Gå til innhold

Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?


Trolltunge

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg hadde voldskartlegging på krisesenteret for to dager siden, og fikk en score som viste «alvorlig vold», det nesthøyeste nivået. Veldig rart. Jeg har liksom tenkt at dette ikke var så ille og at jeg tar på vei for bagateller. 

Nå sitter jeg og lurer på om jeg svarte feil. Kan jeg ha levd i så mange år med alvorlig vold? Jeg hater meg selv for at jeg ikke skjønte det før og for at jeg lot barna vokse opp i det. Jeg er en utrolig dårlig mamma. Jeg trodde jeg beskyttet dem og at de ikke merket noe, men det er nok ikke sant 😔

Anonymkode: e4ec6...506

Og du er IKKE en dårlig mamma ❤️ Det er jo HAN som skal ha skylden her, ikke du. Du prøvde å beskytte dem, det gjør deg til en god mamma. Du tok kontakt med krisesenteret, det gjør en god mamma. Du tar dette på alvor, det gjør en god mamma. 

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg hadde voldskartlegging på krisesenteret for to dager siden, og fikk en score som viste «alvorlig vold», det nesthøyeste nivået. Veldig rart. Jeg har liksom tenkt at dette ikke var så ille og at jeg tar på vei for bagateller. 

Nå sitter jeg og lurer på om jeg svarte feil. Kan jeg ha levd i så mange år med alvorlig vold? Jeg hater meg selv for at jeg ikke skjønte det før og for at jeg lot barna vokse opp i det. Jeg er en utrolig dårlig mamma. Jeg trodde jeg beskyttet dem og at de ikke merket noe, men det er nok ikke sant 😔

Anonymkode: e4ec6...506

Du er ikke en dårlig mamma! Du er en god mamma som tar med deg barna og forlater denne mannen. Du viser dine barn nå at slike ting skal man ikke finne seg i. Du er sterk ❤️

Du som oss har blitt manipulert, det er vanskelig å se når man er i det. Man vil veldig gjerne få det til å funke, og volden kommer snikende. Det er nesten umulig å se før man er fanget. De aller fleste av oss er i den tro at det vi opplevde ikke var så ille, men når man ser tilbake på det er det faktisk helt grusomt. 

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har du kommet deg vekk fra den som har gjort dere vondt? 

Ja, vi flyttet for en liten stund siden. 

Anonymkode: e4ec6...506

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja, vi flyttet for en liten stund siden. 

Anonymkode: e4ec6...506

Bare det er jo 🙌🙌🙌💪 Sterk mamma, fortsett sånn. Stå opp for deg selv. Dette klarer du 💜 

Er det noe spesielt du trenger hjelp til nå? Sortere tanker og følelser? Er bare å skrive så skal jeg svare deg hvis det er noe du lurer på, tenker på eller bare om du trenger å skrive ut følelsene dine. Det har hjulpet meg her i denne tråden 💜 

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Er det noe spesielt du trenger hjelp til nå? Sortere tanker og følelser?

Jeg vet ikke. Alt er kaos. Angst, glede, sorg, savn, sinne, bitterhet, skam, lettelse - på en gang. Jeg må tilgi meg selv, men jeg får det ikke til. 

Denne uka bestemte jeg meg for at hvis livet mitt er sånn om fem år, så avslutter jeg det. Jeg skrev det inn i kalenderen og alt, og det ga meg en følelse av kontroll over situasjonen. Samtidig tror jeg ikke at jeg kommer til å gjøre det - jeg har to jobber, gjør mitt beste for å spare penger og tar vare på ungene mine, har fått time på dps og går til samtaler på krisesenteret.  Jeg tenker på anmeldelse og har fortsatt ikke søkt barnebidrag - jeg tør ikke. Min mor synes jeg skal droppe samtalene på krisesenteret og politi og slutte å lage så mye styr og drama og heller tenke på ungene og at han er faren deres. Hun sier at jeg heller bør smile mer og bli mer utadvendt sånn at folk vil like meg bedre.

Jeg er ganske forvirret og kjenner på at dette er min feil og at det egentlig bare er jeg som lager drama.

Men hvorfor scoret jeg så høgt på vold da?

