Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

Jeg skulle så ønske jeg kunne skrive hva som skjer i livet mitt nå, men det er alt for gjenkjennelig til at det går. Jeg skulle så ønske jeg kunne gå ti år tilbake i tid, så jeg kunne si til meg selv; -ikke gjør det, bare ikke gjør det. Dette kommer til å bli den verste avgjørelsen du noen gang har tatt. Om du ikke har trodd på magefølelsen din før, så gjør det nå. Den er ikke der for å bli ignorert.’

Faen ass! FAEN FOR NOEN SYKE, SYKE MENNESKER SOM FINNES DER UTE!!!

 

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

Jeg må rett og spørre her. 

Jeg har en venninne som er i et til dels voldelig forhold. Det er en del høylytt krangling, altså mye verbalt. Men det er av en slik karakter at hun må slutte å krangle/si i mot fordi hun er redd han kan gå for langt da. Han kan også heve stemmen mot henne selv om andre er tilstede. Han er sjalu, ringer henne og spør hva hun gjør og tror ikke alltid på henne. 

Det har vært noen få voldelige episoder (slått, holdt nede, dyttet til vegg). 

Jeg og flere har uttrykt bekymring. Hun skjønner det er galt. Hun har hatt flere muligheter å komme seg unna han. De bor ikke sammen. Hun vet om både krisesenter og ulike telefonnumre. Hun er åpen når det har skjedd noe voldelig. Ringer eller sender melding. Vi støtter. 

Men nå kjenner jeg litt at jeg har nådd min grense. Hun vet det er galt at han holder på slik. Hun vet hun kan gjøre det slutt. Likevel virker det som hun ikke vil gjøre det slutt? Oppi det hele er vi flere som blir bekymret hver gang vi blir ringt eller får melding. Men hva kan vi egentlig gjøre? Det er slitsomt å ikke vite når neste episode hender. Og det er vanskelig å støtte når hun faktisk har reelle muligheter for å droppe han.

Føler på en måte at jeg snart må beskytte meg selv oppi det hele? 

Noen tanker?

Anonymkode: 0fbdb...3c9

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du vil beskytte deg selv, jeg er i en lignende situasjon med ei venninne som er i et psykisk voldelig forhold. Jeg tenker at en mulighet er å ringe inn en bekymringsmelding til fastlegen hennes om du vet hvem det er. kanskje lettere når en profesjonell kan "ta over" problemet..

Anonymkode: aa8b2...766

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.7.2022 den 18.42):

Jeg må rett og spørre her. 

Jeg har en venninne som er i et til dels voldelig forhold. Det er en del høylytt krangling, altså mye verbalt. Men det er av en slik karakter at hun må slutte å krangle/si i mot fordi hun er redd han kan gå for langt da. Han kan også heve stemmen mot henne selv om andre er tilstede. Han er sjalu, ringer henne og spør hva hun gjør og tror ikke alltid på henne. 

Det har vært noen få voldelige episoder (slått, holdt nede, dyttet til vegg). 

Jeg og flere har uttrykt bekymring. Hun skjønner det er galt. Hun har hatt flere muligheter å komme seg unna han. De bor ikke sammen. Hun vet om både krisesenter og ulike telefonnumre. Hun er åpen når det har skjedd noe voldelig. Ringer eller sender melding. Vi støtter. 

Men nå kjenner jeg litt at jeg har nådd min grense. Hun vet det er galt at han holder på slik. Hun vet hun kan gjøre det slutt. Likevel virker det som hun ikke vil gjøre det slutt? Oppi det hele er vi flere som blir bekymret hver gang vi blir ringt eller får melding. Men hva kan vi egentlig gjøre? Det er slitsomt å ikke vite når neste episode hender. Og det er vanskelig å støtte når hun faktisk har reelle muligheter for å droppe han.

Føler på en måte at jeg snart må beskytte meg selv oppi det hele? 

Noen tanker?

