Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

❤️

Har du mulighet til å snakke med noen av deres felles venner, om at du ønsker å forlate han? Kan de hjelpe deg å snakke med dem om hvordan du har det? 

Å true med selvmord er en manipulasjonsteknikk, for å holde deg igjen i forholdet. Hvis du er redd for at han skal ta livet sitt når du avslutter forholdet, så bør du sende en bekymringsmelding til hans fastlege. Dette er IKKE ditt ansvar.

Anonymkode: 2313d...f5c

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette, men føler på skam. Klarer ikke åpne meg opp for noen. Ingen aner hvor ille jeg egentlig har det, jeg er veldig god på å late som ingenting. Ei venninne av meg har hintet litt at hun og kjæresten har reagert på en del ting, men det de har sett har vært mild bris. Alle våre venner liker han veldig godt, de kjenner han som morsom og hyggelig. 

Tar jeg kontakt med fastlegen hans så kommer han til å bli så forbanna og lage så mye rabalder. Det klarer jeg ikke. Faktisk tør jeg ikke det heller (så kanskje er jeg litt redd likevel...) 

Anonymkode: 460e1...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ny i denne tråden. Jeg har lenge tenkt og fundert angående mitt forhold. Litt om hva jeg har opplevd (og fortsatt opplever i blant) :

- Når han er full blir han ofte ekkel mot meg. Snakker på en frekk måte (han har fått reaksjoner fra andre på dette). Han har og ropt og skreket til meg. Selv om jeg har forsøkt å ikke si noe, eller fjerne meg fra situasjonen, har han fortsatt. 

- Jeg kan få skylden for oppførselen hans (det er visstnok jeg som fremprovoserer det på et vis). Jeg er ei som tør å si fra, selv om jeg kan synes det er ubehagelig.

-Hvis han oppfører seg dårlig så sier jeg fra. Da får jeg kjeft for at jeg lager drama og masse styr. Samme hvis jeg prøver å ta opp noe han synes er ubehagelig. 

- Han skriver fæle meldinger til meg, der han kaller meg stygge ting og sier stygge ting om meg (for eksempel at jeg er ond). 

Jeg vil legge til at jeg vet ganske så sikkert at jeg ikke er ansvarlig for hans oppførsel. Jeg har heller ikke gjort noe som skulle provosere han (som han mener). Tvert om opptrer jeg rolig og fattet, men det hjelper ikke. 

Jeg kan og bli sint hvis jeg føler han behandler meg slik som beskrevet her. Da blir han bare enda sintere, og alt er min feil fordi jeg blir sint. 

Jeg føler ikke at han klarer å få makt over meg, jeg er ganske sterk føler jeg. Men jeg merker kroppslige reaksjoner. Jeg har mye vondt i brystet (som om jeg strever med å puste), og jeg kan bli ganske angstfull. Jeg er veldig sliten, og synes det er vanskelig å stå i jobb. 

Det er vanskelig, for han har så mange gode sider og. Når vi har det bra har vi det veldig bra. Men så plutselig smeller det og det kan skje hvis jeg sier noe han ikke liker, eller han tolker feil. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg vet bare at jeg er ganske forvirra. Jeg føler meg liksom ikke som et offer, jeg er ikke redd han i den forstand, blir heller ikke utsatt for fysisk vold. Vet bare at det ikke er bra for meg. Etter som tiden går føler jeg at de kroppslige symptomene blir sterkere. 

Anonymkode: 460e1...e82

Hei. Kjenner meg igjen i det du skriver. Her startet det når jeg og barnet flyttet ut. Han har drever psyksik vold og telefonterror i 5 år. Oppsøkt oss i fylla, slått i stykker hele leiligheten og bilen vår, politiet har kommet med skjold og hjelm for å få han bort fra meg. Det har vært mange selvmordsmeldinger, og her har han alltid fått en reaksjon fra meg. Jeg har enten dratt selv for å sjekke, eller sendt naboer av han til å sjekke. Dette stoppet litt når jeg kontaket fastlegen hans. Stoppet helt når jeg ringte politiet og de sjekket han.

Min eks skriver ille ting, hver eneste dag. Om forferdelig menneske og mor jeg er, trusler om at han skal ødelegge livet mitt hver dag resten av livet osv. Han skal spre rykter og meg og min familie.

Her har det vært flere politianmeldelser, rettsaker, avhør, voldsalarmer, kontakt- og besøksforbud, politiaksjoner og lignende. Jeg trodde det ble bedre når han fikk avrusningshjelp, men det psykiske volder har fortsatt. Nå har jeg levert ny anmeldelse og venter på kontaktforbud.

Det jeg angrer meg for, er at jeg ikke satte ned foten mye tidligere. Disse mannfolka lærer at vi er tålmodige, og dette utnytter de til det fulle. Når det ikke får noen konsenkvenser kjører de på.

Her har det også vært helsemessige problemer. Jeg har slitt med store smerter i kroppen siden dette startet. Og når du regerer slik så kan du ikke leve på samme måte videre. Om du ikke føler du er et offer så kan du fort føle at du blit det hvis han fortsetter uten konsenkvenser. Mange kan bli verre med årene. Og da er det enda verre å komme seg vekk. Noen er veldig gode på å legge all skyld over på partneren/eksen, og hvordan disse skal lære seg å se seg selv bedre vet ikke jeg. Jeg har i alle fall holdt kjeft i 5 år, for å motsi en slik person er som å kaste bensin på bålet. 