Anonymkode: e4ec6...506

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke. Alt er kaos. Angst, glede, sorg, savn, sinne, bitterhet, skam, lettelse - på en gang. Jeg må tilgi meg selv, men jeg får det ikke til. 

Denne uka bestemte jeg meg for at hvis livet mitt er sånn om fem år, så avslutter jeg det. Jeg skrev det inn i kalenderen og alt, og det ga meg en følelse av kontroll over situasjonen. Samtidig tror jeg ikke at jeg kommer til å gjøre det - jeg har to jobber, gjør mitt beste for å spare penger og tar vare på ungene mine, har fått time på dps og går til samtaler på krisesenteret.  Jeg tenker på anmeldelse og har fortsatt ikke søkt barnebidrag - jeg tør ikke. Min mor synes jeg skal droppe samtalene på krisesenteret og politi og slutte å lage så mye styr og drama og heller tenke på ungene og at han er faren deres. Hun sier at jeg heller bør smile mer og bli mer utadvendt sånn at folk vil like meg bedre.

Jeg er ganske forvirret og kjenner på at dette er min feil og at det egentlig bare er jeg som lager drama.

Men hvorfor scoret jeg så høgt på vold da?

Anonymkode: e4ec6...506

Oi, det var ikke noe særlig støtte å få fra henne. 

Jeg tenker.. Et skritt av gangen, pust med magen og ta dag for dag. Gjør de gode tingene du kan for barna dine daglig, ut på tur, leke, tegne, være kreativ og snakke fint og godt om dem. Gi dem masse kjærlighet og støtte, valider følelsene deres. 

Ta husarbeid grøft, ta det du orker og la resten være. Du skal ikke etterstrebe perfekt akkurat nå. 

Hvis han ønsker samvær eller ei med barna så skal dere uansett til mekling. Søk barnebidrag via nav, det er ikke ditt problem at han har oppført seg dyst, han skal fortsatt sørge for at barna sine skal få den økonomiske støtten de skal ha. Minimum kontakt med han, går det ikke å ha en dialog med han ang samvær og slikt så får dere ta alt via fvk og deretter får han gå til retten for å få samvær. Da har du ditt på det rene. 

Å anmelde kan være krevende, men vet du - det er jo helt riktig at han skal anmeldes for ulovlige ting. Kanskje saken blir henlagt, kanskje det blir sak osv, men det er likevel HANS feil at det har skjedd. Du legger bare ansvaret ditt der det hører hjemme - hos politiet. 

Kjempebra du har fått samtaler på krisesenteret og at du har søkt deg inn til dps. Det er klapp på skuldra, det er mye der som du kan få støtte til, alt kaoset du føler er rett og slett båndene dine til han som er sterke og egentlig ikke vil brytes. Det å erkjenne hva man har vært gjennom er en prosess og den prosessen må du la få plass. Du skal kjenne på sorg, savn, glede, lettelse osv, alt det der. Det er sånn hjernen din rydder opp i hva du har vært gjennom og er VIKTIG for å komme seg gjennom og videre. 

Og det med den planen, er vel ikke lov å skrive om på forumet her, men det er bare sånn følelsene dine føles AKKURAT NÅ. Gi det noen uker, mnd, år så kommer du deg videre. Du skal bare sørge for trygghet, stabilitet og ro rundt deg og barna nå. Det er pri nr 1. 

Når du begynner å komme deg ovenpå fra sjokket må du prøve å gjøre de små, gode tingene for deg selv. De små stundene som er helt dine, hvor du kan nyte øyeblikkene eller oppleve mestring osv. Det kommer. Det haster ikke akkurat nå. 

Det er mye kaos i begynnelsen. Og jeg synd du skal støtte deg på de som er profesjonelle og har erfaring. Nei, det er IKKE DU som lager drama. Du står opp for urett som har skjedd deg og barna. Ikke tvil på det du har opplevd. Det er DINE GRENSER som har blitt tråkket over, det er DITT LIV du tar kontroll over og det er DINE FØLELSER som er viktig her. 

Du er god, god klem 💜 heier på deg 💪🙌💜

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du er god, god klem 💜 heier på deg 💪🙌💜

Tusen takk. Jeg tror egentlig ingen liker meg eller heier på meg, men det var hyggelig skrevet av deg, uansett. 

