Gå til innhold

Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?


Trolltunge

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det går greit, for meg føles det utrolig nok ikke så ille. Jeg har vært med på verre enn dette, og er på en syk måte vandt til det.. Jeg dro når jeg skjønte han ikke kom til å gi seg, gikk i butikken og tok en lang omvei hjem så jeg var sikker på at han hadde dratt på jobb når jeg kom hjem. 

Han er heldigvis normal igjen i dag, selvom det er sært også. Normale han synes jeg på en måte synd på, til tross for at jeg vet at det egentlig er meg det er synd på. Han er et barn på mange måter, trenger oppmerksomhet, klarer ikke å forstå at han ikke skal snakke til meg når jeg leser på studier eller jobber og lager seg ikke mat når han er alene hjemme. Han kan ikke kjede seg, og har omtrent bare meg da han ikke orker å holde liv i vennskap. Så han får meg til å føle at han ikke klarer seg alene, uten at det egentlig bør være mitt problem. Uansett så skjønner han heldigvis fortsatt at han må flytte. Jeg har ingen energi igjen, orker ikke mer.. Han sier han ser han er problemet, men mener fortsatt at jeg skulle ha hjulpet han slik at han ikke hadde vært aggressiv. Jeg er iallefall helt sikker på at vi ikke kan bo sammen mer, jeg kommer aldri til å bli lykkelig om jeg skal være med han. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Men jeg tenker likevel litt høyt her. Du har tidligere sagt at du kan trekke deg tilbake til dine foreldre, du har 2 venninner og 1 kompis som kan hjelpe deg, mulig han òg kan ende opp hos kameraten. 

Så.. For å gå "fortgang" så hadde jeg invitert de 3 vennene deres pluss dine foreldre. Alle hjelper å pakke han ut, for nå er det nok. Si at det ikke er sure miner, men du orker rett og slett ikke mer. Og hører han ikke så sier du at du står klar med en anmeldelse til politiet hvis han fortsetter med tullet sitt. Alle hjelper deg å pakke han ut, han og kompisen får kjøre til hans sted og slenge av ting og hente. At dere er med og pakker, for å hindre at han tar med seg dine ting, du har flere trygge personer sammen med deg og de blir der til ALLE tingene er hentet. 

Er annet alternativ (men du sier at det eskalerer hvis politiet er tilstede eller når du har kontaktet de..) er å dra på krisesenter, få besøks-og kontaktforbud mot han (at han får ikke lov å oppholde seg på bopel - politiet tar nøkkelen hans). Da får du assistanse av 1 eller 2 krisesenter-personell/politi når han skal hente tingene sine. Og så blir du en stund på krisesenteret til situasjonen har roet seg før du flytter hjem, evt har ei venninne boende hos deg en stund, evt bor hos foreldrene dine en stund. Du kan og bli tilbudt voldsalarm eller han kan få omvendt voldsalarm. Bytte lås og skaffe sikkerherslenke. Kamera ute så du kan se (og evt skaffe bevis) om han bryter besøks/kontaktforbudet. Nav kan da mest sannsynlig skaffe et botilbud til han med mindre han kan bo hos kameraten. 

Jeg vet det føles inngripende og lite nødvendig og at du "klarer å stå i det" . Jeg ønsker bare at du skal vurdere det én gang til hvis han truer deg/krangler med deg/bryter deg ned igjen. Fordi du har vært gjennom nok nå. 

Jeg ønsker bare ikke at du skal bli mer nedbrutt, mer sliten og energiløs og oppleve så mye mer vondt. Du må få hjelp til å klare å leve livet videre og få et godt og lykkelig liv. Og det er mange muligheter for deg ved å ta grep også. Det er ingen som burde utsettes for slikt. Jeg vet det er vanskelig å stå og vurdere en slik avgjørelse, jeg bare vet også at vold kan eskalere ved brudd og spesielt ved utflytting og ønsker deg bare vel. Iallefall vurder muligheten hvis han blir mer intens. 

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (På 20.5.2021 den 12.28):

😔😔 Huff.. Når man er såpass vant at man "tåler det" sier jo det sitt.. Tenker masse på deg, håper det snart er en ende på lidelsen av å bo med han der.

Ja, rart med det der. Å synes synd på de når de klarer å "oppføre" seg. Huff, ja kjenner igjen den der om at han ikke "forstår" og er som et barn når det er andre ting som bør prioriteres. 

Er det ingen vei du kan dra for å hente deg inn litt? Syns det er så tragisk å ikke kunne kaste han ut, pga boforhold osv. Og skjønner jo hvorfor, for det blir kanskje enklere å forholde seg til han i ettertid. Bare syns det er vondt å ikke kunne bidra med noe hjelp for deg, for å få fortgang i sakene. 

God styrkeklem ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

 

AnonymBruker skrev (På 20.5.2021 den 13.07):

Men jeg tenker likevel litt høyt her. Du har tidligere sagt at du kan trekke deg tilbake til dine foreldre, du har 2 venninner og 1 kompis som kan hjelpe deg, mulig han òg kan ende opp hos kameraten. 

Så.. For å gå "fortgang" så hadde jeg invitert de 3 vennene deres pluss dine foreldre. Alle hjelper å pakke han ut, for nå er det nok. Si at det ikke er sure miner, men du orker rett og slett ikke mer. Og hører han ikke så sier du at du står klar med en anmeldelse til politiet hvis han fortsetter med tullet sitt. Alle hjelper deg å pakke han ut, han og kompisen får kjøre til hans sted og slenge av ting og hente. At dere er med og pakker, for å hindre at han tar med seg dine ting, du har flere trygge personer sammen med deg og de blir der til ALLE tingene er hentet. 

Er annet alternativ (men du sier at det eskalerer hvis politiet er tilstede eller når du har kontaktet de..) er å dra på krisesenter, få besøks-og kontaktforbud mot han (at han får ikke lov å oppholde seg på bopel - politiet tar nøkkelen hans). Da får du assistanse av 1 eller 2 krisesenter-personell/politi når han skal hente tingene sine. Og så blir du en stund på krisesenteret til situasjonen har roet seg før du flytter hjem, evt har ei venninne boende hos deg en stund, evt bor hos foreldrene dine en stund. Du kan og bli tilbudt voldsalarm eller han kan få omvendt voldsalarm. Bytte lås og skaffe sikkerherslenke. Kamera ute så du kan se (og evt skaffe bevis) om han bryter besøks/kontaktforbudet. Nav kan da mest sannsynlig skaffe et botilbud til han med mindre han kan bo hos kameraten. 

