbet med dette leeenge. Og jeg trodde vel egentlig at dette nok hadde skadet forholdet for livet. Et tillitsbrudd som ikke kunne repareres. Arr som ikke kunne gro.

Selvoppfyllende profeti.

Men sakte men sikkert gikk det seg til utrolig nok, til tross for at forholdet var relativt ferskt.

For å bygge opp tillit igjen måtte jeg slette jeg alle gamle flørter. Jeg ga ham passordet på mobilen min formå sikre ham at jeg ikke hadde noen hemmeligheter for ham. Jeg gikk aldri på fest uten ham og det skjedde bare ved et par få anledninger. Jeg sluttet nesten helt å drikke. Barna kom fortløpende de neste årene og anledningene og lysten på fest og alkohol har sjeldent meldt seg.

Likevel skjer det en gang i blant og da får jeg ikke lov av samboeren min. Pga fortiden. Jeg må med andre ord straffes for handlingene mine i all framtid. Nå er det 8 år siden utroskapen. Han har aldri tenkt å la meg få prøve vise ordentlig tillit igjen. Kan telle på 5 fingre hvor ofte jeg har fått dratt på festlige anledninger med venner i løpet av de siste 7 årene. 3 av dem med alkohol. Alle gangene måtte jeg melde underveis og være hjemme senest 24-00.30. Og da kommer det helt an på hvem jeg får møte. Jeg får IKKE under noen omstendigheter gå på byen. Ikke konsert om det er i byen eller med alkohol. Antagelig fordi jeg kan treffe gamle flørter der.
Jeg tørr nesten ikke en gang lengre å spør om å få bli med på festligheter for da blir det så dårlig stemning. Gjerne i lang tid etterpå.

I år har jeg allerede blitt invitert på 3 ting jeg inderlig skulle ønske jeg fikk gå på. Ene er en reunion fest, med klassen fra videregående. En 40 årsdag og Elton John konsert i påsken. Jeg har bare såvidt turt å nevne dette for samboer. At jeg ønsker sterkt å bli med. Ble selvfølgelig blankt avvist. Får svar som ‘føler du virkelig at du fortjener det?!» eller  ‘hva tror du svaret blir på det?!’ Gjerne etterfulgt av at jeg er utakknemlig mht alt han gjør for meg. Og så går  han gjerne sint ut av rommet og er ofte sur lenge etterpå. Da hvis jeg har svart. Legger jeg det bare død, kan det hende han snur og blir fort blid igjen.

Når jeg skriver dette går det virkelig opp for meg hvor kontrollerende han er. Jeg føler på mange måter jeg lever som en muslimsk kvinne som ikke får gå ut kveldstid av respekt for mannen sin. 

Eneste sosiale han aksepterer jeg får delta i er kafe o.l venninnetreff dagtid. Med en gang det blir sent kveldstid stresser han eller misliker det, selv om han nølende går på det. Så lenge det ikke er fest med alkohol.
Føler likevel oftest det ikke er verdt å spørre pga hans stress og litt dårlig stemning. I tillegg har jeg blitt mer og mer usosial av ‘isolasjonen, så mister lysten selv også.

Har flere ganger tenkt jeg ikke kan leve i et så kontrollerende forhold. Men så tenker jeg på alt det gode i forholdet. Så og si alt annet er jo helt enormt fint. På alle andre områder føler jeg at jeg har vunnet i Lotto med kjærligheten. Alt han gjør for meg og barna. Hver dag. Han er min hverdagshelt. Han har til og med skiftet jobb og gått ned i lønn bare for å få mer tid med meg og  barna. Han tar sin del av husarbeidet, det tredje skiftet, sexen er topp. Alt er egentlig veldig bra. Utenom dette ene store avviket. At jeg ikke er 100% fri med ham. Pga mine feil i fortiden. Føler meg rett og slett litt satt i husarrest. På livstid. Bare at jeg ofte glemmer det fordi det ikke er så ofte jeg blir invitert ut på ting. Men hver gang det skjer, blir jeg minnet på det. Og det føles kvelende.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget…som jeg ser plutselig ble veldig langt.