Jeg synes jeg merker det alle steder jeg er, at jeg bare er plagsom og i veien. Når jeg snakker med politiet, med legen min, krisesenteret, familievernkontoret, kollegaene mine på jobb, egentlig også barna mine. Jeg vet ikke om det er reelt eller om det bare er det ødelagte meg-et som tolker, men hvis det er det siste, da har jeg kanskje tolket mishandlingen også feil? Eller at det var min skyld. 

Det går på repeat, masse tankesirkler som ikke gjør noe positivt. Men jeg kjenner iallfall at ingen bryr seg, de gjør jobben sin, og så vil de helst ha meg vekk. Og jeg er faktisk alene absolutt hele tiden, unntatt når jeg er på jobb. Jeg skulle ønske noen som kjente meg sendte meg en melding og spurte om jeg ville finne på noe eller hvordan jeg har det. Eventuelt bare en snap fra middagen deres eller en teit selfie med Pepsi-logo - bare hva som helst som viste at jeg betyr noe for noen. 

 

Anonymkode: e4ec6...506

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Tusen takk. Jeg tror egentlig ingen liker meg eller heier på meg, men det var hyggelig skrevet av deg, uansett. 

Jeg synes jeg merker det alle steder jeg er, at jeg bare er plagsom og i veien. Når jeg snakker med politiet, med legen min, krisesenteret, familievernkontoret, kollegaene mine på jobb, egentlig også barna mine. Jeg vet ikke om det er reelt eller om det bare er det ødelagte meg-et som tolker, men hvis det er det siste, da har jeg kanskje tolket mishandlingen også feil? Eller at det var min skyld. 

Det går på repeat, masse tankesirkler som ikke gjør noe positivt. Men jeg kjenner iallfall at ingen bryr seg, de gjør jobben sin, og så vil de helst ha meg vekk. Og jeg er faktisk alene absolutt hele tiden, unntatt når jeg er på jobb. Jeg skulle ønske noen som kjente meg sendte meg en melding og spurte om jeg ville finne på noe eller hvordan jeg har det. Eventuelt bare en snap fra middagen deres eller en teit selfie med Pepsi-logo - bare hva som helst som viste at jeg betyr noe for noen. 

 

Anonymkode: e4ec6...506

Er det vold eller ikke?

Det er også vanlig å føle tvil og usikkerhet om hva det egentlig er man blir utsatt for. For mange sitter det langt inne å bruke ordet vold om det de opplever. Det kan det være flere grunner til. Mange opplever at grensene for hva som er akseptabelt gradvis flyttes, og at det å oppleve voldelige handlinger til en viss grad blir normalt. Denne prosessen kalles normalisering. Kanskje er det først ved kontakt med hjelpeapparatet, eller i samtale med andre fortrolige, at den som er utsatt får hjelp til å se at det som foregår faktisk er vold.

For mange sitter det langt inne å bruke ordet vold om det de opplever.

En annen grunn til ikke å bruke ordet vold, er for å kunne forklare for seg selv hvorfor forholdet fortsetter. For «hvis det er vold, og jeg finner meg i det – hvem er jeg da?». Det kan være lettere å la være å tenke på det som vold.

At det er vanskelig å bruke ordet vold kan også handle om at begrepet vold ofte forbindes med noen få spesifikke handlinger med potensial for fysisk skade, som for eksempel slag og spark. Det finnes imidlertid en rekke ulike former for vold, som alle kan føre til reaksjoner og konsekvenser for den som blir utsatt.

Om man ikke erkjenner at det som foregår er vold, kan veien ut av den voldelige relasjonen bli lengre og vanskeligere. I tillegg er det ofte slik at det vi kjenner godt føles tryggere enn det ukjente, og veien ut av den voldelige relasjonen kan bli ekstra lang.

 

Utsnipp fra en artikkel. Det er normalt å føle tvil etter å ha vært gjennom en voldskartlegging. 

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Tusen takk. Jeg tror egentlig ingen liker meg eller heier på meg, men det var hyggelig skrevet av deg, uansett. 