Jeg vet det føles inngripende og lite nødvendig og at du "klarer å stå i det" . Jeg ønsker bare at du skal vurdere det én gang til hvis han truer deg/krangler med deg/bryter deg ned igjen. Fordi du har vært gjennom nok nå. 

Jeg ønsker bare ikke at du skal bli mer nedbrutt, mer sliten og energiløs og oppleve så mye mer vondt. Du må få hjelp til å klare å leve livet videre og få et godt og lykkelig liv. Og det er mange muligheter for deg ved å ta grep også. Det er ingen som burde utsettes for slikt. Jeg vet det er vanskelig å stå og vurdere en slik avgjørelse, jeg bare vet også at vold kan eskalere ved brudd og spesielt ved utflytting og ønsker deg bare vel. Iallefall vurder muligheten hvis han blir mer intens. 

Anonymkode: 8039e...e29

Tusen takk for all omtanke 🥰

Jeg ser hvorfor du foreslår å kaste han ut, og det hadde jo vært det aller beste om jeg hadde gjort det. Er bare så redd for hvordan det blir videre om jeg ikke "holder ut" til han flytter. Nå er ting veldig normalt, men denne gangen kjenner jeg virkelig at jeg vil ha han ut, til forandring fra andre ganger når han har roet seg. Jeg har det best når jeg er uten han, er lykkeligere når jeg går til butikken enn når jeg sitter hjemme. Koser meg virkelig i kveldsukene hans. Ellers er det som å bo i et kollektiv med en du ikke liker så godt, eller har mye til felles med. Og det går helt fint, selvom det er litt slitsomt. Uansett om han kommer til å reagere på en utkastelse eller ikke (jeg vet ikke hva som bare er ord og hva som er alvor), så vet jeg at jeg uansett kommer til å være redd for at han skal reagere lenge etter en utkastelse. Det orker jeg ikke, da er det bedre å "late" som at vi er venner. Når vi snakker sier jeg at jeg ikke vet helt hva jeg vil, men at vi ikke kan bo sammen eller være kjærester akkurat nå. Han ser faktisk på hus han kan leie nå 👏 Tror han er lei også, særlig når sexen uteblir 🙄

Han er ikke akkurat den mest fristende fyren å ha en fremtid med for tiden uansett. Da kryptovalutaen har falt har han nå kjøpt en hel hau på kreditt 🙄 Altså.. igjen en rask måte og bli rik, noe han har feilet med flere ganger tidligere før han møtte meg, og kan gjøre igjen nå når jeg ikke stopper han.

Et annet problem nå er at jeg ikke får meg til å si til mamma at det er over. Vi skal ut å spise nå som alt endelig åpner her, min mor, far, bror, dama hans og jeg og min samboer. Jeg vil jo ikke ha med han sånn egentlig, men får meg ikke til å snakke med mamma. De har vært blandet inn i dette før, og klarer liksom ikke blande de inn uten at det er endelig denne gangen.. Tenker at jeg gir meg selv litt tid, er et par uker igjen til middagen og psyken er liksom ikke helt med på å snakke med "alle" om dette enda. Har ei venninne som vet akkurat hva jeg står i nå, som jeg ringer hver gang jeg trenger å snakke med noen. To venninner som vet fra før dette at jeg uansett hadde planer om forlate han denne sommeren, ene skulle jeg møtt denne helga, men hun kunne ikke likevel, så får ta det når vi møtes igjen. 

Ellers er jeg veldig fornøyd, klart å få meg jobb i et veldig presset jobbmarked, ting åpner igjen, kan snart trene igjen, snart har jeg leiligheten for meg selv og jeg har begynt å få kontakt med gamle venner igjen. Er utrolig flink til å fokusere på det positive, og kan godt føle meg lykkelig til tross for omstendighetene 🙂

Så nå gleder jeg meg virkelig til en sommer uten han, med mindre korona 😀 Er faktisk veldig stolt over å ha klart å holde på bruddet denne gangen, til tross for at han ikke har gjort det enkelt. Nå virker det som han har innsett at han ikke klarer å bryte meg ned til jeg tar han tilbake igjen!

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han skal på visning på et hus han gjerne vil ha i morgen, innflytt allerede 1 juni 👏🏼 Om det går i orden skal jeg få ringt mamma og fortalt også, så er jeg helt fri!

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Han skal på visning på et hus han gjerne vil ha i morgen, innflytt allerede 1 juni 👏🏼 Om det går i orden skal jeg få ringt mamma og fortalt også, så er jeg helt fri!

Anonymkode: b31a2...4dd

Å herregud krysser fingrene 🤞🤞🤞🤞👏👏👏

Godt å lese oppdatering fra deg igjen ☺️

Joda, den forstår jeg så godt. Er noe flaut og skamfullt ved det når det tidligere har vært problemer i forholdet også blir man... Håper alt går bra nå. At han får leiligheten, begynner å pakke og kommer seg ut 👏👏👏👏

Godt å høre du isåfall skal ringe din mor. Det hjelper å kunne fortelle ting, å ikke holde alt for seg selv ☺️

