Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2024 den 23.50):

hvordan kom dere videre etter dette? Er noen mnd siden, men uker siden vi kuttet kontakt. Føler meg lettere, men vanskelig å komme seg videre ut av alle disse følelsene jeg sitter på. 
Jeg har endelig kommet meg ut av et psykisk voldelig forhold. Er det noen jeg kan snakke med om det jeg har vært igjennom? Fastlege har ikke tid, og etter hva jeg forstod er det fulle lister hos psykolog og vanskelig å komme inn da legene alltid får avslag. 

Leser at alle reaksjonene jeg har hatt ( har vært svært svært dårlig ) stemmer overens med ettervirkninger av psykisk vold. Helt insane. 

han kunne stå med knytteneven oppi meg og si: "jeg kunne drept deg nå" Han sa til barnet mitt i sinne: " skal jeg drepe deg?" Han holdt meg også rundt halsen, til tross at han visste jeg hadde vært utsatt for et kvelertak tidligere. Han brukte alt han kunne mot meg for å skade meg. 
sa noen 1 feil ord, så exploderte han i sinne. Han tvang både meg og barn til å si unnskyld på en ufyselig måte, uten at det alltid var noe å si unnskyld for. Han kunne kreve den unnskyldningen samtidig som han snakket med barnet i 1 time, selvom barnet var helt utmattet og ikke klarte å følge med. 
barnet mitt sa etter det var slutt at det hadde følt at det ikke hadde hatt det bra siden det var 3 år. 
han løy flere ganger, manipulerte, vridde om alt som kunne vris på for å legge skylden på meg for noe han gjorde eller sa. Var alltid negativ, bare jeg sa hei så startet negativiteten, skrikingen, hakkingen, masse skjellsord hver eneste dag. Veldig stort kontrollbehov. Jeg skjønner nå at han aldri elsket meg. Han var oppslukt i eksen som han aldri var sammen med og snakket om henne hele tiden, både til meg, familie, fremmede. 
han prøver så hardt og vise for andre at han er en blid person, noe han ikke er. Snakker negativt om alle rundt seg, tom fremmede man ser på gaten. Negativ til familien min, venner, men det var plutselig jeg som fikk skylden der og ble fremstilt negativt. 
han var iskald mot meg, jeg ville bare ha kjærlighet, viste kjærlighet til han hele tiden, men jeg fikk bare en kald skulder tilbake. 
jeg er ufør, og det var ikke godt nok at jeg ikke var i jobb da jeg ikke var i hans liga. Han ville ha en som var i jobb, uti samfunnet. Jeg ble kalt snylter på systemet, maste om når jeg skulle begynne i jobb, og dette sa han som skulle være min kjæreste. Jeg var rett og slett søppel for han, og det lyste lang vei. 
han skyldte på ungen for at ungen var frekk, ungen var frekk mot han pga han alltid kjeftet og skrek på ungen min, ungen min fikk reaksjoner av måten han ble behandlet på, da han aldri fikk kjærlighet av han, eller ble sett. Men dette klarte han og vri om til at mitt barn var et så skadet barn, noe barnet ikke er. Han er flink å snakke for seg å lyve til andre, det er helt sykt å kvalmt. 
vi bodde ikke sammen, og kom han på besøk og kjøkken eller klesvask ikke var tom så ble han negativ og klaget, ( ja det blir tatt minst 2 ganger for dagen ) 

veldig kontrollbehov, alt måtte være sånn, sånn og sånn. 
han begynte også å etterligne måten eksen snakker på, som han sa så er han en voksen mann som snakker dannet og mente han alltid hadde snakket sånn, noe han ikke gjorde. Han hadde alltid snakket negativt om meg, min fam, venner, fremmede, den eneste han snakket varmt om var eksen og hennes familie da det var en sånn familie han ønsket seg. 
 

min familie godtok han aldri, pga måten han behandlet meg på. Så han følte seg nok lei, hans egen feil som ikke klarer å behandle et menneske med respekt. 
 

han sa hele tiden at jeg aldri satt pris på det han gjorde for meg, selvom jeg alltid viste og sa at jeg gjorde det tydelig. Men det var aldri godt nok, ingenting med meg var godt nok. Aldri. 
 

