Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Denne fella har jeg gått i i hele tre tidligere brudd med samme mann! Nå driver jeg med brudd nr fire, og jeg har sagt at alt samvær må skje hos han, eller ute, ingen samvær sammen med meg eller hjemme hos meg. Og strengt tatt, har barna godt av det? Blir de ikke forvirret av at far plutselig er der og ikke? Blir ikke du følelsesmessig påvirket? 

Mine unger har ikke godt av tilfeldige besøk, men jeg klarte ikke sette dem første i de andre bruddene.. Der synes jeg så synd på han som ikke fikk treffe ungene sine og "ikke orket å ha de alene", at jeg disket opp med middag, rene og mette unger og passet på om noen gråt eller slo seg mens han var her. Ble helt utslitt av det, slik at når han da ville flytte inn igjen, eller tilbudte seg å bli natten over så jeg fikk sove litt, sa jeg ja, gang på gang. 

Nå har han vært her en gang, i et kvarter, og jeg kjente så tydelig på meg selv at jeg var helspent etterpå! Det gikk utover ungene, tålmodigheten min var som blåst vekk, jeg kjeftet, ble sint, var hard og ikke den gode, varme mammaen jeg vil være. 

Tenk gjennom disse tingene. Hvem er det du gjør det for? Hvem er det som nyter godt av disse besøkene? Det er ikke deg. Og det er ikke ungene vil jeg tro, de hadde vel hatt det like bra eller mye bedre om han tok de med ut for å leke en time, pluss at du da ville fått avlastning. Hos meg endte det med at han ikke ønsker noe samvær i det hele tatt så lenge han ikke får gjøre det inne hos meg med meg. Det beviser hvor lite ungene betyr, og det er faktisk ikke i barnas beste at faren deres får lov å spille slikt skuespill med dem. 

(Jeg er ti dager etter bruddet nå, ting er tungt, men det var så tydelig for meg at det var et ekstremt feilskjær å slippe han inn den korte tiden, så det gjør jeg aldri igjen.)

Anonymkode: ad669...271

Du beskriver mors adferd ovenfor barna veldig godt. Jeg kjenner meg igjen i det. Når vi har far på avstand er vi veldig harmoniske og har det superfint, ingen skriking, unger som leker og lytter, følger de reglene vi har og som er varme. En mor i balanse, som tar seg tid til å lytte, forklare, hjelpe og trøste. 

Når de kommer tilbake fra far er vi i helspenn alle sammen og særlig den eldste har en adferd om vanskelig lar seg beskrive med ord. Det er vanvittig krevende. 

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar 😀 hjelper at det er flere i samme situasjon. Det situasjonen med barna som er det mest prekære å starte med. Jeg har syntes synd på han, mye fordi han har sagt jeg tar de vekk fra han. Og noen ganger vil barna til han også. Men han har hatt så mange muligheter til å være med de når han bodde her og da var det viktigere å spille,så det er klart noe han bruker nå. Han er flink med de, men i korte perioder og med mye tv.

Kjenner godt igjen det å legge tilrette for enkelt samvær. I tidligere brudd har jeg kjørt barn og vært der lenge, ordna masse. Vil derfor ha klare rammer nå. Det har vært fryktelig slitsomt med jobb, barn og han lenge, så det lille han har gjort har hjulpet, men samtidig ikke siden det har vært så mye annet med han som har trekt energi. 

Får plutselig små flashbacks til krangler og situasjoner tidligere. Det er litt ubehagelig, er så mye jeg har tilslutt tilgitt. Denne gangen vil jeg ikke det. Kjenners ut som jeg ser klarere nå, med mer kunnskap 

Heier på dere andre i lignende situasjon 😀

Anonymkode: e5296...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så fint jeg fant denne tråden. Jeg har vært i et forhold med en med dyssosial personlighetsfortyrrelse i mange år, og jeg har  gjort det  slutt flere ganger, men har vært svak, naiv og trodd på forbedring og latt han komme tilbake. Denne gangen er det helt over fra min side, men vet ikke om han tror på det. Jeg har vært mye mer manipulert ser jeg i ettertid, det har aldri vært hans feil, og han har slått flere ganger. ( dette er riktignok flere år siden, men han er mye sint og aggressiv og da blir jeg så redd) Han fikk diagnosen for noen mnd siden, og har lest endel om det etterpå, og blitt sikker i mitt valg. Han kommer ikke til å forandre seg, har ingen interesse av det. Jeg fortjener bedre.

Jeg er så lei av at han alltid har en unnskyldning for ikke bidra verken med ting i huset og barna, eller økonomisk, og at han alltid må tas hensyn til. Lei av dårlig humør, mas, aggresivitet,  og spilling hele kvelden. Han er veldig vekslende med barna.Gir de masse oppmerksomhet et hvarters tid, eller ingenting fordi han ikke orker. Han har helseutfordringer,men det er mange aktiviteter han kunne ha gjort med de uten for mye styr. Eks lese, puslespill tegne. Men det har han nesten aldri gjort. Barna fortjener bedre. Vi fortjener alle bedre. 