Tror jeg trenger litt råd og tips til hva jeg bør gjøre. Hvordan jeg kan løse dette. Vil jo ikke miste denne fantastiske mannen, men tror heller ikke jeg klarer å leve under så kontrollerte forhold i lengden. Samtidig blir jeg jo også usikker på om han ha rett. Kanskje jeg fortjener å bli litt kontrollert pga mine svakheter fra fortiden? Hvor jeg ofte drakk meg for full, flørtet og var utro?  På denne måten får jeg jo derimot aldri mulighet til å vise at jeg har forandret meg. 

Anonymkode: 3ed8e...087

Han er perfekt ja, virkelig drømmemannen. 
Det blir ikke så mye krangler i hverdagen nei, så lenge du aksepterer at han kontrollerer deg. 
Allerede før dere var skikkelig involvert begynte han snoke rundt på dine private sosiale medier, og lese dine private samtaler, slik at han hadde kontroll på deg. 
Han har utøvd fysisk vold mot deg... Men DU unnskylder han, med at det er lenge siden...
Han har strengere innetid for deg, enn hva mine foreldre hadde da jeg var fjorten år... 
Du er redd for hans reaksjon. 
Hva sier vennene dine til "sorry, jeg kan ikke komme i din store runde dag, mannen min sa nei når jeg spurte om lov, og det blir mest sannsynlig for sent med tanke på at jeg ha innetid" 
Han velger bruke eldgammel fortid mot deg, men svaret er "JA, du har levd som en tenåring med kraftig husarrest i 8 år, og oppført deg hele veien, selvfølgelig fortjener du ferie en god venn sin bursdag!"

Barna er ett viktig poeng her. 
Hvor ille ting må barna dine gjøre for at dem skal fortjene 8 års husarrest?
Og dersom ett av barna dine fikk 8+ års husarrest av sin partner, for ett lite feilsprang, så ville du stått å sagt "dette har du fortjent, så dette må du bare finne deg i!" ? 
Ville du virkelig ment at ett av dine barn skulle levd videre i ett så kontrollerende forhold, fordi de fortjener det om de er utro omtrent før de blir sammen? 
Det er dette du lærer barna dine, at mannen kan bestemme når kona får gå ut, hvem kona før måte, om kona kan ha venner og at kona må spørre om lov for å gå ut av huset etter ett visst klokkeslett. Du lærer barna hva de skal akseptere senere i livet. 

Anonymkode: e8801...f43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.1.2023 den 7.50):

Jeg er kanskje redd for at han skal forlate meg og fortelle familie og venner om utroskapen, om livet mitt før og at jeg ikke var forandret meg fordi jeg valgte en fest fremfor et trygt og godt familieliv med ham osv osv.
Det er sånn han legger det frem for meg. At jeg med masing om selskap får ham til å føle det betyr mer for meg enn ham og barna. Vårt fine familieliv.

Anonymkode: 3ed8e...087

"ja, jeg var dessverre utro før vi hadde blitt noe skikkelig seriøst. Han har slått og dyttet meg i veggen som straff, og jeg har ikke fått gå ut på åtte år, så jeg føler jeg har gjort opp for den ene dumme tingen jeg gjorde. Jeg valgte ikke en fest ovenfor han, jeg bare klarte ikke å måtte trygle om lov for å ta ett glass vin med en venn, og måtte leve i bitter og sur stemning i lang tid etterpå bare fordi jeg spurte om lov..." 
Det er sånn du legger det frem for familie og venner. 

AnonymBruker skrev (På 21.1.2023 den 23.43):

Her har han gjort mye. Først og fremst ved å ikke ha vist disse voldelige trekkene igjen. I tillegg vært trygg&god, empatisk og omsorgsfull i det daglige.

