Gå til innhold

Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?


Trolltunge

Anbefalte innlegg

Hei

Jeg skrev denne tråden tidligere, men føler at flere av de som svarte ikke forstår hvor mye frykt det er som spiller inn i en slik situasjon. Jeg lot den ligge en stund fordi jeg ble så nervøs.. Er glad for svarene altså, men lurte kanskje på om dere som er med i denne tråden har litt andre tanker rundt det?

Norge er et så utrolig lite land, jeg vil gjerne flytte nær venner, men med bare to og en halv time reisevei mellom to fra fortiden og meg (han ene fysisk farlig pluss litt stalker, han andre oppfører seg som en  "konge", har mange "venner" og kan sikkert finne på å dra på arrangementer og fester generelt utenfor Oslo) så slår hjertet fortere bare jeg tenker på det.. Samtidig er det nesten bare i det området jeg føler jeg har ordentlige venner. Det er han første jeg er mest redd for når det gjelder liv (han har jo forsøkt en gang før).  

Jeg kan gjerne forklare mer om det ønskes.

Og jeg vil gjerne at dere svarer her om det er greit... ikke i den tråden! Er vel bedre at den ikke blir oppdatert for mye, føles så sårbart

 

Anonymkode: ee9cb...88c

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei

Jeg skrev denne tråden tidligere, men føler at flere av de som svarte ikke forstår hvor mye frykt det er som spiller inn i en slik situasjon. Jeg lot den ligge en stund fordi jeg ble så nervøs.. Er glad for svarene altså, men lurte kanskje på om dere som er med i denne tråden har litt andre tanker rundt det?

Norge er et så utrolig lite land, jeg vil gjerne flytte nær venner, men med bare to og en halv time reisevei mellom to fra fortiden og meg (han ene fysisk farlig pluss litt stalker, han andre oppfører seg som en  "konge", har mange "venner" og kan sikkert finne på å dra på arrangementer og fester generelt utenfor Oslo) så slår hjertet fortere bare jeg tenker på det.. Samtidig er det nesten bare i det området jeg føler jeg har ordentlige venner. Det er han første jeg er mest redd for når det gjelder liv (han har jo forsøkt en gang før).  

Jeg kan gjerne forklare mer om det ønskes.

Og jeg vil gjerne at dere svarer her om det er greit... ikke i den tråden! Er vel bedre at den ikke blir oppdatert for mye, føles så sårbart

 

Anonymkode: ee9cb...88c

Klart du kan! ❤

Jeg forstår godt den redselen. Den var min følgesvenn i flere år, og jeg gikk den tiden aldri noen steder uten at jeg hadde med meg noen jeg stolte på. Jeg følte han var overalt. Bak hver bil, bak hver sving, i hver butikk jeg skulle til, ja overalt var jeg redd for å treffe på ham, og "så ham" stadig et sekund, til jeg innså at det ikke var ham.

Temmelig paranoid ja, men det lå jo veldig mye bak den redselen. Det var ikke uten årsak at jeg hadde fått slik angst. 

Realiteten er at han bor ca en time kjøring fra meg, må bruke samme flyplass, togstasjon, kino, teater, med mer, og jeg har aldri, ikke en eneste gang, truffet på ham tilfeldig. Redselen for det satt i meg, men det skjedde ikke at jeg plutselig sto ovenfor ham. 

Altså folk kan treffes tilfeldig. Jeg har truffet på kjentfolk i utlandet for eksempel, så slikt kan jo teoretisk skje uansett hvor man bosetter seg, men realiteten er ofte at redselen for det er enormt mye større enn sjansene skulle tilsi. 

Jeg går fritt nå. Det tok meg tid, men etterhvert har jeg fått trygghet tilbake. Det var til hjelp for meg å vite at han har levd livet videre også. Det er en annen kvinne (stakkars!) som nå har hans fokus. Meg er han nok ganske ferdig med. Sikkert lenge innen jeg klarte å puste ut og innse at hans besettelse angående meg hadde vandret videre til at han levde et liv der jeg ikke lenger trengte å frykte mer.

I dag tenker jeg at jeg hadde taklet å plutselig treffe på ham også. Han har ikke makten til å skremme meg lenger. Kan ikke gjøre meg noe lenger,  for jeg driter fullstendig i ham og hva han skulle si eller finne på. Absolutt alle nære og kjære, og til og med mine kolleger, er klar over at han ikke er god. Barna mine er også så store nå at de kan snakke for seg, så falske historier til skole og falske meldinger til barnevernet eller lignende ville ikke lenger føre til samme styr som da de var små.

Det er også årsaken til at jeg våget å opprette og fortelle i denne tråden nå. Han kan ikke gjøre meg noe lenger. 

Jeg har imidlertid aldri trengt å frykte for livet mitt, som i å bli drept/alvorlig skadet. Han ødela livet mitt, men på andre måter enn at jeg måtte oppleve og frykte for fysisk helse og liv. Det var å oppsøke naboer, skole, foreldre til barnas venner, barnevernet og slikt han gjorde,  for å svartmale og lyve. Spionerte for å plukke opp detaljer for å skape troverdighet rundt historier han fortalte, men truet aldri fysisk. Det var å undergrave meg som person han var ute etter, og klarte, bortsett fra hos dem som kjente meg for godt.  Eller ham for godt.

Om du er redd for livet ditt er det selvsagt en enda verre situasjon, så jeg mener ikke å undergrave det når jeg skriver at jeg forstår redselen. Jeg var imidlertid så redd og paranoid en lang periode at jeg ikke tror at kroppen min kunne produsert mer alarmberedskap om han faktisk hadde truet meg fysisk også. 

Men en time unna, og jeg har aldri truffet tilfeldig på ham. Selv om vi deler mange knutepunkter. Det skal nok likevel litt til at slikt skjer tilfeldig. At man er akkurat samtidig på slike steder. 

Jeg ville flyttet nærmere venner om jeg var deg. Venner er mye av årsaken til at jeg har klart å komme meg videre. De har betydd mye for det. 💖

Endret av Trolltunge
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 27.5.2021 den 10.28):

Åh, det forklarer så mye! Jeg som tenkte at det ikke var vold på samme måte som hos andre pga de psykiske problemene. At jeg måtte tåle mer pga hans psykiske problemer, gi opp deler av mitt liv for at han skulle ha det bedre osv. Tenk at det er så vanlig at de skylder på det. Det er både deilig og vondt å høre, deilig fordi det ga meg enda en grunn til hvorfor jeg vil og må dra, vondt fordi jeg føler meg enda mer lurt. 

Jeg merker han føler seg mindre og mindre nå som jeg tar tilbake styringen over eget liv. Noe som har gjort at jeg har synes synd på han igjen, men jeg ser nå at jeg har ingen grunn til å synes synd på han. Jeg har gjort alt jeg kan for at hans liv skal bli bedre, mens han har trykket meg ned. Det er meg det er synd på, ikke han!

Anonymkode: b31a2...4dd

Så bra at du begynner å innse det! 

Nei du har ingen grunn til å synes synd på ham. Det er mer synd på deg. Uansett om man skulle slite psykisk har man ingen rett til å tråkke ned andre for å selv føle seg bedre og sterkere, og man kan ikke kreve at noen skal bære deg og dine problemer for deg, og gå under for deg.

Dessuten er det mye bullshit. Kun unnskyldninger. Kun "stakkars meg" for at den som blir mishandlet skal tenke "det er jo synd på ham/henne, så jeg må prøve mer, og hardere ".

Egentlig er det like feil, urettferdig og urimelig som at du og han skulle gå på fjelltur med hver deres tunge sekk. En sekk hver av dere i utgangspunktet burde kunne klare å bære selv. Hver veier såpass at dere begge merker at dere bærer noe, men likevel ikke mer enn at turen er til å gjennomføre for begge. Vekten dere begge bærer er rettferdig fordelt. Til å tåle for begge. Så begynner han likevel å klage oppover, og forlanger og furter seg til at mer og mer fra hans sekk legges over i din. Din sekk som i utgangspunktet veier i seg selv blir derfor tyngre og tyngre, og fordeling mer og mer urettferdig. Du strever mer og mer med å bære urettferdig mye vekt, fordi han legger sin vekt over på deg, og likevel fortsetter han med å furte og klage på at han bærer for tungt, og fortsetter med å kreve at du bærer stadig mer av hans vekt. Til slutt bærer du så tungt at du er helt ødelagt. Du kan ikke nyte turen lenger, eller klare annet enn å konsentrere deg om å tvinge deg til ett skritt av gangen. Sekken din er ikke en vekt man kan klare lenger, men ren lidelse, og likevel er det han som fortsetter med å klage og be deg ta enda mer av hans vekt, mens han ignorerer,fnyser av og latterliggjør at du holder på å gå under av å bære hans byrde, fordi det uansett og stadig kun er ham det er synd på. 

Det mener jeg er et ganske bra bilde på hvordan ting er i et slikt forhold. I et normalt forhold bærer hver sin vekt, og hjelper hverandre etter tur, når den ene og så den andre trenger litt bærehjelp, eller en hjelpende hånd over utfordringer. 

Det er fullstendig fravær av gjensidig hjelp og støtte i forhold der den ene krever hele retten til å hevde "synd på meg" , og pålegger den andre å bære stadig mer av vekten (livet) for seg. 