Nå gjelder det å bare huske dette og ikke falle i samme fella igjen etter noen mnd. 

Det er sikkert mange her som har relevant erfaring,kom gjerne med tips.Har skrevet ned endel situasjoner som jeg ser på for å huske.Han er veldig grei nå da, for å prøve å vise at han kan. For meg nå så blir det bare irriterende. Hadde han vært slik hele tiden hadde det ikke vært problem. Han flyttet for noen dager siden,men kommer endel på besøk pga barn. Jeg har prøvd å få avtalt dager eller tider han kan komme, men det er vanskelig sier han. Så det er en utfordring. Jeg mener barna og jeg trenger forutsigbarhet og å kunne planlegge. Det vil han ikke.

Tips?

Klem til alle i lignende situasjoner  

Anonymkode: e5296...3d9

Hvis du ikke har fått med deg denne lenken så vedlegger jeg den igjen. Står veldig mye som kan komme til nytte nå etter bruddet, for er mange av følelsene du tenker/har tenkt som tas opp i dette innlegget. Er også flere nyttige lenker og tips på den siden:  https://psykopaten.info/2017/01/30/hva-min-terapeut-fortalte-meg-etter-bruddet/

Jeg gikk også fra min med dyssisoal personlighetsforstyrrelse, og noen som har denne forstyrrelse har også større sjans for å være den gamle betegnelsen av psykopat. Så det er tøft å vite bare det.. 

Når det kommer til det med samvær med barna. Har dere vært til mekling? Hvis ikke så må du nesten ta han dit, faste rammer for samværene. Og la en tredjeperson ta seg av avtalene rundt samværene hvis det er mulig, for det du trenger er ro og stabilitet til å komme deg på beina igjen. Men jeg tenker også, hvis han har vært fysisk voldelig og ER psykisk voldelig hadde jeg også tatt en tlf til krisesenteret for tips til hva du kan gjøre med tanke på samvær med barna. Barnevernet er også noen du bør snakke med fordi det er din jobb å sørge for å ha det trygt, forutsigbart og stabilt rundt barna. Er han ustabil så er det bedre å ha de på din side. Jeg hadde vurdert å anmelde han også, fordi det er ikke greit og det burde ikke han få fripass for å ha vært sånn ovenfor deg og barna. At du setter en grense for deg og barna. Til slutt ville jeg sendt samværssaken til retten for å sikre at barna får et trygt samvær med han. At du stadig skal se/være med og tilrettelegge for han kommer ikke til å gjøre deg noe godt. 

Jeg vet at mange kvier seg for å gjøre mange av disse tingene, involvere andre instanser, og det har jeg full forståelse for. Likevel så er det KUN for at samvær skal være trygt for BARNAS del. Og da er det beste å la andre ta seg av den biten. Jeg vet det kan være kostbart, jeg vet det kjennes ikke godt ut å kontakte andre, men i slike situasjoner så hadde jeg sørget for å gjøre det jeg kunne for å passe på at barna ble godt ivaretatt. 

Har du selv tatt kontakt med fastlege og henvisning til dps? Det er veldig vanskelig å komme seg ut av et voldelig forhold, og mange sliter i ettertid. Da er det trygt å ha noen å snakke med. ATV (alternativ til vold) kan også hjelpe til med samtaler iogmed du har barn med han. Fordi du trenger all den hjelp og støtte du kan få rundt deg og barna. Skape et trygt nettverk. Muligheten til å få hjelp for et godt, trygt og stabilt liv videre er der. 

Familievernkontoret er uansett den plassen du først og fremst skal ta kontakt med. Mange kvier seg for å si ting som det er, fordi man er usikker på hva kan han finne på. Og det vet jeg ikke. Så ofte velger man å "takle" alle utfordringene rundt brudd og samvær i "fred og ro", fordi man er redd for reaksjoner. Får du en reaksjon fra han, ikke nøl med å kontakte politiet eller krisesenteret evt barnevernet. Hjelpen er der hvis man ber om den. Råd og støtte får du mange, mange plasser. 

Jeg håper du med tid og ro fremover får mulighet til et godt liv for deg og barna. Gjøre ting som er bra og godt for dere, kutt ut alt" kaos" som fort kan komme. 

Ønsker deg alt godt, lykke til ❤️

 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk ❤️ Møkkamann var mye mildere enn hva jeg kaller han 😅 (vel og merke ikke til han).. 