Anonymkode: 3ed8e...087

Men han hever stemmen, han nekter deg gå ut, han skremmer deg, er det trygg, god empatisk og omsorgsfull? 
Det er de ordene du vil bruke for å beskrive en kommende svigersønn som oppfører seg slik? 

"jeg skjønner, han er jo veldig trygg siden han hever stemmen til deg, det er jo bare ett bevis på at han er empatisk", "selvfølgelig er det greit at han nekter deg gå ut, det er jo bare omsorg. Han vil jo ikke at du skal ha venner, fordi han er så god!" 

Sorry at jeg skriver med veldig harde ord til deg, men du må begynne se hvordan han faktisk behandler deg. 

Anonymkode: e8801...f43

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (På 21.1.2023 den 2.25):

For å starte med de fine tingene. Samboeren min er kjærlig og viser at han elsker meg hver eneste dag. Både i ord og handlinger. Varter meg opp. Han er en fantastisk far til barna våre. De betyr alt for ham og han viser kjærlighet og omsorg for dem hver dag. Følger dem opp i alt. Nesten mer enn meg.

Vi har vært sammen i 8 år og samarbeider godt med det meste av økonomi, husarbeid og barneoppdragelse. Få store krangler i det daglige. Ingen av oss er særlig sosiale og har det fint i tosomheten. 

Før jeg traff samboeren min var jeg glad i festlivet. Jeg datet en del og drakk nok litt for mye alkohol. Ihvertfall i faresonen for å utvikle misbruk. Da jeg traff samboeren min var vi stormende forelsket fra første stund. Jeg turte likevel ikke håpe på at det skulle bli oss. Hadde brent meg på så mange flørter ‘som spilte kjærester’, men egentlig bare var ute etter en ting. Tenkte også at han som skulle bli min samboer var for bra for meg. ‘Above my league’. Og jeg tenkte innerst inne det ikke ville vare. Til og med den dagen vi bestemte oss for å bli et par, så klarte jeg ikke å legge vekk tanken på at dette ikke var seriøst og ikke ville vare. Jeg trodde egentlig ikke på kjærligheten. I denne prosessen ca 2 mnd inn i forholdet, traff jeg eksen min, som jeg enda hadde hatt litt kontakt med og hadde sex med ham. Jeg var altså utro. Og har ingen unnskyldning for det. Det var forkastelig gjort.
Samboeren  min fant ut etter noen måneder da han hadde snoket på telefonen min, både facebooken min og mail. Alt. Han så da også at jeg hadde flørtet med andre på chat. Bare helt uskyldig flørting/høflighet, men likevel. Sammenlagt ble det nok mye og han ble selvfølgelig fortvilet og rasende. Og få kan bli så rasende som ham. Han kunne også tidligere bli fysisk dytte og slenge meg i bakken o.l. Men det er lenge siden han har gjort nå.

Vi jobbet med dette leeenge. Og jeg trodde vel egentlig at dette nok hadde skadet forholdet for livet. Et tillitsbrudd som ikke kunne repareres. Arr som ikke kunne gro.

Selvoppfyllende profeti.

Men sakte men sikkert gikk det seg til utrolig nok, til tross for at forholdet var relativt ferskt.

For å bygge opp tillit igjen måtte jeg slette jeg alle gamle flørter. Jeg ga ham passordet på mobilen min formå sikre ham at jeg ikke hadde noen hemmeligheter for ham. Jeg gikk aldri på fest uten ham og det skjedde bare ved et par få anledninger. Jeg sluttet nesten helt å drikke. Barna kom fortløpende de neste årene og anledningene og lysten på fest og alkohol har sjeldent meldt seg.