Jeg synes jeg merker det alle steder jeg er, at jeg bare er plagsom og i veien. Når jeg snakker med politiet, med legen min, krisesenteret, familievernkontoret, kollegaene mine på jobb, egentlig også barna mine. Jeg vet ikke om det er reelt eller om det bare er det ødelagte meg-et som tolker, men hvis det er det siste, da har jeg kanskje tolket mishandlingen også feil? Eller at det var min skyld. 

Det går på repeat, masse tankesirkler som ikke gjør noe positivt. Men jeg kjenner iallfall at ingen bryr seg, de gjør jobben sin, og så vil de helst ha meg vekk. Og jeg er faktisk alene absolutt hele tiden, unntatt når jeg er på jobb. Jeg skulle ønske noen som kjente meg sendte meg en melding og spurte om jeg ville finne på noe eller hvordan jeg har det. Eventuelt bare en snap fra middagen deres eller en teit selfie med Pepsi-logo - bare hva som helst som viste at jeg betyr noe for noen. 

 

Anonymkode: e4ec6...506

Jeg heier på deg, jeg tror på deg og jeg er her. 

Det er ikke lett når alle følelsene flommer. En ting som hjelper er å skrive alt ned. Finn en tom bok der du skriver alle følelser og tanker. Ta en annen bok der du skriver planer og mål. Sett deg små mål og små planer for fremtiden. Bare det å ut og kjøpe en is eller sitte på en strand med barna kan være nok. Bare det å ta seg en varm dusj på 15 min kan være nok. 

Ta kontakt med de rundt deg, søk støtte fra dem. Du skal ikke skamme deg for det du har vært gjennom. Send en snap selv og skriv "jeg trenger å få noen hverdagssnap fremover, jeg har det tungt og trenger å se normal og fin hverdag." Ring dine nærmeste. 

Og ang moren din så ville jeg holdt lite kontakt med mindre hun støtter deg. Du må prøve å si fra, jeg trenger støtte fra deg. Jeg trenger ikke å høre at det jeg har opplevd ikke er virkeligheten for deg, det er det for meg. Det er en form for devaluering av deg det hun gjør når hun ikke støtter deg eller sier til deg at du er dramatisk. 

Du har nok piggene litt ute, for alt føles litt skummelt og fremmed og er årvåken og tar inn langt flere uttrykk. 

Jeg anbefaler deg å lese litt opp om vold i nære relasjoner. Stikk innom bloggen psykopati og kjærlighet eller psykopaten.info. Ikke fordi det er en psykopat du har vært ute for, men fordi det står mye bra i de bloggene. Økt kunnskap kan gi deg mer boost til å forstå hvordan din verden har vært. 

Øen deg på de støttesentrene du kan, fordi profesjonell hjelp er viktig i denne prosessen. NEI, DU ER IKKE I VEIEN! Dessverre er dette muligens et eller flere av traumene du har blitt påført som får deg til å føle det. Kan være symptom på ptsd. Det er så mye å skrive om alt mulig, bare vit at det du opplever er pga traumer, traumebånd, manipulering, devaluering du har opplevd. Du er ikke alene. Støtt deg opp med gode folk og støtteapparatet. 

Du klarer å stå i dette. Du stod opp for deg og barna 💜

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

 

Ta kontakt med de rundt deg, søk støtte fra dem. Du skal ikke skamme deg for det du har vært gjennom. Send en snap selv og skriv "jeg trenger å få noen hverdagssnap fremover, jeg har det tungt og trenger å se normal og fin hverdag." Ring dine nærmeste. 

Jeg har egentlig ingen. Jeg vokste opp med fysisk, psykisk og seksuell vold og gikk inn i et forhold med noe av det samme. Jeg mistet alle vennene mine - de bor helt andre steder i landet og vi har ingen kontakt. Da jeg vokste opp fikk jeg ikke lov til å ha venner, så det er uansett ikke voldsomme vennskap det var snakk om.

Alle i nettverket mitt vet hva jeg har gått gjennom, jeg har sagt til dem hva jeg har behov for. Det hjelper ikke. Jeg har ingen som bryr seg. 