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at tråden lever et eget liv, rekker ikke lese alt. Jeg lurer litt på om andre sliter med å si nei!? Eller å føle på dårlig samvittighet når en må si nei? Vi er i en prosess der vi får hjelp, og jeg selv går til egen terapeut for å bli trygg i meg selv, men likevel er det så vanskelig når han mener jeg gjør noe for dårlig?! Slik som denne helgen ville han se fotball, det var en viktig kamp (noe det ofte er for såvidt) og kampen kunne ikke sees på tv. Vi hadde også to barn hjemme som da ikke kunne se barne-TV på vanlig tv, og som var litt trøtte. Likevel blir han sint for han vil at jeg skal undersøke hvor han kan se kampen, og han mener at jeg brukte for kort tid? Jeg brukte ikke lang tid, men følte det ikke var mer år gjøre når jeg så at jeg ikke kunne se via vanlig sumo abonnement. Sjekket også andre strømmetjenester. Da var jeg så “halvhjertet”,  og så “typisk” meg å gjøre ting sånn, og når jeg svarer at det er det beste jeg kan gjøre blir han snurt og sier at han ikke har tid til p gjøre det. Min hjerne sier jo at; det er ikke mitt ansvar å løse dette for han. Han burde heller ha brukt bedre tid på å sette seg inn selv for hvor en slik kamp kan sees. Og at selv om jeg sjekket i kort tid, sjekket jeg godt nok, for jeg måtte også trøste litt slitne barn. Mens angsten gir meg dårlig samvittighet, og jeg han en «styggen på ryggen» som sier med en stemme at «ja, det er kanskje litt typisk meg å ikke klare dette, eller ikke legge sjela i slike ting”. Angsten forteller meg også at dette er en eventuelt truende situasjon , der jeg ved feil svar kan få konsekvenser. Jeg ønsker å stå opp for meg selv, ikke være en nikkedukke som legger til rette alt lenger, han kaller meg kald, jeg føler jeg faktisk bare prøver å være en som ikke ofrer hele seg selv lenger. Det ble heldigvis ikke vold, og jeg sa at dersom ikke jeg lette bra nok, fikk han faktisk finne ut av det selv. Men usikkerheten om dette faktisk var bitch gjort av meg eller ikke gnager, selv om jeg for han virker  «kald». Vet ikke om noen kjenner seg igjen? Vi får hjelp for hele familien nå, både sinnemestring, familievern og egen terapi for meg. Men for at dette skal funke MÅ jeg kunne si nei til selv enkle ting..... eller? 

Anonymkode: 067f6...81f

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men for at dette skal funke MÅ jeg kunne si nei til selv enkle ting..... eller? 

Ja. Jeg synes egentlig ikke dette høres så bra ut for deg. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ser at tråden lever et eget liv, rekker ikke lese alt. Jeg lurer litt på om andre sliter med å si nei!? Eller å føle på dårlig samvittighet når en må si nei? Vi er i en prosess der vi får hjelp, og jeg selv går til egen terapeut for å bli trygg i meg selv, men likevel er det så vanskelig når han mener jeg gjør noe for dårlig?! Slik som denne helgen ville han se fotball, det var en viktig kamp (noe det ofte er for såvidt) og kampen kunne ikke sees på tv. Vi hadde også to barn hjemme som da ikke kunne se barne-TV på vanlig tv, og som var litt trøtte. Likevel blir han sint for han vil at jeg skal undersøke hvor han kan se kampen, og han mener at jeg brukte for kort tid? Jeg brukte ikke lang tid, men følte det ikke var mer år gjøre når jeg så at jeg ikke kunne se via vanlig sumo abonnement. Sjekket også andre strømmetjenester. Da var jeg så “halvhjertet”,  og så “typisk” meg å gjøre ting sånn, og når jeg svarer at det er det beste jeg kan gjøre blir han snurt og sier at han ikke har tid til p gjøre det. Min hjerne sier jo at; det er ikke mitt ansvar å løse dette for han. Han burde heller ha brukt bedre tid på å sette seg inn selv for hvor en slik kamp kan sees. Og at selv om jeg sjekket i kort tid, sjekket jeg godt nok, for jeg måtte også trøste litt slitne barn. Mens angsten gir meg dårlig samvittighet, og jeg han en «styggen på ryggen» som sier med en stemme at «ja, det er kanskje litt typisk meg å ikke klare dette, eller ikke legge sjela i slike ting”. Angsten forteller meg også at dette er en eventuelt truende situasjon , der jeg ved feil svar kan få konsekvenser. Jeg ønsker å stå opp for meg selv, ikke være en nikkedukke som legger til rette alt lenger, han kaller meg kald, jeg føler jeg faktisk bare prøver å være en som ikke ofrer hele seg selv lenger. Det ble heldigvis ikke vold, og jeg sa at dersom ikke jeg lette bra nok, fikk han faktisk finne ut av det selv. Men usikkerheten om dette faktisk var bitch gjort av meg eller ikke gnager, selv om jeg for han virker  «kald». Vet ikke om noen kjenner seg igjen? Vi får hjelp for hele familien nå, både sinnemestring, familievern og egen terapi for meg. Men for at dette skal funke MÅ jeg kunne si nei til selv enkle ting..... eller? 

Anonymkode: 067f6...81f

Er det ditt ansvar? Ville du krevd det av noen? Jeg ville ikke, i allefall... Det er ikke greit. Du kommer ikke til å bli 'frisk' fra angst og negative følelser knyttet til deg selv om du ikke blir kvitt den som trigger det ❤️

Anonymkode: 42969...12f

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ser at tråden lever et eget liv, rekker ikke lese alt. Jeg lurer litt på om andre sliter med å si nei!? Eller å føle på dårlig samvittighet når en må si nei? Vi er i en prosess der vi får hjelp, og jeg selv går til egen terapeut for å bli trygg i meg selv, men likevel er det så vanskelig når han mener jeg gjør noe for dårlig?! Slik som denne helgen ville han se fotball, det var en viktig kamp (noe det ofte er for såvidt) og kampen kunne ikke sees på tv. Vi hadde også to barn hjemme som da ikke kunne se barne-TV på vanlig tv, og som var litt trøtte. Likevel blir han sint for han vil at jeg skal undersøke hvor han kan se kampen, og han mener at jeg brukte for kort tid? Jeg brukte ikke lang tid, men følte det ikke var mer år gjøre når jeg så at jeg ikke kunne se via vanlig sumo abonnement. Sjekket også andre strømmetjenester. Da var jeg så “halvhjertet”,  og så “typisk” meg å gjøre ting sånn, og når jeg svarer at det er det beste jeg kan gjøre blir han snurt og sier at han ikke har tid til p gjøre det. Min hjerne sier jo at; det er ikke mitt ansvar å løse dette for han. Han burde heller ha brukt bedre tid på å sette seg inn selv for hvor en slik kamp kan sees. Og at selv om jeg sjekket i kort tid, sjekket jeg godt nok, for jeg måtte også trøste litt slitne barn. Mens angsten gir meg dårlig samvittighet, og jeg han en «styggen på ryggen» som sier med en stemme at «ja, det er kanskje litt typisk meg å ikke klare dette, eller ikke legge sjela i slike ting”. Angsten forteller meg også at dette er en eventuelt truende situasjon , der jeg ved feil svar kan få konsekvenser. Jeg ønsker å stå opp for meg selv, ikke være en nikkedukke som legger til rette alt lenger, han kaller meg kald, jeg føler jeg faktisk bare prøver å være en som ikke ofrer hele seg selv lenger. Det ble heldigvis ikke vold, og jeg sa at dersom ikke jeg lette bra nok, fikk han faktisk finne ut av det selv. Men usikkerheten om dette faktisk var bitch gjort av meg eller ikke gnager, selv om jeg for han virker  «kald». Vet ikke om noen kjenner seg igjen? Vi får hjelp for hele familien nå, både sinnemestring, familievern og egen terapi for meg. Men for at dette skal funke MÅ jeg kunne si nei til selv enkle ting..... eller? 

