Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

Han vil beholde huset og jeg flytte. Jeg har ikke mulighet til å kjøpe han ut, og han nekter å kjøpe meg ut. Orker ikke ta den krangelen før jeg bor ett annet sted. Det han vil, er å beholde ungene og huset og at jeg aldri ser de igjen. Mulig det kun er en trussel, men jeg lar ikke de være der mer enn nødvendig. Jeg vil ha de hos meg, en trygg base. 

Anonymkode: 74734...e1a

[AnonymBruker]

strapaziert skrev (På 6.7.2021 den 9.59):

Nå har jeg lest gjennom alle innleggene her etter at jeg selv skrev om mitt. Et veldig flott initiativ. Jeg er den tosidige som på jobb skal veilede og hjelpe andre som har vært gjennom og/eller er i "vanskelige" forhold og livssituasjoner. Det hender at det er en prøvelse å lytte til andres erfaringer, samtidig som jeg våger å tro at jeg har noe å bidra med underveis.Men ja, jeg kan bli sliten. Min leder på jobb kjenner til min bakgrunn, det samme gjør tillitsvalg, til en viss grad. Ut over det er det en godt begravd hemlighet. Jeg er veldig stolt over å faktisk ha greid en utdannelse midt oppi det hele, og jeg skammer meg for å ikke ha kommet meg vekk fra ham lenge før. 

Jeg har en normal og lykkelig oppvekst som enebarn med to foreldre av litt eldre årgang. Minw foreldre er svært verdikonservative og om ikke sterk religiøse så i alle fall svært opptatte av tradisjon. I tenårene var jeg utvilsomt i ferd med å utvikle meg noe opposjonelt til dette, og søkte det som var spennende som min mor ville hate. Og det er jo ikke så unormalt?
Da jeg var 24 ble jeg sammen med en gutt på samme alder som meg. Jeg hadde da nettopp blitt avvist av en noe eldre gutt som jeg trodde var interessert i meg, men som til syvende og sist bare hadde vært hyggelig. Stoltheten var tapt og jeg lot meg forelske i den første og beste som så i min retning, og det er vel heller ikke så uvanlig. 
Men allerede første helgen skulle verden snu seg. Jeg var ikke helt klar på forholdet tross alt, og avviste ham da han etter få dager ville ha sex. Det aksepterte han ikke, jeg fikk min første anklagelse noensinne for å ha lurt noen til å tro at det skulle bli noe. Lang historie kort, han angrep til slutt fysisk i hans bil og tvang til seg sex i bilen. Jeg var vettskremt og redd, uten mulighet til å kontakte noen eller komme meg vekk. Etter at han hadde fått nok så endte jeg opp på en lang kjøretur omtrent hele natten hvor jeg fikk stadig høre at det var in skyld at det ble sånn fordi jeg hadde lovet han og lokket han. Han skiftet mellom å være myk og god i stemmen og ord til å kjefte og skylde på meg. Jeg husker så inderlig godt hvordan han fortalte at jeg burde være glad til at det ble noe på meg og at han tross alt kunne fått bedre. For så å fortelle meg hvor fint det var og hvor godt vi skulle få det sammen. 
Kvelden endte med at han satte meg av hjemme og fikk fortalt at jeg burde være glad fordi han visste at jeg hadde likt det. Jeg, som knapt hadde sagt et ord resten av den kvelden.
Hjemme ventet min far våken. Han var i dårlig humør og det første han slenger til meg er om jeg hadde vært ute og ligget med alle guttene. Han fortalte deretter hvor uaktuelt det var at hans datter skulle gjøre slikt og brukte nedsettende ord om kvinner og hva han anså min antatte aktivitet som. Jeg fikk aldri inn et ord. Alt var altså bare min skyld.
Og jeg kan ikke forklare hvorfor jeg satte meg gjentatte ganger inn i den bilen senere. jeg skammer meg over å ha bare gått med ham som en dum sau, for redd for å si nei. 
Hva var jeg redd for? At han skulle fortelle alle om hva som hadde skjedd og det var min skyld? Det var et av eksemplene. 
Dette fortsatte en god stund av og på frem til en kveld vi er på byen, jeg og han. Han blir kastet ut fra et utested, og legger skylden på meg. Det var jeg som hadde fått ham til å drikke så mye den kvelden, og det var jeg som hadde flørtet med en annen gutt slik at han hadde måtte forsvare sin ære og slå til ham. Sannheten er at jeg mistet lommeboken og stakkaren bøyde seg og plukket den opp til meg. Ute på fortauet får jeg en solid lusing med flat hånd, foran en flokk med mennesker. Og vakter. Og den ene vakten tar tak i "kjæresten" min og river ham i bakken og legger ham i håndjern etter et basketak. Jeg trodde hele verden skulle gå i hundene, fordi nå kom dette til å bli min skyld også. Jeg strigråt mens jeg løp til en park tvers over veien og ønsket bare å forsvinne fra jorden.
Samme dørvakten kom bort til meg og begynte trøste. Han var så stor en klippe for meg der og da, og spurte om alle disse tingene han hadde sett - om det var vanlig og hvordan jeg hadde det. Jeg åpnet meg som en eneste stor kiste av vondt som bare måtte ut. Endelig var det en trygg plass å fortelle om det hele. Tryggere enn hjemme, til og med. 
Han tok meg tilbake til utestedet og lot meg sitte på et kontor til stengetid. Han insisterte på å kjøre meg hjem. Slik ble det, men først snakket vi en del i hans bil mens han hadde kjøpt oss nattmat. Han ga meg nummeret sitt og formante meg til å ringe ham om jeg trengte hjelp. Jeg skulle bare ta det med ro, han skulle fikse alt. 
Og det ble faktisk fikset. Han og noen andre skremte faktisk vett i "kjæresten" så gruindig at han tok aldri kontakt mer. jeg var så takknemlig og glad over at noe sånt faktisk gikk an. Jeg forgudet min nye venn, la oss kalle ham L. Han var også ganske pen å se på, sterk og stor med varme brune øyne og markert hake. Jeg var i syvende himmel når han kom med hentydninger om at han likte meg også. Når han ba meg ut på tur på noe så tøft som motorsykkel. Denne jenten hadde scoret bigtime, og skulle absolutt ikke være vanskelig å be. Vi datet en kort tid før han flyttet inn til meg på studenthybelen min mens jeg gjorde ferdig utdannelse et annet sted i Norge. Det var gode tider, men det skulle ikke vare.
Jeg vet ikke helt når og hvorfor, men jeg vet at det skjedde. L begynte jobbe på et utested der vi nå bodde, og det var ikke samme type kollegaer. L begynte trene og i den runden begynte også stereoidene. Jeg fikk mitt første møte med kokain også, og det kom i en uheldig kombo sammen med L og en annen medstudent fra mitt kull. Disse var gode busser på den fronten, og selvfølgelig ble veien kort for at jeg også fikk smaken. 
L ble mer ambivalent over kort tid, og plutselig begynte det også med sjalu hentydninger om at jeg ikke skulle mene han var god nok fordi jeg tok en høyere utdannelse mens han "bare var dørvakten". Mange ganger sa han rett ut at det beste var at jeg sluttet på skolen så vi kunne få barn, så skulle han nok alltids forsørge oss. Dette var uaktuelt, men jeg mitt nek tenkte at barn var kanskje det som skulle få tilbake roen hos oss. Så vi prøvde. Men L var såpass innsyltet i rusverdenen at det var ikke slik at han alltid fikk den opp mer. Alle ryktene om stereoider og rus stemmer, jeg har sett det skje selv. Ting blir mindre og har ikke samme stamina. Vi fikk aldri noe barn, og det var min skyld. Alt var plutselig min skyld. Det første slaget fra L kom den kvelden han ikke fikk den opp, det var min skyld fordi - jeg siterer "jeg hadde blitt så stygg og grå fordi jeg leste så mye". Den natten brast alt, jeg fikk flere knyttnever etter at den første hadde falt - nå var det ingen veg tilbake. Det eskalerte i heseblesende tempo, på et tidspunkt kom husverten innom fordi andre i huset hadde klaget på bråk. L skylte på dataspill og fotball på tv, og brukte silketungen for alt den var verd. Da politiet var innom noen uker etter var det kroken på døren, og vi måtte flytte. Huseier kunne ikke ha det sånn. Noe hjelp fikk jeg ikke fra noen. 
Slik fortsatte det over flere år. Jeg fikk ferdig utdannelse, men det kostet meg et år med permisjon. Rusproblemet ble større for oss begge, og da hadde han meg i sin hule hånd fordi han truet med å melde til min nye arbeidsgiver at jeg hadde rusproblemer, om jeg våget gå fra ham eller si noe til noen. Det hører med at jeg har anmeldt også, men trukket tilbake fordi han truet slik. 
Det var helt klart fine øyeblikk også, og de klarte overskygge all galskapen. Jeg klamret meg så til dem slik at de overskygget alt. 
Men en kveld kulminerer det, jeg fant brukte kondomer i bilen min. Jeg var så sint at jeg glemte å være redd for hva han ville gjøre, for han klarte altså ligge med andre enn meg uten problem. Jeg konfronterte ham pr sms med et bilde og han ble helt fra seg. Akkurat da var han et annet sted, omtrent to timer unna. I desperasjonen hadde han tatt en annens bil og villmannskjørt hjemover og det gikk selvfølgelig galt med en solid utforkjøring. Politiet ble innblandet, han ble pågrepet for ruskjøring og dessuten brukstyveri av bilen han hadde kjørt. Det svartet for meg da anklagelsen også viste seg å inneholde kjøp av sex; han hadde vært hos en prostituert da jeg hadde kontaktet ham. 
Den dagen greide jeg faktisk pakke sammen. Han var i varetekt og jeg visste at han ikke kom til å komme på x antall dager. Jeg var så sint, og det var helt klart alle årene med piss og tull som endelig rev seg løs og fikk meg til å agere. Det hører med til historien at siktelsen for kjøp av sex ble frafalt, grunnen var så latterlig og provoserende at den siste lille meter av respekt og kjærlighet jeg måtte klare å ha for L falt rett i bakken; han og den antatt prostituerte var altså blitt et par på et stadie. Om noen aner hvor latterliggjort jeg følte meg da. 
Jeg leverte inn en anmeldelse selv etter å ha snakket med min egen sjef. Jeg krøp til korset og fortalte at det fantes et alkoholproblem og at jeg var redd for at det skulle brukes mot meg. Jeg fikk all støtte til å gå til sak. Det føltes godt. Det føltes ikke særlig godt når anmeldelsen ble henlagt pga bevismangel og ord mot ord. Jeg kunne anket, men orket ikke. Det har vært viktigere å fokusere fremover. 