Jeg har ptsd og KPTSD, men får bare stå i det og håpe det blir bedre etter hvert. Takk for deg og at du skriver til meg ♥️

 

Anonymkode: e4ec6...506

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har egentlig ingen. Jeg vokste opp med fysisk, psykisk og seksuell vold og gikk inn i et forhold med noe av det samme. Jeg mistet alle vennene mine - de bor helt andre steder i landet og vi har ingen kontakt. Da jeg vokste opp fikk jeg ikke lov til å ha venner, så det er uansett ikke voldsomme vennskap det var snakk om.

Alle i nettverket mitt vet hva jeg har gått gjennom, jeg har sagt til dem hva jeg har behov for. Det hjelper ikke. Jeg har ingen som bryr seg. 

Jeg har ptsd og KPTSD, men får bare stå i det og håpe det blir bedre etter hvert. Takk for deg og at du skriver til meg ♥️

 

Anonymkode: e4ec6...506

Okei, da skjønner jeg litt mer. Du har vokst opp uten gode bånd rundt deg, og da er det ikke rart det tærer på deg. Men, det som er så flott med livet er at det aldri er for sent å starte på nytt. Flytte en ny plass, skaffe nye, bedre venner. Få litt hjelp og støtte fra psykolog i hva gode relasjoner og forhold til venner og familie er. Og hvordan kan du overføre det til barna dine? Husk at de lærer av deg. 

Og så må du jobbe med å finne ut av deg selv, hvem er du, hva vil du med livet, hva drømmer du om, hva er oppnåelig? Du har barna dine, og de er det viktigste å ha gode bånd til. Hvordan skaper du det i hverdagen? Du må jobbe med grensene dine, og minne deg selv på ofte hvor mye du er verdt, for du er VERDIFULL for barna dine, de hadde ikke vært her hadde det ikke vært for deg, ikke sant? De trenger deg resten av livet og hvordan kan du vise de hvordan de skal behandlet? Ved å sørge for å ha gode bånd rundt deg, ved å vise de hva man skal tåle og hva man ikke skal tåle. 

Du har vært gjennom allerede et ganske så dritt liv for å si det mildt. Og nå skal resten av livet ditt ikke være dritt. Lev livet så godt du klarer. Les deg opp og oppbygg god kunnskap om relasjoner, jobb med selvet ditt, prøv så godt du kan å lære deg hva som trigger deg og hvordan du kan håndtere det. 

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei alle! Er veldig glad for tråden, og følger med, men er glad at andre også svarer, for jeg har ikke kapasitet til det nå. Har tidligere skrevet i tråden. Får som sagt hjelp av fvk, går veldig opp og ned. Gikk litt bra en ukes tid, da vi avtalte på fvk å ta de tyngre samtalene der, for er for vanskelig å ta de hjemme, er også avtalt at vi skal prøve å være for oss selv etter leggetid til ungene. Etter dette gikk det litt bedre, til plutselig han mener at han bare må lette hjerte sitt, og begynner å ta opp vanskelige ting, jeg blir stresset og prøver å komme meg unna situasjonen, prøver å ta pauseordet vi har avtalt og minner om avtalen fra fvk. Likevel fortsetter han å si ting han «bare må» si. Sier også at avtalen som vi har laget der kan vi glemme hvis vi vil og at han ikke klarer den. Han skal også «ta» meg hvis jeg høres sint ut eller oppgitt ut, føler han nesten prøver å vei det på meg som «se du kan bli sint du også» liksom... er jo ikke meg som hat gått for langt i diskusjoner før!?? I et normalt forhold kan jeg også få være frustrert og «heve stemmen», og han, for så vidt, men nå hat han skapt det utrygt. Siden han plutselig ikke ville følge avtalen mer, er stemningen igjen dårlig, vond uutholdelig, han svarer irritert på alt jeg sier eller gjør. Føles ut som periodene før vold tidligere... er enda noen dager til neste møte med fvk, føles som en evighet. Jeg føler jeg trenger hjelp fra eksperter på området, ikke fvk. Lurt på om jeg kanskje bør kontakte krisesenter igjen, for samtaler eller noe... beklager langt innlegg, men må få det ut! Takk

Anonymkode: 067f6...81f

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir utsatt for psykisk vold nesten daglig. Samboer er psykisk syk uten innsikt. Paranoid, vrangforestillinger, urimelige beskyldninger, konstant kritikk og stygge ord, aldri noe hyggelig å si, lar meg aldri være alene...