Anonymkode: 067f6...81f

Kjenner meg veldig igjen, litt som at man behandler han som et barn. Både det å ikke si nei for at han ikke skal bli sur, men også (for min del iallefall) for å hjelpe han da han ikke klarer så mye selv. Mulig han gjør seg hjelpesløs for at jeg skal ordne ting, men likevel. Jeg har faktisk ved flere anledninger oppgradert min sumo så han skal få se en kamp.. Gjort ting på hans måte fordi jeg ikke orker kommentarer. Gått endel ned i vekt da han «var overrasket over at han kunne tenne på ei som så ut som meg», hans ord (var ikke engang overvektig). Lager opp middager til han om han skal være alene hjemme en helg, for et ørlite håp om at han kommer til å spise slik at jeg slipper en hangry fyr når jeg kommer hjem. Rydder og vaske før og etter han har besøk 

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kjenner meg veldig igjen, litt som at man behandler han som et barn. Både det å ikke si nei for at han ikke skal bli sur, men også (for min del iallefall) for å hjelpe han da han ikke klarer så mye selv. Mulig han gjør seg hjelpesløs for at jeg skal ordne ting, men likevel. Jeg har faktisk ved flere anledninger oppgradert min sumo så han skal få se en kamp.. Gjort ting på hans måte fordi jeg ikke orker kommentarer. Gått endel ned i vekt da han «var overrasket over at han kunne tenne på ei som så ut som meg», hans ord (var ikke engang overvektig). Lager opp middager til han om han skal være alene hjemme en helg, for et ørlite håp om at han kommer til å spise slik at jeg slipper en hangry fyr når jeg kommer hjem. Rydder og vaske før og etter han har besøk 

Anonymkode: b31a2...4dd

Kom nær send her.. men ja. Jeg har nok underbevisst hatt angst for hva som skal skje, eller enda verre at han ikke skal like meg. Så ja, her kjenner jeg meg igjen veldig. 

Det blir ikke bedre før du står opp for deg selv. Si nei, be han sjekke hvor kampen går selv, han er en voksen mann og klarer det helt fint selv. 

Jeg sto til slutt opp for meg selv, det taklet han ikke. Det fikk meg til å innse at det helt klart ikke var meg, men han som var urimelig og at jeg aldri kommer til å få en plass i dette forholdet. Derfor er jeg på vei ut, selvom det er sykt hardt det også.

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ser at tråden lever et eget liv, rekker ikke lese alt. Jeg lurer litt på om andre sliter med å si nei!? Eller å føle på dårlig samvittighet når en må si nei? Vi er i en prosess der vi får hjelp, og jeg selv går til egen terapeut for å bli trygg i meg selv, men likevel er det så vanskelig når han mener jeg gjør noe for dårlig?! Slik som denne helgen ville han se fotball, det var en viktig kamp (noe det ofte er for såvidt) og kampen kunne ikke sees på tv. Vi hadde også to barn hjemme som da ikke kunne se barne-TV på vanlig tv, og som var litt trøtte. Likevel blir han sint for han vil at jeg skal undersøke hvor han kan se kampen, og han mener at jeg brukte for kort tid? Jeg brukte ikke lang tid, men følte det ikke var mer år gjøre når jeg så at jeg ikke kunne se via vanlig sumo abonnement. Sjekket også andre strømmetjenester. Da var jeg så “halvhjertet”,  og så “typisk” meg å gjøre ting sånn, og når jeg svarer at det er det beste jeg kan gjøre blir han snurt og sier at han ikke har tid til p gjøre det. Min hjerne sier jo at; det er ikke mitt ansvar å løse dette for han. Han burde heller ha brukt bedre tid på å sette seg inn selv for hvor en slik kamp kan sees. Og at selv om jeg sjekket i kort tid, sjekket jeg godt nok, for jeg måtte også trøste litt slitne barn. Mens angsten gir meg dårlig samvittighet, og jeg han en «styggen på ryggen» som sier med en stemme at «ja, det er kanskje litt typisk meg å ikke klare dette, eller ikke legge sjela i slike ting”. Angsten forteller meg også at dette er en eventuelt truende situasjon , der jeg ved feil svar kan få konsekvenser. Jeg ønsker å stå opp for meg selv, ikke være en nikkedukke som legger til rette alt lenger, han kaller meg kald, jeg føler jeg faktisk bare prøver å være en som ikke ofrer hele seg selv lenger. Det ble heldigvis ikke vold, og jeg sa at dersom ikke jeg lette bra nok, fikk han faktisk finne ut av det selv. Men usikkerheten om dette faktisk var bitch gjort av meg eller ikke gnager, selv om jeg for han virker  «kald». Vet ikke om noen kjenner seg igjen? Vi får hjelp for hele familien nå, både sinnemestring, familievern og egen terapi for meg. Men for at dette skal funke MÅ jeg kunne si nei til selv enkle ting..... eller? 

Anonymkode: 067f6...81f

Ja, er det ikke typisk når man står med barna (som da egentlig krever sitt), at "mannen" skal ha hjelp/oppmerksomhet i stedet for å hjelpe til med barna? Klage på at DU ikke får til noe når BARNA burde kommet i første rekke (det skal ikke stå på deg at du prøvde å hjelpe han, men at HAN burde sett at barna burde bli trøstet osv FØRST.