Ja, nå må jeg holde ut. Ikke la han vri det jeg sier til en tilgivelse og gå med på det. Nå er det helt over styr igjen, vi kommer hit med gjevne mellomrom. Om jeg ikke står på mitt nå vil han være grei i noen måneder før han sagte, men sikkert blir verre og verre til vi er her igjen. Dette er 5 gang på under 5 år.. og han skjerper seg før han faller tilbake igjen. Jeg vet det, jeg må minne meg selv på det og fortelle han at jeg ikke tror han lenger. Fordelen denne gangen er at jeg allerede hadde bestemt meg, at jeg har innsett at jeg aldri vil få det bra med han, at jeg ikke elsker han lenger (tror jeg..)

Anonymkode: b31a2...4dd

Haha, har mange styggere ord enn møkkamann altså 🤫

Å det er så vanskelig å lese fra sidelinja, for har jo mest lyst til å be deg kaste han ut. Vet du ikke syns det er ok fordi "han har ingen steder å dra", men blir han helt idiot igjen så hadde jeg kasta han og tinga ut med hjelp av kompisen din. Du skal ikke leve sånn! I frykt og redsel for hva som kan gå galt. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ingen tips, men heier på deg ❤️ Forsøker å finne ut av det samme selv, men det er utrolig vanskelig. Minner meg selv på hvordan han blir igjen om jeg tar han tilbake, min går fra pissur til å unnskylde seg, gråte og så være glad. Holder dagbok på telefonen, så kan jeg gå tilbake og se hvordan han var i går. Det hjelper litt. Vi kan klare det om vi bare er sterke nok, tilslutt innser de at det ikke er mer å hente..
 

Renger med en unnskyldning og en «god» samtale når jeg kommer hjem. Denne gangen håper jeg å klare å stille han litt til veggs, han er visst tilbake på både steroider og kokain, så jeg har argumenter der. Jeg vil ikke falle tilbake, jeg orker ikke mer. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Huff, er rus i bildet også ja. Hmm.. Vanskelig. Tror nesten jeg hadde bedt politiet om hjelp til utkastelse pga rus. Altså, hvis du kommer hjem og han er rusa.. Ta en tlf til politiet, de pågriper han hvis han er rusa og har rus på seg. Ja, vet det høres brutalt ut.. Men da får han vel som fortjent 🤷‍♀️ Hadde i samme slengen bedt om besøks- og kontaktforbud og satt tingene hans utenfor (under presenning) /kontaktet kompisen og bedt han hente det. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Denne fella har jeg gått i i hele tre tidligere brudd med samme mann! Nå driver jeg med brudd nr fire, og jeg har sagt at alt samvær må skje hos han, eller ute, ingen samvær sammen med meg eller hjemme hos meg. Og strengt tatt, har barna godt av det? Blir de ikke forvirret av at far plutselig er der og ikke? Blir ikke du følelsesmessig påvirket? 

Mine unger har ikke godt av tilfeldige besøk, men jeg klarte ikke sette dem første i de andre bruddene.. Der synes jeg så synd på han som ikke fikk treffe ungene sine og "ikke orket å ha de alene", at jeg disket opp med middag, rene og mette unger og passet på om noen gråt eller slo seg mens han var her. Ble helt utslitt av det, slik at når han da ville flytte inn igjen, eller tilbudte seg å bli natten over så jeg fikk sove litt, sa jeg ja, gang på gang. 

Nå har han vært her en gang, i et kvarter, og jeg kjente så tydelig på meg selv at jeg var helspent etterpå! Det gikk utover ungene, tålmodigheten min var som blåst vekk, jeg kjeftet, ble sint, var hard og ikke den gode, varme mammaen jeg vil være. 

Tenk gjennom disse tingene. Hvem er det du gjør det for? Hvem er det som nyter godt av disse besøkene? Det er ikke deg. Og det er ikke ungene vil jeg tro, de hadde vel hatt det like bra eller mye bedre om han tok de med ut for å leke en time, pluss at du da ville fått avlastning. Hos meg endte det med at han ikke ønsker noe samvær i det hele tatt så lenge han ikke får gjøre det inne hos meg med meg. Det beviser hvor lite ungene betyr, og det er faktisk ikke i barnas beste at faren deres får lov å spille slikt skuespill med dem. 

(Jeg er ti dager etter bruddet nå, ting er tungt, men det var så tydelig for meg at det var et ekstremt feilskjær å slippe han inn den korte tiden, så det gjør jeg aldri igjen.)

Anonymkode: ad669...271

Når han ikke ønsker samvær så hadde jeg kuttet strengen helt. Og hvis han senere skulle ønsket samvær så hadde han fått ta det via retten. Du skal ikke trenge å måtte være tilsyn når dette er en person du ikke har godt av å være rundt. Barna har jo heller ikke godt av å være rundt han sånn som han holder på, men joda far og barns rett til samvær går foran mye. 

Barns stabilitet i hjemmet er alfa og omega. Tror jeg har skrevet det før (husker ikke til hvem..?) at dersom det NOENSINNE skal bli et forhold med enten han (håper virkelig ikke det), eller andre så skal du ikke starte et forhold før det minst er gått 1 (helst 2-3) ÅR etter dette bruddet nå. Du skal sørge for at barna får ro, fred, trygghet og stabilitet i mange år fremover og den personen som evt skal få komme inn i livet deres, skal virkelig være verdt det. 