Det er virkelig ikke ham det er synd på. Det er deg det er synd på. Du som er blitt pålagt å bære urettferdig og urimelig mye. Og ja du er lurt til det, for det er ikke fordi han faktisk ikke kan bedre, men fordi det gir ham makt over deg og gjør hans liv mer behagelig for ham.

Han trenger bare å furte og klage, hevde synd på seg, og så bærer du stadig mer for ham. 

Det er du som veldig urettferdig går under av det,  og deg, ikke ham, det er synd på. Det skal ikke være slik at man må akseptere å selv gå under, fordi den andre hevder enerett på å slite med ting. Selv om han skulle slite psykisk hadde det ikke vært ok, men stort sett er slikt mye bullshit. 

Om man kunne måle konkret hvor mye mennesker sliter psykisk ville nok målinger til dem som er blitt utsatt for psykisk eller fysisk vold og urett i forhold vise langt høyere utslag enn hva målingene til dem som utsatte dem for dette ville vise. 

Noe er definitivt galt med slike mennesker, men reelt at det er dem det er synd på er det definitivt ikke. Det er synd på dem de får til å bære for seg. Urettferdig og urimelig. 

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stiller spørsmålene her selv om det nok betyr at jeg får færre svar. 

1. Etter bruddet har jeg ikke vært sykemeldt og alle har sagt at jeg har vært så «flink». Jeg sliter imidlertid skikkelig og er redd for at jeg er på vei til å gå på en ordentlig smell. Jeg er veldig svimmel hele tiden, hukommelsen fungerer ikke, jeg er konsonant småsyk, våkner om natta av panikkanfall, er veldig sliten (må sove på sofaen hver dag). Noen ganger kjennes det ut som jeg ikke er meg lenger, at jeg er innesperret i et skall eller at jeg ikke finnes. Da blir jeg livredd. 
2. Jeg tenker at det er normalt at det kommer en reaksjon etter et slikt samliv og et sånt brudd, kan noen bekrefte det? Samtidig kan jeg ikke bli syk eller dårlig, jeg er jo helt alene nå. Jeg kan i alle fall ikke bli psykotisk el. 

Jeg lurer på om jeg skal be legen min om en sykemelding. Er det noe annet som er lurt å gjøre? Jeg står i kø for behandling av det psykiske, men får ikke time før i august. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trolltunge skrev (På 28.5.2021 den 18.56):

Klart du kan! ❤

Jeg forstår godt den redselen. Den var min følgesvenn i flere år, og jeg gikk den tiden aldri noen steder uten at jeg hadde med meg noen jeg stolte på. Jeg følte han var overalt. Bak hver bil, bak hver sving, i hver butikk jeg skulle til, ja overalt var jeg redd for å treffe på ham, og "så ham" stadig et sekund, til jeg innså at det ikke var ham.

Temmelig paranoid ja, men det lå jo veldig mye bak den redselen. Det var ikke uten årsak at jeg hadde fått slik angst. 

Realiteten er at han bor ca en time kjøring fra meg, må bruke samme flyplass, togstasjon, kino, teater, med mer, og jeg har aldri, ikke en eneste gang, truffet på ham tilfeldig. Redselen for det satt i meg, men det skjedde ikke at jeg plutselig sto ovenfor ham. 

Altså folk kan treffes tilfeldig. Jeg har truffet på kjentfolk i utlandet for eksempel, så slikt kan jo teoretisk skje uansett hvor man bosetter seg, men realiteten er ofte at redselen for det er enormt mye større enn sjansene skulle tilsi. 

Jeg går fritt nå. Det tok meg tid, men etterhvert har jeg fått trygghet tilbake. Det var til hjelp for meg å vite at han har levd livet videre også. Det er en annen kvinne (stakkars!) som nå har hans fokus. Meg er han nok ganske ferdig med. Sikkert lenge innen jeg klarte å puste ut og innse at hans besettelse angående meg hadde vandret videre til at han levde et liv der jeg ikke lenger trengte å frykte mer.

I dag tenker jeg at jeg hadde taklet å plutselig treffe på ham også. Han har ikke makten til å skremme meg lenger. Kan ikke gjøre meg noe lenger,  for jeg driter fullstendig i ham og hva han skulle si eller finne på. Absolutt alle nære og kjære, og til og med mine kolleger, er klar over at han ikke er god. Barna mine er også så store nå at de kan snakke for seg, så falske historier til skole og falske meldinger til barnevernet eller lignende ville ikke lenger føre til samme styr som da de var små.

Det er også årsaken til at jeg våget å opprette og fortelle i denne tråden nå. Han kan ikke gjøre meg noe lenger. 

Jeg har imidlertid aldri trengt å frykte for livet mitt, som i å bli drept/alvorlig skadet. Han ødela livet mitt, men på andre måter enn at jeg måtte oppleve og frykte for fysisk helse og liv. Det var å oppsøke naboer, skole, foreldre til barnas venner, barnevernet og slikt han gjorde,  for å svartmale og lyve. Spionerte for å plukke opp detaljer for å skape troverdighet rundt historier han fortalte, men truet aldri fysisk. Det var å undergrave meg som person han var ute etter, og klarte, bortsett fra hos dem som kjente meg for godt.  Eller ham for godt.

Om du er redd for livet ditt er det selvsagt en enda verre situasjon, så jeg mener ikke å undergrave det når jeg skriver at jeg forstår redselen. Jeg var imidlertid så redd og paranoid en lang periode at jeg ikke tror at kroppen min kunne produsert mer alarmberedskap om han faktisk hadde truet meg fysisk også. 

Men en time unna, og jeg har aldri truffet tilfeldig på ham. Selv om vi deler mange knutepunkter. Det skal nok likevel litt til at slikt skjer tilfeldig. At man er akkurat samtidig på slike steder. 

Jeg ville flyttet nærmere venner om jeg var deg. Venner er mye av årsaken til at jeg har klart å komme meg videre. De har betydd mye for det. 💖

Takk for at du svarer Trolltunge. Det setter jeg stor pris på ❤️ Jeg svarer seint, både fordi jeg føler på angsten og fordi jeg har funnet ut at jeg må fokusere på mellomsteget før jeg kan bestemme meg for det litt større. Tror og jeg skal snakke litt med de jeg kjenner der i området. Ville egentlig nå i helgen, men på lørdag fant jeg på en unnskyldning om å ikke plage dem på helgekvelder, og i kveld ble jeg for nervøs. Jeg var litt vel positiv i den første posten, jeg tror faktisk de gamle vennene vil bli glade for å høre fra meg, og til og med ha meg i nærheten, men det er lenge siden, og nå bærer jeg på en historie, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal starte samtalen når den ikke handler bare om positive ting. Det murrer også i magen fordi jeg føler at "selv om det er langt unna" så er det jo ikke det sånn egentlig, han som ermest skummel fysisk stalker meg ikke nå (jeg har vært ute av syne ganske lenge), men om jeg slår meg til ro ikke langt unna, hvem vet? Han gjorde det den første sjangsen han fikk for noen år siden. Skammen jeg bærer på fortsatt, sån generelt sett sitter også ganske dypt, det er vondt, spesielt alt som har hendt etter han første. Jeg burde visst bedre etter å ha lest så mye over årene, men jeg evnet ikke å unngå å bli fanget, igjen... Har slitt mye med ptsd, og har også generelt fryst til, ikke kjempet tilbake. Jeg var allerede i en svak situasjon da jeg møtte siste og ble gaslightet på et nivå som gjorde at jeg bare stod å svaiet, hadde spørsmålstegn i hodet uten å kunne tenke klart rundt dem. Og det hele skjedde i en periode hvor jeg egentlig skulle være der for noen andre (en venninne), men så havnet jeg istedet i noe skikklig dritt.. Jeg som hadde lest så mye nå, over flere år på dette tidspunktet, det gamle, begynt å forstå familien min og hvorfor dynamikken var som den var, jeg som hadde begynt å forstå meg selv, men som ikke hadde klart å komme meg ordentlig på beina igjen -jeg ble fanget, igjen.. Shit... Og da er jo jeg den som ikke klarte å være der for de som faktisk betyr noe for meg. Helt sjukt at jeg er så dum.. De vil alltid ha det på meg, at de klarte å ta meg. Han siste brukte også min frykt for den første som en lek, han tok meg med til steder hvor jeg kunne møte på ham osv. (Ja, jeg var så dum for noen år tilbake at jeg var tilbake i samme by). Og han lekte virkelig med hodet mitt, han lo av det foran meg. Han første kan det klikke for og det kan være fare for liv, han andre vil le, manipulere, sabotere og herske.. F** det er så sjukt å ha møtt slike mennesker... Tror jeg skal ta noen lange innpust og utpust før jeg bestemmer meg for at det er ok å bo noe som helst annet sted enn på månen. Har så lyst til å være fri!

Du er tøff Trollunge! Jeg skal si i fra, når jeg blir så tøff som deg!