han klaget over at jeg gikk bøyd og ikke hadde selvtillit, når jeg sa at jeg har problemer med ryggen og alltid gått litt bøyd, og jo selvtillit har jeg. Men Neida, det hadde jeg aldeles ikke. Trakke meg ned der og. Etterlignet meg i måten jeg gikk bøyd på og sa det hele tiden. Han forstod ikke det at jeg var lei meg hele tiden av alle skjellsordene han kalte meg hver dag. Dum, forbanna drittunge, evneveik, dum, dum, dum. Var masse. 
 

prøvde jeg å fortelle han noe, så svarte han ikke på en like høflig måte tilbake, han skrek, med den høyeste stemmen du kan forestille deg. 
 

han kom med trusler hver eneste uke om å forlate meg. Han blokkerte meg og slettet meg fra alle sosiale medier hver eneste uke. Pga han var sint pga jeg spurte om noe. Fra alt til ingenting, hverdagslig normale ting å snakke om. 

De eneste som kjenner denne voldsomme intense siden av han er jeg og foreldrene hans. Ingen andre. Kun dem han står nærmest. Tenker på barnet hans, eller fremtidig kjæreste som garantert 100% kommer til å oppleve dette. 

Det som skjedde med meg var at alt var uvirkelig, jeg var ikke meg selv, jeg var borte, hadde tåkehjerne, mistet konsentrasjonen og oppmerksomheten så mye at jeg måtte til lege, ekstremt utmattet, slet med å snakke, tenke, forvirret hele tiden, og jeg fikk alltid høre at han skyldte på mine vansker, han brukte det mot meg sånn at jeg faktisk trodde på det… men det var altså ikke sant. Noe jeg vet nå. 
 

dette er det verste jeg har vært med på, og den verste behandlingen jeg noen gang har fått. Jeg prøvde flere ganger og komme meg vekk, men denne gangen var han nok så lei av min motstand og at han ikke nådde igjennom at han selv gikk. 
 

 

Anonymkode: 45a25...5a5

Ta kontakt med krisesenter der du bor, de har tilbud og dagtilbud også til de som ikke bor der. 

Anonymkode: 1ef41...028

[AnonymBruker]

Hva er psykisk vold? Jeg er samboer med en som har sluttet å bry seg om mine ønsker og behov. Han gir meg ingen omsorg når jeg trenger det og når jeg ber om det gir han det hvertfall ikke. Han snur alle situasjoner til å gjøre seg selv til et offer. Er jeg syk er han det også eller snart. Forteller jeg om mine følelser når jeg ikke har det bra går han unna. Jeg sier til han at i et forhold må begge bidra og gjøre hverandre gode. Da blir han et offer igjen og han sier det er med full rett. Jeg føler jeg er alene om alt og jeg ser at han liker å få alt servert mens han sitter å koser seg selv. Vi har vært i parterapi. Tatt opp dette med omsorg og hva et forhold bør inneholde. Det går 2 dager som ting er bra, så er det borte igjen. Når jeg nevner på hva vi snakket om i parterapien sier han at :har vi snakket om det der? Det kan ikke jeg huske! Og så sier han at det er noe feil med min hukommelse som husker så godt. Hjelpes! Ps jeg er på tur ut altså, det er sikkert. Men jeg har fått en uvenn inni hodet som sier at det faktisk er meg det er feil på. Hvordan bli kvitt disse tankene? Jeg er jo helt kaputt av dette forholdet. 

Anonymkode: 37629...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.11.2024 den 6.49):

Tusen takk for svar ❤️ Vi har allerede vært sammen i mange år. Jeg merker at forholdet er tynnslitt, og det skal mindre og mindre til før han klikker på meg. Ingen felles barn i bildet, vi har begge fått de barna vi ønsker. Når vi er sammen med barna eller familien er alt fint. Alt det vonde skjer stort sett når vi er alene. Men har vært et par episoder der venner av oss har fått et innblikk i hans mørke side. 

Jeg er bare så sliten av å gå på tå hev. Har prøvd å forlate han, men han gråter og lover bot og bedring. Har og truet med at han blir å ta livet av seg da. Da blir jeg redd og tør ikke dra. 

Anonymkode: 460e1...e82

Min eks truet ofte med å ta livet sitt. En gang var han på vei mot skogen med et tau. Jeg overså han og bare reiste. Han truet igjen en stund senere, viste meg at han var lengre nede enn før. Den siste gangen så meldte jeg bekymring for legen hans. Siden det har han blitt sendt til 3 forskjellige behandlinger og fått to nye diagnoser. 