Jeg er fremdeles livende redd ham. Jeg har voldsalarm. Jeg har valgt meg en leilighet hvor han ikke kan enkelt nå meg. Han har utført herverk på bilen min en gang. Jeg vet det var ham, jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jeg føler meg utrolig ensom og dum, jeg føler meg så liten. Verdiløsheten sitter godt, selv om den fornuftige delen av hodet mitt med all fagkompetanse etc vet bedre. Men mot følelser kjemper dessverre kunnskap forgjeves... Det er ikke så enkelt å hjelpe seg selv.
Denne helgen vokste et behov for å skrike ut alt sammen til noen, og det ble kanskje patetisk nok på et forum på internett. Men her er jeg befriende anonym, og det liker jeg. Ingen trenger å vite nøyaktig hvem jeg er, men det er faktisk berusende deilig å endelig få det ut til noen. Selv om jeg ikke vet om det har noen hensikt, men det bryr meg ikke.
Jeg vil ikke fikses, jeg vil ikke trøstes. Jeg vil bare høres. Og etter å ha lest denne "tråden" på forumet, så er jeg veldig veldig glad om noen andre leser det og forstår at man skal ikke bli hos en slik partner. Jeg brukte mange år på å komme ut av det, om du leser dette og sitter i samme greien, vær så snill og vær smartere og GÅ. Kjærlighet er ikke å slå. 
Slår noen så er det ikke din skyld, uansett om den andre tror det. Gå. Livet er for kort til å sløses på idioter, jeg føler kanskje sånn sett mest sinne over å ha brukt ti år på slike. De har stjålet tiden fra meg. Og, de har gjort meg livende redd for å være i enda et forhold.  
Gå.