Kjenner meg dessverre veldig igjen, få kjeft og klaging "du duger ikke", "jeg får ikke dette til selv, men alt er din feil fordi du ikke får det til med en gang selv om du står med 2 barn som trenger deg her og nå og jeg skal uansett ha mitt først".. Det er utrolig at voksne mannfolk oppfører seg som store snørrvalper som ikke får vilja si, selv når man hjelper med en gang og så blir alt galt så snart man sier nei selv om man har prøvd med brannslukking hele veien. Altså 🤯 

Jeg følte mye på dårlig samvittighet for å si nei. Følte at "mannen" måtte komme først, gjorde alltid alt for at han skulle være fornøyd så ikke humøret hans skulle gå utover alle andre. Prøvde å være "flink" for å få et snev av skryt eller holde han fornøyd. Til tider følte jeg at jeg levde og åndet for mannen. Sa jeg "nei" så følte jeg meg dårlig, at jeg ikke kunne hjelpe han slik en "ordentlig" kjæreste skulle hjelpe. 

Til spørsmålet ditt: JA, du må kunne si nei. Dette var ikke ditt problem, det var han som ville se kampen, han skulle tatt ansvar for å finne ut hvor og når den gikk og ordnet opp i det selv sånn sett. MEN han burde ha hjulpet deg med barna først mener jeg. Likevel vet jeg jo hvordan slike forhold er. Hensynet til mannen kommer først, han er "viktigst". Spesielt når man bor med voldelige egosentriske drittsekker. Og det å si "nei" og hevde sin rett eller trekke en grense kan fort kjennes skummelt ut i slike parforhold. 

Det er veldig bra du/dere får hjelp av flere instanser. Jeg stusser litt på en ting, "det ble heldigvis ikke vold" - men hva hvis.. Hva er veien videre da? Hva slags plan har du for deg og barna dersom han hadde blitt voldelig denne gangen? Hva har dere blitt enige om i terapien at dere skal gjøre hvis det blir vold igjen? Slike krenkelser er heller ikke greit å leve i, hverken for deg eller barna.

Jeg er veldig for at dere får hjelp, og godt du går i terapi. Jeg bare håper at dette ikke blir kun "brannslukking" i en ulmende brann der glørne aldri blir borte. For det å gå i terapi, sinnemestring, familieterapi kan fint hjelpe, men alle har en grense. Og du må finne ut hvor den grensa går for deg. Jeg også trenger hjelp til å si nei, til å lære selvhevdelse og grensesetting, å se sin egenverdi, egne behov og barnas behov før mannens. Dette tror jeg du også trenger, å forstå at dine tanker og meninger har også en verdi. At din tid og dine behov har en verdi. At DU har en verdi, og spesielt har du en verdi viktigere enn noen annen - du er mammaen til dine to flotte barn og for dem har du HØY verdi. 

Husk å si til din indre monolog "det er hans problem, ikke ditt. Og snu litt på tankegangen at du skal møte barnas og egne behov FØR du vurderer å møte mannens. 

Om du virker KALD for HAN, hva nøyaktig har HAN gjort for at du skal føle en VARME fra han egentlig? Hva gjør han for deg? Hva bidrar han med? Hva gjør at forholdet deres er godt og verdt å stå i? 

Og det med å føle du er i en "fare" - situasjon er helt normalt, han har jo tydeligvis vært voldelig mot deg. Det blir et traume for kroppen, den har en stress-reaksjon som gjør at den føler den blir utsatt for en trussel. 

Jeg forstår deg godt at man blir veldig usikker på hvordan man skal være/oppføre seg i et voldelig forhold, fordi man er vant til å sette egne behov til siden for å ikke trigge vold. Det blir som å liste seg på tå hele tiden for ikke å vekke løven, ingen vil bli spist av løven. Men hva gjør man for å unngå å bli spist av løven? Man holder seg unna. Men frem til man kommer seg unna lever man i frykten for å stadig bli spist hvis man tråkker feil eller lager en feil lyd. Føles faktisk litt sånn. 

Sender deg en god klem og håper at ting blir bedre eller roer seg, husk at du er verdt så mye for de 2 viktigste personene i livet ditt - barna dine ❤️ 

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg så igjen i det dere skriver om nå. Her handlet veldig mye om søvn, st mannen måtte få sove lenge, ikke bli forstyrrer, hvile midt på dagen. Og så satt jeg jo oppe kveldstid med han også, for han vekker meg uansett når han la seg. Det var så trist sa han, at forholdet vårt skulle lide av søvnkrangler fordi jeg sov så lett 🙈 I nesten to år tok jeg alt av barn og babyer på natt, og stod opp om morgenen, mens han som sov til 10-11 klagde over hvor trøtt han var, og skulle ha trøst og tilpasninger på det (Han jobbet mye kveldsvakter). 

Anonymkode: ad669...271

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så utrolig slitsomt det er å faktisk gå, og sette seg selv først. Det er så mye lettere og kun fokusere på han. Kjenner jeg fortsatt craver hans oppmerksomhet når han ikke er hjemme.. når han er hjemme er han mer et irritasjonsmoment. Jeg ser for meg alt det som var fint med forholdet vårt når han er på jobb, kjenner på hvor stille og ensomt det er her alene. Når han er hjemme derimot gjør jeg alt for han føles det som, jeg står for matlaging da jeg liker det, men rydder også leiligheten, vasker opp, tørker benken, vasker klær osv. I tillegg er han stort sett på telefonen, så jeg har jo ikke noe selskap. Om han snakker gjør han det gjerne når jeg følger med på noe på tv, eller så klager han på så og si alt. At det er restriksjoner fortsatt, at ingen kan kjøre bil, at politikken er feil, at naboene er feil, at leiligheten er feil osv osv.. 

Så hvorfor leter jeg etter grunner til å bønnfalle han til å bli når han er på jobb, mens jeg bare vil ha han ut når han er hjemme? Dette er så sykt slitsomt..

