Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.4.2021 den 16.17):

Nå husker jeg ikke helt hva jeg har sagt eller ikke, men jeg klarer ikke finne følelsene mine for han lenger, og usikker på om dem er der. Vi drar først til fvk, for å finne ut veien videre. Han har tidligere vært veldig ambivalent til hjelp. Vi har barn, og siden han plutselig ser at han selv er voldelig, og at han ikke har «gjort noe», på lang tid, ønsker jeg bare å gå riktige steg, slik at vi lam prøve alt. Han mener selv han ikke skulte det, og sier at han ville vise meg etterpå. Sier det var dumt sett i ettertid. Når jeg sa at han gjemte den, sier han at han «mistet» den... var virkelig ikke det jeg trengte når jeg i utganspunktet har sagt at jeg sliter med å finne lyst...

Anonymkode: 067f6...81f

Hmm.. Det var jo ikke noe greit at han plutselig skulle filme deg. Veldig, veldig snålt. 

Om du selv ønsker å ta dette med hjelp av fvk så er det ditt valg, og det høres jo bra ut for din egen del at du selv føler du tar et rett valg. 

Det er så fryktelig vanskelig å leve med, for man vet aldri om en person som tidligere har vært ustabil blir "stabil".. Man vil jo da gå og tenke at eksplosjonen kan skje når som helst. Jeg håper du selv tar og har tatt de riktige valgene for deg og dine. Men dersom han endrer seg igjen så må du være så snill og ikke gi han flere sjanser. 

Ser ut som du er ganske lei og ferdig med forholdet. Og det skjønner jeg deg på. Samtidig skjønner jeg ikke helt hvem du skylder å skulle prøve mer for. Deg selv? Han? Barna? Jeg har selv stått i det, og vet at man stadig gir "bare én" ny sjanse osv.. Når er nok, nok? 

Håper dere får god hjelp ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.4.2021 den 22.16):

"Vi" gjorde det "slutt" for ca to mnd siden. Det har vært slutt ørten ganger tidligere, så jeg tok det ikke alvorlig egentlig, trengte tid for meg selv også.

Har aldri vært så lenge uten kontakt før (15 år), jeg var ikke lei meg i begynnelsen, ikke nå heller, selvom jeg egentlig føler jeg vil være sammen med ham, sover jeg ikke trist? Men jeg har et fullstendig vanvittig angstnivå. Uten at jeg vet hva jeg er redd for, det er så gale jeg tør ikke bevege meg rundt hjemme hos meg selv uten valium, Jeg sitter bokstavelig talt dønn i ro, bortsett fra toalett, lade tlf og mat. Hele tiden tenker jeg på alt jeg må gjøre, og hvorfor jeg ikke bare gjør det og angsten eskalere, holder den unna med å holde hjernen opptatt og Sobril.

Er dette normalt, hva er det som skjer? Jeg er utrolig komfortabel med situasjonen, får meg ikke til å snakke om den, orker ikke kalle meg singel, eller omtale som eks, tenke på som fortid. Det er unikt meg, har pleid å være åpen med nære venner.

Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke er lei meg når jeg tenker de tankene,  

 

Var 7 år med psykisk og emosjonelle vold. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse, han har i beste fall svært narsissistike trekk, og har rist seg på hasj hver dag i over 30 år.

 

 

Anonymkode: 8b4d9...764

Høres ut som hodet og kroppen din ikke helt "henger sammen" om dagen. At du dissosierer med at du tenker mange tanker, men kroppen er ute av stand til å bevege seg eller at du ikke handler på følelsene, eller ikke virkelig føler følelsene. Litt vanskelig å forklare. Og at du kanskje hverken innser hva du har vært gjennom og er igjennom. Hjernen prøver å prosessere det, men det er ikke nok lagringsplass til alt. 