Nei, barna har ikke godt av inn og ut forhold mellom foreldrene. Ikke flytte sammen eller noe. For det er ikke godt for barna at ting er ustabilt. 

Håper alt går bra med dere ❤️ ta vare på dere ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du beskriver mors adferd ovenfor barna veldig godt. Jeg kjenner meg igjen i det. Når vi har far på avstand er vi veldig harmoniske og har det superfint, ingen skriking, unger som leker og lytter, følger de reglene vi har og som er varme. En mor i balanse, som tar seg tid til å lytte, forklare, hjelpe og trøste. 

Når de kommer tilbake fra far er vi i helspenn alle sammen og særlig den eldste har en adferd om vanskelig lar seg beskrive med ord. Det er vanvittig krevende. 

Anonymkode: 42969...12f

Stakkars barna.. Men håper de blir fulgt godt opp. Og at samværet går nogenlunde ok for seg. Håper du skriver opp reaksjonene deres i for- og etterkant av samværene. Bevis, bevis, bevis. 

Jeg har merket at vi av og til må "blåse ut" litt etter samvær eller krevende stunder. At barna må rase litt fra seg, helst med en aktivitet for å gi slipp på den ballongen de kjenner snart sprekker. Sett på lystbetont musikk på full guffe og dans som bare det, hopp på trampolina, la de vise triks og skryt masse. Gode, varme klemmer og en god kopp kakao /te. Egentid med hvert av barna, sett et barn til å gjøre en oppgave aktivitet og sett deg ned med det andre for å spille, prate, kose dere. Lage god mat sammen osv. Prøv å gi de mestring og god selvfølelse. Barns psykiske helse må bli tatt på alvor. Noe jeg regner med du vet. Mange barn kvier seg for å snakke med foreldre om det de har opplevd også. For å ikke "såre" deg og fordi barn er tillitsfulle. Er så glad du ser dem. Det høres ut som du gjør mye godt for at barna skal ha det bra ❤️ God, god klem ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tusen takk for svar 😀 hjelper at det er flere i samme situasjon. Det situasjonen med barna som er det mest prekære å starte med. Jeg har syntes synd på han, mye fordi han har sagt jeg tar de vekk fra han. Og noen ganger vil barna til han også. Men han har hatt så mange muligheter til å være med de når han bodde her og da var det viktigere å spille,så det er klart noe han bruker nå. Han er flink med de, men i korte perioder og med mye tv.

Kjenner godt igjen det å legge tilrette for enkelt samvær. I tidligere brudd har jeg kjørt barn og vært der lenge, ordna masse. Vil derfor ha klare rammer nå. Det har vært fryktelig slitsomt med jobb, barn og han lenge, så det lille han har gjort har hjulpet, men samtidig ikke siden det har vært så mye annet med han som har trekt energi. 

Får plutselig små flashbacks til krangler og situasjoner tidligere. Det er litt ubehagelig, er så mye jeg har tilslutt tilgitt. Denne gangen vil jeg ikke det. Kjenners ut som jeg ser klarere nå, med mer kunnskap 

Heier på dere andre i lignende situasjon 😀

Anonymkode: e5296...3d9

Ja, har jo svart deg allerede, men er åpen og forklarer deg at det med flashbacks og stadige minner som er påtrengende er normalt etter et psykisk voldelig forhold. Men! Det kan også være et tegn på ptsd, noe du bør ha hjelp av dps for å takle. Så håper du tar imot all hjelp du kan få både for deg og barnas skyld. God, god klem ❤️ heier på deg ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Stakkars barna.. Men håper de blir fulgt godt opp. Og at samværet går nogenlunde ok for seg. Håper du skriver opp reaksjonene deres i for- og etterkant av samværene. Bevis, bevis, bevis. 

Jeg har merket at vi av og til må "blåse ut" litt etter samvær eller krevende stunder. At barna må rase litt fra seg, helst med en aktivitet for å gi slipp på den ballongen de kjenner snart sprekker. Sett på lystbetont musikk på full guffe og dans som bare det, hopp på trampolina, la de vise triks og skryt masse. Gode, varme klemmer og en god kopp kakao /te. Egentid med hvert av barna, sett et barn til å gjøre en oppgave aktivitet og sett deg ned med det andre for å spille, prate, kose dere. Lage god mat sammen osv. Prøv å gi de mestring og god selvfølelse. Barns psykiske helse må bli tatt på alvor. Noe jeg regner med du vet. Mange barn kvier seg for å snakke med foreldre om det de har opplevd også. For å ikke "såre" deg og fordi barn er tillitsfulle. Er så glad du ser dem. Det høres ut som du gjør mye godt for at barna skal ha det bra ❤️ God, god klem ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