Anonymkode: c48f7...75f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hei. Kjenner meg igjen i det du skriver. Her startet det når jeg og barnet flyttet ut. Han har drever psyksik vold og telefonterror i 5 år. Oppsøkt oss i fylla, slått i stykker hele leiligheten og bilen vår, politiet har kommet med skjold og hjelm for å få han bort fra meg. Det har vært mange selvmordsmeldinger, og her har han alltid fått en reaksjon fra meg. Jeg har enten dratt selv for å sjekke, eller sendt naboer av han til å sjekke. Dette stoppet litt når jeg kontaket fastlegen hans. Stoppet helt når jeg ringte politiet og de sjekket han.

Min eks skriver ille ting, hver eneste dag. Om forferdelig menneske og mor jeg er, trusler om at han skal ødelegge livet mitt hver dag resten av livet osv. Han skal spre rykter og meg og min familie.

Her har det vært flere politianmeldelser, rettsaker, avhør, voldsalarmer, kontakt- og besøksforbud, politiaksjoner og lignende. Jeg trodde det ble bedre når han fikk avrusningshjelp, men det psykiske volder har fortsatt. Nå har jeg levert ny anmeldelse og venter på kontaktforbud.

Det jeg angrer meg for, er at jeg ikke satte ned foten mye tidligere. Disse mannfolka lærer at vi er tålmodige, og dette utnytter de til det fulle. Når det ikke får noen konsenkvenser kjører de på.

Her har det også vært helsemessige problemer. Jeg har slitt med store smerter i kroppen siden dette startet. Og når du regerer slik så kan du ikke leve på samme måte videre. Om du ikke føler du er et offer så kan du fort føle at du blit det hvis han fortsetter uten konsenkvenser. Mange kan bli verre med årene. Og da er det enda verre å komme seg vekk. Noen er veldig gode på å legge all skyld over på partneren/eksen, og hvordan disse skal lære seg å se seg selv bedre vet ikke jeg. Jeg har i alle fall holdt kjeft i 5 år, for å motsi en slik person er som å kaste bensin på bålet. 

Anonymkode: c48f7...75f

Takk for svar ❤️Glemte å si at han har kastet ting "veggimellom" når han har vært sint. Ødelagt ting han har fått fra meg har han og gjort. Det er både sårende og skremmende (når ting blir kastet, selv om det ikke er mot meg). 

Anonymkode: 460e1...e82

[Naos]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Ny i denne tråden. Jeg har lenge tenkt og fundert angående mitt forhold. Litt om hva jeg har opplevd (og fortsatt opplever i blant) :

....

Hei

Først: Du har min fulle sympati for situasjonen du er i, og min fulle forståelse for alt du måtte ha av tanker og reaksjoner rundt ditt eget forhold. Det er et vanskelig sted å være, med mange ting som skal "vektes". 

Min aller første reaksjon når jeg leser det du skriver er at du trenger ikke å ha det sånn. Du trenger ikke å justere deg inn på humøret eller stemningen til den du er sammen med, eller å møte kritiske kommentarer for hvem du er og måten du er på. Du trenger ikke å trenge å tenke på hva du sier og ikke sier, eller når du sier det. Det er nemlig ikke sånn i et sunt forhold. 

Jeg trenger ikke lese mange kulepunkter før jeg tenker "LØP! Kom deg unna!". Men jeg vet at verden ikke er svart/hvitt, den er vanskelig nok full av nyanser. 

Jeg er enig med en av kommentarene over her... du vet egentlig ikke hva du står i før du ser tilbake på det. Det er først da du forstår hva du sto i, og hva det gjorde med deg. Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver, din beskrivelse kunne like godt vært skrevet av meg, for 10 år siden. 

Når jeg fikk styrke til å gå ut av forholdet, som er en historie for seg selv i slike forhold, opplevde jeg å klappe sammen, fordi jeg ikke lenger trengte å mobilisere styrke og fasade for meg selv og andre. Jeg trengte ikke lenger å passe på alt jeg sa, jeg ble ikke lenger utsatt for et kritisk blikk og daglig kritikk og kommentarer. Jeg skulle begynne å virkelig leve, nyte, men i stedet endte det i sammenbrudd, sykemelding, psykolog og en ptsd-diagnose. 

Her om dagen leste jeg et sted at det tar ca. like lang tid å komme over et dårlig/voldelig forhold som tiden du var i forholdet, og det slo meg at nå, 10 år etter, er jeg endelig ferdig med etterarbeidet etter 11 års samliv. 

Jeg visste ikke en gang at jeg var utsatt for vold, når det sto på. I dag vet jeg at det ikke bare var vold, men grov vold, og at det ikke bare var psykisk, men også fysisk. Å kaste tingene dine i veggen og knuse inventar er fysisk vold, selv om det ikke innebærer å bli banket. Å bli holdt fast så du ikke kan røre deg er fysisk. At noen holder rundt deg eller ligger oppå deg og ikke vil slippe selv om du kjemper i mot er fysisk vold. Jeg lærte at du ikke trenger å bli slått for å bli utsatt for fysisk vold. Så kom den psykiske i tillegg. 