Sånn uten å si at noe er galt med deg så burde du vurdere å snakke med fastlegen om henvisning til dps/psykiater evt psykisk helsehjelp i kommunen din. Bare for å snakke ut om tingene. Jeg vet at du sier at du ikke vil, men kanskje lettere å åpne opp for en annen enn en venninne? Siden det er så sårt og nært? Evt prøve å møte ei venninne hvis du syns det er en bedre løsning. 

Det er en så vanskelig periode etter et brudd. Men jeg håper du får den hjelpen og støtten som du trenger nå. Det er en livskrise med et samlivsbrudd og det er absolutt ingen skam i å be om hjelp for å lette på trykket. 

Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

I natt har jeg hatt en vond natt igjen. Mareritt og angst.

Jævla drittfyr!

Anonymkode: 9554e...b0e

[Gjest Mysticgirl]

Jeg har levd i et voldelig og forferdelig forhold, der jeg ble kontrollert, spionert på, banket og låst inne.  Truet med våpen og truet til stillhet. Der jeg ble truet til at barna ble tatt i fra meg om jeg gikk fra han .Han hadde venner høyt oppe for å si det slik.

Kom meg heldigvis unna, men da ble jeg stalket i over to år, det var nesten verre enn selve forholdet. Opplevde at politiet gjorde svært lite for å ta idioten. Du har nesten bare deg selv å stole på

 Føler virkelig med de som har opplevd vold, tvang og psykisk manipulering ❤️ 

Jeg har det i dag bra og er lykkelig . Jeg har heldigvis sterk psyke.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

I natt har jeg hatt en vond natt igjen. Mareritt og angst.

Jævla drittfyr!

Anonymkode: 9554e...b0e

Fikk du snakket med psykologen? 

Er helt normalt med slike reaksjoner i ettertid, dessverre.. Viktig å prøve å "jorde" seg igjen. "Jeg er trygg her jeg er, jeg kan kjenne.. Jeg kan se.. Jeg kan lukte.. Jeg kan høre.. Jeg kan smake..".. 

God styrkeklem ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Denne uka var jeg i nytt avhør.. Var helt skjelven da jeg stod utenfor politihuset. Forrige gang jeg var der var alt så ferskt, mens nå var det som å gjennomgå alt på nytt. Var grusomt å fortelle om enda mer, rote opp i detaljer igjen. Detaljer jeg helst vil glemme. Og mest sannsynlig (sa de).. Blir det rettssak. Men enda mer venting før den tid. Tålmodighet er ikke min sterkeste side. 

Heldigvis har jeg et enormt apparat rundt meg selv og barna. Og fy flate så takknemlig jeg er for det. Men til tider kjenner jeg meg så uendelig sliten. Så sliten at jeg til tider ønsker å bare dra på ferie, helt alene (uten barna), bare for å "puste" og være bare meg uten alle tankene, alle ting jeg må huske hver dag, all frykten, redselen, alt barna er gjennom. Det går forferdelig rundt, føler meg svimmel. Men jeg gjør det ikke, er bare en tanke som kommer inniblant. Og så blir jeg nedfor og deprimert.

Til tider skulle jeg ønske det gikk an å starte livet på nytt. Skulle ikke vært foruten barna, bare.. Et bedre liv. En far som stilte opp for dem og var ordentlig. En far som med glede stilte opp på foreldremøter, som stod i stormene med meg, som hjalp med å trøste og være der for dem. En jobb å gå til som jeg trivdes i. Selvtillit som strålte. 

I stedet føler jeg at energien er på bunn, selvtilliten er så og si ikke-eksisterende, føler jeg feiler som mor, at jeg sviktet dem ved å la meg selv være i det idiotiske forholdet, at jeg sviktet meg selv, at jeg ikke er sterk nok. At jeg enda ikke har noen jobb og er bare for syk til å makte å bli bedre. 