 

strapaziert skrev (På 8.7.2021 den 4.16):

Jeg trodde heller aldri jeg skulle prøve, men har vært innom både amfetamin og kokain. Jeg er ikke så veldig stolt av det, jeg føler at noe av meg er ødelagt og kan ikke gjenopprettes. Jeg har et rusproblem og drikker definitivt for mye, men velger å ikke stresse for mye med det akkurat nå, for min del er det kontrollertbart slik sett at jeg ikke MÅ drikke hver eneste dag og jeg kan finne på andre ting i helgene for å ha det bra. Det er ensomheten og angsten som gjør det vanskelig, og da ryker jeg som oftest. Jeg har som intensjon å få bukt med det, og jeg vet det er feigt å skylde på noe, men det er det jeg gjør. Corona gjorde alt litt verre å komme ut fra, jeg har sjeldent følt meg så alene som dette siste året. 
Og dette tror jeg vi er flere om. Derfor velger jeg være åpen om det, jeg er helt sikker på at stillhet og skam ødelegger noe man kan stå litt samlet om. 
Nekter mannen din å slutte, hvorfor skal du da bli der? Igjen, for å bruke meg som eksempel. Hva om vi tross alt hadde fått barn? Det hadde vært en helt uholdbar situasjon til syvende og sist, som plutselig aldri ville vært mulig å komme hundre prosent vekk fra. Den største skammen min er at jeg faktisk vurderte det. 
Ingen kan garantere at du ikke får noen problemer etter at du flytter, slik er det bare. Men å la det være en bremse for å gå fra ham er bare teit, egentlig. Det har jeg lov til å si for jeg har selv vært teit der. Men tenk på det, uansett hva han gjør siden så er det verre om du velger å bli. Jeg heier på deg. Du er for bra til å tåle noe du ikke vil, du er gull. Og det gjelder alle oss, uansett hvem som leser. Et forhold skal være oppløftende og bra, det skal være noe som inneholder kjærlighet og glede. Det skal ikke være en neve i ansiktet bare fordi noen andre gjorde partneren din sint. 
Og jada, jeg savner den mannen jeg hadde i han før han begynte ruse seg. Men faktum er, hardt og brutalt, den mannen finnes ikke mer og kommer aldri til å gjøre det uansett hva. Man kan si at jeg også har en sorg over et tap, der. Men igjen, minnet om noe som var er ikke et grunnlag for å bli!
Beklager at jeg skriver så langt, men blir litt revet med. Jeg merker hvor mye det betyr for meg. Det var ikke meningen å poste uanonymt først, men tenkte etterpå at skitt, jeg kan like godt ta eierskap i mine opplevelser. Og det kommer jeg til å fortsette med, det var faktisk litt godt. 

Takk for at du delte din historie. Så sterk og kjempebra at du har funnet en vei ut. De tingene du skriver at du har problemer med, det ordner seg når du er klar for det, om du ønsker å gi slipp på rusen en dag du klarer. Men enn så lenge håper jeg du finner en god hverdag der du føler deg trygg og kjenner selv at du har vært sterk som har kommet gjennom det 💜 

Og en liten kommentar: om det så er slag eller ei, er du i et utrygt forhold preget av hvilken som helst form for vold, eller et forhold det ikke er verdt å bli i - så bør man gå. Det er en mye bedre måte å leve livet på der ute, hvor du kan føle deg tryggere enn i et utrygt eller ustabilt forhold. Bare for å si at selv om en ikke opplever slag, så kan forholdet være voldelig for det om. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2021 den 9.31):

Han har endelig fått hus, og flytter antagelig til helgen! Eventuelt i løpet av neste uke.

Hvorfor føler jeg meg så utrolig ensom og tom når det er dette jeg har ventet på lenge? Ekstrem savn følelse til tross for at jeg ikke vet hva jeg savner, og han har ikke dratt engang enda.. Det er denne følelsen som har fått meg til å be han bli så utrolig mange ganger før, denne gangen vet jeg at jeg ikke kommer til å be han bli, men følelsen er like sterk. Finner på unnskyldninger til hvorfor han bør bli bare litt til (feks at sengen jeg har bestilt ikke kommer før onsdag, men jeg kan faktisk sove på sofaen frem til da). Jeg deler ikke disse tankene med han, for jeg vet at jeg innerst inne vil han skal dra. 

Jeg er så utrolig redd for å bli skikkelig ensom.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

 

AnonymBruker skrev (På 8.7.2021 den 8.53):

Min ruset seg allerede da vi ble sammen, steroidene var også inne i bildet, men han sa ingenting om det. Jeg hadde aldri vært borte i noe sånt, så kunne ikke se tegnene. Det begynte i det små, med at han fikk meg til å forsøke hasj en dag etter vi hadde vært på byen. Eller at han fikk meg til det er vel å ta i, han tilbød og jeg tok i mot. Etter noen måneder forsøkte vi ecstasy, og etterpå har jeg vært innom "det meste", men aldri fast. Kun på fest. Hasj er det eneste som har gått igjen, litt for ofte til tider, men under kontroll. Priser meg lykkelig for at jeg ikke utviklet et rusproblem med han, det må ha vært utrolig tungt å komme ut av ❤️ 

Jeg har også med vilje unngått å få barn, eller har trodd jeg ikke vil ha. Om jeg egentlig vil ha vet jeg ikke, det finner jeg vel ut av om jeg treffer en skikkelig mann mens jeg fortsatt er fruktbar. Om ikke er det heller ikke noe stort tap, jeg kan fint klare meg uten barn. Jeg vurderte det aldri, men jeg har lenge tenkt at jeg heller vil være i et voldelig forhold med han enn uten han. Det har vært en veldig rar tanke, jeg har hele tiden visst at han har vært voldelig. Til motsetning til andre her startet det veldig tidlig, med små stikk allerede i datingfasen. Og jeg visste at jeg egentlig ikke burde finne meg i det, men jeg ville ha han. 

Han tar også ofte kokain for å "straffe" meg, da han vet jeg blir stresset av det. Han blir nemlig veldig seksuell, men som din eks har han da problemer med å få den opp. Det er "selvsagt min skyld" som ikke er flink nok til å hjelpe han med det og derfra eskalerer det fort. Det er da det kan bli fysisk, men det er lenge siden sist han har gått så langt. 

Jeg tror utrykte meg litt feil i første svar til deg, jeg har ingen planer om å bli lenger, men det er han som må flytte. Jeg eier leiligheten, han leier av meg. Jeg har ikke stresset det da jeg vet han kan bli fysisk, og jeg vil gjerne klare å bo der trygt når han har flyttet ut også. Når jeg sier jeg tviler er det bare for meg selv, jeg skal ikke gå tilbake på dette nå. Jeg vet jeg aldri blir lykkelig med han. Det er bare så vanskelig når det drar ut.. 