Vær så snill å tenk deg nøye om. Det sies at man skal være forsiktig med å råde andre til drastiske valg, men jeg sier at du trenger ikke å ha det sånn. Kom deg vekk. Ikke provoser eller kontakt legen hans eller prøv å endre eller redde han, redd deg selv. Du har ansvaret for deg, ikke for han. Du har ansvaret for din egen lykke, ikke for hans, selv om han kanskje avkrever deg det ansvaret. 

Du kan være alene, eller du kan finne en trygg havn hos noen andre. Jeg visste ikke hva en trygg havn var før jeg kom i det forholdet jeg er i nå. Jeg kan være meg selv, fullt og helt, og jeg blir bygget opp hver dag, ikke ned. 

Kom deg vekk, det koster enormt, så mye at man tror nesten det er umulig å klare det, men det er en investering for resten av ditt liv. 

Er du usikker så er han ikke den rette, for når du har funnet din trygge havn, ja da er du sikker. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Tusen takk for svar ❤️ Vi har allerede vært sammen i mange år. Jeg merker at forholdet er tynnslitt, og det skal mindre og mindre til før han klikker på meg. Ingen felles barn i bildet, vi har begge fått de barna vi ønsker. Når vi er sammen med barna eller familien er alt fint. Alt det vonde skjer stort sett når vi er alene. Men har vært et par episoder der venner av oss har fått et innblikk i hans mørke side. 

Jeg er bare så sliten av å gå på tå hev. Har prøvd å forlate han, men han gråter og lover bot og bedring. Har og truet med at han blir å ta livet av seg da. Da blir jeg redd og tør ikke dra. 

Anonymkode: 460e1...e82

Psykisk vold.

 

Vær glad nok i deg selv til å gå. 

Står i det samme selv, så vet det er vanskelig. 

Anonymkode: 2ce52...f25

[AnonymBruker]

Jeg fikk mye hjelp på krisesenteret! De hjalp meg til å sortere og sette ord på hva jeg ble utsatt for. Jeg tror x aldri kommer til å forstå noe … Men det får så være. Prøv å ikke redd han… Han har ansvaret for seg selv og du deg… Og det blir ikke bedre! Les litt om voldsirkelen, om narsissisme (hjalp meg litt i å se mønstrene) … så når jeg var usikker nileste jeg om det og lente meg mye på krisesenteret … Så åpnet jeg meg og ble gradevis ærligere med venner (og meg selv)… Var iskald og stod i det! Også ødela han for seg selv såpass at jeg følte meg så utrygg at jeg ALDRI hadde snudd… Jeg er så glad for at jeg har fått han noe på avstand! Det hender jeg får dårlig samvittighet, men føler meg mye mye bedre❤️

Anonymkode: cb257...827

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle (dette er meg som lurer på hvordan forhold jeg egentlig er i, med stygge meldinger, ting kastet etc). 

Jeg har lest alle meldinger og setter stor pris på de ❤️

Han vet nok at jeg ønsker å forlate han. Han pleier i blant å "true" med å si ting som at han kan "ta" meg slik at andre får vite hvordan jeg egentlig er. Det blir han å gjøre hvis jeg forteller folk om han. Jeg må altså ikke tro at jeg er noen helgen (jeg pleier jo som regel å si fra til han hvis han er ugrei mot meg, da er jeg den slemme som lager masse styr for han). Han er veldig opptatt av å holde fasaden, og virker livredd for at jeg skal si noe til mine venninner. 

Har ikke tenkt tanken på psykisk vold. Høres kanskje rart ut... Men tror det har med at jeg står opp for meg selv (ikke alltid, men hvis det går langt over min grense). Det rare er nå føler jeg meg litt svakere enn før, og unngår heller å ta opp ting med han. Jeg har begynt å bli unnvikende. 

Anonymkode: 460e1...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tusen takk for svar alle (dette er meg som lurer på hvordan forhold jeg egentlig er i, med stygge meldinger, ting kastet etc). 

Jeg har lest alle meldinger og setter stor pris på de ❤️

Han vet nok at jeg ønsker å forlate han. Han pleier i blant å "true" med å si ting som at han kan "ta" meg slik at andre får vite hvordan jeg egentlig er. Det blir han å gjøre hvis jeg forteller folk om han. Jeg må altså ikke tro at jeg er noen helgen (jeg pleier jo som regel å si fra til han hvis han er ugrei mot meg, da er jeg den slemme som lager masse styr for han). Han er veldig opptatt av å holde fasaden, og virker livredd for at jeg skal si noe til mine venninner. 

Har ikke tenkt tanken på psykisk vold. Høres kanskje rart ut... Men tror det har med at jeg står opp for meg selv (ikke alltid, men hvis det går langt over min grense). Det rare er nå føler jeg meg litt svakere enn før, og unngår heller å ta opp ting med han. Jeg har begynt å bli unnvikende. 