Han har ikke nevnt noe slikt igjen. 

Anonymkode: 31f4d...583

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 28.2.2024 den 15.01):

Flere som har opplevd at «nøytrale» fagfolk som familievernkontor er på gjerningsman sin side og mener at den som utøver vold har fortsatt rett å se barnet?!? Jeg er helt sjokkert og fortvilet. Trodde de er der for barnets beste ikke for faren sine ønsker…

Anonymkode: 721e5...fb8

Hvis far er god på å fremskaffe seg sympati så klarer han det. 

 

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 19.11.2024 den 9.23):

Hva er psykisk vold? Jeg er samboer med en som har sluttet å bry seg om mine ønsker og behov. Han gir meg ingen omsorg når jeg trenger det og når jeg ber om det gir han det hvertfall ikke. Han snur alle situasjoner til å gjøre seg selv til et offer. Er jeg syk er han det også eller snart. Forteller jeg om mine følelser når jeg ikke har det bra går han unna. Jeg sier til han at i et forhold må begge bidra og gjøre hverandre gode. Da blir han et offer igjen og han sier det er med full rett. Jeg føler jeg er alene om alt og jeg ser at han liker å få alt servert mens han sitter å koser seg selv. Vi har vært i parterapi. Tatt opp dette med omsorg og hva et forhold bør inneholde. Det går 2 dager som ting er bra, så er det borte igjen. Når jeg nevner på hva vi snakket om i parterapien sier han at :har vi snakket om det der? Det kan ikke jeg huske! Og så sier han at det er noe feil med min hukommelse som husker så godt. Hjelpes! Ps jeg er på tur ut altså, det er sikkert. Men jeg har fått en uvenn inni hodet som sier at det faktisk er meg det er feil på. Hvordan bli kvitt disse tankene? Jeg er jo helt kaputt av dette forholdet. 

Anonymkode: 37629...ca0

Det er hans måte å rettferdiggjøre seg selv på. Dine tanker og forestillinger passer ikke inn i hans vrangforestilling. Det er en manipulativ måte å skyve det over på deg. 

Har han dårlig hukommelse? Er det reelt? 

Problemer med seg selv har han, og det er ofte det som kan slå seg ut i slik adferd. 

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 3.11.2024 den 11.14):

Takk for svar ❤️Glemte å si at han har kastet ting "veggimellom" når han har vært sint. Ødelagt ting han har fått fra meg har han og gjort. Det er både sårende og skremmende (når ting blir kastet, selv om det ikke er mot meg). 

Anonymkode: 460e1...e82

Er materiell vold det. Ikke bra. 

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 3.11.2024 den 7.35):

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette, men føler på skam. Klarer ikke åpne meg opp for noen. Ingen aner hvor ille jeg egentlig har det, jeg er veldig god på å late som ingenting. Ei venninne av meg har hintet litt at hun og kjæresten har reagert på en del ting, men det de har sett har vært mild bris. Alle våre venner liker han veldig godt, de kjenner han som morsom og hyggelig. 

Tar jeg kontakt med fastlegen hans så kommer han til å bli så forbanna og lage så mye rabalder. Det klarer jeg ikke. Faktisk tør jeg ikke det heller (så kanskje er jeg litt redd likevel...) 

Anonymkode: 460e1...e82

Kan du ta kontakt med krisesenter eller terapeut på Fvk? Det er veldig viktig at du snakker med noen ❤️. 

Du har absolutt ingenting å skamme deg over. Det er han som skal skamme seg. 

Selvfølgelig er han morsom og sjarmerende utad. Det er de eksperter på. Er ingen som aner hva som skjer innenfor husets fire vegger....

For det blir ikke bedre. Det blir verre....

Skal du vente til han mishandler deg fysisk? Det kan fort skje om du ikke gjør noe....

[AnonymBruker]

Irak skrev (17 timer siden):

Det er hans måte å rettferdiggjøre seg selv på. Dine tanker og forestillinger passer ikke inn i hans vrangforestilling. Det er en manipulativ måte å skyve det over på deg. 

Har han dårlig hukommelse? Er det reelt? 

Problemer med seg selv har han, og det er ofte det som kan slå seg ut i slik adferd. 