I morgen skal jeg i hvertfall flytte mesteparten av det jeg eier over til et lager, har lyst til å ha minimalt av ting rundt meg akkurat nå, "declutter" som det heter på engelsk, tror det skal hjelpe litt på hodet også -poenget er å være klar til flytting når det skjer, hvis jeg ikke flytter ting ut fra her jeg er nå, så kommer jeg "aldri" til å flytte videre. Jeg prøvde å si dette til meg selv "don't get frustrated, just do it"

 

Anonymkode: ee9cb...88c

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for at du svarer Trolltunge. Det setter jeg stor pris på ❤️ Jeg svarer seint, både fordi jeg føler på angsten og fordi jeg har funnet ut at jeg må fokusere på mellomsteget før jeg kan bestemme meg for det litt større. Tror og jeg skal snakke litt med de jeg kjenner der i området. Ville egentlig nå i helgen, men på lørdag fant jeg på en unnskyldning om å ikke plage dem på helgekvelder, og i kveld ble jeg for nervøs. Jeg var litt vel positiv i den første posten, jeg tror faktisk de gamle vennene vil bli glade for å høre fra meg, og til og med ha meg i nærheten, men det er lenge siden, og nå bærer jeg på en historie, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal starte samtalen når den ikke handler bare om positive ting. Det murrer også i magen fordi jeg føler at "selv om det er langt unna" så er det jo ikke det sånn egentlig, han som ermest skummel fysisk stalker meg ikke nå (jeg har vært ute av syne ganske lenge), men om jeg slår meg til ro ikke langt unna, hvem vet? Han gjorde det den første sjangsen han fikk for noen år siden. Skammen jeg bærer på fortsatt, sån generelt sett sitter også ganske dypt, det er vondt, spesielt alt som har hendt etter han første. Jeg burde visst bedre etter å ha lest så mye over årene, men jeg evnet ikke å unngå å bli fanget, igjen... Har slitt mye med ptsd, og har også generelt fryst til, ikke kjempet tilbake. Jeg var allerede i en svak situasjon da jeg møtte siste og ble gaslightet på et nivå som gjorde at jeg bare stod å svaiet, hadde spørsmålstegn i hodet uten å kunne tenke klart rundt dem. Og det hele skjedde i en periode hvor jeg egentlig skulle være der for noen andre (en venninne), men så havnet jeg istedet i noe skikklig dritt.. Jeg som hadde lest så mye nå, over flere år på dette tidspunktet, det gamle, begynt å forstå familien min og hvorfor dynamikken var som den var, jeg som hadde begynt å forstå meg selv, men som ikke hadde klart å komme meg ordentlig på beina igjen -jeg ble fanget, igjen.. Shit... Og da er jo jeg den som ikke klarte å være der for de som faktisk betyr noe for meg. Helt sjukt at jeg er så dum.. De vil alltid ha det på meg, at de klarte å ta meg. Han siste brukte også min frykt for den første som en lek, han tok meg med til steder hvor jeg kunne møte på ham osv. (Ja, jeg var så dum for noen år tilbake at jeg var tilbake i samme by). Og han lekte virkelig med hodet mitt, han lo av det foran meg. Han første kan det klikke for og det kan være fare for liv, han andre vil le, manipulere, sabotere og herske.. F** det er så sjukt å ha møtt slike mennesker... Tror jeg skal ta noen lange innpust og utpust før jeg bestemmer meg for at det er ok å bo noe som helst annet sted enn på månen. Har så lyst til å være fri!

Du er tøff Trollunge! Jeg skal si i fra, når jeg blir så tøff som deg!

I morgen skal jeg i hvertfall flytte mesteparten av det jeg eier over til et lager, har lyst til å ha minimalt av ting rundt meg akkurat nå, "declutter" som det heter på engelsk, tror det skal hjelpe litt på hodet også -poenget er å være klar til flytting når det skjer, hvis jeg ikke flytter ting ut fra her jeg er nå, så kommer jeg "aldri" til å flytte videre. Jeg prøvde å si dette til meg selv "don't get frustrated, just do it"

 

Anonymkode: ee9cb...88c

Jeg håper ikke du tar det på feil måte, men jeg tror du nå har litt det samme problemet som jeg hadde en lang tid, og delvis ennå, selv om jeg føler at jeg begynner å få bukt med det. Jeg mener ikke noe vondt med det, men jeg tror at din verste fiende nå er deg selv. Skammen, anger, selvbebreidelse, selvhat, selvhån, "fortjener ikke bedre", og alt det der står nok mer i veien for å komme deg til et godt sted å være enn det noen av de to egentlig gjør nå. 

Det var ved å innse at det var jeg som var blitt det faktiske hinderet for å ha det bra som virkelig hjalp meg til å få det bedre. Han gjorde meg mye vondt, men det var at jeg tok over, ved å kverne på skam og alle feil jeg hadde gjort i livet som ble den største trusselen mot å få det bra igjen. 

Så jeg tok opp kampen. Ikke mot ham, men mot meg. Mot det i meg som bar hans agenda videre, til tider mer brutalt enn ham. Du er så dum, kunne jeg fortelle meg daglig. Så dum, så svak, feilet så mye, ikke verdt...

Det var den virkelig vesentlige kampen i mitt liv. Jeg mot meg. Å innse at jeg ikke kunne få et godt liv igjen, uansett om jeg aldri måtte forholde meg til ham igjen, om jeg ikke vant kampen min mot "styggen på ryggen ", og ble vennlig mot meg selv igjen. 

Klarte jeg ikke det ville han ha vunnet permanent. Jeg fortsatte selv der han slapp. Trykket meg selv ned. Lot meg ikke gå videre. 

Jeg har i stor grad vunnet den kampen. Den viktigste av mine kamper. Jeg har forvist "styggen på ryggen " til en liten krok, og gjort "ham" mye svakere. Til noe som ikke får tale uimotsagt. 

Vinner du den kampen kan du også få et godt liv. Stort sett. Stort sett er det beste hver av oss kan håpe på. 

Om du kunne flytte til månen ville det som er det største problemet ditt følge med, om du ikke tar opp kampen mot deg. Deg mot deg, det er fokuset du bør ha fremover. Seier over styggen på ryggen er det eneste som kan gi deg virkelig frihet. 

De såret deg, men nå er det du som har tatt over. 

Du kan klare å få et godt liv, selv om de som såret deg finnes i verden, men da må du klarer å slutte med å fortsette der de slapp. 

Din største fiende nå er deg. Ta opp kampen, vinn den, og bli fri nok til å leve. Det er mulig, men da må du begynne med å ønske deg selv godt, behandle deg selv godt, snakke deg selv opp, tilgi deg selv,  og gi slipp på skam og selvbebreidelse. 

Jeg kunne, du kan. ❤

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

EnAnonymKonto skrev (14 timer siden):

Jeg stiller spørsmålene her selv om det nok betyr at jeg får færre svar. 

1. Etter bruddet har jeg ikke vært sykemeldt og alle har sagt at jeg har vært så «flink». Jeg sliter imidlertid skikkelig og er redd for at jeg er på vei til å gå på en ordentlig smell. Jeg er veldig svimmel hele tiden, hukommelsen fungerer ikke, jeg er konsonant småsyk, våkner om natta av panikkanfall, er veldig sliten (må sove på sofaen hver dag). Noen ganger kjennes det ut som jeg ikke er meg lenger, at jeg er innesperret i et skall eller at jeg ikke finnes. Da blir jeg livredd. 
2. Jeg tenker at det er normalt at det kommer en reaksjon etter et slikt samliv og et sånt brudd, kan noen bekrefte det? Samtidig kan jeg ikke bli syk eller dårlig, jeg er jo helt alene nå. Jeg kan i alle fall ikke bli psykotisk el. 

Jeg lurer på om jeg skal be legen min om en sykemelding. Er det noe annet som er lurt å gjøre? Jeg står i kø for behandling av det psykiske, men får ikke time før i august. 

Jeg har ikke vært i jobb siden bruddet mitt (gikk/går på aap), men er under utredning og behandling pr nå. Men jeg hadde ikke taklet å være på jobb sånn som ting har vært. Samtidig så er det sikkert "godt" å ha noe å gjøre òg, sånn at man føler seg mer "nyttig". Men altså, er du såpass syk så mener jeg du burde snakke med legen din så fort som mulig. Høres ut som du har kraftige traumer som kroppen din jobber med. At du har disse symptomene burde du ta ganske alvorlig og det er jo supert at du har søkt om hjelp fra det offentlige. Men før det har du også behov for hjelp, hva med å kontakte fastlege og snakke med denne. Evt også kontakte psykisk helse i kommunen. Evt krisesenteret (var det du som er/var der pr nå?) som kan være gode å snakke med. Bare for å jobbe litt med det, ikke for mye, men hjelp til å håndtere hverdagen. Evt de ulike sentrene for vold, senter for kriminalitetsutsatte, Stine Sofie senteret, alternativ til vold, NOK. senteret? 

Å være psykisk syk, ha traumer og føle denne overbelastning etter et psykisk og fysisk voldelig forhold er heldigvis "normalt", så håper ikke du kjenner på et stigma rundt dette. For det er ikke din feil at kroppen din responderer på denne overbelastningen. Kroppen er bare overaktivert, den lever enda i "krisemodus" og det er viktig at du tar grep så fort du kan. Be om sykemelding for en periode, kan være det er nok å bare "være deg" og barna en periode. Og snakke om det. Jo mer man snakker om det, jo bedre. 

Og jo, klart det er LOV å være syk etter et sånt brudd. Alle kan bli syke. Og du har sikkert mer enn nok med å håndtere barna og deg selv for en periode. Du er nødt for å ta hensyn til deg og det du sliter med, for å klare å fortsette å være en god mamma. 

Det du snakker om å føle du er i et skall eller "ikke er" tror jeg kan være dissosiasjon og er en av flere symptomer på traumer eller komplekse traumer. 