Anonymkode: 460e1...e82

Det er fortsatt psykisk vold selv om du er sterk og klarer å stå opp for deg selv❤️ Det er fortsatt skadelig og svært utmattende og stadig være på vakt, og «sensitiv» for svingningene, tilpasse atferd og hva man sier for å ikke irritere partneren… Jeg fant det mer nyttig å klappe x med hårene, legge vekt på at vi som par ikke funker, at jeg ikke tåler hans temperament og at jeg ikke har det bra med han. Han har jo vært redd for hva jeg har sagt og fortalt om oss… For det er den lojaliteten som er det viktigste for han😅 Jeg har løyet og sagt at jeg ikke har noen grunn til å snakke dritt om han til noen, men at jeg trenger avstand. Fant ut av å ansvarliggjøre han ikke gjorde noe bedre, han projiserte det plutselig over til meg. Så plutselig har han redd for meg og usikker på hvem jeg var… og gjorde alt han kunne for å provosere og få meg til å reagere. Jeg tror at om jeg kunne hadde jeg flyttet på en dag, hatt leilighet klar og bare «forsvunnet» men vi eide sammen og hadde barn sammen. Så lag deg en «fluktplan», ha alt klart, ha en dato som forplikter deg litt! For i presset er det lettere å gi etter enn å stå i det. Ta ut feriedager uten å si noe så du har tid til å flytte. Viktigste er å ha en plan for hvordan du skal komme deg vekk, og unngå mest mulig kontakt … for han vil sikkert prøve å utmatte deg, presse deg og … Du kan skrive/si at du kommer til å ringe politiet om han truer med suicid, at du ikke kan ta ansvar for hans valg. Jo mer emosjoner du gir, jo mer næring gir du han, mens du bare tømmer alt du har av krefter. Ta opp samtaler, skriv notater for hva han sier og gjør, jeg har filmsnutter av samtaler (hvor filmen bare har lyd, da jeg har den liggende opp ned i sofaen. Det har hjulpet meg til å huske hva han har sagt. Og vi har et forsvarssystem som «filteret» og får oss til å glemme- som jeg tror skaper litt ulempe når man bør huske det❤️❤️❤️

Anonymkode: cb257...827

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.11.2024 den 22.48):

Ny i denne tråden. Jeg har lenge tenkt og fundert angående mitt forhold. Litt om hva jeg har opplevd (og fortsatt opplever i blant) :

- Når han er full blir han ofte ekkel mot meg. Snakker på en frekk måte (han har fått reaksjoner fra andre på dette). Han har og ropt og skreket til meg. Selv om jeg har forsøkt å ikke si noe, eller fjerne meg fra situasjonen, har han fortsatt. 

- Jeg kan få skylden for oppførselen hans (det er visstnok jeg som fremprovoserer det på et vis). Jeg er ei som tør å si fra, selv om jeg kan synes det er ubehagelig.

-Hvis han oppfører seg dårlig så sier jeg fra. Da får jeg kjeft for at jeg lager drama og masse styr. Samme hvis jeg prøver å ta opp noe han synes er ubehagelig. 

- Han skriver fæle meldinger til meg, der han kaller meg stygge ting og sier stygge ting om meg (for eksempel at jeg er ond). 

Jeg vil legge til at jeg vet ganske så sikkert at jeg ikke er ansvarlig for hans oppførsel. Jeg har heller ikke gjort noe som skulle provosere han (som han mener). Tvert om opptrer jeg rolig og fattet, men det hjelper ikke. 

Jeg kan og bli sint hvis jeg føler han behandler meg slik som beskrevet her. Da blir han bare enda sintere, og alt er min feil fordi jeg blir sint. 

Jeg føler ikke at han klarer å få makt over meg, jeg er ganske sterk føler jeg. Men jeg merker kroppslige reaksjoner. Jeg har mye vondt i brystet (som om jeg strever med å puste), og jeg kan bli ganske angstfull. Jeg er veldig sliten, og synes det er vanskelig å stå i jobb. 

Det er vanskelig, for han har så mange gode sider og. Når vi har det bra har vi det veldig bra. Men så plutselig smeller det og det kan skje hvis jeg sier noe han ikke liker, eller han tolker feil. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg vet bare at jeg er ganske forvirra. Jeg føler meg liksom ikke som et offer, jeg er ikke redd han i den forstand, blir heller ikke utsatt for fysisk vold. Vet bare at det ikke er bra for meg. Etter som tiden går føler jeg at de kroppslige symptomene blir sterkere. 

Anonymkode: 460e1...e82

Det du opplever er en typisk narcissist og du bør komme deg unna. Jeg har vært sammen med en i 14 år, det blir aldri bedre. 

Som du skriver så henger han seg opp i dine reaksjoner, men ikke handlingen hans som gjør at du reagerer. Det er typisk for narcissister. 

Jeg er også som du, sterk og sa i mot og visste hva som er rett. Men det er så energitappende. Jeg brukte mye tid på å forklare ting som egentlig er innlysende for folk flest, men det var jeg som var "ond". Et ord som jeg også hørte ofte. 

KOM DEG UNNA❤️

Anonymkode: 1ef41...028

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det du opplever er en typisk narcissist og du bør komme deg unna. Jeg har vært sammen med en i 14 år, det blir aldri bedre. 

Som du skriver så henger han seg opp i dine reaksjoner, men ikke handlingen hans som gjør at du reagerer. Det er typisk for narcissister. 

Jeg er også som du, sterk og sa i mot og visste hva som er rett. Men det er så energitappende. Jeg brukte mye tid på å forklare ting som egentlig er innlysende for folk flest, men det var jeg som var "ond". Et ord som jeg også hørte ofte. 