Jeg vil ut, leve et normalt liv, leve og le, kose meg med barnet mitt. Barnet som knytter oss sammen for livet. Er det mulig å bli fri? Få omsorgen alene? Slippe å forholde meg til han? Slippe at barnet etter hvert skal oppleve de samme sidene som meg? Han er liten enda, men vil snart skjønne. Jeg vil ikke at han skal vokse opp og tro det er normalt og greit at pappa kaller mamma hore. At han snakker om at folk burde vært drept. At han stadig er svart i blikket. Men hva gjør jeg? Hvordan beskytte barnet om jeg må sende han på samvær? Å selv måtte holde meg helt unna?

Anonymkode: 89845...aa7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg blir utsatt for psykisk vold nesten daglig. Samboer er psykisk syk uten innsikt. Paranoid, vrangforestillinger, urimelige beskyldninger, konstant kritikk og stygge ord, aldri noe hyggelig å si, lar meg aldri være alene...

Jeg vil ut, leve et normalt liv, leve og le, kose meg med barnet mitt. Barnet som knytter oss sammen for livet. Er det mulig å bli fri? Få omsorgen alene? Slippe å forholde meg til han? Slippe at barnet etter hvert skal oppleve de samme sidene som meg? Han er liten enda, men vil snart skjønne. Jeg vil ikke at han skal vokse opp og tro det er normalt og greit at pappa kaller mamma hore. At han snakker om at folk burde vært drept. At han stadig er svart i blikket. Men hva gjør jeg? Hvordan beskytte barnet om jeg må sende han på samvær? Å selv måtte holde meg helt unna?

Anonymkode: 89845...aa7

Overfor andre framstår han ofte som veldig hyggelig og hjelpsom. Bare de som har kjent han lenge har sett den andre siden. Ingen har sett så mye som meg. Han kan prate med venner i telefonen og være SÅ blid og hyggelig, og slår helt om så snart han har lagt på røret. Vi kan være på besøk og han er SÅ hyggelig, og slår om så snart vi er i bilen hjem.

Han vekker meg på natta og kommer med de villeste beskyldninger, selv om han VET jeg er utslitt av søvnmangel. Han hakker konstant. Og jeg får aldri fri. Han ødelegger livet mitt fullstendig. Det har pågått så lenge. Er redd jeg vil bli alvorlig deprimert...

Anonymkode: 89845...aa7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei alle! Er veldig glad for tråden, og følger med, men er glad at andre også svarer, for jeg har ikke kapasitet til det nå. Har tidligere skrevet i tråden. Får som sagt hjelp av fvk, går veldig opp og ned. Gikk litt bra en ukes tid, da vi avtalte på fvk å ta de tyngre samtalene der, for er for vanskelig å ta de hjemme, er også avtalt at vi skal prøve å være for oss selv etter leggetid til ungene. Etter dette gikk det litt bedre, til plutselig han mener at han bare må lette hjerte sitt, og begynner å ta opp vanskelige ting, jeg blir stresset og prøver å komme meg unna situasjonen, prøver å ta pauseordet vi har avtalt og minner om avtalen fra fvk. Likevel fortsetter han å si ting han «bare må» si. Sier også at avtalen som vi har laget der kan vi glemme hvis vi vil og at han ikke klarer den. Han skal også «ta» meg hvis jeg høres sint ut eller oppgitt ut, føler han nesten prøver å vei det på meg som «se du kan bli sint du også» liksom... er jo ikke meg som hat gått for langt i diskusjoner før!?? I et normalt forhold kan jeg også få være frustrert og «heve stemmen», og han, for så vidt, men nå hat han skapt det utrygt. Siden han plutselig ikke ville følge avtalen mer, er stemningen igjen dårlig, vond uutholdelig, han svarer irritert på alt jeg sier eller gjør. Føles ut som periodene før vold tidligere... er enda noen dager til neste møte med fvk, føles som en evighet. Jeg føler jeg trenger hjelp fra eksperter på området, ikke fvk. Lurt på om jeg kanskje bør kontakte krisesenter igjen, for samtaler eller noe... beklager langt innlegg, men må få det ut! Takk

Anonymkode: 067f6...81f

Det er lov å bli sint og heve stemmen hvis grensene dine er tråkket over. Det som ikke er greit er å true, krenke osv. 