Heldigvis gode nyheter i går, han har nå fått et hus! Han flytter, enten denne uken eller neste 👏🏻👏🏻  Jeg er veldig glad for det, samtidig som jeg siden jeg hørte det har kjent på en vanvittig ensomhet, til tross for at han enda ikke har flyttet. Jeg er rett og slett livredd for å bli veldig ensom. Nesten til den grad at jeg tenker det hadde vært lettere om han ble, så jeg slipper suget i magen. Igjen, tvilen får bare ligge der, jeg gjennomfører, men trodde ikke det skulle være så vondt.. 

Det er bare fint å høre fra noen som har vært i rus/steroider greia, den er så utrolig forvirrende. Det virker jo som det ligger en bra person under der et sted, men det er vel som du sier, den personen finnes ikke lenger. Har også planer om å ta eierskap og gå frem med brukernavn, jeg må bare få han litt på avstand først. 

Anonymkode: b31a2...4dd

 

AnonymBruker skrev (På 11.7.2021 den 11.16):

Takk ❤️ 
 

Vi har vært hjemme hele helga. Vi trodde han skulle få nøklene til huset i går slik at han kunne flytte inn. Jeg la derfor ingen planer da jeg vet han ikke har så mange som kan hjelpe til, så tar det kortere tid. Viser seg at han får nøkkelen på torsdag. Han hadde igjen «litt» kokain til en spesiell anledning og ville dele det med meg. Det går liksom ikke inn at jeg ikke vil ha. Det endte med et evig mas om sex hele helga. Han har ikke vært direkte slem, voldelig eller noe slikt, men stutret over mangel på sex. I tillegg er jeg selvsagt kjedelig som ikke vil sitte oppe med han hele natta. Det har med andre ord vært en helg som helt klart hadde vært bedre uten han. Jeg innser mer og mer at han ikke er noe jeg vil ha livet mitt, selv når han ikke er hissig. Vi har ingenting å snakke om, vil helt forskjellige ting og har forskjellige verdier. 

Champagne var en god ide, har faktisk en flaske stående, mulig jeg åpner den til helga 😊

Så får jeg egentlig bare innse at det blir litt stille utover, og kanskje til tider ensomt. Det er iallefall bedre enn sånn som det er nå. En halv uke igjen!

Anonymkode: b31a2...4dd

 

AnonymBruker skrev (På 19.7.2021 den 15.39):

Da har han dratt, skal ha første natta i nytt hus i natt. Han mangler kun noen småting nå som han henter i løpet av uka eller noe. Til tross for at jeg vet dette er til det beste er det hardere enn hva jeg trodde. Leiligheten føles så enormt ensom nå, så tom på en måte. Hvem skal jeg snakke med om kveldene nå? Forsøker å minne meg selv på at vi ikke hadde all verden å snakke om uansett og at jeg helt sikkert ikke kommer til å være alene for alltid, men akkurat nå er det litt tungt. Trodde jeg skulle være overlykkelig nå, men jeg må vel bare innse at et samlivsbrudd er tungt uansett om forholdet ikke var bra. 

Anonymkode: b31a2...4dd

 

AnonymBruker skrev (På 20.7.2021 den 9.28):

I utgangspunktet ja, men de bor såpass langt unna at jeg ikke vil dra de hit på hverdager. Har planer i helgene heldigvis. Tror også jeg har godt av å sitte litt alene, bare kjenne på det. Ensomheten går vel over etterhvert. Kanskje bruke muligheten til å få litt venner rundt her også. Humøret rundt dette varierer veldig merker jeg, akkurat nå er det deilig å være alene, men det skifter fort. Blir vel vant til det vil jeg tro.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Hei igjen! 

Den ensomheten er lett å kjenne på, nå er det gått en stund, men jeg har heiet på deg hele veien. Heldigvis fins det telefon så man kan ringe og snakke med andre, chat eller videochat eller å skaffe venner i nærheten osv. Man er ikke alltid så ensom som man tror, det er mange der ute som ikke har noen. 

Uansett type forhold så føler man alltid på en sorg, det er en av fasene ved samlivsbrudd uansett. Det føles ut som et "nederlag" på flere måter, bare vit at det kommer til å gå over, men det kommer til å ta tid. 

Høres ut som en fornuftig plan å ha planer i helgene og finne nye venner i det området du bor i. Det finnes jo et hav av muligheter nå som du ikke må ta hensyn til andre enn deg selv! Trene, skaffe nye hobbyer, pusse opp leiligheten, ommøblere, rydde opp og kaste drit og ræl og skaffe nye, kule, fine ting som du skaffer som kan stå for selvstendighet eller "akkurat den vil jeg ha for den syns JEG var fin". Fordi du bestemmer. Du er sjef. Du skal ta tilbake livet ditt og gjøre det til noe bra 😁

Er så stolt av deg for at du har holdt ut, nå (for en stund siden) har endelig dagen kommet og livet ditt står utenfor og venter på deg. Jeg håper du får en kjempebra fremtid fremover. 

Minn deg selv på at du er bra nok og at du er verdt så mye mer, du kan få til mye bra for deg selv. 

Det viktigste nå fremover er å ta vare på deg selv, ikke forhast deg med noe nytt forhold på en stund, for du bør leve livet ditt slik du vil ha det og kommer det noen inn som er verdt å bli, da vet du det. 

God, god klem ❤️❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2021 den 23.58):

Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg vekk. Har hatt kontakt med krisesenter, Mn føler ikke jeg får now hjelp der. 

Jeg og han har snakket litt om brudd, og der stopper det. Vi kan ikke komme til en løsning. Han sier at han nekter å gi meg ungene. Vil ikke gå med på 50/50. Jeg fortjener nemlig ikke barna eller overgangstønad/bostøtte etc. Og siden jeg ikke har penger, så får jeg jo heller ikke leie hus. Ser heller ikke for meg at det blir praktisk mulig å flytte fra han, og kunne ta med ungene..   ser veldig mørkt på dette. De få jeg har snakket med om dette sier at jeg må la barna være hos hab, og flytte, men jeg kan  ikke la de være der med en pappa som ikke kan ta vare på de. ( Han er psykisk og fysisk voldelig mot meg, og er heller ikke snill med barna). 

For å få leilighet må jeg ha overgangsstønad, må og finne mer jobb. Jeg har ikke sjans til å betale for en leilighet uten feks overgangsstønaden. Jeg vet og at om jeg drar fra barna, så får jeg ikke se de mer. (Han truer med å flytte langt unna). 

Så hvordan har dere andre gjort det? 