Ettervirkninger er ikke bare-bare. Jeg skulle ønske jeg visste den gang da, at det ikke var meg det var noe galt med. At jeg fortjener å bli elsket bedre enn det. At barna mine fortjener et bedre liv enn det de hadde, og at selv nå går de gjennom mye de skulle vært foruten. 

Virker kanskje litt depressivt å skrive dette. Men jeg ønsker bare å være litt åpen om hvordan det kan føles, selv etter en stund.

Jeg vet jeg har mer å gi, det er mer kamp i meg, men akkurat i dag velger jeg å slenge på en eller annen håpløs romantisk klissete film med godis i bollen og cola i glasset. Kanskje det hjelper ❤️ 

Anonymkode: 8039e...e29

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Denne uka var jeg i nytt avhør.. Var helt skjelven da jeg stod utenfor politihuset. Forrige gang jeg var der var alt så ferskt, mens nå var det som å gjennomgå alt på nytt. Var grusomt å fortelle om enda mer, rote opp i detaljer igjen. Detaljer jeg helst vil glemme. Og mest sannsynlig (sa de).. Blir det rettssak. Men enda mer venting før den tid. Tålmodighet er ikke min sterkeste side. 

Heldigvis har jeg et enormt apparat rundt meg selv og barna. Og fy flate så takknemlig jeg er for det. Men til tider kjenner jeg meg så uendelig sliten. Så sliten at jeg til tider ønsker å bare dra på ferie, helt alene (uten barna), bare for å "puste" og være bare meg uten alle tankene, alle ting jeg må huske hver dag, all frykten, redselen, alt barna er gjennom. Det går forferdelig rundt, føler meg svimmel. Men jeg gjør det ikke, er bare en tanke som kommer inniblant. Og så blir jeg nedfor og deprimert.

Til tider skulle jeg ønske det gikk an å starte livet på nytt. Skulle ikke vært foruten barna, bare.. Et bedre liv. En far som stilte opp for dem og var ordentlig. En far som med glede stilte opp på foreldremøter, som stod i stormene med meg, som hjalp med å trøste og være der for dem. En jobb å gå til som jeg trivdes i. Selvtillit som strålte. 

I stedet føler jeg at energien er på bunn, selvtilliten er så og si ikke-eksisterende, føler jeg feiler som mor, at jeg sviktet dem ved å la meg selv være i det idiotiske forholdet, at jeg sviktet meg selv, at jeg ikke er sterk nok. At jeg enda ikke har noen jobb og er bare for syk til å makte å bli bedre. 

Ettervirkninger er ikke bare-bare. Jeg skulle ønske jeg visste den gang da, at det ikke var meg det var noe galt med. At jeg fortjener å bli elsket bedre enn det. At barna mine fortjener et bedre liv enn det de hadde, og at selv nå går de gjennom mye de skulle vært foruten. 

Virker kanskje litt depressivt å skrive dette. Men jeg ønsker bare å være litt åpen om hvordan det kan føles, selv etter en stund.

Jeg vet jeg har mer å gi, det er mer kamp i meg, men akkurat i dag velger jeg å slenge på en eller annen håpløs romantisk klissete film med godis i bollen og cola i glasset. Kanskje det hjelper ❤️ 

Anonymkode: 8039e...e29

❤

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg vet jeg har mer å gi, det er mer kamp i meg, men akkurat i dag velger jeg å slenge på en eller annen håpløs romantisk klissete film med godis i bollen og cola i glasset. Kanskje det hjelper ❤️

Helt ærlig, du er beintøff. Har du anmeldt ham, også? Det lyser mellom linjene hvor glad du er i barna dine, vær stolt av deg selv ♥️

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (15 timer siden):

❤

💖

EnAnonymKonto skrev (41 minutter siden):

Helt ærlig, du er beintøff. Har du anmeldt ham, også? Det lyser mellom linjene hvor glad du er i barna dine, vær stolt av deg selv ♥️

Ja, han er anmeldt for flere forhold. Noe av det er henlagt, slik det ofte blir uten bevis. Mens noe skal nå videre, forhåpentligvis. 