Anonymkode: 0fbdb...3c9

Jeg har fortalt noen få om mitt forhold. Har ikke klart å komme meg ut, selv etter flere år. Her har han faktisk begynt på ATV da, så det er fremgang. Jeg skjønner at det er vanskelig for dere rundt, men det er nettopp frykten for at noen ikke skal «tåle» meg, som holder meg igjen fra å si det til fler. Som venn vil jeg anbefale deg å støtte venninnen din, være tydelig på at du er der uansett. Jeg holde bevisst tilbake ting som skjer til de to jeg har sagt det til, for jeg vil ikke «bruke de opp», for er redd de skal føle seg slik du føler deg. Du kan selvfølgelig også beskytte deg selv også, hvis du føler det er mye snakk og gi klart signal om at du gir beskjed hva du tenker, men i bunn og grunn er det opp til din venn. Si det gjerne som det er, at du begynner å bli sliten av det, men at du er der for henne om hun velger og gå, og at du respekterer hennes valg om å eventuelt bli. Jeg er glad de som jeg har sagt det til sier de støtter meg i valget mitt uansett. Men jeg regulerer mye av det jeg sier, og prøver å ikke belaste dem for mye, så håper de da har ro i seg selv, og at jeg ikke blir en belastning.

Anonymkode: 067f6...81f

[AnonymBruker]

Jeg er fremdeles ikke ute av forholdet mitt. Siden han viser vilje til endring, og har endret seg en del. Likevel føler jeg at vi har ett usunt mønster når vi diskuterer. Jeg føler ikke jeg får «si mitt». Jeg går jo i behandling selv, og prøver å bli bevisst på det som skjer. Til eksempel hadde vi en diskusjon om oppdragelse her om dagen. Jeg prøvde å legge det frem så lite kritisk som mulig, også at det kanskje gjalt meg også, men han ble raskt irritert og begynte å si at han ikke ville gå der med meg, siden jeg tåler kritikk så dårlig. Og hvis jeg ga han kritikk måtte jeg tåle å få tilbake. Prøvde å si at det kanskje ikke nødvendigvis var slik i gode konstruktive diskusjoner at vi skulle slenge kritikk til hverandre, men at dersom det kanskje omhandlet samme tema, kunne kanskje han også gi meg kritikk tilbake. Han mente at han da ville gi meg kritikk på alt mulig, men siden jeg ikke tålte det, ville han ikke snakke mer om tema. Han ble også tydelig opprørt, noe jeg også påpekte (kanskje ikke så lurt…) Jeg sa da at det faktisk virket som om tema ble sårt for han, og at vi ikke trengte å prate om det. Tror han opplevde det som provoserende siden han da både ba meg høre på meg selv, og kalte meg barnslig. Litt vanskelig å fremstille diskusjonen uten for mye detaljer, men i ettertid sitter jeg litt med forestillingen om dette er gasslightening(?) eller en form for at han legger sine egne følelser tilbake på meg? Føler faktisk at jeg takler kritikk greit, så lenge den blir gitt på en god måte. Han gir meg som regel kritikk på denne måten «klarer du ikke det, det klarer mora mi på 75 år å gjøre» o.l. Det ser jeg ikke på som konstruktiv kritikk.  

Anonymkode: 067f6...81f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.7.2022 den 19.54):

Skjønner godt at du vil beskytte deg selv, jeg er i en lignende situasjon med ei venninne som er i et psykisk voldelig forhold. Jeg tenker at en mulighet er å ringe inn en bekymringsmelding til fastlegen hennes om du vet hvem det er. kanskje lettere når en profesjonell kan "ta over" problemet..

Anonymkode: aa8b2...766

Nei ikke gjør det. Du ødelegger all tillit og muligens forholdet til fastlegen. Det beste du kan gjøre er å være en person som man kan stole på. Om du ikke takler situasjonen så må du trekke deg tilbake. Det forstår jeg. Men dette hadde ødelagt så mye for meg, dersom det hadde skjedd. Tillit er en skjør ting. 

Anonymkode: 2ea85...e9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.7.2022 den 18.42):

Jeg må rett og spørre her. 