Anonymkode: 74734...e1a

 

AnonymBruker skrev (På 20.7.2021 den 20.39):

Han vil beholde huset og jeg flytte. Jeg har ikke mulighet til å kjøpe han ut, og han nekter å kjøpe meg ut. Orker ikke ta den krangelen før jeg bor ett annet sted. Det han vil, er å beholde ungene og huset og at jeg aldri ser de igjen. Mulig det kun er en trussel, men jeg lar ikke de være der mer enn nødvendig. Jeg vil ha de hos meg, en trygg base. 

Anonymkode: 74734...e1a

Hei du ❤️

Det er ikke så enkelt som han skal ha det til, og det er flere muligheter enn du aner. 

Hvis han er fysisk og psykisk voldelig mot deg så befinner du deg i en krise og har rett på botilbud hos krisesenter. Du kan, uten å "flytte ut", pakke med deg det aller mest nødvendigste og dra på krisesenter (KS). De kan bistå med å kontakte nav for å ordne en leilighet/botilbud og økonomisk støtte (sosialhjelp).

KS kan bistå å snakke med politiet, jeg anbefaler å anmelde det, da står saken din sterkere i en evt rettssak. Har du bevis, ta vare på alt, sms, bilder, filmer, alt av trusler, evt blåmerker, filme han skjult under trusler eller voldelige måter han oppfører seg på osv. Bevis er veldig viktig. 

KS kan bistå i å kontakte familievernkontoret. De må kontaktes for å få meklingsattest. En meklingsattest kreves for å søke overgangsstønad, men du kan heller ikke søke overgangsstønad med mindre du har en ny adresse. Evt ha en "midlertidig adresse" hos familie osv (ja, man blir regnet som alenemor hvis man bor hos familie/ i et ikke-ekteskapelig forhold). 

Adresseendring er vanskelig, men ikke umulig uten hans signatur. Det må evt et skriv til fra en pålitelig instans der det står at du har barna boende hos deg så og så mye. 

Men tilbake til familievernkontoret. Du kan be om separat mekling hvis du ikke ønsker å snakke med han/bli overkjørt. Ikke underskriv på en avtale du ikke er enig i. Lurer på om ikke de ansatte på ks kan være med deg som følgeperson også, så du kan føle deg tryggere på en evt avgjørelse. 

Når det gjelder boligen, han må kjøpe deg ut eller du må kjøpe han ut. Ingen kan nekte å selge når begge står på kontrakten. Litt usikker på reglene her, så håper noen andre kan bidra. Banken kan kontaktes. Men i hovedsak, blir dere ikke enige så må boligen selges så begge får sin andel. Hvis begge står oppført som eiere 50/50. 

Familievernkontoret skal hjelpe dere å finne en løsning på boforhold og samvær. Det går an å ikke bli enige på fvk og heller stevne den andre for retten for å få en god og sikker ordning for barnas del. Det er for barnas skyld man skal ha en sikker ordning. Å gå til retten er tryggest når forholdet har vært preget av vold. Og at han heller ikke har vært grei med barna sier jo også sitt. Barn over 7 år skal bli hørt i saker om hvem de skal bo hos osv. Over 12 år har de mer bestemmelsesrett over det, selv om foreldre/rettsapparatet har siste ord. 

Å gå til retten føles kanskje vanskelig ut, men det er det tryggeste for barna. Det kan oppnevnes en sakkyndig som kan se på de ulike sidene og veie opp for hva som er til barnas beste. 

Å bo på krisesenter er godt og trygt, barna kan fortsatt dra på skole/i barnehage. Skole og barnehage kan bli informert at dere bor der og det kan avtales at henting kun skal skje av deg eller en annen du stoler på. På krisesenter er det ulike opplegg for barna sånn at de kan være kreative, leke, være ute i en trygg utegård (var gjerde rundt der vi var, med skjermet innsyn). Der jeg var var det også mulighet for ulike utflukter betalt av krisesenteret til ulike aktiviteter/ parker og lignende. Sluseinngang slik at ikke uvedkommende kommer inn. 

Å true deg til at du ikke kan ha barna er som regel en tom trussel. Han kan ikke nekte deg kontakt, men du skal sørge for at dere kommer dere ut og bort, sammen. Du skal være en trygg og god mamma, en barna dine kan stole på som gjør det hun kan for å ta vare på og holde barna trygge. Det er ikke for å si at du ikke er noen av de tingene nå, det er for å hjelpe deg å finne styrken til å bryte ut og bare få gjort det. Det går an å få en orden på samvær under tilsyn både midlertidig og fast avgjørelse, men det må retten evt bestemme. Og samvær med tilsyn er å anbefale i saker med barn og vold i bildet. 

Du kan også søke om besøks-og kontaktforbud mot han. Selv uten å anmelde, men det er lurt å anmelde. Da kan evt beskjeder ang barna gå via en tredjepart (instans) men han kan ikke la en tredjepart (venn/familie) ta kontakt med deg for beskjeder han har til deg som ikke angår barna f.eks hvis du skjønte den. 

Jeg forstår hvor vanskelig det kan være å stå på terskelen og ikke vite hva man tør å gjøre, man kan bli handlingslammet av det. Bare vit at her i denne tråden kan du komme med tanker du står ved som gjør det vanskelig å bryte ut. Jeg har selv vært der, og vet hvor vanskelig det kan være. Heldigvis har det løst seg ganske greit for meg og jeg håper det gjør det for deg også. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 

Hei du ❤️

Det er ikke så enkelt som han skal ha det til, og det er flere muligheter enn du aner. 

Hvis han er fysisk og psykisk voldelig mot deg så befinner du deg i en krise og har rett på botilbud hos krisesenter. Du kan, uten å "flytte ut", pakke med deg det aller mest nødvendigste og dra på krisesenter (KS). De kan bistå med å kontakte nav for å ordne en leilighet/botilbud og økonomisk støtte (sosialhjelp).

KS kan bistå å snakke med politiet, jeg anbefaler å anmelde det, da står saken din sterkere i en evt rettssak. Har du bevis, ta vare på alt, sms, bilder, filmer, alt av trusler, evt blåmerker, filme han skjult under trusler eller voldelige måter han oppfører seg på osv. Bevis er veldig viktig. 

KS kan bistå i å kontakte familievernkontoret. De må kontaktes for å få meklingsattest. En meklingsattest kreves for å søke overgangsstønad, men du kan heller ikke søke overgangsstønad med mindre du har en ny adresse. Evt ha en "midlertidig adresse" hos familie osv (ja, man blir regnet som alenemor hvis man bor hos familie/ i et ikke-ekteskapelig forhold). 

Adresseendring er vanskelig, men ikke umulig uten hans signatur. Det må evt et skriv til fra en pålitelig instans der det står at du har barna boende hos deg så og så mye. 