Takk for det, er uendelig glad i dem og stolt av dem 💖❤️💖 Klarer ikke helt å være stolt av meg selv til tider, det kommer og går som dagene som går opp og ned. Tøffe tak, ting tar tid, men til slutt stråler sola 💖

Anonymkode: 8039e...e29

[EnAnonymKonto]

Jeg vurderer å anmelde min også. Men venner og familie sier nei, de sier at jeg må tenke på barna og stakkars ham. 

Jeg tror han kan komme til å skade meg alvorlig om jeg anmelder. Da vil jeg alltid måtte se meg over skulderen. Likevel mener jeg at det er rett å gjøre. 

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (37 minutter siden):

Jeg vurderer å anmelde min også. Men venner og familie sier nei, de sier at jeg må tenke på barna og stakkars ham. 

Jeg tror han kan komme til å skade meg alvorlig om jeg anmelder. Da vil jeg alltid måtte se meg over skulderen. Likevel mener jeg at det er rett å gjøre. 

At de sa hva? "stakkars" ham? Er nå han som har gjort noe straffbart og da er det på sin plass å anmelde det. Men jeg skjønner veldig godt frykten og redselen du har. "Hva kommer til å skje med barna, hva kan skje med meg? "

Jeg fikk beskjed av en i politiet om at, det er godt å "gi fra seg ansvaret" om det du har opplevd til noen som muligens kan gjøre noe med det. Da jeg anmeldte fikk jeg også besøks- og kontaktforbud mot han. Evt samvær med barna skulle avtales via tredjepart (barnevernet), de var også tilsyn under samværene. 

Har du mulighet for at du og barna kan bo på krisesenter i en periode når du har anmeldt? Går an å snakke med politi/krisesenter ang dette slik at de skjønner hvor redd du evt er for reaksjoner. Jeg vet at det kan føles litt ubehagelig ut å bo der, men det er bare for en periode, og det er mye god hjelp å få. (hvis ikke du alt er en av de som har bodd der allerede, beklager om jeg ikke husker nøyaktig, så vet du jo hvordan det er). 

Anonymkode: 8039e...e29

[Trolltunge]

EnAnonymKonto skrev (12 minutter siden):

Jeg vurderer å anmelde min også. Men venner og familie sier nei, de sier at jeg må tenke på barna og stakkars ham. 

Jeg tror han kan komme til å skade meg alvorlig om jeg anmelder. Da vil jeg alltid måtte se meg over skulderen. Likevel mener jeg at det er rett å gjøre. 

Jeg er uenig med dine venner og din familie i at det å ikke anmelde er til barnas beste. Dessuten er det ikke synd på noen når de blir anmeldt for noe de faktisk har gjort. Det er å få den rimelige og rette konsekvensen av å faktisk ha gjort noe galt. 

Er det synd på tyven fordi han blir anmeldt for tyveri? Stakkars drapsmann som blir anmeldt for drap? 

Vi har lover og rettsvesen i dette landet, og det er ikke uten grunn at vi også har lover og straff angående vold. Det er straffbart å være voldelig, og det er ikke synd på en som har vært voldelig å bli anmeldt for det. FORHÅPENTLIGVIS bli straffet for det også, HELT BERETTIGET. 

Rettsvesenet sørger for at tiltalte får forsvare seg. Fortelle sin versjon, argumentere mot. 

Det er ikke urettferdig eller urimelig på noen måte å anmelde noen som faktisk har gjort noe straffbart. Det som er urettferdig er at det ofte er vanskelig å bevise slikt tilstrekkelig til at det blir en rettferdig dom. 

Heldigvis er det å søke voldsoffererstatning noe som lettere kan medføre at voldelige må bære økonomiske konsekvenser av sine handlinger, selv om bevisbyrden ikke er tilstrekkelig til å få fengsel for ugjerninger. 