Jeg har en venninne som er i et til dels voldelig forhold. Det er en del høylytt krangling, altså mye verbalt. Men det er av en slik karakter at hun må slutte å krangle/si i mot fordi hun er redd han kan gå for langt da. Han kan også heve stemmen mot henne selv om andre er tilstede. Han er sjalu, ringer henne og spør hva hun gjør og tror ikke alltid på henne. 

Det har vært noen få voldelige episoder (slått, holdt nede, dyttet til vegg). 

Jeg og flere har uttrykt bekymring. Hun skjønner det er galt. Hun har hatt flere muligheter å komme seg unna han. De bor ikke sammen. Hun vet om både krisesenter og ulike telefonnumre. Hun er åpen når det har skjedd noe voldelig. Ringer eller sender melding. Vi støtter. 

Men nå kjenner jeg litt at jeg har nådd min grense. Hun vet det er galt at han holder på slik. Hun vet hun kan gjøre det slutt. Likevel virker det som hun ikke vil gjøre det slutt? Oppi det hele er vi flere som blir bekymret hver gang vi blir ringt eller får melding. Men hva kan vi egentlig gjøre? Det er slitsomt å ikke vite når neste episode hender. Og det er vanskelig å støtte når hun faktisk har reelle muligheter for å droppe han.

Føler på en måte at jeg snart må beskytte meg selv oppi det hele? 

Noen tanker?

Anonymkode: 0fbdb...3c9

Skjønner at du må beskytte seg selv. Håper også at du vet du kanskje er en av de få hun stoler på så hvis hun mister deg så har hun kanskje ingen.. Men du kan faktisk si det til henne - at du er redd for å bli så sliten at du ikke klarer å være der for henne - og derfor må hun søke hjelp andre steder også (f.eks krisesenter for samtale etc)

Så til tankene dine om at hun kan jo bare gå / virker ikke som om hun vil gjøre det slutt. De aller aller fleste som er i et voldelig forhold blir traumebundet - som er litt det samme som Stockholm syndromet på en måte. Man blir vant til de ekstreme dårlige dagene/sidene og så får man en slags «høy» når partneren sier unnskyld eller gjør opp for seg. Dette skaper en lykkerus hos henne som kan sidestilles med dop faktisk, det er en av grunnene til at hun ikke «bare går» - hun er faktisk avhengig av ham på samme måte som man blir avhengig av dop.. I tillegg er hun nok veldig redd og frykt immobiliserer en. Faktisk er noe av det verste man kan si til en som er i et voldelig forhold «men bare gå da!?» fordi offeret ikke klarer å bare gå - og i tillegg føler hun seg svak når andre mener det burde være lett.

jeg ville anbefalt deg å be henne om å snakke med noen som har kompetanse - ATV, Krisesenter, legen sin. Si at du ønsker å være der men du trenger at det er flere som er der så du ikke blir utslitt og blir nødt til p trekke deg tilbake

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Skjønner at du må beskytte seg selv. Håper også at du vet du kanskje er en av de få hun stoler på så hvis hun mister deg så har hun kanskje ingen.. Men du kan faktisk si det til henne - at du er redd for å bli så sliten at du ikke klarer å være der for henne - og derfor må hun søke hjelp andre steder også (f.eks krisesenter for samtale etc)

Så til tankene dine om at hun kan jo bare gå / virker ikke som om hun vil gjøre det slutt. De aller aller fleste som er i et voldelig forhold blir traumebundet - som er litt det samme som Stockholm syndromet på en måte. Man blir vant til de ekstreme dårlige dagene/sidene og så får man en slags «høy» når partneren sier unnskyld eller gjør opp for seg. Dette skaper en lykkerus hos henne som kan sidestilles med dop faktisk, det er en av grunnene til at hun ikke «bare går» - hun er faktisk avhengig av ham på samme måte som man blir avhengig av dop.. I tillegg er hun nok veldig redd og frykt immobiliserer en. Faktisk er noe av det verste man kan si til en som er i et voldelig forhold «men bare gå da!?» fordi offeret ikke klarer å bare gå - og i tillegg føler hun seg svak når andre mener det burde være lett.