KOM DEG UNNA❤️

Anonymkode: 1ef41...028

Tusen takk for svar ❤️

Nå følte jeg at du beskrev meg og mitt forhold. Jeg bruker masse tid på å måtte forklare ting til han som er innlysende, og selv da er det ikke alltid han forstår. Han går likevel i samme spor neste gang, kjefter på meg for at jeg er den som lager styr, er ond, slem osv (og alt jeg har gjort da er å sette grenser for meg selv og sagt fra på en ordentlig måte). Jeg er utslitt, rett og slett. Jeg føler han suger alt liv ut av meg. Jeg har sluttet å være med på sosiale sammenkomster, det krever overskudd. Det har jeg ikke. Jeg blir mer og mer isolert på grunn av mangel på energi, samt nedstemthet. 

Jeg har aldri før tenkt på han som en narssisist. For han har jo sider ved seg som ikke passer til å være det. Men skal være ærlig å si at tanken har likevel streifet meg i det siste... 

Anonymkode: 460e1...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Tusen takk for svar ❤️

Nå følte jeg at du beskrev meg og mitt forhold. Jeg bruker masse tid på å måtte forklare ting til han som er innlysende, og selv da er det ikke alltid han forstår. Han går likevel i samme spor neste gang, kjefter på meg for at jeg er den som lager styr, er ond, slem osv (og alt jeg har gjort da er å sette grenser for meg selv og sagt fra på en ordentlig måte). Jeg er utslitt, rett og slett. Jeg føler han suger alt liv ut av meg. Jeg har sluttet å være med på sosiale sammenkomster, det krever overskudd. Det har jeg ikke. Jeg blir mer og mer isolert på grunn av mangel på energi, samt nedstemthet. 

Jeg har aldri før tenkt på han som en narssisist. For han har jo sider ved seg som ikke passer til å være det. Men skal være ærlig å si at tanken har likevel streifet meg i det siste... 

Anonymkode: 460e1...e82

Jeg vet hvor vanskelig det er å komme ut av et sånt forhold. Jeg var i ett i 14 år, jeg klarte å komme meg ut av det fordi jeg fikk en baby og forlot han da baby var 10 måneder. 

Det du beskriver er sånn jeg har hatt det, men i tillegg ble han også aggressiv og det viste seg at han også hadde vært utro. Ikke vent til det skjer. Ikke tillegg han følelser han ikke har. Narsissister mangler empati og de er gode skuespillere. Det du kanskje føler er en god periode er et virkemiddel for å få deg til å bli. 

Hvor lenge har dere vært sammen? 

Jeg håper virkelig at du tar dette på største alvor og klarer å komme deg ut av det. Jeg kan love deg at det er bedre på andre siden og uansett hva han sier, så ikke tro på det. Les deg opp om narsissister og teknikker de bruker. Finnes masse videoer også. 

Anonymkode: 1ef41...028

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg vet hvor vanskelig det er å komme ut av et sånt forhold. Jeg var i ett i 14 år, jeg klarte å komme meg ut av det fordi jeg fikk en baby og forlot han da baby var 10 måneder. 

Det du beskriver er sånn jeg har hatt det, men i tillegg ble han også aggressiv og det viste seg at han også hadde vært utro. Ikke vent til det skjer. Ikke tillegg han følelser han ikke har. Narsissister mangler empati og de er gode skuespillere. Det du kanskje føler er en god periode er et virkemiddel for å få deg til å bli. 

Hvor lenge har dere vært sammen? 

Jeg håper virkelig at du tar dette på største alvor og klarer å komme deg ut av det. Jeg kan love deg at det er bedre på andre siden og uansett hva han sier, så ikke tro på det. Les deg opp om narsissister og teknikker de bruker. Finnes masse videoer også. 

Anonymkode: 1ef41...028

Vi har vært sammen i 6 år. Jeg tror ikke han er utro. Ingenting som skulle tilsi det. Han virker oppriktig glad i meg, men strever med å vise det på et vis. Han har likevel løyet om andre ting til meg, som jeg har fersket han i. 

Det er sikkert ikke så nøye om han er narssisist eller ikke. Han behandler meg uansett ikke bra. Eller, tidvis gjør han jo det. Er ikke sånn at alt er bare svart. Men oftere og oftere blir det veldig mørkt.... 

Jeg har prøvd å forlate. Men han holder meg igjen. Trakasserer meg verbalt og via meldinger. Truer med at han ikke blir å klare seg, kanskje dør han også. Jeg blir redd for at han kan bruke sosiale medier for å spre drit om meg (også trussel). Han har allerede gjort det før, skrev noe ubehagelig som folk reagerte på (lå ikke ute så lenge, jeg slettet det raskt). Jeg føler meg helt fast her 😔

 

Anonymkode: 460e1...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2024 den 7.52):

Jeg er i et ekteskap som bærer mer og mer preg av psykisk vold, og den siste tiden har det også begynt å gå ut over ungene, spesielt et av barna. Jeg klarer ikke å gå ennå, men har så vidt begynt å legge planer, slik at den dagen jeg eventuelt blir klar så blir det lettere. Vurderer å bestille meg en time hos fastlegen for å snakke ut, samtidig litt bekymret for at hun kontakter bv… Nå skal det sies at jeg ikke er redd bv, samarbeider godt med de gjennom jobben, men er redd det kan eskalere ting hos mannen min. Er det noen som har erfaring med å lufte psykisk vold i parforholdet hos fastlegen? 