Det rettferdige er at slike både straffes og må betale oppreisning, for de dype arr slikt har skapt i andre. 

Jeg har dessuten sett flere ganger at de som anmelder har mye sterkere kort i ermet videre i livet. Det kan ikke lyves så mye og vris mot offeret når det har vært anmeldelse og dom/voldsoffererstatning. Det faller på egen urimelighet å skrive om historien til at det var den andre som var gal/løgner / urettferdig/urimelig når det foreligger en rettslig vurdering, som gir et vurdert og veid bilde av hva som faktisk skjedde. 

Derfor er det lurt å samle beviser, og lurt å anmelde. Urettferdig og noe "stakkars" den som har brutt loven er det overhodet ikke. 

Ikke engang stakkars barn, for de er også tjent med at den voldelige må forholde seg til sannheten, og ikke kan vri hodet på dem og andre til mot den ikke - voldelige forelder. 

De som blir anmeldt blir ofte lettere å forholde seg til i etterkant, og det er mindre fare for omskriving av historien som forvirrer barna og i verste fall lurer dem til å vende seg mot feil person. Det er mer ro i livet til de kvinner som anmeldte, og barna deres. De fedrene som ble anmeldt og dømt er ydmyke og prøver å bevise at de er gode fedre trossalt, eller trekker seg unna, mens de som ikke ble anmeldt lyver og skaper ytterligere problemer med løgner og manipulasjon. (Skriver kvinner og fedre her, fordi jeg kun kjenner kvinner som har opplevd vold, brudd og tiden etter. Ikke fordi det ikke kan være omvendt.) 

Å anmelde er det som gir best mulighet for at offer OG barn får ro og trygghet videre. Dessuten er det absolutt rettferdig og riktig å bli anmeldt for det samfunnet klokt og riktig har nedskrevet som straffbart. 

Dine venner og familie tar feil. Det de anbefaler deg er å la være å ta et kortvarig ubehag, men la det som er råttent være, og i verste fall føre til verre og mer langvarig ubehag. 

Det er en drittjobb å male huset. Kostbart og strevsomt. Det er likevel verre å ikke gjøre det, og til slutt ende opp med et fælt stygt hus, i ytterste konsekvens ubeboelig. 

Dette med å anmelde eller ikke er mye det samme. Gjøre noe nå, selv om det koster personlig og er strevsomt en stund, eller risikere mye mer, og langt verre. 

Man bør anmelde. Det er oftest det som totalt sett vil koste minst. Det har jeg sett til overbevisning. Derfor er det utrolig synd at altfor få som utsettes for vold samler beviser og altfor få som anmelder. De som gjør det får det mye greiere videre, og barna også. 

Politiet har dessuten virkemidler for å ivareta en som anmelder, med redsel for egen sikkerhet. 

En vanskelig tid, mot et vanskelig liv. Jeg vet hva jeg anbefaler. Uten tvil. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (8 minutter siden):

Jeg er uenig med dine venner og din familie i at det å ikke anmelde er til barnas beste. Dessuten er det ikke synd på noen når de blir anmeldt for noe de faktisk har gjort. Det er å få den rimelige og rette konsekvensen av å faktisk ha gjort noe galt. 

Er det synd på tyven fordi han blir anmeldt for tyveri? Stakkars drapsmann som blir anmeldt for drap? 

Vi har lover og rettsvesen i dette landet, og det er ikke uten grunn at vi også har lover og straff angående vold. Det er straffbart å være voldelig, og det er ikke synd på en som har vært voldelig å bli anmeldt for det. FORHÅPENTLIGVIS bli straffet for det også, HELT BERETTIGET. 

Rettsvesenet sørger for at tiltalte får forsvare seg. Fortelle sin versjon, argumentere mot. 