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ser at tråden lever et eget liv, rekker ikke lese alt. Jeg lurer litt på om andre sliter med å si nei!? Eller å føle på dårlig samvittighet når en må si nei? Vi er i en prosess der vi får hjelp, og jeg selv går til egen terapeut for å bli trygg i meg selv, men likevel er det så vanskelig når han mener jeg gjør noe for dårlig?! Slik som denne helgen ville han se fotball, det var en viktig kamp (noe det ofte er for såvidt) og kampen kunne ikke sees på tv. Vi hadde også to barn hjemme som da ikke kunne se barne-TV på vanlig tv, og som var litt trøtte. Likevel blir han sint for han vil at jeg skal undersøke hvor han kan se kampen, og han mener at jeg brukte for kort tid? Jeg brukte ikke lang tid, men følte det ikke var mer år gjøre når jeg så at jeg ikke kunne se via vanlig sumo abonnement. Sjekket også andre strømmetjenester. Da var jeg så “halvhjertet”,  og så “typisk” meg å gjøre ting sånn, og når jeg svarer at det er det beste jeg kan gjøre blir han snurt og sier at han ikke har tid til p gjøre det. Min hjerne sier jo at; det er ikke mitt ansvar å løse dette for han. Han burde heller ha brukt bedre tid på å sette seg inn selv for hvor en slik kamp kan sees. Og at selv om jeg sjekket i kort tid, sjekket jeg godt nok, for jeg måtte også trøste litt slitne barn. Mens angsten gir meg dårlig samvittighet, og jeg han en «styggen på ryggen» som sier med en stemme at «ja, det er kanskje litt typisk meg å ikke klare dette, eller ikke legge sjela i slike ting”. Angsten forteller meg også at dette er en eventuelt truende situasjon , der jeg ved feil svar kan få konsekvenser. Jeg ønsker å stå opp for meg selv, ikke være en nikkedukke som legger til rette alt lenger, han kaller meg kald, jeg føler jeg faktisk bare prøver å være en som ikke ofrer hele seg selv lenger. Det ble heldigvis ikke vold, og jeg sa at dersom ikke jeg lette bra nok, fikk han faktisk finne ut av det selv. Men usikkerheten om dette faktisk var bitch gjort av meg eller ikke gnager, selv om jeg for han virker  «kald». Vet ikke om noen kjenner seg igjen? Vi får hjelp for hele familien nå, både sinnemestring, familievern og egen terapi for meg. Men for at dette skal funke MÅ jeg kunne si nei til selv enkle ting..... eller? 

Anonymkode: 067f6...81f

Du kan også søke opp f.eks psykopati og kjærlighet som er en blogg eller psykopaten.info

https://psykopaten.info/2021/02/14/narsissisten-gir-deg-skylden-for-alt/

Her kan du lese om prosjisering som er f.eks det at han kaller deg kald. Pluss andre manipulasjonsteknikker. 

Eller søk opp medavhengighet og traumebånd.

Jeg håper også at du revurderer forholdet om han ikke endrer seg, og ved et evt nytt utbrudd eller der han blir voldelig så pakker du det viktigste med deg i en bag og drar rett på krisesenter med barna (helst når han ikke oppdager det før det er for sent, altså mens han er avgårde) . Det er vondt å innse at mange dessverre ikke klarer å endre seg ved voldelige forhold. 

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kjente min og meg så igjen i den artikkelen om at narsissisten gir deg skylden for alt. I dag (til tross for at det er slutt sånn egentlig) ble han forbanna for at jeg sendte en fellessnap av maten jeg laget så svarte en godt gift eks-kollega  som bor utenlands (altså, jeg har ingen mulighet til å møte han om jeg så ville) om han kunne få oppskriften. Fortalte dette til samboer og svarte med at da måtte han også finne jenter å snakke med, og leter nå iherdig etter et nytt sted å leie. At han leter er forsåvidt bare bra, men det er tydelig han prøver å såre meg/få meg til å få dårlig samvittighet. 

Forresten, er det noen av dere som har vært borte i at han skylder på psykiske problemer? Har alltid tenkt at han er sånn som han er fordi han er deprimert og har angst, men han skaffer jo ikke hjelp så han vil jo ikke gjøre noe med det.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Forresten, er det noen av dere som har vært borte i at han skylder på psykiske problemer?

Ja, hos meg 🤪 Han mente at jeg var gal og føkka i hodet, derfor måtte han «ta i» for å få meg til å «høre etter». Han skyldte ikke på psykiske problemer hos seg selv, for han gjorde ikke noe galt. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

Forresten, er det noen av dere som har vært borte i at han skylder på psykiske problemer? Har alltid tenkt at han er sånn som han er fordi han er deprimert og har angst, men han skaffer jo ikke hjelp så han vil jo ikke gjøre noe med det.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Ja, først nektet han, men etter lege og utredninger ble det diagnoser, og da synes han det var fint. Alt av oppførsel ble unnskyldt med diagnosene og "jeg er jo syk, du kan ikke kaste meg ut fordi jeg er syk". 

Anonymkode: ad669...271

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
EnAnonymKonto skrev (10 timer siden):

Ja, hos meg 🤪 Han mente at jeg var gal og føkka i hodet, derfor måtte han «ta i» for å få meg til å «høre etter». Han skyldte ikke på psykiske problemer hos seg selv, for han gjorde ikke noe galt. 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, først nektet han, men etter lege og utredninger ble det diagnoser, og da synes han det var fint. Alt av oppførsel ble unnskyldt med diagnosene og "jeg er jo syk, du kan ikke kaste meg ut fordi jeg er syk". 

Anonymkode: ad669...271

Så "bra" det er flere, det er det som har fått meg til å se forbi at han ikke alltid kan oppføre seg. Han er selvdiagnosert med angst, depresjon og PTSD. Jeg sier ikke at han ikke har det, for han har opplevd mye i livet, men han har aldri fått det utredet. Han mener jeg skulle hjulpet han ut av det, at jeg må være den "voksne" som i bunn og grunn betyr at jeg bare må godta det aller meste. Han sliter jo med humøret på grunn av psyken må skjønne og da må ikke jeg reagere så negativt på alt. Dette har fått meg til å tenke at han faktisk er god innerst inne, at han kommer til å bli bedre så fort han blir kvitt de psykiske problemene, og hvordan går man egentlig fra en som er dypt deprimert? Det siste spurte jeg pappa om en gang..  Han svarte at det ikke er min jobb å passe på at han har det bra, og at min tante hadde fått det bedre da hun gikk fra sin deprimerte mann for mange mange år siden. Jeg har funnet svaret selv også, men først nå, jeg kan ikke fortsette et forhold med en som har så store psykiske problemer at han drar meg ned om han ikke er villig til å skaffe hjelp først. 