jeg ville anbefalt deg å be henne om å snakke med noen som har kompetanse - ATV, Krisesenter, legen sin. Si at du ønsker å være der men du trenger at det er flere som er der så du ikke blir utslitt og blir nødt til p trekke deg tilbake

Anonymkode: 7c236...ec8

Veldig fint svar. Hjelp på ATV får man kun hvis utøver går dit. Han må selv ta kontakt. Min får hjelp der, og jeg får utsattetilbud, men da jeg prøvde å få hjelp der først, fikk jeg beskjed om at han måtte ta kontakt først, helt selv. Jeg kun e heller ikke booke for han. Krisesenter eller psykolog kan hjelpe. Men mest privat. Jeg søkte via legen til dps, men de hjalp meg ikke siden jeg fremdeles lever i «traumet» de kunne ikke gi meg traumebehandling uten at jeg var utenfor dette forholdet. 

Anonymkode: 067f6...81f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Veldig fint svar. Hjelp på ATV får man kun hvis utøver går dit. Han må selv ta kontakt. Min får hjelp der, og jeg får utsattetilbud, men da jeg prøvde å få hjelp der først, fikk jeg beskjed om at han måtte ta kontakt først, helt selv. Jeg kun e heller ikke booke for han. Krisesenter eller psykolog kan hjelpe. Men mest privat. Jeg søkte via legen til dps, men de hjalp meg ikke siden jeg fremdeles lever i «traumet» de kunne ikke gi meg traumebehandling uten at jeg var utenfor dette forholdet. 

Anonymkode: 067f6...81f

Kan jeg spørre deg; hva er det som gjør at du velger å bli? Dette er ikke kritikk overhodet - men jeg har gått - og er så i tvil så jeg ønsker oppriktig å høre fra andre som har blitt i forholdet

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kan jeg spørre deg; hva er det som gjør at du velger å bli? Dette er ikke kritikk overhodet - men jeg har gått - og er så i tvil så jeg ønsker oppriktig å høre fra andre som har blitt i forholdet

Anonymkode: 7c236...ec8

Hei! Jeg beundrer på en måte deg<3  Jeg har blitt siden han har vist vilje til endring, den kom kanskje noe sent, og jeg er redd jeg har for mye bagasje i tankene mine til at det kan gå(?), men jeg prøver virkelig å kjenne på følelsen av å være sammen igjen, da jeg var helt avkoblet følelsesmessig i fjor. Jeg blir også for at det er vanskelig å se for seg livet uten, at jeg ikke kan bo i huset, at jeg ikke får se barna. Lenge følte jeg at jeg også «beskyttet» de ved å legge til rette for hans tid med dem, og at jeg tok de vanskelige tingene som jeg ikke var sikker på hvordan han ville håndtert det alene. Men ser også at han håndterer de bedre jo eldre de blir. Han har ikke vært voldelig mot dem, men har vært det mot meg mens de har vært der når de var yngre. Han går jevnlig til atv og vi har vært runder på fvk og jeg la alle kort på bordet. Spørsmålet er fremdeles om jeg klarer å komme meg videre, da jeg opplever han fremdeles som manipulerende i krangler, og jeg blir trigget  av han. Jeg opplever mer angst og panikkangst nå, enn jeg gjorde før, jeg føler meg bundet av han i form av at jeg ikke føler jeg kan si nei uten å høre at jeg er vanskelig og at jeg føler press for å ha sex. Jeg føler ikke jeg helt kan «slappe av» i forholdet enda, og at jeg enda følger hans pipe, og han møter meg ikke helt som jeg trenger når jeg prøver å teste ut mine egne grenser. 