Det er ikke urettferdig eller urimelig på noen måte å anmelde noen som faktisk har gjort noe straffbart. Det som er urettferdig er at det ofte er vanskelig å bevise slikt tilstrekkelig til at det blir en rettferdig dom. 

Heldigvis er det å søke voldsoffererstatning noe som lettere kan medføre at voldelige må bære økonomiske konsekvenser av sine handlinger, selv om bevisbyrden ikke er tilstrekkelig til å få fengsel for ugjerninger. 

Det rettferdige er at slike både straffes og må betale oppreisning, for de dype arr slikt har skapt i andre. 

Jeg har dessuten sett flere ganger at de som anmelder har mye sterkere kort i ermet videre i livet. Det kan ikke lyves så mye og vris mot offeret når det har vært anmeldelse og dom/voldsoffererstatning. Det faller på egen urimelighet å skrive om historien til at det var den andre som var gal/løgner / urettferdig/urimelig når det foreligger en rettslig vurdering, som gir et vurdert og veid bilde av hva som faktisk skjedde. 

Derfor er det lurt å samle beviser, og lurt å anmelde. Urettferdig og noe "stakkars" den som har brutt loven er det overhodet ikke. 

Ikke engang stakkars barn, for de er også tjent med at den voldelige må forholde seg til sannheten, og ikke kan vri hodet på dem og andre til mot den ikke - voldelige forelder. 

De som blir anmeldt blir ofte lettere å forholde seg til i etterkant, og det er mindre fare for omskriving av historien som forvirrer barna og i verste fall lurer dem til å vende seg mot feil person. Det er mer ro i livet til de kvinner som anmeldte, og barna deres. De fedrene som ble anmeldt og dømt er ydmyke og prøver å bevise at de er gode fedre trossalt, eller trekker seg unna, mens de som ikke ble anmeldt lyver og skaper ytterligere problemer med løgner og manipulasjon. (Skriver kvinner og fedre her, fordi jeg kun kjenner kvinner som har opplevd vold, brudd og tiden etter. Ikke fordi det ikke kan være omvendt.) 

Å anmelde er det som gir best mulighet for at offer OG barn får ro og trygghet videre. Dessuten er det absolutt rettferdig og riktig å bli anmeldt for det samfunnet klokt og riktig har nedskrevet som straffbart. 

Dine venner og familie tar feil. Det de anbefaler deg er å la være å ta et kortvarig ubehag, men la det som er råttent være, og i verste fall føre til verre og mer langvarig ubehag. 

Det er en drittjobb å male huset. Kostbart og strevsomt. Det er likevel verre å ikke gjøre det, og til slutt ende opp med et fælt stygt hus, i ytterste konsekvens ubeboelig. 

Dette med å anmelde eller ikke er mye det samme. Gjøre noe nå, selv om det koster personlig og er strevsomt en stund, eller risikere mye mer, og langt verre. 

Man bør anmelde. Det er oftest det som totalt sett vil koste minst. Det har jeg sett til overbevisning. Derfor er det utrolig synd at altfor få som utsettes for vold samler beviser og altfor få som anmelder. De som gjør det får det mye greiere videre, og barna også. 

Politiet har dessuten virkemidler for å ivareta en som anmelder, med redsel for egen sikkerhet. 

En vanskelig tid, mot et vanskelig liv. Jeg vet hva jeg anbefaler. Uten tvil. 

👏👏👏Virkelig bra skrevet 💖

Anonymkode: 8039e...e29

[EnAnonymKonto]

Trolltunge skrev (1 time siden):

Derfor er det utrolig synd at altfor få som utsettes for vold samler beviser og altfor få som anmelder.

Jeg har samlet bevis i femten år og vil bli overrasket om han ikke blir dømt. Men han vil kanskje miste jobben sin, han vil få plett på rullebladet og enda dårligere økonomi. Han mener selv at han aldri har gjort noe som ikke var fortjent. Jeg tror ikle han vil bli ydmyk og spak, jeg tror heller jeg må bruke voldsalarm resten av livet. 