Jeg gir alt 😊 er vel derfor vi kommer oss igjennom det, men det er en ny situasjon for oss, så vi lærer mens vi går ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg gir alt 😊 er vel derfor vi kommer oss igjennom det, men det er en ny situasjon for oss, så vi lærer mens vi går ❤️

Anonymkode: 42969...12f

Er skritt av gangen og en dag av gangen, dette klarer du sterke, gode deg 💪❤️ god klem ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Haha, har mange styggere ord enn møkkamann altså 🤫

Å det er så vanskelig å lese fra sidelinja, for har jo mest lyst til å be deg kaste han ut. Vet du ikke syns det er ok fordi "han har ingen steder å dra", men blir han helt idiot igjen så hadde jeg kasta han og tinga ut med hjelp av kompisen din. Du skal ikke leve sånn! I frykt og redsel for hva som kan gå galt. 

Huff, er rus i bildet også ja. Hmm.. Vanskelig. Tror nesten jeg hadde bedt politiet om hjelp til utkastelse pga rus. Altså, hvis du kommer hjem og han er rusa.. Ta en tlf til politiet, de pågriper han hvis han er rusa og har rus på seg. Ja, vet det høres brutalt ut.. Men da får han vel som fortjent 🤷‍♀️ Hadde i samme slengen bedt om besøks- og kontaktforbud og satt tingene hans utenfor (under presenning) /kontaktet kompisen og bedt han hente det. 

Anonymkode: 8039e...e29

Virker som jeg har klart å få han til å innse at han må flytte. Han er foreløpig enig iallefall. Så lenge han holder det så så får han bli til han har funnet noe. Det bør jo ikke ta alt for lang tid å finne noe. 

Hadde gjerne brukt politiet, men de holder han for kort for en brukerdose kokain.  I mellomtiden blir han ekstremt sint og er usikker på om han hadde brydd seg om besøksforbudet, innen politiet hadde rukket å komme hit aner jeg ikke hva han hadde gjort. Men om det går for langt er det selvsagt et alternativ.. nå vet jeg at mye av det han sier kun er ord og at han på mange områder ikke ville reagert som han påstår, men aner ikke hvilke det gjelder.. 

Han er iallefall fornøyd nå, og litt lei seg for at det er slutt. Og om vi klarer å holde det så fredelig er det nesten så vi skilles som «venner», i hans hode i det minste. Tror det blir det enkleste, så slipper jeg å være redd for om jeg møter på han senere. 
 

Dokumenterer forresten alt med dagbok og har bilder fra tidligere vold om jeg en gang trenger det.

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Virker som jeg har klart å få han til å innse at han må flytte. Han er foreløpig enig iallefall. Så lenge han holder det så så får han bli til han har funnet noe. Det bør jo ikke ta alt for lang tid å finne noe. 

Hadde gjerne brukt politiet, men de holder han for kort for en brukerdose kokain.  I mellomtiden blir han ekstremt sint og er usikker på om han hadde brydd seg om besøksforbudet, innen politiet hadde rukket å komme hit aner jeg ikke hva han hadde gjort. Men om det går for langt er det selvsagt et alternativ.. nå vet jeg at mye av det han sier kun er ord og at han på mange områder ikke ville reagert som han påstår, men aner ikke hvilke det gjelder.. 

Han er iallefall fornøyd nå, og litt lei seg for at det er slutt. Og om vi klarer å holde det så fredelig er det nesten så vi skilles som «venner», i hans hode i det minste. Tror det blir det enkleste, så slipper jeg å være redd for om jeg møter på han senere. 
 

Dokumenterer forresten alt med dagbok og har bilder fra tidligere vold om jeg en gang trenger det.

Anonymkode: b31a2...4dd

Det er jo bra du har denne innstillingen til det, høres ut som du tar gode valg for deg ☺️

Joda, var bare noen tips det gikk an å plukke fra hvis behovet skulle melde seg. Men høres ut som du har kontroll over situasjonen.

Ja, det er jo såklart det beste å skilles som "venner", så slipper man å gå rundt i frykt i ettertid for reaksjoner som kan følge et sånt brudd. 

❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Hadde ikke trodd det skulle være så mange kamper mot meg selv når jeg endelig klarte å holde bruddet (iallefall i 3 dager nå, men det er en seier i seg selv). Hodet mitt jobber i mot meg, med tanker om at nå blir det ingen morgner sammen med kaffe, ingen å dele middagen med, ingen å snakke med om alt osv, til tross for at alle disse tingene har vært heller unntaket enn regelen. Eller, vi har spist middag og drukket kaffe altså, men han er jo ikke interessert i å høre på meg. Kan finne på å ringe en venn midt i samtalene, sitter på telefonen hele morgenen og til middagen er det stort sett han som bestemmer hva vi skal se på tv da han uansett ikke vil prate. Må minne meg selv på hvordan det egentlig er, at jeg egentlig ikke vil ha han, at det er mer negativt enn positivt, at jeg faktisk har det bedre når jeg har leiligheten for meg selv en helg. 