Holder fortsatt på bruddet, og er uhyre stolt av meg selv! 🥳

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Så "bra" det er flere, det er det som har fått meg til å se forbi at han ikke alltid kan oppføre seg. Han er selvdiagnosert med angst, depresjon og PTSD. Jeg sier ikke at han ikke har det, for han har opplevd mye i livet, men han har aldri fått det utredet. Han mener jeg skulle hjulpet han ut av det, at jeg må være den "voksne" som i bunn og grunn betyr at jeg bare må godta det aller meste. Han sliter jo med humøret på grunn av psyken må skjønne og da må ikke jeg reagere så negativt på alt. Dette har fått meg til å tenke at han faktisk er god innerst inne, at han kommer til å bli bedre så fort han blir kvitt de psykiske problemene, og hvordan går man egentlig fra en som er dypt deprimert? Det siste spurte jeg pappa om en gang..  Han svarte at det ikke er min jobb å passe på at han har det bra, og at min tante hadde fått det bedre da hun gikk fra sin deprimerte mann for mange mange år siden. Jeg har funnet svaret selv også, men først nå, jeg kan ikke fortsette et forhold med en som har så store psykiske problemer at han drar meg ned om han ikke er villig til å skaffe hjelp først. 

Holder fortsatt på bruddet, og er uhyre stolt av meg selv! 🥳

Anonymkode: b31a2...4dd

Jeg prøver å være streng med meg selv og minne meg på at uansett om oppførselen kommer av psykisk sykdom, relasjonsskader etter omsorgssvikt i barndommen eller at han bare er slem, så påvirker han meg og barna likt uansett hvorfor han er sånn. Problemet er at han er slik, og at det ikke endres, ikke om han kan noe for det eller ikke. 

Og jeg kjenner meg mye igjen at jeg synes så synd på han, synes synd på barnet han var, episoder jeg vet om som gjør så vondt langt inn i hjerterota at jeg nesten gråter av tanken. Og så ender jeg med å utsette mine egne barn for det samme, fordi jeg forsøker å redde han som ikke er et barn lenger, for det barnet eksisterer ikke nå, det var der for 30 år siden. 

Jeg sier også tydelig til meg selv, at jeg har en egenverdi, jeg fortjener å ha det godt her i livet, jeg lever ikke for at andre skal ha det bra. Jeg kan prioritere meg og mine barn, det har jeg rett til, og så lenge jeg har han i livet mitt og bekymrer meg om hans psykiske helse klarer jeg ikke sette meg selv og barna mine fremst. Barna mine er avhengige av meg, ikke av han, ergo er jeg viktigere enn han. (Sier den fornuftige meg til meg selv utallige ganger, mens jeg tviler annenhvert minutt på det jeg sier selv..)

Anonymkode: ad669...271

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg prøver å være streng med meg selv og minne meg på at uansett om oppførselen kommer av psykisk sykdom, relasjonsskader etter omsorgssvikt i barndommen eller at han bare er slem, så påvirker han meg og barna likt uansett hvorfor han er sånn. Problemet er at han er slik, og at det ikke endres, ikke om han kan noe for det eller ikke. 

Og jeg kjenner meg mye igjen at jeg synes så synd på han, synes synd på barnet han var, episoder jeg vet om som gjør så vondt langt inn i hjerterota at jeg nesten gråter av tanken. Og så ender jeg med å utsette mine egne barn for det samme, fordi jeg forsøker å redde han som ikke er et barn lenger, for det barnet eksisterer ikke nå, det var der for 30 år siden. 

Jeg sier også tydelig til meg selv, at jeg har en egenverdi, jeg fortjener å ha det godt her i livet, jeg lever ikke for at andre skal ha det bra. Jeg kan prioritere meg og mine barn, det har jeg rett til, og så lenge jeg har han i livet mitt og bekymrer meg om hans psykiske helse klarer jeg ikke sette meg selv og barna mine fremst. Barna mine er avhengige av meg, ikke av han, ergo er jeg viktigere enn han. (Sier den fornuftige meg til meg selv utallige ganger, mens jeg tviler annenhvert minutt på det jeg sier selv..)

Anonymkode: ad669...271

❤️ Åh, det er så vondt å leve i , men det er godt å se at du også er på vei ut av det. Du har også kommet lengre enn meg, og denne gangen skal vi klare det! Vi er sterke, vi fortjener ikke å bli behandlet sånn, det er han som har et problem og han som gjør at vi tviler på oss selv. Denne gangen må vi sette oss selv, og for din del også dine barn først. Vi fortjener virkelig å ha det bra, og vi er mer enn sterke nok til å klare det 💪

Anonymkode: b31a2...4dd

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Kjente min og meg så igjen i den artikkelen om at narsissisten gir deg skylden for alt. I dag (til tross for at det er slutt sånn egentlig) ble han forbanna for at jeg sendte en fellessnap av maten jeg laget så svarte en godt gift eks-kollega  som bor utenlands (altså, jeg har ingen mulighet til å møte han om jeg så ville) om han kunne få oppskriften. Fortalte dette til samboer og svarte med at da måtte han også finne jenter å snakke med, og leter nå iherdig etter et nytt sted å leie. At han leter er forsåvidt bare bra, men det er tydelig han prøver å såre meg/få meg til å få dårlig samvittighet. 