Men tilbake til familievernkontoret. Du kan be om separat mekling hvis du ikke ønsker å snakke med han/bli overkjørt. Ikke underskriv på en avtale du ikke er enig i. Lurer på om ikke de ansatte på ks kan være med deg som følgeperson også, så du kan føle deg tryggere på en evt avgjørelse. 

Når det gjelder boligen, han må kjøpe deg ut eller du må kjøpe han ut. Ingen kan nekte å selge når begge står på kontrakten. Litt usikker på reglene her, så håper noen andre kan bidra. Banken kan kontaktes. Men i hovedsak, blir dere ikke enige så må boligen selges så begge får sin andel. Hvis begge står oppført som eiere 50/50. 

Familievernkontoret skal hjelpe dere å finne en løsning på boforhold og samvær. Det går an å ikke bli enige på fvk og heller stevne den andre for retten for å få en god og sikker ordning for barnas del. Det er for barnas skyld man skal ha en sikker ordning. Å gå til retten er tryggest når forholdet har vært preget av vold. Og at han heller ikke har vært grei med barna sier jo også sitt. Barn over 7 år skal bli hørt i saker om hvem de skal bo hos osv. Over 12 år har de mer bestemmelsesrett over det, selv om foreldre/rettsapparatet har siste ord. 

Å gå til retten føles kanskje vanskelig ut, men det er det tryggeste for barna. Det kan oppnevnes en sakkyndig som kan se på de ulike sidene og veie opp for hva som er til barnas beste. 

Å bo på krisesenter er godt og trygt, barna kan fortsatt dra på skole/i barnehage. Skole og barnehage kan bli informert at dere bor der og det kan avtales at henting kun skal skje av deg eller en annen du stoler på. På krisesenter er det ulike opplegg for barna sånn at de kan være kreative, leke, være ute i en trygg utegård (var gjerde rundt der vi var, med skjermet innsyn). Der jeg var var det også mulighet for ulike utflukter betalt av krisesenteret til ulike aktiviteter/ parker og lignende. Sluseinngang slik at ikke uvedkommende kommer inn. 

Å true deg til at du ikke kan ha barna er som regel en tom trussel. Han kan ikke nekte deg kontakt, men du skal sørge for at dere kommer dere ut og bort, sammen. Du skal være en trygg og god mamma, en barna dine kan stole på som gjør det hun kan for å ta vare på og holde barna trygge. Det er ikke for å si at du ikke er noen av de tingene nå, det er for å hjelpe deg å finne styrken til å bryte ut og bare få gjort det. Det går an å få en orden på samvær under tilsyn både midlertidig og fast avgjørelse, men det må retten evt bestemme. Og samvær med tilsyn er å anbefale i saker med barn og vold i bildet. 

Du kan også søke om besøks-og kontaktforbud mot han. Selv uten å anmelde, men det er lurt å anmelde. Da kan evt beskjeder ang barna gå via en tredjepart (instans) men han kan ikke la en tredjepart (venn/familie) ta kontakt med deg for beskjeder han har til deg som ikke angår barna f.eks hvis du skjønte den. 

Jeg forstår hvor vanskelig det kan være å stå på terskelen og ikke vite hva man tør å gjøre, man kan bli handlingslammet av det. Bare vit at her i denne tråden kan du komme med tanker du står ved som gjør det vanskelig å bryte ut. Jeg har selv vært der, og vet hvor vanskelig det kan være. Heldigvis har det løst seg ganske greit for meg og jeg håper det gjør det for deg også. 

Anonymkode: 8039e...e29

Det kom kanskje ikke godt nok fram i innlegget, men du tar med deg BARNA når du drar på krisesenteret, ikke dra uten dem! 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

vil oppfordre alle som blir utsatt for vold, uansett sort å komme seg bort. barn tar veldig skade av å leve i skrekk. vokste opp med vold i hjemmet. konstant redsel. måtte redde mor hele tiden uansett om en ikke ville. hvis hun ble skadet så var straffen å bli tatt med en periode til besteforeldre der jeg ble misbrukt seksuelt og banket for å ikke passe bedre på. så tilbake hjem. mor påstod hun ikke hadde råd til å leve skikkelig på bare sin lønn. ble syk av skrekken ofte.stakk av så fort jeg ble gammel nok.

ble sammen med en mann som virket normal etter hvert. flyttet sammen etter et år. ble voldelig etter en uke. visste jeg ikke klarte dra før han dro på jobb. han blei mistenksom, sykemeldte seg fra jobb og brukte dagene på å følge etter meg på jobb. hjemme ventet han til mitt barn og hannes var i seng før han blei brutal. jeg latet som ingenting til han startet på jobb igjen og bestilte varebil med to bærere. tok med det viktigste på en time. resten fikk han beholde. satt tinga på lager og dro hjem til venner. fant meg selvsagt på jobb, men da datt jeg sammen og ble kjørt til legen. fikk to mnd sykemld. hentet datteren min ut av barnehagen og sa fra vi dro på ferie. tok da fly til andre siden av landet og leide en hytte i to mnd. når vi kom hjem med flybussen stod han jaggu å sjekket flybussen, måtte ha vært travelt å sjekke flybussen tre ganger for dag. hoppet i en taxi og dro hjem til venner. fikk ny sykemld. visste jeg måtte gi opp jobben og alle jeg kjenner. fikk bo der litt til jeg fant leilighet 100 mil unna.  havnet på sykehus etter det med hjerteinfarkt, de fant ut jeg hadde arr fra tidligere hjerteinfarkter. vet når jeg var så dårlig tidligere første gang var jeg 17 år og bodde hjemme i helvete. så man kan bli veldig syk av å holde ut. fikk bare beskjed om å ikke late som jeg var syk for å få oppmerksomhet. man klarer seg alene, selv om du må bo trangt en stund. ser mange er redd for å bli alene.  husk bare å ha nok penger på konto før du flytter sammen med noen. ha alltid nok til å rømme. ha viktige papirer en annen plass en hjemme, iallefall kopier.  jeg endte med for stor skade på hjertet og er ufør. denne tråden forklarer litt om hvorfor det er mange uføre her i landet.  ta barna ut av vold i alle situasjoner.

Anonymkode: c04de...fb7

[AnonymBruker]

Vanskelig å komme seg ut av ting og bryte ordentlig synes jeg. Han har sagt i sinne flere ganger at jeg får finne en annen, han mener at vi hører sammen og at frem til jeg har en annen så anser han oss som oss. Og han har vært «snill» hele sommeren. I går gjorde jeg det. Altså var med en annen mann. Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Har hele sommeren gått med på sex for å holde god stemning. Kan ikke det etter det her. Visste det ville hjelpe meg med et spark bak, men jeg er mest redd. Skjønner ikke hvordan jeg skal si fra eller holde meg unna nå. 