Fint og vel at folk mener du er "flink" til å gå på jobb, men jeg tror ikke det er det du trenger akkurat nå. For du er i en modus hvor du er nødt for å ta vare på deg selv. Hvilke belastninger er "for mye" for deg og hvilke belastninger "tåler du" akkurat nå? Kanskje du ikke må være 100% sykemeldt heller, kanskje 80 hadde vært nok, at du føler du ønsker å ha "noe" å gjøre? Men 100% er også kanskje det du trenger aller mest, iallefall for en periode. 

Og så begynne å ta vare på deg selv. Først og fremst dekke alle de viktigste behovene: søvn, mat, drikke (husk å drikke nok vann!), dusje og gå en tur/sitte ute en liten stund hver dag. Deretter begynner du å tenke over hva som gir deg glede og som du trenger å gjøre for å ha det godt med deg selv. Lese, se serie/film, podcast, musikk og danse, gå tur, trene, gjøre fine ting for deg selv. 

Ta vare på deg selv og barna ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har ikke vært i jobb siden bruddet mitt (gikk/går på aap), men er under utredning og behandling pr nå. Men jeg hadde ikke taklet å være på jobb sånn som ting har vært. Samtidig så er det sikkert "godt" å ha noe å gjøre òg, sånn at man føler seg mer "nyttig". Men altså, er du såpass syk så mener jeg du burde snakke med legen din så fort som mulig. Høres ut som du har kraftige traumer som kroppen din jobber med. At du har disse symptomene burde du ta ganske alvorlig og det er jo supert at du har søkt om hjelp fra det offentlige. Men før det har du også behov for hjelp, hva med å kontakte fastlege og snakke med denne. Evt også kontakte psykisk helse i kommunen. Evt krisesenteret (var det du som er/var der pr nå?) som kan være gode å snakke med. Bare for å jobbe litt med det, ikke for mye, men hjelp til å håndtere hverdagen. Evt de ulike sentrene for vold, senter for kriminalitetsutsatte, Stine Sofie senteret, alternativ til vold, NOK. senteret? 

Å være psykisk syk, ha traumer og føle denne overbelastning etter et psykisk og fysisk voldelig forhold er heldigvis "normalt", så håper ikke du kjenner på et stigma rundt dette. For det er ikke din feil at kroppen din responderer på denne overbelastningen. Kroppen er bare overaktivert, den lever enda i "krisemodus" og det er viktig at du tar grep så fort du kan. Be om sykemelding for en periode, kan være det er nok å bare "være deg" og barna en periode. Og snakke om det. Jo mer man snakker om det, jo bedre. 

Og jo, klart det er LOV å være syk etter et sånt brudd. Alle kan bli syke. Og du har sikkert mer enn nok med å håndtere barna og deg selv for en periode. Du er nødt for å ta hensyn til deg og det du sliter med, for å klare å fortsette å være en god mamma. 

Det du snakker om å føle du er i et skall eller "ikke er" tror jeg kan være dissosiasjon og er en av flere symptomer på traumer eller komplekse traumer. 

Fint og vel at folk mener du er "flink" til å gå på jobb, men jeg tror ikke det er det du trenger akkurat nå. For du er i en modus hvor du er nødt for å ta vare på deg selv. Hvilke belastninger er "for mye" for deg og hvilke belastninger "tåler du" akkurat nå? Kanskje du ikke må være 100% sykemeldt heller, kanskje 80 hadde vært nok, at du føler du ønsker å ha "noe" å gjøre? Men 100% er også kanskje det du trenger aller mest, iallefall for en periode. 

Og så begynne å ta vare på deg selv. Først og fremst dekke alle de viktigste behovene: søvn, mat, drikke (husk å drikke nok vann!), dusje og gå en tur/sitte ute en liten stund hver dag. Deretter begynner du å tenke over hva som gir deg glede og som du trenger å gjøre for å ha det godt med deg selv. Lese, se serie/film, podcast, musikk og danse, gå tur, trene, gjøre fine ting for deg selv. 

Ta vare på deg selv og barna ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

Forresten. Be legen om en blodprøve og sjekke vitamin og slikt. For hvis du trenger ekstra vitaminer så kan det og være med på å føle deg "verre". Bare sånn for å ha sjekket det. 

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 28.5.2021 den 16.10):

Hei

Jeg skrev denne tråden tidligere, men føler at flere av de som svarte ikke forstår hvor mye frykt det er som spiller inn i en slik situasjon. Jeg lot den ligge en stund fordi jeg ble så nervøs.. Er glad for svarene altså, men lurte kanskje på om dere som er med i denne tråden har litt andre tanker rundt det?

Norge er et så utrolig lite land, jeg vil gjerne flytte nær venner, men med bare to og en halv time reisevei mellom to fra fortiden og meg (han ene fysisk farlig pluss litt stalker, han andre oppfører seg som en  "konge", har mange "venner" og kan sikkert finne på å dra på arrangementer og fester generelt utenfor Oslo) så slår hjertet fortere bare jeg tenker på det.. Samtidig er det nesten bare i det området jeg føler jeg har ordentlige venner. Det er han første jeg er mest redd for når det gjelder liv (han har jo forsøkt en gang før).  

Jeg kan gjerne forklare mer om det ønskes.

Og jeg vil gjerne at dere svarer her om det er greit... ikke i den tråden! Er vel bedre at den ikke blir oppdatert for mye, føles så sårbart

 

Anonymkode: ee9cb...88c

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Takk for at du svarer Trolltunge. Det setter jeg stor pris på ❤️ Jeg svarer seint, både fordi jeg føler på angsten og fordi jeg har funnet ut at jeg må fokusere på mellomsteget før jeg kan bestemme meg for det litt større. Tror og jeg skal snakke litt med de jeg kjenner der i området. Ville egentlig nå i helgen, men på lørdag fant jeg på en unnskyldning om å ikke plage dem på helgekvelder, og i kveld ble jeg for nervøs. Jeg var litt vel positiv i den første posten, jeg tror faktisk de gamle vennene vil bli glade for å høre fra meg, og til og med ha meg i nærheten, men det er lenge siden, og nå bærer jeg på en historie, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal starte samtalen når den ikke handler bare om positive ting. Det murrer også i magen fordi jeg føler at "selv om det er langt unna" så er det jo ikke det sånn egentlig, han som ermest skummel fysisk stalker meg ikke nå (jeg har vært ute av syne ganske lenge), men om jeg slår meg til ro ikke langt unna, hvem vet? Han gjorde det den første sjangsen han fikk for noen år siden. Skammen jeg bærer på fortsatt, sån generelt sett sitter også ganske dypt, det er vondt, spesielt alt som har hendt etter han første. Jeg burde visst bedre etter å ha lest så mye over årene, men jeg evnet ikke å unngå å bli fanget, igjen... Har slitt mye med ptsd, og har også generelt fryst til, ikke kjempet tilbake. Jeg var allerede i en svak situasjon da jeg møtte siste og ble gaslightet på et nivå som gjorde at jeg bare stod å svaiet, hadde spørsmålstegn i hodet uten å kunne tenke klart rundt dem. Og det hele skjedde i en periode hvor jeg egentlig skulle være der for noen andre (en venninne), men så havnet jeg istedet i noe skikklig dritt.. Jeg som hadde lest så mye nå, over flere år på dette tidspunktet, det gamle, begynt å forstå familien min og hvorfor dynamikken var som den var, jeg som hadde begynt å forstå meg selv, men som ikke hadde klart å komme meg ordentlig på beina igjen -jeg ble fanget, igjen.. Shit... Og da er jo jeg den som ikke klarte å være der for de som faktisk betyr noe for meg. Helt sjukt at jeg er så dum.. De vil alltid ha det på meg, at de klarte å ta meg. Han siste brukte også min frykt for den første som en lek, han tok meg med til steder hvor jeg kunne møte på ham osv. (Ja, jeg var så dum for noen år tilbake at jeg var tilbake i samme by). Og han lekte virkelig med hodet mitt, han lo av det foran meg. Han første kan det klikke for og det kan være fare for liv, han andre vil le, manipulere, sabotere og herske.. F** det er så sjukt å ha møtt slike mennesker... Tror jeg skal ta noen lange innpust og utpust før jeg bestemmer meg for at det er ok å bo noe som helst annet sted enn på månen. Har så lyst til å være fri!

Du er tøff Trollunge! Jeg skal si i fra, når jeg blir så tøff som deg!

I morgen skal jeg i hvertfall flytte mesteparten av det jeg eier over til et lager, har lyst til å ha minimalt av ting rundt meg akkurat nå, "declutter" som det heter på engelsk, tror det skal hjelpe litt på hodet også -poenget er å være klar til flytting når det skjer, hvis jeg ikke flytter ting ut fra her jeg er nå, så kommer jeg "aldri" til å flytte videre. Jeg prøvde å si dette til meg selv "don't get frustrated, just do it"

 

Anonymkode: ee9cb...88c

Jeg svarer deg litt jeg og, selv om Trolltunge skriver mye bra til deg ❤️

Jeg flyttet selv "bare" 1 time unna min eks. Han som er verst. Jeg også har tenkt "er dette nok?"

Heldigvis har jeg mye nettverk rundt meg. Det å ha nettverk rundt seg, noen å ringe til og prate med når ting er som verst eller når ting går bra er veldig viktig. Vi er sosiale som mennesker og det å føle seg som en del av en gjeng eller å være venner med noen for å ha støtte i livets opp- og nedturer er veldig viktig. 