Anonymkode: 067f6...81f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! Jeg beundrer på en måte deg<3  Jeg har blitt siden han har vist vilje til endring, den kom kanskje noe sent, og jeg er redd jeg har for mye bagasje i tankene mine til at det kan gå(?), men jeg prøver virkelig å kjenne på følelsen av å være sammen igjen, da jeg var helt avkoblet følelsesmessig i fjor. Jeg blir også for at det er vanskelig å se for seg livet uten, at jeg ikke kan bo i huset, at jeg ikke får se barna. Lenge følte jeg at jeg også «beskyttet» de ved å legge til rette for hans tid med dem, og at jeg tok de vanskelige tingene som jeg ikke var sikker på hvordan han ville håndtert det alene. Men ser også at han håndterer de bedre jo eldre de blir. Han har ikke vært voldelig mot dem, men har vært det mot meg mens de har vært der når de var yngre. Han går jevnlig til atv og vi har vært runder på fvk og jeg la alle kort på bordet. Spørsmålet er fremdeles om jeg klarer å komme meg videre, da jeg opplever han fremdeles som manipulerende i krangler, og jeg blir trigget  av han. Jeg opplever mer angst og panikkangst nå, enn jeg gjorde før, jeg føler meg bundet av han i form av at jeg ikke føler jeg kan si nei uten å høre at jeg er vanskelig og at jeg føler press for å ha sex. Jeg føler ikke jeg helt kan «slappe av» i forholdet enda, og at jeg enda følger hans pipe, og han møter meg ikke helt som jeg trenger når jeg prøver å teste ut mine egne grenser. 

Anonymkode: 067f6...81f

Eksen min ble også bedre den siste tiden - på en måte følte jeg at det endelig ble trygt å gå.. Jeg har merket nå som jeg er ute hvor mye jeg har endret meg og hvor trygg og avslappet jeg føler meg uten ham. Men det er jævlig trist og jeg har daglig tanker om at jeg har gjort en tabbe. Noen ganger glemmer jeg hva han gjorde (både mot meg og ungene) og da savner jeg ikke nødvendigvis ham men heller det kjente og familielivet. Jeg har fått en traumereaksjon nå i etterkant. Og jeg hadde aldri klart å jobbe gjennom det sammen med ham. Men noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne være sterkere, står imot, kanskje bli sterkere nå og gå tilbake.. Men har bestemt meg for at jeg ikke skal gjøre det før jeg har det bra med meg selv

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Han har ikke vært voldelig mot dem, men har vært det mot meg mens de har vært der når de var yngre.

Bare en liten kommentar til dette. Hvis han har vært voldelig mot deg foran dem, har han per definisjon vært voldelig mot dem. Å se/høre vold utøvd mot en omsorgsperson regnes som vold mot barn og vil også utløse erstatning/straff hvis det skulle komme dit. 

 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne være sterkere, står imot, kanskje bli sterkere nå og gå tilbake..

Jeg trodde også at jeg var så sterk at jeg ville takle det, at det handlet om å være sterk nok. Men det gjør det ikke. Egentlig er det motsatt, at man er sterkere om man klarer å gå, sette grenser for seg selv, forlate det trygge og kjente (selv om det er vondt) og stable seg selv på beina. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

Traumebehandling hjalp meg 💜

Anonymkode: 4b573...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Traumebehandling hjalp meg 💜

Anonymkode: 4b573...a79

Hvor fikk du traumebehandling? Privat? Og hva slags behandling brukte terapauten? 💕

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvor fikk du traumebehandling? Privat? Og hva slags behandling brukte terapauten? 💕

Anonymkode: 7c236...ec8

Gikk til lege og forklarte,og sa jeg ble traumatisert etter eks.jeg fikk lysbehandling,men tror det finnes en til ,samme opplegg men hvor man finner punkter på kroppen.google litt også,er den behandlingen som hjalp meg best.

Anonymkode: 4b573...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Gikk til lege og forklarte,og sa jeg ble traumatisert etter eks.jeg fikk lysbehandling,men tror det finnes en til ,samme opplegg men hvor man finner punkter på kroppen.google litt også,er den behandlingen som hjalp meg best.