Kontakt fvk og fortell om situasjonen, da er de forberedt før neste samtale. Å ikke holde en viktig avtale er nok et tillitsbrudd så er ikke rart du reagerer. Du lever i konstant alarmeberedskap og har ikke da mulighet for å hente deg inn. 

Kontakt krisesenteret og snakk med dem, de har jo god kunnskap om hva som kan hjelpe og hva du kan gjøre videre. Jeg håper du finner ut av hvordan du kan takle dette videre. Det er ikke godt for deg å leve i konstant alarmeberedskap.. 

God klem 💜

Anonymkode: 8039e...e29

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg blir utsatt for psykisk vold nesten daglig. Samboer er psykisk syk uten innsikt. Paranoid, vrangforestillinger, urimelige beskyldninger, konstant kritikk og stygge ord, aldri noe hyggelig å si, lar meg aldri være alene...

Jeg vil ut, leve et normalt liv, leve og le, kose meg med barnet mitt. Barnet som knytter oss sammen for livet. Er det mulig å bli fri? Få omsorgen alene? Slippe å forholde meg til han? Slippe at barnet etter hvert skal oppleve de samme sidene som meg? Han er liten enda, men vil snart skjønne. Jeg vil ikke at han skal vokse opp og tro det er normalt og greit at pappa kaller mamma hore. At han snakker om at folk burde vært drept. At han stadig er svart i blikket. Men hva gjør jeg? Hvordan beskytte barnet om jeg må sende han på samvær? Å selv måtte holde meg helt unna?

Anonymkode: 89845...aa7

 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Overfor andre framstår han ofte som veldig hyggelig og hjelpsom. Bare de som har kjent han lenge har sett den andre siden. Ingen har sett så mye som meg. Han kan prate med venner i telefonen og være SÅ blid og hyggelig, og slår helt om så snart han har lagt på røret. Vi kan være på besøk og han er SÅ hyggelig, og slår om så snart vi er i bilen hjem.

Han vekker meg på natta og kommer med de villeste beskyldninger, selv om han VET jeg er utslitt av søvnmangel. Han hakker konstant. Og jeg får aldri fri. Han ødelegger livet mitt fullstendig. Det har pågått så lenge. Er redd jeg vil bli alvorlig deprimert...

Anonymkode: 89845...aa7

Bevis, bevis, bevis er det som hjelper i sånne saker. Ta vare på alt av sms, ta opp "tilfeldige" filmer eller lydopptak der du selv er en del av samtalen. Ha et nettverk rundt deg. 

Blir det for ille så kan du kontakte krisesenter, ta med barnet deres dit og få hjelp en periode. Få mulighet til å få hjelp, snakke med noen som har kunnskap om dette. 

Ved barnefordeling så ikke godta avtale på fvk. Dra dit til mekling, men ikke skriv under en avtale på hvordan det skal bli. Dere må ta det via retten. 

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Overfor andre framstår han ofte som veldig hyggelig og hjelpsom. Bare de som har kjent han lenge har sett den andre siden. Ingen har sett så mye som meg. Han kan prate med venner i telefonen og være SÅ blid og hyggelig, og slår helt om så snart han har lagt på røret. Vi kan være på besøk og han er SÅ hyggelig, og slår om så snart vi er i bilen hjem.

Han vekker meg på natta og kommer med de villeste beskyldninger, selv om han VET jeg er utslitt av søvnmangel. Han hakker konstant. Og jeg får aldri fri. Han ødelegger livet mitt fullstendig. Det har pågått så lenge. Er redd jeg vil bli alvorlig deprimert...