Anonymkode: ad669...271

[GrønnNellik68]

EnAnonymKonto skrev (På 30.3.2021 den 19.16):

Vond opplevelse du forteller om, @Trolltunge . Det er vel en av de tingene jeg har mareritt om, at jeg skal miste barna mine. 

For min del vil jeg bare presisere at jeg ikke trenger noen som skal fikse noe for meg, og jeg håper inderlig ingen sliter seg ut for min skyld. Jeg skal klare dette alene, som jeg har klart alt annet. Men det hjelper å skrive og lese.

Min familie og hans familie har visst om volden og likevel tatt hans side. De har visst at han tar alle pengene mine, og støttet ham i at det er hans rett. Da jeg ringte en av dem, fra meg av skrekk fordi han sto utenfor døra og sparket den inn mens han brølte (ute på gata så alle naboene kunne høre og se), så spurte hun hva jeg hadde gjort for å provosere ham.

Jeg misunner virkelig de som har venner og familie som støtter seg. Noen som er glad i deg. Herregud, det skal jeg skaffe meg. Eller en hund ♥️

Er han norsk denne mannen??? Utrolig hva slags familier støtter voldelige relasjoner??? Høres helt forferdelig ut. 

[EnAnonymKonto]

Bente1234 skrev (34 minutter siden):

Er han norsk denne mannen??? Utrolig hva slags familier støtter voldelige relasjoner??? Høres helt forferdelig ut. 

Ja, fullstendig norsk. 

[GrønnNellik68]

EnAnonymKonto skrev (5 minutter siden):

Ja, fullstendig norsk. 

Forferdelig at det er mulig? Har du kommet ut av dritten?

[EnAnonymKonto]

Bente1234 skrev (1 minutt siden):

Forferdelig at det er mulig? Har du kommet ut av dritten?

Ja, heldigvis. Men jeg sliter veldig psykisk, og har migrene stort sett hver dag. Helt tom for krefter, alt jeg har bruker jeg på barna. Starter hos psykolog om to uker, og håper virkelig det hjelper, hvis ikke vet jeg ikke hvor lenge jeg holder ut. 

[AnonymBruker]

Bente1234 skrev (53 minutter siden):

Er han norsk denne mannen??? Utrolig hva slags familier støtter voldelige relasjoner??? Høres helt forferdelig ut. 

Hvorfor har nasjonalitet noe å si? Min er svensk uten at det er en faktor i hvorfor han behandlet meg som han gjorde.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hvorfor har nasjonalitet noe å si? Min er svensk uten at det er en faktor i hvorfor han behandlet meg som han gjorde.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Nei jeg er enig i det men har vært gift med en utenlandsk og det var ikke noe dans på roser der heller for å si det sånn. Jeg er ikke rasist men man blir jo i mot dritt man opplever selv. 

[AnonymBruker]

Bente1234 skrev (51 minutter siden):

Nei jeg er enig i det men har vært gift med en utenlandsk og det var ikke noe dans på roser der heller for å si det sånn. Jeg er ikke rasist men man blir jo i mot dritt man opplever selv. 

Jo, du er rasist. Bare det at du sier at du ikke er det… men spør deg selv om dette: hvis mannen du var gift med hadde vært norsk, ville du trodd at alle nordmenn eller bare nordmenn var sånn?

Anonymkode: dad9b...4e5

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jo, du er rasist. Bare det at du sier at du ikke er det… men spør deg selv om dette: hvis mannen du var gift med hadde vært norsk, ville du trodd at alle nordmenn eller bare nordmenn var sånn?

Anonymkode: dad9b...4e5

Nei men han jeg var gift med var veldig forskjellig fra min kultur og bli holdt fanget og kontrollert i 6 år. Var følelsene jeg satt med pluss depresjon av oppholdet i det ekteskapet var nok. Aldri kommer jeg til å se to ganger på menn fra slike kulturer. Så ja da er jeg vel rasist da. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vanskelig å komme seg ut av ting og bryte ordentlig synes jeg. Han har sagt i sinne flere ganger at jeg får finne en annen, han mener at vi hører sammen og at frem til jeg har en annen så anser han oss som oss. Og han har vært «snill» hele sommeren. I går gjorde jeg det. Altså var med en annen mann. Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Har hele sommeren gått med på sex for å holde god stemning. Kan ikke det etter det her. Visste det ville hjelpe meg med et spark bak, men jeg er mest redd. Skjønner ikke hvordan jeg skal si fra eller holde meg unna nå. 

Anonymkode: ad669...271

Bare å si det til han på en måte han forstår. "Jeg tilhører meg selv og jeg velger fra nå av å ikke ha sex med deg fordi jeg ikke vil mer. Jeg ønsker å få deg og forholdet vårt på avstand fordi jeg trenger å tenke på meg selv. Det var slutt mellom oss i (sett inn mnd) og sånn skal det være. Jeg ønsker å være i fred og ber om respekt for dette. Jeg tar fra nå av kun beskjeder om barna våre og det som gjelder dem. Ellers ber jeg om å få være i fred."

Sette en grense for seg selv rett og slett. Du må jo ikke si til han at du har vært med en annen, den bør du nok aller helst unngå. Hvis han fortsetter å påstå du tilhører han får du forklare igjen og igjen til han forstår. Ikke gå inn i noen diskusjon, ikke la deg bli truet osv. Anmeld ved trusler, trakassering, sjikanering eller ikke respekt for privatlivets fred. Skal han ha samvær med barn skal dette avtales på et skriftlig dokument, helst hos fvk. Ikke møt han utenom samvær. Spill "gråstein" med han, ikke la deg falle for triks, ikke respondere med følelser eller noe. Bare la han være for seg selv. Krever han svar så er svar enkelt "jeg svarer kun på ting som har med barna å gjøre." 

Du må bryte båndene nå. Og ikke innleid et forhold til noen på en GOD stund enda, det er mest sannsynlig ikke følelsene dine, hvordan livet ditt har vært og alt mulig som har med deg og barna å gjøre klar for enda. Ting tar tid og når du gir det tid så faller brikker på plass etter hvert. Sex er helt ok, gjorde det selv for å "vaske bort" alt som hadde med han å gjøre 😅 Dømmer deg ikke for det, og ditt liv er ditt valg. Jeg bare gir deg en drøss råd så får du følge de hvis du syns de passer. Men det er anbefalinger da 😉

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Bente1234 skrev (3 timer siden):

Er han norsk denne mannen??? Utrolig hva slags familier støtter voldelige relasjoner??? Høres helt forferdelig ut. 