Likevel skjer det en gang i blant og da får jeg ikke lov av samboeren min. Pga fortiden. Jeg må med andre ord straffes for handlingene mine i all framtid. Nå er det 8 år siden utroskapen. Han har aldri tenkt å la meg få prøve vise ordentlig tillit igjen. Kan telle på 5 fingre hvor ofte jeg har fått dratt på festlige anledninger med venner i løpet av de siste 7 årene. 3 av dem med alkohol. Alle gangene måtte jeg melde underveis og være hjemme senest 24-00.30. Og da kommer det helt an på hvem jeg får møte. Jeg får IKKE under noen omstendigheter gå på byen. Ikke konsert om det er i byen eller med alkohol. Antagelig fordi jeg kan treffe gamle flørter der.
Jeg tørr nesten ikke en gang lengre å spør om å få bli med på festligheter for da blir det så dårlig stemning. Gjerne i lang tid etterpå.

I år har jeg allerede blitt invitert på 3 ting jeg inderlig skulle ønske jeg fikk gå på. Ene er en reunion fest, med klassen fra videregående. En 40 årsdag og Elton John konsert i påsken. Jeg har bare såvidt turt å nevne dette for samboer. At jeg ønsker sterkt å bli med. Ble selvfølgelig blankt avvist. Får svar som ‘føler du virkelig at du fortjener det?!» eller  ‘hva tror du svaret blir på det?!’ Gjerne etterfulgt av at jeg er utakknemlig mht alt han gjør for meg. Og så går  han gjerne sint ut av rommet og er ofte sur lenge etterpå. Da hvis jeg har svart. Legger jeg det bare død, kan det hende han snur og blir fort blid igjen.

Når jeg skriver dette går det virkelig opp for meg hvor kontrollerende han er. Jeg føler på mange måter jeg lever som en muslimsk kvinne som ikke får gå ut kveldstid av respekt for mannen sin. 

Eneste sosiale han aksepterer jeg får delta i er kafe o.l venninnetreff dagtid. Med en gang det blir sent kveldstid stresser han eller misliker det, selv om han nølende går på det. Så lenge det ikke er fest med alkohol.
Føler likevel oftest det ikke er verdt å spørre pga hans stress og litt dårlig stemning. I tillegg har jeg blitt mer og mer usosial av ‘isolasjonen, så mister lysten selv også.

Har flere ganger tenkt jeg ikke kan leve i et så kontrollerende forhold. Men så tenker jeg på alt det gode i forholdet. Så og si alt annet er jo helt enormt fint. På alle andre områder føler jeg at jeg har vunnet i Lotto med kjærligheten. Alt han gjør for meg og barna. Hver dag. Han er min hverdagshelt. Han har til og med skiftet jobb og gått ned i lønn bare for å få mer tid med meg og  barna. Han tar sin del av husarbeidet, det tredje skiftet, sexen er topp. Alt er egentlig veldig bra. Utenom dette ene store avviket. At jeg ikke er 100% fri med ham. Pga mine feil i fortiden. Føler meg rett og slett litt satt i husarrest. På livstid. Bare at jeg ofte glemmer det fordi det ikke er så ofte jeg blir invitert ut på ting. Men hver gang det skjer, blir jeg minnet på det. Og det føles kvelende.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget…som jeg ser plutselig ble veldig langt.

Tror jeg trenger litt råd og tips til hva jeg bør gjøre. Hvordan jeg kan løse dette. Vil jo ikke miste denne fantastiske mannen, men tror heller ikke jeg klarer å leve under så kontrollerte forhold i lengden. Samtidig blir jeg jo også usikker på om han ha rett. Kanskje jeg fortjener å bli litt kontrollert pga mine svakheter fra fortiden? Hvor jeg ofte drakk meg for full, flørtet og var utro?  På denne måten får jeg jo derimot aldri mulighet til å vise at jeg har forandret meg. 

Anonymkode: 3ed8e...087

Det er selvfølgelig et grovt tillitsbrudd å være utro, men alt dette blir mindre relevant når jeg leser: 

"Og få kan bli så rasende som ham. Han kunne også tidligere bli fysisk dytte og slenge meg i bakken o.l. Men det er lenge siden han har gjort nå."

Han har altså vært voldelig mot deg. Det er uakseptabelt på et helt annet nivå.