Selv brukte jeg kjempelang tid på å ringe/fortelle mine venner om hva jeg hadde vært gjennom, fordi det var så flaut, skamfullt, "hvorfor falt jeg for en psykisk/fysisk voldelig fyr ikke bare én, men to ganger" og alle de tingene der som stoppet meg. Men da jeg ringte/meldte vennene mine, var det bare STØTTE å få - ALLE venninnene mine har støttet og sagt de er her for meg, er det noe er det bare å si fra, at de tenker på meg og de spør hva de kan hjelpe med. Meldinger og telefoner som både gir meg space og de virkelig viser at de er gode å ha rundt meg. Er helt overveldet over å ha så gode venner. Og INGEN har sagt de tingene jeg fryktet mest "din feil, dum du er, hvorfor ble du" osv.. Fordi de forstår etter forklaringen at mye av frykten som sitter i hodet er noe av det verste med å komme seg ut av noe sånt. 

Her jeg bor nå så har jeg en ro jeg ikke har hatt på mange år. Jeg har gjort huset trygt, det er en trygg sone for meg. Sånn at jeg kan slappe av. Og jeg håper du finner styrken til å finne en plass du kan føle deg trygg og hjemme. Jeg regner med du vet om sikkerhetslåser, videokamera, kikkehull i døra til å se hvem som står utenfor, voldsalarm, alarm til huset osv. Og hvis du har planer om hund, så er det også bare å kjøre på. 

Jeg forstår godt at redselen for ditt eget liv står høyt på spill her. Men jeg håper med "nok" sikkerhetsanordninger så kan du føle deg trygg og hjemme på en ny plass. Det er gått 1 år og min vet ikke hvor jeg bor, eller han har iallefall ikke oppsøkt meg. Jeg vet også at det evt er ekstremt sjelden han drar denne veien så jeg føler meg relativt trygg her. Bor også i nærheten av en forelder så det er en ekstra trygghet i det. 

Å møte på de kan man jo gjøre hvor som helst i landet, man vet jo aldri dessverre. 

Å starte den samtalen med vennene dine behøver du ikke begynne med det verste. Bare plukk opp tråden litt etter litt og begynn å snakke. Tror de fleste vil bare bli glade for at du tar kontakt. Har de ikke tid der og da så regner jeg med du skjønner at de fint kan ha andre ting de er nødt for å gjøre og deretter kan de snakke med deg. Det er ikke farlig, ikke vær redd for å "plage" noen eller at det "ikke passer seg". De aller fleste tar tlf og snakker, evt sier ifra når de er ledige ☺️ Går jo an å evt sende melding med, "hei! Har tenkt mye på deg i det siste og vil gjerne snakke litt, har du tid til en prat?" Er litt "tryggere" kanskje, hvis du er redd for en evt avvisning (leser litt mellom linjene her, jeg er VELDIG lik på det området. Vi skal liksom ikke forstyrre/plage andre/ ta plass). 

Og bare sånn for å ha sagt det, men fy flate for noen rasshøl du har vært sammen med! Det her fortjente du inne, og den behandlingen til nr 2 er jo helt hårreisende! Sender deg en god, varm klem og du skal vite at du er så mye mer verdt enn de to der ❤️ Er så glad for at du er vekk fra de og jeg håper du finner motet til å tørre å flytte nærmere vennene dine. Det er alfa og omega å ha venner i livet som er nære ❤️ 

Du har IKKE vært dum, vi er så mange som har gått i de samme fellene og bebreider oss for det, men VI KUNNE IKKE VITE! Og sånn er det bare, man kjenner ikke folk før en stund. Og nå er du jo enda mer rustet til å se sånne personer før en evt neste gang når/om den tid kommer. 

Så bra du har funnet en mellomløsning på flyttingen. Men jeg støtter deg i å prøve å flytte, å kun leve i frykt og ikke med nettverk rundt seg er jo ikke greit. Men jeg forstår frykten din veldig godt. Jeg håper du finner styrken til å gjøre det du ønsker ❤️ Kanskje det blir bra for deg? 

Og hvis du skaffer deg sikkerhetsanordninger så er du kanskje enda litt tryggere. Får du en av de på kamera så er steget til anmeldelse, besøks- og kontaktforbud veldig mye "enklere". Hvis du har bil så skaff deg kamera i/rundt den også! Hvis du tilfeldigvis møter de på butikken eller lignende, noe jeg ikke regner med du gjør altså.. Men bare sånn, hvis.. Sikre deg på alle måter. 

Håper du klarer det ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 27.5.2021 den 0.53):

Psykisk vold - har nettopp flyttet - hjelp

han fortsetter og fortsetter, jeg ga han en sjangse til, idag gikk han laaaangt over streken. Jeg griner og jeg griner og jeg vil nesten ta livet mitt. Han er så stygg, så jævla stygg mot meg, sikkert verre enn hva noen andre har opplevd føles det som, fordi det er så ekstremt voldsomt hva han gjør mot meg. Jeg orker ikke mer. Jeg har sagt flere ganger at det er slutt, han kommer ned, han ringer, jeg er svak og gir etter. Hvordan skal jeg klare dette? Jeg har vært sykemeldt i en måned nå, det blir verre og verre. Jeg begynner på jobb om 5 dager og ser ikke hvordan jeg skal klare det. Han fortsetter å knuse å ødelegge meg, han forstår ikke at han ikke kan holde på sånn, han mener det er greit fordi " jeg irriterer han" når jeg i sannhet bare har stilt spørsmål. Og sagt 1 mening, min mening. Hva faen gjør jeg? Jeg klarer ikke dette aleine. Jeg har 2 barn og ta meg av, jeg er bare helt ødelagt. Jeg vil ikke slå opp, jeg har følelser og det gjør for vondt. Men det er enda vondere å bli. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer det! Vær så snill og gi meg tips og råd, jeg er så langt nede nå. 

Anonymkode: 45a25...5a5

 

AnonymBruker skrev (På 27.5.2021 den 13.05):

Jeg vet ikke :(  kanskje fordi han gir meg trygghet og aksepterer meg som jeg er. 
 

jeg gråter de gangene han er stygg, jeg prøver å få han til å forstå. Han sier det er pga jeg provoserer han, at han blir irritert og stygg mot meg. Vist han skal slutte så må jeg slutte å provosere han. Skal jeg slutte å stille spørsmål? Skal jeg slutte å snakke? Slutte å bevege meg?? Han forventer at jeg skal snakke på samme måte som han, jeg har adhd og har derfor vanskeligheter med å si riktige ordentlige ord, men jeg sier ord som andre forstår ( på en helt normal måte ) men han mener jeg skal snakke mer ordentlig. Gir det han uansett rett til å bryte meg ned psykisk? Han sier ikke unnskyld, fordi jeg ikke sier unnskyld. Har faktisk ingenting å si unnskyld for her. :( 
 

feks igår så hadde han lovet å ringe meg siden kl 12, å snakke. Han ringte meg ikke før 12 om kvelden. Fordi han så fotball. Han sa jeg skulle ringe om 10 min. Hva sier han når jeg ringer? Jeg har 20 sekunder til å legge på telefonen ellers blokkerer han nr mitt! Pga da skulle han sove. Så sa han masse stygt, jeg blokkerer alle de stygge ordene så jeg husker ikke det nå. 
 

men alt var min feil, jada. :) 

 

så deilig ❤️ Litt vanskelig for min del med barn :( er sikkert godt å ha noen å snakke med, jeg har ingen, og har ikke råd til psykolog heller. 

Anonymkode: 45a25...5a5

 

AnonymBruker skrev (På 27.5.2021 den 14.44):

Ja jeg ser det. Men det er vanskelig. Sykt vanskelig og gi slipp. 

Anonymkode: 45a25...5a5

Du ber om forlenging av sykemelding. Du blokkerer nr hans, truer han deg og kommer på døra så anmelder du han. Flytt på krisesenter for en periode for å ta vare på deg selv. 

Joda, dette klarer du. Hva godt fører han med til livet ditt? Det er ikke mye trygghet og kjærlighet fra hans side, ei heller at han behandler deg bra. En skal få lov til å snakke, si meningen sin, ha gode samtaler, det skal være lov å stille spørsmål og få anerkjent følelser og tanker fra en god, trygg og stabil partner. 

Jeg har også adhd, det unnskylder ingenting. Man må lære seg å takle sin egen måte å snakke på. Om ordene snubler på vei ut så spiller det ingen rolle. Det er bare sånn det er. Man er ikke "dum" fordi man har adhd, man tenker bare litt annerledes. Du skal ikke føle at du ikke skal kunne snakke noe som helst. Da er det ikke mye godt å få fra han hvis han stadig vekk nedverdiger deg både pga talemåte, diagnosen og at du ikke "får lov" til å snalle/stille spørsmål/si din mening. 

Jeg håper du finner styrken til å holde deg unna han. Jeg har også selv barn som har måttet bli holdt borte fra folk, og det har gått helt fint! Du skal kunne ta vare på deg selv OG barna og du må gjøre det som er rett for deg og dem. Å kvitte deg med folk som drar deg med og får deg til å føle deg dårlig er så viktig! Du skal sørge for at du skal ha det bra og godt med deg selv. Du skal sørge for at barna har det trygt og stabilt. Og ved å minne deg selv på at du er verdt mye mer enn den måten han har behandlet/behandler deg på, så håper jeg du klarer å stå i dette. 

Jo, det er sykt vanskelig å gi slipp. Men vet du - det er også det BESTE som har skjedd i livet mitt, at jeg stod opp for meg selv. Og jeg håper du klarer dette du òg ❤️ God, god klem❤️

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trolltunge skrev (22 timer siden):

Så bra at du begynner å innse det! 