Anonymkode: 4b573...a79

DPS

Anonymkode: 4b573...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2022 den 23.39):

 Men noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne være sterkere, står imot, kanskje bli sterkere nå og gå tilbake.. Men har bestemt meg for at jeg ikke skal gjøre det før jeg har det bra med meg selv

Anonymkode: 7c236...ec8

Veldig bra at du har bestemt deg for å ikke gå tilbake. Foreslår å skrive ned det han har gjort mot deg, dersom "fristelsen" skulle bli for stor. 

Man er ikke sterkere om man går tilbake. Du er sterkere om du står opp for deg selv og ikke lar deg bli behandlet på en dårlig måte.

Anonymkode: d964f...aa6

[AnonymBruker]

Jeg tør ikke å lage en egen tråd, så jeg spør her. 

Blir ikke utsatt for fysisk vold, men jeg kjenner på at temperamentet hans har gjort meg til en underdanig skygge av meg selv. Jeg tar aldri diskusjoner mer, det er sjeldent jeg kritiserer han eller kommer med krav, og jeg jatter med omtrent hele tiden. Har tenkt lenge på at jeg burde gå, men nå er problemet at han har skaffet seg hund, og jeg vet ikke om jeg klarer å forlate henne hos han. 

Hun blir så redd når han er sint, skikkelig redd, og han blir bare sintere av at hun er redd. Hvis jeg ikke er der som buffer og kan ta henne med ut på tur mens han raser fra seg eller i det minste være der som en tilstedeværelse som ikke er sint, så er hun der alene med han. Jeg klarer ikke tanken på at hun skal være så redd i denne leiligheten alene. Men det er ikke min hun på papiret, og hvis jeg tar henne med meg og drar så er det tyveri. Hvis jeg setter henne igjen når jeg drar så er det dyremishandling, men neppe alvorlig nok til at jeg kan anmelde han, han slår henne jo ikke. 

Faen, jeg hater at jeg gikk med på å skaffe hund, og jeg hater at jeg lot han betale alt slik at han står alene som eier. Jeg har null rettigheter til den hunden, og nå holder det meg igjen. Føler at det er min feil at hunden er i denne situasjonen, for jeg burde skjønt at det kom til å bli sånn som dette, men nå vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å redde oss begge samtidig.

Anonymkode: 63f3e...045

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tør ikke å lage en egen tråd, så jeg spør her. 

Blir ikke utsatt for fysisk vold, men jeg kjenner på at temperamentet hans har gjort meg til en underdanig skygge av meg selv. Jeg tar aldri diskusjoner mer, det er sjeldent jeg kritiserer han eller kommer med krav, og jeg jatter med omtrent hele tiden. Har tenkt lenge på at jeg burde gå, men nå er problemet at han har skaffet seg hund, og jeg vet ikke om jeg klarer å forlate henne hos han. 

Hun blir så redd når han er sint, skikkelig redd, og han blir bare sintere av at hun er redd. Hvis jeg ikke er der som buffer og kan ta henne med ut på tur mens han raser fra seg eller i det minste være der som en tilstedeværelse som ikke er sint, så er hun der alene med han. Jeg klarer ikke tanken på at hun skal være så redd i denne leiligheten alene. Men det er ikke min hun på papiret, og hvis jeg tar henne med meg og drar så er det tyveri. Hvis jeg setter henne igjen når jeg drar så er det dyremishandling, men neppe alvorlig nok til at jeg kan anmelde han, han slår henne jo ikke. 

Faen, jeg hater at jeg gikk med på å skaffe hund, og jeg hater at jeg lot han betale alt slik at han står alene som eier. Jeg har null rettigheter til den hunden, og nå holder det meg igjen. Føler at det er min feil at hunden er i denne situasjonen, for jeg burde skjønt at det kom til å bli sånn som dette, men nå vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å redde oss begge samtidig.

Anonymkode: 63f3e...045

Kjære deg, du kan ikke ofre deg selv for andre - skjønner du er glad i hunden men hvis du kommer deg ut kan du kjempe for å få henne.. evt kan du prøve å få eierskap til henne på papiret (vet ikke om det går)

Anonymkode: 7c236...ec8