[Trolltunge]

EnAnonymKonto skrev (33 minutter siden):

Jeg har samlet bevis i femten år og vil bli overrasket om han ikke blir dømt. Men han vil kanskje miste jobben sin, han vil få plett på rullebladet og enda dårligere økonomi. Han mener selv at han aldri har gjort noe som ikke var fortjent. Jeg tror ikle han vil bli ydmyk og spak, jeg tror heller jeg må bruke voldsalarm resten av livet. 

Bra at du har samlet bevis.

Tror du at han blir ydmyk og spak om du ikke gjør det? 

Din fordel er jo også at du vil ha mulighet til å få langt bedre vern om han blir dømt. 

Akkurat som ved voldtekter må man selvfølgelig avveie om man orker og klarer å anmelde, men jeg har sett så mange ganger at det får verre konsekvenser å ikke anmelde, så jeg står fast på at det er det som totalt sett gir mindre problemer videre i livet. 

Jeg har hørt "Åh som jeg angrer på at jeg ikke anmeldte !" flere ganger, og det er på mange måter for sent når en "sannhet" som absolutt ikke er sann har fått rotfestet, og gitt store konsekvenser.

Jeg har til gode å høre at noen angrer på at de anmeldte, og sto det ut, selv om det gjorde at det var veldig tøft en periode. 

De som anmeldte har en stolthet i seg over at de ikke fant seg i, og lot det bli feid under teppet, bare bøyde seg for det, samt at de som nevnt har bedre vern fra videre problemer. 

Du må kjenne på hva du orker og klarer, og bør ikke være for stolt til ta imot vern og hjelp om du velger å anmelde, men det er nå du har best sjanse til å gjøre det, og å gjøre det er etter min erfaring det voldsutsatte ikke angrer på. Å ikke gjøre det er det mange som angrer bittert på. 

[EnAnonymKonto]

Trolltunge skrev (11 timer siden):

Tror du at han blir ydmyk og spak om du ikke gjør det? 

Nei. Han synes ikke selv at han har gjort noe galt. Hver gang vi møtes er det en uendelig ordstrøm av trusler og krenkelser. Han ser på seg selv som et offer og kommer til å fortsette å gjøre det. 

Egentlig er det bare trist. Men også skremmende. 

[Trolltunge]

EnAnonymKonto skrev (4 timer siden):

Nei. Han synes ikke selv at han har gjort noe galt. Hver gang vi møtes er det en uendelig ordstrøm av trusler og krenkelser. Han ser på seg selv som et offer og kommer til å fortsette å gjøre det. 

Egentlig er det bare trist. Men også skremmende. 

Ja, derfor har du egentlig ingenting å tape, og mye å vinne. 

Det er trist og skremmende med slike.

Sender deg en stor klem. 💞

 

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (På 3.5.2021 den 7.05):

Nei. Han synes ikke selv at han har gjort noe galt. Hver gang vi møtes er det en uendelig ordstrøm av trusler og krenkelser. Han ser på seg selv som et offer og kommer til å fortsette å gjøre det. 

Egentlig er det bare trist. Men også skremmende. 

Huff, høres jo ikke noe greit ut å fortsette å møte han, har du en grunn for å møte han? Henting/levering av barn kan vel ordnes på andre måter. Fvk kan sette dere til separat mekling.

Hvis du blir skremt av å møte han syns jeg du burde anmelde han. For det er ikke greit å måtte forholde seg til. Da har du også gjort ditt. 

Sender deg en god klem 💖❤️💖

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Huff, høres jo ikke noe greit ut å fortsette å møte han, har du en grunn for å møte han?

Har fortsatt ikke fått ut alle tingene mine, og vil ikke at han skal «vinne» bare fordi han kan gjøre seg stor og farlig. 

Anonymkode: e4ec6...506

[EnAnonymKonto]

Meg over