Anonymkode: 89845...aa7

Jeg tror ikke min eks er så gale som din (se! Jeg forsvarer han fortsatt!! 🙈)

Jeg var alltid så glad når vi skulle ha gjester. For da var han i godt humør. Han var det ofte ellers også, men det var så ustabilt. Når vi hadde besøk, så kunne jeg slappe av og ikke være redd for at han plutselig skulle snu om. Med én gang gjestene gikk, så kom steinansiktet! Forhåpentligvis gikk han på trening. Men av og til var det kjeft å få for et eller annet han hadde "spart opp" inni seg. Eller så var han bare stille. Eller så gamet han og eksploderte når han tapte. Jeg fikk ikke lov til å lukke døren til gamingrommet på forhånd, for han nektet for at han hadde disse utbruddene.

Nattlige krangler hadde vi også. Jeg sto opp 2 timer før han pga at jeg begynte før han på jobb, hadde lenger reisevei og skulle ta meg av ungene. Dermed ble det også mindre søvn på meg. Så disse kranglene passet bedre for han enn meg. Det kunne være at han fikk for lite sex og klaging på hvor uperfekt jeg var i forhold til hans idealer. Eneste måten å ende kranglene på, var å late som jeg ble kåt, å ha sex. Da la han seg til å sove. I ettertid tenker jeg at det kanskje var målet hans.

(ikke rart jeg ikke orket sex mer enn 2-4 ganger i uken med så lite søvn og så mye kjeft og så skeiv fordeling med husarbeide, matlaging og unger, men han tjente bedre, så jeg kunne jo bare se hvor langt jeg kom på min lønning alene. Med det huset og de to bilene vi hadde, så hadde han jo rett. Hadde jeg derimot tatt de valgene selv uten han, så hadde jeg klart meg utmerket. Og det gjør jeg nå etter bruddet 50/50, uten barnebidrag og noe form for stønader. Kun barnetrygd og lønning)

Anonymkode: 390af...692

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

Bevis, bevis, bevis er det som hjelper i sånne saker. Ta vare på alt av sms, ta opp "tilfeldige" filmer eller lydopptak der du selv er en del av samtalen. Ha et nettverk rundt deg. 

Blir det for ille så kan du kontakte krisesenter, ta med barnet deres dit og få hjelp en periode. Få mulighet til å få hjelp, snakke med noen som har kunnskap om dette. 

Ved barnefordeling så ikke godta avtale på fvk. Dra dit til mekling, men ikke skriv under en avtale på hvordan det skal bli. Dere må ta det via retten. 

Anonymkode: 8039e...e29

Er det ikke veldig dyrt å ta det via retten? Er det mulig å få økonomisk støtte til det?

Anonymkode: 89845...aa7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første gang jeg skriver i denne tråden… Men jeg finner på en måte trøst i at vi er fler… At jeg ikke er alene…. Jeg er så fryktelig sliten av det livet her…. Alle humørsvigningene… Fra en smilende mann til en som er dritsur å ikke sier et ord. 
 

Nå er det ferie… 2 uker med barn… Å dagen startet med en heftig diskusjon. Endte med at jeg sa vi ikke kunne bo sammen lenger. Jeg klarer ikke mer 😔 I 2 1/2 år har jeg biti tenna sammen. Men det går ikke lenger. Jeg klikker for hver minste antydning til dårlig humør eller dårlig svar fra han. Føler jeg at han svarer meg surt svarer jeg ti ganger værre tilbake! 
 

Dette resulterer i dårlig stemning HVER ENESTE dag… 😔 Jeg orker virkelig ikke mer 😔

Anonymkode: 9b7a3...885

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et lite håp igjen, mulig han får et hus med innflytt 15.07 🤞🏻
Da er det bare en helg igjen! Åh som jeg gleder meg!

Har «måttet» henge sammen denne helgen, da alle mine venner er på ferie er det ingen steder å dra.. Vi var på stranda og kamp i går, forsåvidt hyggelig, helt til vi skal hjem. Da rakk vi ikke toget, da han var veldig full. Da jeg ba han om å ta seg litt sammen så vi kunne rekke neste buss gikk det i svart for han. Han var sur resten av kvelden. Han hadde jo planlagt at vi skulle ha sex og det var grunnen til at han skulle hjem, når jeg da ødela kvelden og det ikke ble sex klikket det for han. Jeg var ikke en del av denne planen om sex, men det er jo vanlig.. i dag er han glad igjen. 

Gleder meg til å få tilbake livet mitt snart. Jeg er helt utslitt..

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...