Noen tips til å gjøre kampen mot seg selv lettere? Virker som kampen mot han ikke blir så ille som jeg trodde heldigvis.

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hadde ikke trodd det skulle være så mange kamper mot meg selv når jeg endelig klarte å holde bruddet (iallefall i 3 dager nå, men det er en seier i seg selv). Hodet mitt jobber i mot meg, med tanker om at nå blir det ingen morgner sammen med kaffe, ingen å dele middagen med, ingen å snakke med om alt osv, til tross for at alle disse tingene har vært heller unntaket enn regelen. Eller, vi har spist middag og drukket kaffe altså, men han er jo ikke interessert i å høre på meg. Kan finne på å ringe en venn midt i samtalene, sitter på telefonen hele morgenen og til middagen er det stort sett han som bestemmer hva vi skal se på tv da han uansett ikke vil prate. Må minne meg selv på hvordan det egentlig er, at jeg egentlig ikke vil ha han, at det er mer negativt enn positivt, at jeg faktisk har det bedre når jeg har leiligheten for meg selv en helg. 

Noen tips til å gjøre kampen mot seg selv lettere? Virker som kampen mot han ikke blir så ille som jeg trodde heldigvis.

Anonymkode: b31a2...4dd

Hvis du har mulighet, dra ut av leiligheten og gjør andre ting. 

Ut og gå en tur, besøke ei venninne, treningssenter (kanskje utelukket hvis det er nedstengt), dra på telttur, fisketur, ring ei venninne, hør på poscasts om brudd (spesielt fra de som har opplevd psykisk vold og lignende), les fagartikler, ordne deg en hobby med strikking, fargelegging e.l., lag deg en plan for hva du skal tenke på for å unngå de negative fellene, sett deg mål om å være alene så og så lenge før du vurderer et forhold igjen, gjør deg selv glad, bruk tid til å bli kjent med deg selv, hva liker du? Hva har du lyst til å gjøre? Hva skal bli ditt mål når han flytter ut, hvordan skal hverdagen din da bli? Ny sveis? Lage god mat, les en bok, vær minst mulig i nærheten av han og finn på ting som du selv har lyst til å gjøre. Sett på musikk og danse. 

Og viktigst: hva ser du fram til å gjøre når du endelig er alene? 

Anonymkode: 8039e...e29

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Noen tips til å gjøre kampen mot seg selv lettere?

Skriv dagbok, bare stikkord du kan se tilbake på sånn at du husker hvordan det er og ikke rosemaler det. Jeg skrev «jeg hater deg» på alle dagene i kalenderen på mobilen hvor han brukte vold. Det ble en del. 

Jeg har vært alene en måned nå, og føler meg generelt sett veldig fornøyd. Samtidig kjenner jeg på bitterhet, jeg har innsett hvor mye jeg har forsørget han alle disse årene, hvor mye dritt jeg har funnet meg i, alle de stygge ordene, alle eksplosjoner. Uten han ville jeg faktisk hatt veldig god råd nå. Jeg hadde helt sikkert hatt et nesten nedbetalt hus. Jeg hadde hatt den utdanningen jeg hadde hatt lyst på, men som jeg aldri kunne ta siden den kostet penger og han alltid hadde tvangstrekk i lønn. Isteden jobbet jeg ekstra og tok sommerjobb og ekstrajobb for å dekke opp for hans manglende betalinger mens han jobbet deltid, sov, brukte pengene sine på seg selv og hobbyene sine mens jeg tok meg av barn og hus og betalte alt.

Og så fikk jeg vite at et vennepar skal gifte seg til sommeren. De har vært sammen like lenge som oss, men er rike, harmoniske, godt etablerte og vellykkede. Og jeg ble så misunnelig og lei meg og følte meg som en mislykket liten dritt. Her sitter jeg, eier ingenting, kun de få eiendelene jeg klarte å bære med meg mens han sto og truet meg, ingen venner, ingen familie, livet brukt opp, sannsynligvis for gammel for ny kjærlighet og uansett for skadet. 

Men jeg er fri, da. Jeg kan velge resten av livet mitt selv. Jeg kan spare nye penger. Og ting er bare ting. Og barna trenger ikke være oppi den dritten lenger. 

Og så har jeg kjøpt hund, som jeg har ønska meg i femten år, men som jeg aldri kunne få fordi han ikke ville ha. 

Og selv om jeg føler meg mislykka, har jeg gjort en bra ting. Jeg har stått opp for meg selv. Og jeg har gjort alt helt alene. Og jeg vet at det kan andre klare, også. 

♥️

 

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (21 timer siden):

Skriv dagbok, bare stikkord du kan se tilbake på sånn at du husker hvordan det er og ikke rosemaler det. Jeg skrev «jeg hater deg» på alle dagene i kalenderen på mobilen hvor han brukte vold. Det ble en del. 