Anonymkode: 04cab...84d

Dropp fastlegen. De har ikke tid til å prate mer enn 10 korte min og vil bare henvise deg videre. Beste er en telefon til krisesenter. Her kan du være anonym om du ønsker det. Du kan også møte til samtale uten forpliktelser. Da jeg tok telefonen og møtte dem kunne jeg skrive under på skjema om de fikk kontakte bv om de ble bekymret etter samtalen. Det skremte meg og jeg sa nei til å skrive under å legge igjen personopplysninger om meg selv. Dette gikk helt fint. Jeg fikk god rådgiving og støtte under samtalen likevel og det gjorde meg tryggere etterpå. Nå har jeg en fot innforbi og kortere vei om jeg skulle komme i en akutt situasjon (igjen).

Anonymkode: 6d765...c1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.9.2024 den 16.54):

Har vært med mannen i ca 20 år siden jeg var veldig ung. Trodde vi hadde det fint, men har også noen dårlige opplevelser og minner. Har prøvd å fokusere på det positive og følt meg heldig med livet vi har bygget sammen, barn, felles interesser osv. 

Så skjedde det at jeg fikk positiv oppmerksomhet fra en annen mann. Jeg klarte ikke å stå imot og ble hekta. Mannen min fant det ut og ble såret. Jeg la det vekk og satset på forholdet. Det har gått mange måneder, men situasjonen med mannen min blir ikke bedre. Er glad i han, men føler ikke jeg elsker han lengre. Når han sier vi hører sammen og skal alltid være sammen, føler jeg det ikke helt.

Han har blitt mer sjalu og kontrollerende etter det som skjedde. Spør meg hele tiden hva jeg tenker, og vurderer adferden min opp og ned. Skryter mye av seg selv, og vil ha bekreftelser hele tiden. Det er mye press om nærhet og sex. Vil jeg ikke blir han i veldig dårlig humør, og det blir dårlig stemning for alle hjemme.

Jeg vurderer å gå, men jeg tjener lite og jeg tør ikke være ærlig med han. Jeg bekrefter han heller og demper, så det ikke skal bli dårlig stemning. Psykologen min sier at han utsetter meg for psykisk vold. Vi skal til familievernkontoret, og hun vil at jeg skal si det som det er der. Men jeg vet fortsatt ikke om jeg tør, for jeg må jo dra hjem sammen med han etterpå. Vennene mine sier jeg ikke må slå opp uten en plan. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Vi må jo selge huset for å få råd til nye bosteder. Ungene elsker her vi bor og har det så fint. Men merker dårlig stemning hjemme. Jeg får mye skyldfølelse for hva jeg utsetter familien for ved å gå, samtidig som mannen min gjør det nesten umulig å bli med den kontrollerende oppførselen sin. 

Jeg føler meg svak og alene og vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut.

Anonymkode: 2ce52...f25

Så flott at (om) du får ham med på familievernkontoret. Bare vær forberedt at de skal stille seg mest mulig nøytrale og du vil ikke nødvendigvis føle du får særlig støtte der. Det er derimot viktig for at han skal føle seg forstått og evt fortsette samtaler og mekling. Om du ønsker å søke råd rundt samboers psykiske vold og kontrollerende adferd er nok krisesenter og VO-linjen de riktigere stedene å henvende seg. Ikke minst er det greit å ha en for innforbi der om det blir aktuelt å forlate ham og du er usikker på om det er trygt. Jeg har selv en svært sjalu og kontrollerende samboer som blir helt ‘ut av det’ om han mister kontroll på hvor jeg er og hvem jeg er med. Han får nærmest panikkangst uten å overdrive. Og det er i sånne anfall han har blitt voldelig tidligere. Jeg er ikke trygg på at han ikke ville vært psykisk stabil om det ble brudd og er redd for hva han kunne vært i stand til. Så har bestemt meg for at den dagen jeg går så drar jeg på krisesenter.

Anonymkode: 6d765...c1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi har vært sammen i 6 år. Jeg tror ikke han er utro. Ingenting som skulle tilsi det. Han virker oppriktig glad i meg, men strever med å vise det på et vis. Han har likevel løyet om andre ting til meg, som jeg har fersket han i. 

Det er sikkert ikke så nøye om han er narssisist eller ikke. Han behandler meg uansett ikke bra. Eller, tidvis gjør han jo det. Er ikke sånn at alt er bare svart. Men oftere og oftere blir det veldig mørkt.... 

Jeg har prøvd å forlate. Men han holder meg igjen. Trakasserer meg verbalt og via meldinger. Truer med at han ikke blir å klare seg, kanskje dør han også. Jeg blir redd for at han kan bruke sosiale medier for å spre drit om meg (også trussel). Han har allerede gjort det før, skrev noe ubehagelig som folk reagerte på (lå ikke ute så lenge, jeg slettet det raskt). Jeg føler meg helt fast her 😔

 