Nei du har ingen grunn til å synes synd på ham. Det er mer synd på deg. Uansett om man skulle slite psykisk har man ingen rett til å tråkke ned andre for å selv føle seg bedre og sterkere, og man kan ikke kreve at noen skal bære deg og dine problemer for deg, og gå under for deg.

Dessuten er det mye bullshit. Kun unnskyldninger. Kun "stakkars meg" for at den som blir mishandlet skal tenke "det er jo synd på ham/henne, så jeg må prøve mer, og hardere ".

Egentlig er det like feil, urettferdig og urimelig som at du og han skulle gå på fjelltur med hver deres tunge sekk. En sekk hver av dere i utgangspunktet burde kunne klare å bære selv. Hver veier såpass at dere begge merker at dere bærer noe, men likevel ikke mer enn at turen er til å gjennomføre for begge. Vekten dere begge bærer er rettferdig fordelt. Til å tåle for begge. Så begynner han likevel å klage oppover, og forlanger og furter seg til at mer og mer fra hans sekk legges over i din. Din sekk som i utgangspunktet veier i seg selv blir derfor tyngre og tyngre, og fordeling mer og mer urettferdig. Du strever mer og mer med å bære urettferdig mye vekt, fordi han legger sin vekt over på deg, og likevel fortsetter han med å furte og klage på at han bærer for tungt, og fortsetter med å kreve at du bærer stadig mer av hans vekt. Til slutt bærer du så tungt at du er helt ødelagt. Du kan ikke nyte turen lenger, eller klare annet enn å konsentrere deg om å tvinge deg til ett skritt av gangen. Sekken din er ikke en vekt man kan klare lenger, men ren lidelse, og likevel er det han som fortsetter med å klage og be deg ta enda mer av hans vekt, mens han ignorerer,fnyser av og latterliggjør at du holder på å gå under av å bære hans byrde, fordi det uansett og stadig kun er ham det er synd på. 

Det mener jeg er et ganske bra bilde på hvordan ting er i et slikt forhold. I et normalt forhold bærer hver sin vekt, og hjelper hverandre etter tur, når den ene og så den andre trenger litt bærehjelp, eller en hjelpende hånd over utfordringer. 

Det er fullstendig fravær av gjensidig hjelp og støtte i forhold der den ene krever hele retten til å hevde "synd på meg" , og pålegger den andre å bære stadig mer av vekten (livet) for seg. 

Det er virkelig ikke ham det er synd på. Det er deg det er synd på. Du som er blitt pålagt å bære urettferdig og urimelig mye. Og ja du er lurt til det, for det er ikke fordi han faktisk ikke kan bedre, men fordi det gir ham makt over deg og gjør hans liv mer behagelig for ham.

Han trenger bare å furte og klage, hevde synd på seg, og så bærer du stadig mer for ham. 

Det er du som veldig urettferdig går under av det,  og deg, ikke ham, det er synd på. Det skal ikke være slik at man må akseptere å selv gå under, fordi den andre hevder enerett på å slite med ting. Selv om han skulle slite psykisk hadde det ikke vært ok, men stort sett er slikt mye bullshit. 

Om man kunne måle konkret hvor mye mennesker sliter psykisk ville nok målinger til dem som er blitt utsatt for psykisk eller fysisk vold og urett i forhold vise langt høyere utslag enn hva målingene til dem som utsatte dem for dette ville vise. 

Noe er definitivt galt med slike mennesker, men reelt at det er dem det er synd på er det definitivt ikke. Det er synd på dem de får til å bære for seg. Urettferdig og urimelig. 

 

Dine svar får meg til å se mønsteret tydeligere, takk ❤️
 

Har lenge følt veldig på det at mine problemer ikke betyr noe. At jeg også sliter. Delvis pga han, men også tidligere hendelser. Dette blir bare besvart med «jammen JEG har det sånn og sånn og du ser vel også at det er verre». Har forsøkt å fortelle han at det ikke er en konkurranse om hvem som har det verst, og at jeg uansett ikke har lyst til å vinne en slik konkurranse, men bare trener å snakke med han om hvordan jeg har det. Det er visst ikke så viktig, iallefall ikke for han. 
 

Nå er han sur igjen, for jeg har ikke gitt nok under sex. Jeg har blitt så mye kritisert for hvordan jeg er i senga, for å så nærmest bli tvunget (uten tydelig tvang, men jeg vet reaksjonen om ikke) til å ha sex. Når jeg allerede ikke har noen selvtillit igjen når det kommer til sex.. det oversetter han til at jeg ikke tenner på han lenger. Noe som i og for seg er sant, men som handler om det psykiske mer enn hans utseende.. heldigvis gjør det han mer motivert til å flytte, og han skal på visning igjen i dag 🤞🏻

EnAnonymKonto skrev (19 timer siden):

Jeg stiller spørsmålene her selv om det nok betyr at jeg får færre svar. 

1. Etter bruddet har jeg ikke vært sykemeldt og alle har sagt at jeg har vært så «flink». Jeg sliter imidlertid skikkelig og er redd for at jeg er på vei til å gå på en ordentlig smell. Jeg er veldig svimmel hele tiden, hukommelsen fungerer ikke, jeg er konsonant småsyk, våkner om natta av panikkanfall, er veldig sliten (må sove på sofaen hver dag). Noen ganger kjennes det ut som jeg ikke er meg lenger, at jeg er innesperret i et skall eller at jeg ikke finnes. Da blir jeg livredd. 
2. Jeg tenker at det er normalt at det kommer en reaksjon etter et slikt samliv og et sånt brudd, kan noen bekrefte det? Samtidig kan jeg ikke bli syk eller dårlig, jeg er jo helt alene nå. Jeg kan i alle fall ikke bli psykotisk el. 

Jeg lurer på om jeg skal be legen min om en sykemelding. Er det noe annet som er lurt å gjøre? Jeg står i kø for behandling av det psykiske, men får ikke time før i august. 

Det er helt normalt å reagere kraftig på et sånt brudd, det er de som sykemelder seg over tid etter et vanlig brudd også, så at du trenger litt tid er absolutt ikke rart! Ta vare på deg selv og psyken din, om det betyr at du trenger en sykemelding så tar du det en sykemelding, det er ikke et nederlag ❤️
 

Jeg godtar med selv det aller meste nå. Her er det mer omvendt, jeg må gjøre noe til enhver tid. Nå studerer jeg, begynner i ny jobb i morgen, trener omtrent hver eneste dag og forsøker å få kontakt med gamle venner. Når jeg ikke kan gjøre noe av det overstående finner jeg alltid noe husarbeid. Jeg vet jeg ikke kan gjøre dette for lenge om jeg ikke vil møte veggen, men akkurat nå trenger jeg det og lar meg selv holde på. Så skal jeg heller roe ned og føle litt på ting når han er ute av leiligheten. 

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dine svar får meg til å se mønsteret tydeligere, takk ❤️
 

Har lenge følt veldig på det at mine problemer ikke betyr noe. At jeg også sliter. Delvis pga han, men også tidligere hendelser. Dette blir bare besvart med «jammen JEG har det sånn og sånn og du ser vel også at det er verre». Har forsøkt å fortelle han at det ikke er en konkurranse om hvem som har det verst, og at jeg uansett ikke har lyst til å vinne en slik konkurranse, men bare trener å snakke med han om hvordan jeg har det. Det er visst ikke så viktig, iallefall ikke for han. 
 

Nå er han sur igjen, for jeg har ikke gitt nok under sex. Jeg har blitt så mye kritisert for hvordan jeg er i senga, for å så nærmest bli tvunget (uten tydelig tvang, men jeg vet reaksjonen om ikke) til å ha sex. Når jeg allerede ikke har noen selvtillit igjen når det kommer til sex.. det oversetter han til at jeg ikke tenner på han lenger. Noe som i og for seg er sant, men som handler om det psykiske mer enn hans utseende.. heldigvis gjør det han mer motivert til å flytte, og han skal på visning igjen i dag 🤞🏻

Det er helt normalt å reagere kraftig på et sånt brudd, det er de som sykemelder seg over tid etter et vanlig brudd også, så at du trenger litt tid er absolutt ikke rart! Ta vare på deg selv og psyken din, om det betyr at du trenger en sykemelding så tar du det en sykemelding, det er ikke et nederlag ❤️
 

Jeg godtar med selv det aller meste nå. Her er det mer omvendt, jeg må gjøre noe til enhver tid. Nå studerer jeg, begynner i ny jobb i morgen, trener omtrent hver eneste dag og forsøker å få kontakt med gamle venner. Når jeg ikke kan gjøre noe av det overstående finner jeg alltid noe husarbeid. Jeg vet jeg ikke kan gjøre dette for lenge om jeg ikke vil møte veggen, men akkurat nå trenger jeg det og lar meg selv holde på. Så skal jeg heller roe ned og føle litt på ting når han er ute av leiligheten. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Jotakk, fått den i fleisen selv "jeg hadde det verre enn du når jeg vokste opp, jeg sliter mer enn deg, hvorfor er du så deprimert, du har ingen grunn til det osv osv".. Det har da ingenting med hvordan man selv har det, hvordan den andre ha ropplevd ting. Man takler ulike ting på ulike måter og det er ikke uten betydning for oss hvordan vi har/har hatt det. 