Jeg har vært alene en måned nå, og føler meg generelt sett veldig fornøyd. Samtidig kjenner jeg på bitterhet, jeg har innsett hvor mye jeg har forsørget han alle disse årene, hvor mye dritt jeg har funnet meg i, alle de stygge ordene, alle eksplosjoner. Uten han ville jeg faktisk hatt veldig god råd nå. Jeg hadde helt sikkert hatt et nesten nedbetalt hus. Jeg hadde hatt den utdanningen jeg hadde hatt lyst på, men som jeg aldri kunne ta siden den kostet penger og han alltid hadde tvangstrekk i lønn. Isteden jobbet jeg ekstra og tok sommerjobb og ekstrajobb for å dekke opp for hans manglende betalinger mens han jobbet deltid, sov, brukte pengene sine på seg selv og hobbyene sine mens jeg tok meg av barn og hus og betalte alt.

Og så fikk jeg vite at et vennepar skal gifte seg til sommeren. De har vært sammen like lenge som oss, men er rike, harmoniske, godt etablerte og vellykkede. Og jeg ble så misunnelig og lei meg og følte meg som en mislykket liten dritt. Her sitter jeg, eier ingenting, kun de få eiendelene jeg klarte å bære med meg mens han sto og truet meg, ingen venner, ingen familie, livet brukt opp, sannsynligvis for gammel for ny kjærlighet og uansett for skadet. 

Men jeg er fri, da. Jeg kan velge resten av livet mitt selv. Jeg kan spare nye penger. Og ting er bare ting. Og barna trenger ikke være oppi den dritten lenger. 

Og så har jeg kjøpt hund, som jeg har ønska meg i femten år, men som jeg aldri kunne få fordi han ikke ville ha. 

Og selv om jeg føler meg mislykka, har jeg gjort en bra ting. Jeg har stått opp for meg selv. Og jeg har gjort alt helt alene. Og jeg vet at det kan andre klare, også. 

♥️

 

Det er heldigvis ikke for sent, men forstår deg utrolig godt på den bitterheten! Min eks hadde "aldri" penger, måtte låne, løy om å låne av andre og betalte (som regel) tilbake til de.. Hadde tilogmed nerver til å låne av min far! Da syns jeg han gikk over streken. Selv om det bare var noen hundrelapper følte jeg på en stor skam at han spurte min far om penger 🙄🤐 og kjøpte såklart masse dritt og lort til seg selv, fikk knapt nok penger til husleia inniblant av han.. Bidro knapt noe. Var også forlovet med han (at jeg i det hele tatt sa ja 🙄).. 

Men! Du kan få alt det der nå! ❤️ Og allerede har du jo fått en forsmak på hvordan livet kan bli nå, kjøpt deg hund og greier - så stas! Gratulerer med nytt familiemedlem 🤗 

Som du selv sier, ting er bare ting og hus er bare hus, alt det kan du få til NÅ i framtiden, uten en utakknemlig dritt ved din side ☺️ 

Fortsett med alt det gode du har fått til for deg selv. Du har vært knallfin til å stå opp for deg selv og klare deg alene, you got this 💪❤️🤗

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Takk! ❤️
 

Han klarte definitivt fjerne tvilen i dag og jeg kan ikke vente til han flytter. Er det noe negativt i det hele tatt fyrer han seg opp til de grader. I dag skrek han til meg i rundt 2 timer før han dro på jobb. Dette fordi jeg var stresset før trening og ba han ikke snakke til meg siden jeg kan bli kort og krass i svarene mine om jeg er stresset. Det hele endte med at han ble så sur at han droppet trening (vi trener på samme sted og de har nettopp fått lov til å starte utendørs gruppetrening igjen). Det var selvsagt min feil og jeg har ødelagt hele dagen for han. Heldigvis jobber han kveld denne uken, må bare finne meg planer i helgen..

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Takk! ❤️
 

Han klarte definitivt fjerne tvilen i dag og jeg kan ikke vente til han flytter. Er det noe negativt i det hele tatt fyrer han seg opp til de grader. I dag skrek han til meg i rundt 2 timer før han dro på jobb. Dette fordi jeg var stresset før trening og ba han ikke snakke til meg siden jeg kan bli kort og krass i svarene mine om jeg er stresset. Det hele endte med at han ble så sur at han droppet trening (vi trener på samme sted og de har nettopp fått lov til å starte utendørs gruppetrening igjen). Det var selvsagt min feil og jeg har ødelagt hele dagen for han. Heldigvis jobber han kveld denne uken, må bare finne meg planer i helgen..