Anonymkode: 460e1...e82

Uff, høres ikke bra ut:( Han kommer til å prøve å holde deg tilbake, og kommer til å bruke taktikken som har blitt brukt før. Du bør ta kontakt med krisesenteret som vil veilede deg i gjennom alle de sinnsyke pressmidlene hans. Han kommer sikkert til å spre drit, siden han har gjort det før, men den som da virker som den gale er han selv. I tillegg - om han tar livet sitt så gjør han det. Det er viktig at du ikke tar i mot hans trusler. Om han truer gjør du det klart for han at du ikke kan ta ansvar for hans valg, at da ringer du politiet for å informere om at han har kommet med trusler om suicid også får de gjøre en vurdering de. Også gjør du det igjen og igjen. Det var i hvert fall strategien min. Bare være iskald, ikke bevege meg emosjonelt 1 mm foran X, men var et vrak på innsiden. Alt ble verre om han fikk følelse om at han kunne «få tak på meg igjen»…. Min er ikke like ille som din høres det ut som!  Men løp og kom deg unna, få avstand og vær så kald du klarer ovenfor han, minst mulig kontakt og sperr nummer og sperr han som venn fra facebook  osv. Han blir jo den gale. Ikke forsøk å forklar deg, eller forsøke å få han til å forstå deg. Han vil ikke og kommer ikke til å gjøre noe lettere for deg.

Anonymkode: cb257...827

[AnonymBruker]

hvordan kom dere videre etter dette? Er noen mnd siden, men uker siden vi kuttet kontakt. Føler meg lettere, men vanskelig å komme seg videre ut av alle disse følelsene jeg sitter på. 
Jeg har endelig kommet meg ut av et psykisk voldelig forhold. Er det noen jeg kan snakke med om det jeg har vært igjennom? Fastlege har ikke tid, og etter hva jeg forstod er det fulle lister hos psykolog og vanskelig å komme inn da legene alltid får avslag. 

Leser at alle reaksjonene jeg har hatt ( har vært svært svært dårlig ) stemmer overens med ettervirkninger av psykisk vold. Helt insane. 

han kunne stå med knytteneven oppi meg og si: "jeg kunne drept deg nå" Han sa til barnet mitt i sinne: " skal jeg drepe deg?" Han holdt meg også rundt halsen, til tross at han visste jeg hadde vært utsatt for et kvelertak tidligere. Han brukte alt han kunne mot meg for å skade meg. 
sa noen 1 feil ord, så exploderte han i sinne. Han tvang både meg og barn til å si unnskyld på en ufyselig måte, uten at det alltid var noe å si unnskyld for. Han kunne kreve den unnskyldningen samtidig som han snakket med barnet i 1 time, selvom barnet var helt utmattet og ikke klarte å følge med. 
barnet mitt sa etter det var slutt at det hadde følt at det ikke hadde hatt det bra siden det var 3 år. 
han løy flere ganger, manipulerte, vridde om alt som kunne vris på for å legge skylden på meg for noe han gjorde eller sa. Var alltid negativ, bare jeg sa hei så startet negativiteten, skrikingen, hakkingen, masse skjellsord hver eneste dag. Veldig stort kontrollbehov. Jeg skjønner nå at han aldri elsket meg. Han var oppslukt i eksen som han aldri var sammen med og snakket om henne hele tiden, både til meg, familie, fremmede. 
han prøver så hardt og vise for andre at han er en blid person, noe han ikke er. Snakker negativt om alle rundt seg, tom fremmede man ser på gaten. Negativ til familien min, venner, men det var plutselig jeg som fikk skylden der og ble fremstilt negativt. 
han var iskald mot meg, jeg ville bare ha kjærlighet, viste kjærlighet til han hele tiden, men jeg fikk bare en kald skulder tilbake. 
jeg er ufør, og det var ikke godt nok at jeg ikke var i jobb da jeg ikke var i hans liga. Han ville ha en som var i jobb, uti samfunnet. Jeg ble kalt snylter på systemet, maste om når jeg skulle begynne i jobb, og dette sa han som skulle være min kjæreste. Jeg var rett og slett søppel for han, og det lyste lang vei. 
han skyldte på ungen for at ungen var frekk, ungen var frekk mot han pga han alltid kjeftet og skrek på ungen min, ungen min fikk reaksjoner av måten han ble behandlet på, da han aldri fikk kjærlighet av han, eller ble sett. Men dette klarte han og vri om til at mitt barn var et så skadet barn, noe barnet ikke er. Han er flink å snakke for seg å lyve til andre, det er helt sykt å kvalmt. 
vi bodde ikke sammen, og kom han på besøk og kjøkken eller klesvask ikke var tom så ble han negativ og klaget, ( ja det blir tatt minst 2 ganger for dagen ) 

veldig kontrollbehov, alt måtte være sånn, sånn og sånn. 
han begynte også å etterligne måten eksen snakker på, som han sa så er han en voksen mann som snakker dannet og mente han alltid hadde snakket sånn, noe han ikke gjorde. Han hadde alltid snakket negativt om meg, min fam, venner, fremmede, den eneste han snakket varmt om var eksen og hennes familie da det var en sånn familie han ønsket seg. 
 

min familie godtok han aldri, pga måten han behandlet meg på. Så han følte seg nok lei, hans egen feil som ikke klarer å behandle et menneske med respekt. 
 

han sa hele tiden at jeg aldri satt pris på det han gjorde for meg, selvom jeg alltid viste og sa at jeg gjorde det tydelig. Men det var aldri godt nok, ingenting med meg var godt nok. Aldri. 
 