Forresten, er det noen av dere som har vært borte i at han skylder på psykiske problemer? Har alltid tenkt at han er sånn som han er fordi han er deprimert og har angst, men han skaffer jo ikke hjelp så han vil jo ikke gjøre noe med det.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Prøver muligens å "gjenvinne kontroll", siden du tok kontroll ved å si at du ønsket brudd. Men prøve å gjøre én ting fremover, selv om dere er "samboere" er dere ikke sammen. Han trenger ikke å vite hva du gjør med livet ditt, hvem du snapper med, hvem du får svar av, hvem som ringer osv osv.. Det er kontrollerende oppførsel om han ber om det. Selv om du kanskje sa det selv, så ikke gi han innblikk i livet ditt. Lyv og skap minst mulig "konflikt" inntil han er ute. Selv om han nå fikk fyr på bålet med å finne leilighet, er jo noe positivt som kom ut av det 😅 

Å skylde på psykiske problemer, joda. Haugevis av det. Traumatisk oppvekst òg. Men det unnskylder ikke det å ikke ta tak i seg selv og faktisk gjøre noe med det.. 

EnAnonymKonto skrev (17 timer siden):

Ja, hos meg 🤪 Han mente at jeg var gal og føkka i hodet, derfor måtte han «ta i» for å få meg til å «høre etter». Han skyldte ikke på psykiske problemer hos seg selv, for han gjorde ikke noe galt. 

Nei, inniblant så var det samme her. Var drittkjerring og syk i hodet, hadde store problemer, var sykelig sjalu, alltid sur, gjorde aldri noe bra nok, skulle alltid krangle og diskutere.. Joda, det man får igjen for å prøve å få til en normal hverdag.. 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja, først nektet han, men etter lege og utredninger ble det diagnoser, og da synes han det var fint. Alt av oppførsel ble unnskyldt med diagnosene og "jeg er jo syk, du kan ikke kaste meg ut fordi jeg er syk". 

Anonymkode: ad669...271

Hehe. Selv om man er syk så må man fortsatt ta ansvar for seg selv og gjøre noe med det. Å unnskylde en diagnose er nesten psykopat-oppførsel (å skylde på andre/diagnosen). Tar man ikke ansvar, går i terapi, tar medisin, gjør gode livsvalg, endrer kosthold og aktivt gjør noe med de problemene man har så kan man ikke unnskylde seg med at man har diagnoser. De som evt kan skylde på diagnoser har jo diagnoser som gjør at man ikke bare kan gå i terapi eller ta medisin.

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

Så "bra" det er flere, det er det som har fått meg til å se forbi at han ikke alltid kan oppføre seg. Han er selvdiagnosert med angst, depresjon og PTSD. Jeg sier ikke at han ikke har det, for han har opplevd mye i livet, men han har aldri fått det utredet. Han mener jeg skulle hjulpet han ut av det, at jeg må være den "voksne" som i bunn og grunn betyr at jeg bare må godta det aller meste. Han sliter jo med humøret på grunn av psyken må skjønne og da må ikke jeg reagere så negativt på alt. Dette har fått meg til å tenke at han faktisk er god innerst inne, at han kommer til å bli bedre så fort han blir kvitt de psykiske problemene, og hvordan går man egentlig fra en som er dypt deprimert? Det siste spurte jeg pappa om en gang..  Han svarte at det ikke er min jobb å passe på at han har det bra, og at min tante hadde fått det bedre da hun gikk fra sin deprimerte mann for mange mange år siden. Jeg har funnet svaret selv også, men først nå, jeg kan ikke fortsette et forhold med en som har så store psykiske problemer at han drar meg ned om han ikke er villig til å skaffe hjelp først. 

Holder fortsatt på bruddet, og er uhyre stolt av meg selv! 🥳

Anonymkode: b31a2...4dd

Nettopp det, svarte over her. De må aktivt gjøre noe for å få og vedlikeholde diagnosen. Man må ta gode valg og ikke bare si at jeg har en diagnose og sånn er det. 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg prøver å være streng med meg selv og minne meg på at uansett om oppførselen kommer av psykisk sykdom, relasjonsskader etter omsorgssvikt i barndommen eller at han bare er slem, så påvirker han meg og barna likt uansett hvorfor han er sånn. Problemet er at han er slik, og at det ikke endres, ikke om han kan noe for det eller ikke. 

Og jeg kjenner meg mye igjen at jeg synes så synd på han, synes synd på barnet han var, episoder jeg vet om som gjør så vondt langt inn i hjerterota at jeg nesten gråter av tanken. Og så ender jeg med å utsette mine egne barn for det samme, fordi jeg forsøker å redde han som ikke er et barn lenger, for det barnet eksisterer ikke nå, det var der for 30 år siden. 

Jeg sier også tydelig til meg selv, at jeg har en egenverdi, jeg fortjener å ha det godt her i livet, jeg lever ikke for at andre skal ha det bra. Jeg kan prioritere meg og mine barn, det har jeg rett til, og så lenge jeg har han i livet mitt og bekymrer meg om hans psykiske helse klarer jeg ikke sette meg selv og barna mine fremst. Barna mine er avhengige av meg, ikke av han, ergo er jeg viktigere enn han. (Sier den fornuftige meg til meg selv utallige ganger, mens jeg tviler annenhvert minutt på det jeg sier selv..)

Anonymkode: ad669...271

Du sier mye bra og fint her. Jeg tok meg også mange ganger i å unnskylde min eks for mye av det han gjorde. Vond oppvekst og alt det der. Men han påførte jo oss noe av det han selv opplevde. Å ikke aktivt gjøre noe med hvordan man er unnskylder ingenting i det hele tatt. Noen mennesker kan vi ikke hjelpe, de eneste man kan hjelpe er seg selv. 

Godt å se at du ser du har en høyere verdi enn han, for det har du ❤️

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

❤️ Åh, det er så vondt å leve i , men det er godt å se at du også er på vei ut av det. Du har også kommet lengre enn meg, og denne gangen skal vi klare det! Vi er sterke, vi fortjener ikke å bli behandlet sånn, det er han som har et problem og han som gjør at vi tviler på oss selv. Denne gangen må vi sette oss selv, og for din del også dine barn først. Vi fortjener virkelig å ha det bra, og vi er mer enn sterke nok til å klare det 💪

Anonymkode: b31a2...4dd

Det er dere og jeg har troa på at du kommer deg ut av det snart og at dere får det bedre og bedre etterhvert som tåka letter for dere ❤️

https://psykopati.blogg.no/fog.html

Anonymkode: 8039e...e29

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...