Anonymkode: b31a2...4dd

❤️ Ja, det er alltid noen andres feil, når de har dårlige dager 🙄

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk! ❤️
 

Han klarte definitivt fjerne tvilen i dag og jeg kan ikke vente til han flytter. Er det noe negativt i det hele tatt fyrer han seg opp til de grader. I dag skrek han til meg i rundt 2 timer før han dro på jobb. Dette fordi jeg var stresset før trening og ba han ikke snakke til meg siden jeg kan bli kort og krass i svarene mine om jeg er stresset. Det hele endte med at han ble så sur at han droppet trening (vi trener på samme sted og de har nettopp fått lov til å starte utendørs gruppetrening igjen). Det var selvsagt min feil og jeg har ødelagt hele dagen for han. Heldigvis jobber han kveld denne uken, må bare finne meg planer i helgen..

Anonymkode: b31a2...4dd

Håper det går bra med deg, 2 timer er jo helt voldsomt ekstremt! Hadde stått med ringing i ørene og bare dratt avgårde om noen hadde kjeftet såpass lenge på meg. Orker ikke stå og høre på vås og svada.. 

Godt du har funnet igjen lysta til å bli alene. Og ja, godt han jobber litt vekk ila dagene fremover og håper du får finne en plass å tilbringe helga på. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Håper det går bra med deg, 2 timer er jo helt voldsomt ekstremt! Hadde stått med ringing i ørene og bare dratt avgårde om noen hadde kjeftet såpass lenge på meg. Orker ikke stå og høre på vås og svada.. 

Godt du har funnet igjen lysta til å bli alene. Og ja, godt han jobber litt vekk ila dagene fremover og håper du får finne en plass å tilbringe helga på. 

Anonymkode: 8039e...e29

Det går greit, for meg føles det utrolig nok ikke så ille. Jeg har vært med på verre enn dette, og er på en syk måte vandt til det.. Jeg dro når jeg skjønte han ikke kom til å gi seg, gikk i butikken og tok en lang omvei hjem så jeg var sikker på at han hadde dratt på jobb når jeg kom hjem. 

Han er heldigvis normal igjen i dag, selvom det er sært også. Normale han synes jeg på en måte synd på, til tross for at jeg vet at det egentlig er meg det er synd på. Han er et barn på mange måter, trenger oppmerksomhet, klarer ikke å forstå at han ikke skal snakke til meg når jeg leser på studier eller jobber og lager seg ikke mat når han er alene hjemme. Han kan ikke kjede seg, og har omtrent bare meg da han ikke orker å holde liv i vennskap. Så han får meg til å føle at han ikke klarer seg alene, uten at det egentlig bør være mitt problem. Uansett så skjønner han heldigvis fortsatt at han må flytte. Jeg har ingen energi igjen, orker ikke mer.. Han sier han ser han er problemet, men mener fortsatt at jeg skulle ha hjulpet han slik at han ikke hadde vært aggressiv. Jeg er iallefall helt sikker på at vi ikke kan bo sammen mer, jeg kommer aldri til å bli lykkelig om jeg skal være med han. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det går greit, for meg føles det utrolig nok ikke så ille. Jeg har vært med på verre enn dette, og er på en syk måte vandt til det.. Jeg dro når jeg skjønte han ikke kom til å gi seg, gikk i butikken og tok en lang omvei hjem så jeg var sikker på at han hadde dratt på jobb når jeg kom hjem. 

Han er heldigvis normal igjen i dag, selvom det er sært også. Normale han synes jeg på en måte synd på, til tross for at jeg vet at det egentlig er meg det er synd på. Han er et barn på mange måter, trenger oppmerksomhet, klarer ikke å forstå at han ikke skal snakke til meg når jeg leser på studier eller jobber og lager seg ikke mat når han er alene hjemme. Han kan ikke kjede seg, og har omtrent bare meg da han ikke orker å holde liv i vennskap. Så han får meg til å føle at han ikke klarer seg alene, uten at det egentlig bør være mitt problem. Uansett så skjønner han heldigvis fortsatt at han må flytte. Jeg har ingen energi igjen, orker ikke mer.. Han sier han ser han er problemet, men mener fortsatt at jeg skulle ha hjulpet han slik at han ikke hadde vært aggressiv. Jeg er iallefall helt sikker på at vi ikke kan bo sammen mer, jeg kommer aldri til å bli lykkelig om jeg skal være med han. 

Anonymkode: b31a2...4dd

😔😔 Huff.. Når man er såpass vant at man "tåler det" sier jo det sitt.. Tenker masse på deg, håper det snart er en ende på lidelsen av å bo med han der.

Ja, rart med det der. Å synes synd på de når de klarer å "oppføre" seg. Huff, ja kjenner igjen den der om at han ikke "forstår" og er som et barn når det er andre ting som bør prioriteres. 

Er det ingen vei du kan dra for å hente deg inn litt? Syns det er så tragisk å ikke kunne kaste han ut, pga boforhold osv. Og skjønner jo hvorfor, for det blir kanskje enklere å forholde seg til han i ettertid. Bare syns det er vondt å ikke kunne bidra med noe hjelp for deg, for å få fortgang i sakene. 

God styrkeklem ❤️

Anonymkode: 8039e...e29