 

Bente1234 skrev (2 timer siden):

Nei jeg er enig i det men har vært gift med en utenlandsk og det var ikke noe dans på roser der heller for å si det sånn. Jeg er ikke rasist men man blir jo i mot dritt man opplever selv. 

 

Bente1234 skrev (1 time siden):

Nei men han jeg var gift med var veldig forskjellig fra min kultur og bli holdt fanget og kontrollert i 6 år. Var følelsene jeg satt med pluss depresjon av oppholdet i det ekteskapet var nok. Aldri kommer jeg til å se to ganger på menn fra slike kulturer. Så ja da er jeg vel rasist da. 

Mine 2 ekser er fullstendig norske..

Men hva med å fokusere på hvordan en person er og ikke hva slags nasjonalitet personen er. Fordi vi alle har gode og dårlige sider ved oss. Men de som har veldig dårlige sider og ikke egentlig er verdt å bruke tiden på, det er disse vi burde lære oss hvordan vi skal holde oss unna, lære å gjenkjenne tegn på om personen er bra for oss.

Og fokus på hvordan vi fortsatt kan få et godt liv og kanskje tørre å satse på kjærligheten en dag vi er klare for det igjen.. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (På 16/4/2021 den 16.51):

Er det noen her som kjenner på at dere har begynt å stille spørsmål til egen seksuelle legning/orientering i etterkant av å ha vært i et voldelig forhold

seksuell legning oppstår ikke fra forholdsproblemer hvis du spør det, er sikker jeg denne tvilen var det meste av livet med deg

Anonymkode: 360c6...f73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.7.2021 den 11.12):

Hei igjen! 

Den ensomheten er lett å kjenne på, nå er det gått en stund, men jeg har heiet på deg hele veien. Heldigvis fins det telefon så man kan ringe og snakke med andre, chat eller videochat eller å skaffe venner i nærheten osv. Man er ikke alltid så ensom som man tror, det er mange der ute som ikke har noen. 

Uansett type forhold så føler man alltid på en sorg, det er en av fasene ved samlivsbrudd uansett. Det føles ut som et "nederlag" på flere måter, bare vit at det kommer til å gå over, men det kommer til å ta tid. 

Høres ut som en fornuftig plan å ha planer i helgene og finne nye venner i det området du bor i. Det finnes jo et hav av muligheter nå som du ikke må ta hensyn til andre enn deg selv! Trene, skaffe nye hobbyer, pusse opp leiligheten, ommøblere, rydde opp og kaste drit og ræl og skaffe nye, kule, fine ting som du skaffer som kan stå for selvstendighet eller "akkurat den vil jeg ha for den syns JEG var fin". Fordi du bestemmer. Du er sjef. Du skal ta tilbake livet ditt og gjøre det til noe bra 😁

Er så stolt av deg for at du har holdt ut, nå (for en stund siden) har endelig dagen kommet og livet ditt står utenfor og venter på deg. Jeg håper du får en kjempebra fremtid fremover. 

Minn deg selv på at du er bra nok og at du er verdt så mye mer, du kan få til mye bra for deg selv. 

Det viktigste nå fremover er å ta vare på deg selv, ikke forhast deg med noe nytt forhold på en stund, for du bør leve livet ditt slik du vil ha det og kommer det noen inn som er verdt å bli, da vet du det. 

God, god klem ❤️❤️

Anonymkode: 8039e...e29

Hei ❤️

Ja, den kommer og går litt den ensomheten, men jeg er blitt flinkere til å se hva jeg har. Jeg har flere venner som fortsatt er der til tross for at jeg ikke har møtt de så mye de 5 siste årene. Jeg har tre stykker som alltid har vært der uansett hva. Jeg har familien min som alltid er der for meg. Så jeg er vel egentlig ikke ensom, jeg er bare ikke vant til å måtte kontakte noen for å ha noen å snakke med. 

Den sorgen var jeg ikke helt forberedt på nei, men det går bedre. Nå er han ikke helt ute av livet mitt enda heller, det tar visst litt tid. Har endel som må nøstes sammen før den tid, som hvor kattene skal bo og jeg har mye ting hos hans foreldre i Svergie osv. Jeg merker at jeg nå har overtaket i relasjonen, han er mye mer ydmyk. Kan være fordi jeg ikke lenger har følelser for han, det er helt dødt, kanskje han merker det. Så det går helt greit å ha en vennskapelig relasjon så lenge vi må. 

ikkesant! Pusse opp leiligheten står på planen til høsten, treninga er bedre enn noen gang og jeg har faktisk lært meg å trives i eget selskap 🥳  Det er deilig å ikke måtte ta hensyn lenger, særlig til en som ikke tar hensyn til meg! 

Lastet ned Tinder for å kanskje kunne få en ny flørt, men fant fort ut at jeg faktisk ikke vil ha noen i livet mitt enda. Jeg orker ikke forholde meg til det, også er jeg nok litt redd for å havne i samme smørja igjen. Jeg trenger nok å være alene og sortere tanker litt først. Dating er derfor lagt på hylla inntil videre!

Herregud så deilig det er å bo alene, gjøre som jeg vil og ikke tenke på om det ville irritert noen andre. Jeg gleder meg til fortsettelsen. 

Klem! 🥰

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

Slet dere med dårlig samvittighet etter bruddet? Nå er maktfordelingen snudd på hodet, han sliter skikkelig. Han klarer ikke skaffe seg nye relasjoner, sitter kun hjemme alene (sykemeldt) og kontakter meg ofte da han ikke har noen andre å snakke med. Han har ikke bil for øyeblikket da den er på reparasjon og bor et sted der det er vanskelig å være uten bil, så han får ikke. besøkt de få han har her heller. Føler liksom jeg må være der for han, men det krever også enormt mye da han har en tendens til å spille på samvittigheten min om jeg ikke har tid/mulighet til å hjelpe han med ting. Jeg vet jeg ikke må, men jeg klarer liksom ikke la han være helt alene heller. Virker som han prøver denne gangen, virkelig. Jeg har ingen følelser igjen for han, det har jeg ikke hatt på over et år. Føler avsky når han har prøvd seg lenge nå. Likevel synes jeg synd på han..

Anonymkode: b31a2...4dd