Håper det går bra med deg, selv om du ikke blir tvunget til det så skjønner jeg frykten din hvis du sier nei.. Prøvd å fake på deg UVI (urinveisinfeksjon) eller sopp eller noe? Sånn for å slippe unna.. 

Godt du prøver å finne på ting å gjøre, kanskje du ikke rekker å tenke så mye over absolutt alt som skjer. Fy flate, håper han finner noe snart.. Skulle gjerne kommet opp og kasta han ut for deg, selv om det ikke hadde hjulpet deg for frykten om han skulle kommet tilbake osv 😅  Hadde bare ønsket at du skulle få slippe det beistet der noe mer.. 

❤️

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jotakk, fått den i fleisen selv "jeg hadde det verre enn du når jeg vokste opp, jeg sliter mer enn deg, hvorfor er du så deprimert, du har ingen grunn til det osv osv".. Det har da ingenting med hvordan man selv har det, hvordan den andre ha ropplevd ting. Man takler ulike ting på ulike måter og det er ikke uten betydning for oss hvordan vi har/har hatt det. 

Håper det går bra med deg, selv om du ikke blir tvunget til det så skjønner jeg frykten din hvis du sier nei.. Prøvd å fake på deg UVI (urinveisinfeksjon) eller sopp eller noe? Sånn for å slippe unna.. 

Godt du prøver å finne på ting å gjøre, kanskje du ikke rekker å tenke så mye over absolutt alt som skjer. Fy flate, håper han finner noe snart.. Skulle gjerne kommet opp og kasta han ut for deg, selv om det ikke hadde hjulpet deg for frykten om han skulle kommet tilbake osv 😅  Hadde bare ønsket at du skulle få slippe det beistet der noe mer.. 

❤️

Anonymkode: 8039e...e29

❤️
 

Nå begynner han hyggelige å komme frem igjen, han som selv påstår han elsker meg og helst ikke vil flytte.. han som gjør meg så sykt usikker. Jeg vet jo at det ikke blir bra om jeg gir etter, synes synd på han igjen, men jeg klarer liksom ikke være helt kald heller.. Han likte huset han så på, men sende en lang melding der han unnskyldte seg for i dag og ar han nesten håper han ikke får huset. Åh, det er så mye lettere når han er sur. Jeg holder fortsatt på mitt, men klarer som sagt ikke være kald. Jeg spurte han hvorfor han ikke tar tak i seg selv og oppsøker psykolog, slutter på steroider og ikke fester med noko attåt hver helg om det virkelig er meg han vil ha. Han kan selvsagt ikke svare på det. Så da sa jeg at han hadde fått utallige sjanser til å ta tak i dette og når han ikke har gjort det til nå så kan vi ikke bo sammen mer. Jeg vet jo han ikke oppsøker noe psykolog eller tar tak i livet sitt, så da får han tolke det som han vil, om det er at det finnes en sjanse senere. Lettere å forholde seg til han om han har en sjanse til å rydde opp.. men den sjansen er borte for lengst. Jeg vet jo han heller vil drive med rus og steroider enn å leve et «normalt» liv. Alt handler jo tross alt om hvordan han har det 🙄

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

EnAnonymKonto skrev (På 30.5.2021 den 17.27):

Jeg stiller spørsmålene her selv om det nok betyr at jeg får færre svar. 

1. Etter bruddet har jeg ikke vært sykemeldt og alle har sagt at jeg har vært så «flink». Jeg sliter imidlertid skikkelig og er redd for at jeg er på vei til å gå på en ordentlig smell. Jeg er veldig svimmel hele tiden, hukommelsen fungerer ikke, jeg er konsonant småsyk, våkner om natta av panikkanfall, er veldig sliten (må sove på sofaen hver dag). Noen ganger kjennes det ut som jeg ikke er meg lenger, at jeg er innesperret i et skall eller at jeg ikke finnes. Da blir jeg livredd. 
2. Jeg tenker at det er normalt at det kommer en reaksjon etter et slikt samliv og et sånt brudd, kan noen bekrefte det? Samtidig kan jeg ikke bli syk eller dårlig, jeg er jo helt alene nå. Jeg kan i alle fall ikke bli psykotisk el. 

Jeg lurer på om jeg skal be legen min om en sykemelding. Er det noe annet som er lurt å gjøre? Jeg står i kø for behandling av det psykiske, men får ikke time før i august. 

Det er ikke rart om du trenger en sykemelding. Jeg var gjennom et brudd for mange år siden, småbarn involvert. Ikke snakk om verken vold eller traumer, men jeg måtte ordne alt det praktiske, trygge barna, finne ny bolig og ordne det økonomiske oppgjøret/takst på hus osv. Jeg sov lite og var sliten og ukonsentrert med konstant migrene. Hadde 100% sykemelding i halvannen uke+50% sykemelding i to uker. Og mitt brudd var jo ikke i nærheten så dramatisk som ditt! For meg var det godt å få pustet og ryddet av veien div, samtidig som jobb bidrar med en rytme, en pause fra kvernetanker, et annet miljø osv. 

Kanskje gradert sykemelding og så ferie er bra for deg, du må jo vente en stund på å få komme til psykolog? 

Anonymkode: 06f16...2eb

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

❤️
 

Nå begynner han hyggelige å komme frem igjen, han som selv påstår han elsker meg og helst ikke vil flytte.. han som gjør meg så sykt usikker. Jeg vet jo at det ikke blir bra om jeg gir etter, synes synd på han igjen, men jeg klarer liksom ikke være helt kald heller.. Han likte huset han så på, men sende en lang melding der han unnskyldte seg for i dag og ar han nesten håper han ikke får huset. Åh, det er så mye lettere når han er sur. Jeg holder fortsatt på mitt, men klarer som sagt ikke være kald. Jeg spurte han hvorfor han ikke tar tak i seg selv og oppsøker psykolog, slutter på steroider og ikke fester med noko attåt hver helg om det virkelig er meg han vil ha. Han kan selvsagt ikke svare på det. Så da sa jeg at han hadde fått utallige sjanser til å ta tak i dette og når han ikke har gjort det til nå så kan vi ikke bo sammen mer. Jeg vet jo han ikke oppsøker noe psykolog eller tar tak i livet sitt, så da får han tolke det som han vil, om det er at det finnes en sjanse senere. Lettere å forholde seg til han om han har en sjanse til å rydde opp.. men den sjansen er borte for lengst. Jeg vet jo han heller vil drive med rus og steroider enn å leve et «normalt» liv. Alt handler jo tross alt om hvordan han har det 🙄

Anonymkode: b31a2...4dd

Du får fortsette å holde fast i fremtiden din, den du vet kommer en dag. Der du kan slappe av, nyte tilværelsen og ikke trenge å forholde deg til en som et varm/kald hele tiden. Husk å ha en liste over ting du gleder deg til når han er ute av livet ditt! 😁 

Ja, buhu er såååå synd på han som har det så fælt, men ikke orker å gjøre noe med det. Hvis han ikke klarer å gjøre noe med det så sier han jo egentlig at han mener han ikke er så fæl eller har det så fælt. Da er det jo ikke mye synd på han sånn egentlig.. Han prøver bare å holde på deg for du er kanskje hans frk fix-it? At du ordner og styrer og steller for han og gjør alt for at han skal ha det bra og da "gidder" han ikke gjøre noe med noe, for du ordner opp uansett. 

Men joda, du får stå på videre, dette får du til å stå i videre, håper virkelig han får det huset så kanskje du snart slipper å ha han i hus mer 😁

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 31.5.2021 den 18.15):

Du får fortsette å holde fast i fremtiden din, den du vet kommer en dag. Der du kan slappe av, nyte tilværelsen og ikke trenge å forholde deg til en som et varm/kald hele tiden. Husk å ha en liste over ting du gleder deg til når han er ute av livet ditt! 😁 

Ja, buhu er såååå synd på han som har det så fælt, men ikke orker å gjøre noe med det. Hvis han ikke klarer å gjøre noe med det så sier han jo egentlig at han mener han ikke er så fæl eller har det så fælt. Da er det jo ikke mye synd på han sånn egentlig.. Han prøver bare å holde på deg for du er kanskje hans frk fix-it? At du ordner og styrer og steller for han og gjør alt for at han skal ha det bra og da "gidder" han ikke gjøre noe med noe, for du ordner opp uansett. 

Men joda, du får stå på videre, dette får du til å stå i videre, håper virkelig han får det huset så kanskje du snart slipper å ha han i hus mer 😁

Anonymkode: 8039e...e29

Åh, den trengte jeg i dag. Kjenner nemlig at angsten kommer litt. Angsten for forandring, angsten for å være alene og angsten for å ikke trives med nytt liv. Mulig det også er fordi jeg begynte i ny jobb i dag, litt mye på en gang kanskje. Minner meg selv på at jeg absolutt ikke trives sånn som jeg har det nå og at jeg faktisk har lært meg å nyte eget selskap mer. I tillegg begynner helgene og bli fullbooket, så jeg kommer ikke til å være så mye alene likevel 😊

Samboeren har nå bestemt seg for å dra til psykolog, han har legetime neste uke. En siste krampetrekning tror jeg, har ikke trua på at han gidder å vente ut ventetiden og egentlig kun bruker det som en unnskyldning til å sykemelde seg. Jeg sa at det er for sent da han har lovet det mange ganger før. At jeg nå faktisk må se handling og forandring. At vi ikke kan bo sammen sånn som ting er nå, antagelig aldri, men det siste nevner jeg ikke. Orker ikke diskusjonene.. han skal på enda en visning i morgen eller torsdag, så nå bør han snart få noe 🤞🏻

Har i tillegg fortalt til enda ei venninne hvordan jeg har hatt det, så nå er det 5 som vet. Da begynner det å bli for flaut og ikke fullføre bruddet. Har også sagt til mamma at han skal flytte, ikke fortalt alt som har skjedd, men at ting ikke er bra i det minste. Så en seier der 🥳

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
AnonymBruker skrev (På 31.5.2021 den 12.32):

 

 

Du ber om forlenging av sykemelding. Du blokkerer nr hans, truer han deg og kommer på døra så anmelder du han. Flytt på krisesenter for en periode for å ta vare på deg selv. 