Han har dårlig hukommelse når det kommer til hva jeg har sagt/gjort, nesten alt som jeg er en del av. Han husker meget godt når det gjelder andre både sted, tid og navn feks. 

Anonymkode: 37629...ca0

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp kommet ut av et forferdelig forhold. Det varte bare i 1.5 år, men føles som det varte i 10. 
I mitt forhold var det psykisk og materiell vold. Det skal sies at min eks hadde en diagnose når jeg gikk inn i forholdet, og jeg føler skyld for at jeg ikke så varsellampene blinke. 
Han er en ekstremt populær mann. Masse venner. Ingen skikkelig nære, men enormt mange overflatiske vennskap. Han er veldig sjarmerende. Han spilte også i en kjent norsk film som liten, og lever fortsatt på en viss «kjendisstatus» fra denne. Det gjorde det hele verre. Var noe ekstra ydmykende med å oppleve dette med en som mange «elsker». 
 

Akkurat nå er det en rar blanding av heftig kjærlighetssorg over det som ikke ble, sinne, depresjon, skuffelse, apati, mørke tanker om fremtiden, skyldfølelse.. Mistet min «fremtid». På en måte også glad og lettet for at det endelig er slutt på lidelsene. Men så kommer man på alt det gode som var. 
 

Blir et tungt år som kommer. Kanskje flere. Dette kommer jeg nok ikke til å komme over med på lang, lang tid. Den manipulasjonen også. Jeg lot meg manipulere. Er livredd for at det skal skje igjen. Føler meg så dum. Har alltid sett på meg selv som en som aldri ville latt noen behandle meg dårlig. Og her sitter jeg. Dette er tungt.

Anonymkode: d43e0...361

[jabx]

AnonymBruker skrev (På 22.9.2024 den 17.53):

det å bryte kontakt helt er nå vanskelig

Hvorfor?

[jabx]

AnonymBruker skrev (På 29.9.2024 den 16.54):

Har vært med mannen i ca 20 år siden jeg var veldig ung. Trodde vi hadde det fint, men har også noen dårlige opplevelser og minner. Har prøvd å fokusere på det positive og følt meg heldig med livet vi har bygget sammen, barn, felles interesser osv. 

Så skjedde det at jeg fikk positiv oppmerksomhet fra en annen mann. Jeg klarte ikke å stå imot og ble hekta. Mannen min fant det ut og ble såret. Jeg la det vekk og satset på forholdet. Det har gått mange måneder, men situasjonen med mannen min blir ikke bedre. Er glad i han, men føler ikke jeg elsker han lengre. Når han sier vi hører sammen og skal alltid være sammen, føler jeg det ikke helt.

Han har blitt mer sjalu og kontrollerende etter det som skjedde. Spør meg hele tiden hva jeg tenker, og vurderer adferden min opp og ned. Skryter mye av seg selv, og vil ha bekreftelser hele tiden. Det er mye press om nærhet og sex. Vil jeg ikke blir han i veldig dårlig humør, og det blir dårlig stemning for alle hjemme.

Jeg vurderer å gå, men jeg tjener lite og jeg tør ikke være ærlig med han. Jeg bekrefter han heller og demper, så det ikke skal bli dårlig stemning. Psykologen min sier at han utsetter meg for psykisk vold. Vi skal til familievernkontoret, og hun vil at jeg skal si det som det er der. Men jeg vet fortsatt ikke om jeg tør, for jeg må jo dra hjem sammen med han etterpå. Vennene mine sier jeg ikke må slå opp uten en plan. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Vi må jo selge huset for å få råd til nye bosteder. Ungene elsker her vi bor og har det så fint. Men merker dårlig stemning hjemme. Jeg får mye skyldfølelse for hva jeg utsetter familien for ved å gå, samtidig som mannen min gjør det nesten umulig å bli med den kontrollerende oppførselen sin. 

Jeg føler meg svak og alene og vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut.

Anonymkode: 2ce52...f25

Er dette et voldelig forhold? Høres mer ut som han ikke stoler på deg mer, og at du har ødelagt mellom dere.

Prøv parterapi, eller gjør det riktige og avlutt forholdet.

[jabx]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2024 den 12.40):

Sist ble det henlagt fordi vi hadde felles barn :):)

Eh, nei. Det er ikke en gyldig henleggelsesgrunn. Heller tvert imot.