han klaget over at jeg gikk bøyd og ikke hadde selvtillit, når jeg sa at jeg har problemer med ryggen og alltid gått litt bøyd, og jo selvtillit har jeg. Men Neida, det hadde jeg aldeles ikke. Trakke meg ned der og. Etterlignet meg i måten jeg gikk bøyd på og sa det hele tiden. Han forstod ikke det at jeg var lei meg hele tiden av alle skjellsordene han kalte meg hver dag. Dum, forbanna drittunge, evneveik, dum, dum, dum. Var masse. 
 

prøvde jeg å fortelle han noe, så svarte han ikke på en like høflig måte tilbake, han skrek, med den høyeste stemmen du kan forestille deg. 
 

han kom med trusler hver eneste uke om å forlate meg. Han blokkerte meg og slettet meg fra alle sosiale medier hver eneste uke. Pga han var sint pga jeg spurte om noe. Fra alt til ingenting, hverdagslig normale ting å snakke om. 

De eneste som kjenner denne voldsomme intense siden av han er jeg og foreldrene hans. Ingen andre. Kun dem han står nærmest. Tenker på barnet hans, eller fremtidig kjæreste som garantert 100% kommer til å oppleve dette. 

Det som skjedde med meg var at alt var uvirkelig, jeg var ikke meg selv, jeg var borte, hadde tåkehjerne, mistet konsentrasjonen og oppmerksomheten så mye at jeg måtte til lege, ekstremt utmattet, slet med å snakke, tenke, forvirret hele tiden, og jeg fikk alltid høre at han skyldte på mine vansker, han brukte det mot meg sånn at jeg faktisk trodde på det… men det var altså ikke sant. Noe jeg vet nå. 
 

dette er det verste jeg har vært med på, og den verste behandlingen jeg noen gang har fått. Jeg prøvde flere ganger og komme meg vekk, men denne gangen var han nok så lei av min motstand og at han ikke nådde igjennom at han selv gikk. 
 

 

Anonymkode: 45a25...5a5

[AnonymBruker]

Dere som klarte å reise fra psykisk voldelig forhold… hvordan klarte dere det? Jeg har så lyst, men noe stoppet meg. Frykt. Usikkerhet. Vet barna påvirkes, men han sier alltid at om jeg går så påvirkes barna mer. At jeg ikke tenker på de. At jeg må tåle å leve i dette. Han sier også at han har rett på barna siden han eier huset og de har folkeregistrert adresse her. Er det sant? Kan jo ikke l de være her dersom jeg går. Han kommer til å bli gal! Hva sier reglene?? Er låst 😢

Anonymkode: e4f2c...97c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Dere som klarte å reise fra psykisk voldelig forhold… hvordan klarte dere det? Jeg har så lyst, men noe stoppet meg. Frykt. Usikkerhet. Vet barna påvirkes, men han sier alltid at om jeg går så påvirkes barna mer. At jeg ikke tenker på de. At jeg må tåle å leve i dette. Han sier også at han har rett på barna siden han eier huset og de har folkeregistrert adresse her. Er det sant? Kan jo ikke l de være her dersom jeg går. Han kommer til å bli gal! Hva sier reglene?? Er låst 😢

Anonymkode: e4f2c...97c

Han har ingen flere rettigheter enn deg, tull og tøys at han har mer rett fordi han eier huset eller at de har adresse der. Trusselen fra min eks når jeg flyttet var «da skal jeg ha barnet 100%». Jeg trodde på det, men flyttet når barnet var 2 mnd. Nå er barnet 5, og han har vært hos faren sin i gjennomsnitt 1 time i uka. Disse mennene er flinke til å gi trusler og lignende, men ikke like gode til å gjennomføre. 
 

Om du ikke flytter ut for din egen del- gjør det for barnas! Jeg mistet alt av penger, eiendeler og trygghet da jeg gikk- og sto helt alene uten plass å bo, uten inntekt og med dårlig helse. Og har ikke angret et sekund. Uansett hvor tøft det har vært, var har jeg aldri angret et sekund. Jeg er fortsatt singel, dårlig helse og økonomi- men jeg er så utrolig takknemlig for at jeg satte ned foten, tok ansvar for egen lykke- og ikke minst: barnet!

Jeg har fått tusen trusler, men han har ikke gjennomført en eneste en av dem. Etter x antall selvmordsmeldinger ringte jeg til slutt familie og venner, etter x antall sms/anrop og dritt fikk jeg ordnet kontakt/besøksforbud. Det er folk der til å hjelpe deg hvis du trenger. 

Anonymkode: c48f7...75f

[AnonymBruker]

Men hvor reiste du?
Familien bor langt unna, sikkert en del av hans plan. Har ingen her. Har ikke lyst til å reise på krisesenter.. klarer snart ikke mere. 

Anonymkode: e4f2c...97c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Men hvor reiste du?
Familien bor langt unna, sikkert en del av hans plan. Har ingen her. Har ikke lyst til å reise på krisesenter.. klarer snart ikke mere. 

Anonymkode: e4f2c...97c

Flyttet bare 30 min unna. Jeg har familie her, men de har stilt opp MINIMALT. Fant ut at jeg og gutten klarer oss alene. Venner og naboer har stilt opp 100% gang mer (hatt disse å prate med). Ser i ettertid at jeg og gutten hadde hatt det bedre av å flytte mye lengre unna, men men. 

Anonymkode: c48f7...75f