Joda, dette klarer du. Hva godt fører han med til livet ditt? Det er ikke mye trygghet og kjærlighet fra hans side, ei heller at han behandler deg bra. En skal få lov til å snakke, si meningen sin, ha gode samtaler, det skal være lov å stille spørsmål og få anerkjent følelser og tanker fra en god, trygg og stabil partner. 

Jeg har også adhd, det unnskylder ingenting. Man må lære seg å takle sin egen måte å snakke på. Om ordene snubler på vei ut så spiller det ingen rolle. Det er bare sånn det er. Man er ikke "dum" fordi man har adhd, man tenker bare litt annerledes. Du skal ikke føle at du ikke skal kunne snakke noe som helst. Da er det ikke mye godt å få fra han hvis han stadig vekk nedverdiger deg både pga talemåte, diagnosen og at du ikke "får lov" til å snalle/stille spørsmål/si din mening. 

Jeg håper du finner styrken til å holde deg unna han. Jeg har også selv barn som har måttet bli holdt borte fra folk, og det har gått helt fint! Du skal kunne ta vare på deg selv OG barna og du må gjøre det som er rett for deg og dem. Å kvitte deg med folk som drar deg med og får deg til å føle deg dårlig er så viktig! Du skal sørge for at du skal ha det bra og godt med deg selv. Du skal sørge for at barna har det trygt og stabilt. Og ved å minne deg selv på at du er verdt mye mer enn den måten han har behandlet/behandler deg på, så håper jeg du klarer å stå i dette. 

Jo, det er sykt vanskelig å gi slipp. Men vet du - det er også det BESTE som har skjedd i livet mitt, at jeg stod opp for meg selv. Og jeg håper du klarer dette du òg ❤️ God, god klem❤️

Anonymkode: 8039e...e29

Jeg har også adhd, min far har det nok også (selv om han ikke vedkjenner seg det), og et av barna mine har det. Det arter seg ulikt hos oss alle, men en ting er iallefall sikkert, og det er at adhd ikke er en god unnskyldning for å være verbalt eller fysisk voldelig. 

Kanskje slikt kan forklares med dårlig impulskontroll når man er 6 år, men adhd er en svært dårlig unnskyldning videre i livet. Adhd påvirker ikke intelligens, empati eller forståelse av rett og galt. 

Kloke ord fra deg generelt her. Støttes! 👍♥️

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Åh, den trengte jeg i dag. Kjenner nemlig at angsten kommer litt. Angsten for forandring, angsten for å være alene og angsten for å ikke trives med nytt liv. Mulig det også er fordi jeg begynte i ny jobb i dag, litt mye på en gang kanskje. Minner meg selv på at jeg absolutt ikke trives sånn som jeg har det nå og at jeg faktisk har lært meg å nyte eget selskap mer. I tillegg begynner helgene og bli fullbooket, så jeg kommer ikke til å være så mye alene likevel 😊

Samboeren har nå bestemt seg for å dra til psykolog, han har legetime neste uke. En siste krampetrekning tror jeg, har ikke trua på at han gidder å vente ut ventetiden og egentlig kun bruker det som en unnskyldning til å sykemelde seg. Jeg sa at det er for sent da han har lovet det mange ganger før. At jeg nå faktisk må se handling og forandring. At vi ikke kan bo sammen sånn som ting er nå, antagelig aldri, men det siste nevner jeg ikke. Orker ikke diskusjonene.. han skal på enda en visning i morgen eller torsdag, så nå bør han snart få noe 🤞🏻

Har i tillegg fortalt til enda ei venninne hvordan jeg har hatt det, så nå er det 5 som vet. Da begynner det å bli for flaut og ikke fullføre bruddet. Har også sagt til mamma at han skal flytte, ikke fortalt alt som har skjedd, men at ting ikke er bra i det minste. Så en seier der 🥳

Anonymkode: b31a2...4dd

Det er helt vanlig å liksom ta tak i sine utfordringer når man har kniven på strupen, og holder på å miste sin "sprettball". Jeg skriver liksom, for det er særdeles sjeldent at noen fortsetter med å jobbe med sine utfordringer dersom den som holder på å glippe ut av taket deres blir så glad og lettet for det at trussel om brudd trekkes tilbake. 

Som regel er det kun spill for galleriet. Ikke egentlig vilje og egenmotivasjon til å faktisk endre seg. 

Jeg anbefaler deg derfor å ikke bite på det. Om han faktisk er motivert til å ta tak i seg selv er han ikke avhengig av å ha deg ved sin side. At dette skjer akkurat nå er nok ikke tilfeldig. Bare show. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Åh, den trengte jeg i dag. Kjenner nemlig at angsten kommer litt. Angsten for forandring, angsten for å være alene og angsten for å ikke trives med nytt liv. Mulig det også er fordi jeg begynte i ny jobb i dag, litt mye på en gang kanskje. Minner meg selv på at jeg absolutt ikke trives sånn som jeg har det nå og at jeg faktisk har lært meg å nyte eget selskap mer. I tillegg begynner helgene og bli fullbooket, så jeg kommer ikke til å være så mye alene likevel 😊

Samboeren har nå bestemt seg for å dra til psykolog, han har legetime neste uke. En siste krampetrekning tror jeg, har ikke trua på at han gidder å vente ut ventetiden og egentlig kun bruker det som en unnskyldning til å sykemelde seg. Jeg sa at det er for sent da han har lovet det mange ganger før. At jeg nå faktisk må se handling og forandring. At vi ikke kan bo sammen sånn som ting er nå, antagelig aldri, men det siste nevner jeg ikke. Orker ikke diskusjonene.. han skal på enda en visning i morgen eller torsdag, så nå bør han snart få noe 🤞🏻

Har i tillegg fortalt til enda ei venninne hvordan jeg har hatt det, så nå er det 5 som vet. Da begynner det å bli for flaut og ikke fullføre bruddet. Har også sagt til mamma at han skal flytte, ikke fortalt alt som har skjedd, men at ting ikke er bra i det minste. Så en seier der 🥳

Anonymkode: b31a2...4dd

Det skjønner jeg godt du har litt angst for, men noen ganger må man bare hoppe i det for å komme seg videre i livet. Kanskje det føles ut som du er på toppen av en "rollercoaster" (glemt det norske ordet.. 😳😅) og den skal til å slippe og man bare vet ikke om man skal le eller gråte for det er litt skummelt å slippe utfor (slippe taket). 

Så bra du holder deg opptatt og har masse å gjøre! Supert ❤️🙌 Og det er så bra du har klart å fortelle flere rundt deg hva som skjer/har skjedd/holder på å skje. Støtte underveis i denne prosessen er viktig og bra. Da har du flere å lene deg på. 

Ja det er nok "for lite, for sent" at han søker hjelp. Men uansett, hvis han søker hjelp så er det kanskje ikke like skummelt å møte han etterhvert (støte på han tilfeldig osv, ikke å gå inn for å møte han) hvis han virkelig tar tak i problemene sine. Men hvis han kun går for syns skyld så spiller det jo ingen trille. Krysser alt av fingre og tær for at han kan få kommet seg ut.. Du er så sterk som står i det. Du er lur som "lurer" han sånn at du kan komme deg unna til slutt. 

Herlig at du har begynt i ny jobb, håper dette gjør at fremtiden sin ser lysere og lysere ut for hver dag som nærmer seg utflytting for han og for hver dag du ser mer og mer: "jeg klarer meg SÅ bra alene, jeg har det bedre med meg selv og den som skal komme inn i livet, mitt hvis det skjer en dag i fremtiden, skal virkelig vise meg at han er verdt min kjærlighet." 

💪💪❤️

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan blir man et «helt» menneske igjen etter et brudd med en som bedrev finurlig psykisk manipulering i flere år? Da mener jeg gaslighting, systematisk nedbryting, perioder der han var verdens snilleste, perioder der han fikk meg til å føle meg totalt verdiløs, nektet fysisk nærhet, sa ting for å trykke meg ned, var lystløgner, fortalte at andre hatet meg osv. Holdt på å ta livet mitt fordi jeg oppriktig trodde jeg ikke hadde noen verdi. Så fant jeg ut at han var utro i tillegg, (han lurte dem også, forøvrig. Han sa til dem at han var singel).

(Forrige eks gjorde noe lignende, men det var ikke så ille som dette. Han var også utro, i flere år.)

Jeg klarte å flytte ut, heldigvis! Selv om jeg har det mye bedre nå, sliter jeg vanvittig med det jeg har gått gjennom. Kjemper for å ikke bli bitter og hate menn osv. Nekter å la ekser ha såpass mye makt over meg at jeg blir til en person jeg ikke liker.

Men hvordan kommer man seg over noe sånt?

Anonymkode: 2b034...71c

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...