Åssen var livet under andre verdenskrig?

[AnonymBruker]

Google og bøker er din venn.

Anonymkode: c8bd7...e86

[Gjest Hvemsomhelst]

AnonymBruker skrev (På 29.3.2021 den 13.54):

Nope. Har ikke lyst. Derfor jeg spør.

Anonymkode: 17d7b...da0

Du kan lære mye av å se på noen dokumentarer og andre filmer også.  Har de sluttet med historiefag i skolene nå?

Endret 1. mai 2021 av Hvemsomhelst

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.4.2021 den 22.03):

Tror en del regler var ganske nazi. 

Anonymkode: aaf93...2b8

Ikke morsomt.

Anonymkode: c8bd7...e86

[amit]

Krisen fra 30-åra ble løst under krigen.

I 1930-åra var det krisetid i Norge. Verst var arbeidsløsheten. Hvor stor prosent som var ledige, er vanskelig å si, fordi statsikkene ikke ble ført nøyaktig, men arbeidsløsheten i 30-åra lå antagelig mellom 15 og 30 prosent. Å bli arbeidsløs var en katastrofe i 30-åra, da arbeidsledighetstrygden først kom i 1938. Siste mulighet var «Fattigkassa», men mange kviet seg for å søke hjelp der, fordi det var forbundet med stor skam. Men allerede tidlig høsten 1940 var arbeidsløsheten kraftig redusert gjennom utbedring av krigsskader og relativt betydelige tyske bygge- og anleggsarbeider, noe flere hundre tusen nordmenn på ulike måter dro direkte nytte av. Den tyske aktiviteten skapte fra 1941 en høykonjunktur, særlig i bygg- og anleggsbransjen med underleverandører, som ikke bare avskaffet arbeidsløsheten i Norge, men som førte til mangel på arbeidskraft. De første årene av okkupasjonen kunne bedrifter og ansatte oppnå eventyrlig inntjening og svært gunstige akkorder på arbeider for tyskerne.

På landsbygda var gjeldsproblemet det verste i 30-åra. Mange bønder hadde investert i de gode tidene rett etter første verdenskrig. Nå skulle dyre lån betales tilbake, mens prisene på jordbruksprodukter falt raskere enn prisen på innsatsvarer i jordbruket. I 1932 hadde hvert fjerde bruk over fem mål en gjeld som tilsvarte 75 prosent av brukets verdi. Men under krigen tjente bøndene godt på landbruksprodukter, og i tillegg til fiskerne var det bøndene som hadde størst mulighet til å omsette til dels betydelige deler av sin produksjon på svartebørsen. Mange bønder kom gjeldfrie ut av krigen.

De som dreiv med skog, opplevde et voldsomt prisfall i 30-åra, som de søkte å ta igjen ved å slå ned lønningene for skogsarbeidere, med store arbeidskamper som følge. Høsten 1931 var tre fjerdedeler av skogsarbeiderne i Hedmark helt uten arbeid. Dette endret seg totalt etter krigsutbruddet, da det ble gode muligheter for avsetning av skogbruksprodukter.

Også fiskeriene, som eksporterte 90 prosent av fangsten, ble rammet av internasjonalt prisfall i 30-årene. Torskefiskerne i Nord-Norge var, sammen med skogsarbeiderne, trolig den gruppa som var verst ute. Situasjonen for fiskerne snudde totalt etter krigsutbruddet. Den tyske okkupasjonen innebar gode muligheter for salg av fisk til tyskerne. Fiskeprisene økte, og det var også mulighet for svart omsetning til enda høyere priser. Fiskerne var muligens den yrkesgruppen som tjente best på den tyske okkupasjonen. Den tyske okkupasjonsmakten etablerte forøvrig verdens mest avanserte fiskeindustri for dypfrysing av hovedsakelig torsk, sei og hyse i Trondheim, Bodø, Svolvær og Melbu med en total årlig teoretisk kapasitet på 300 000 tonn ferdig dypfryst fisk.

 

Nedbetaling av gjeld under krigen.

Krigen løste gjeldsproblemene som hadde vært så påtrengende i 30-åra. Høykonjunkturen som tyskernes anleggsvirksomhet skapte, førte til at personer, bedrifter og kommuner nedbetalte mesteparten av sin gjeld under krigen. De fleste kom gjeldfrie ut av krigen. De langvarige og regionalt store gjeldsproblemene for bedrifter, kommuner, fiskere, bønder og skogsarbeidere som hadde preget store deler av mellomkrigstiden, forsvant definitivt med okkupasjonen.

[amit]

Jernbaneutbygging i Norge under krigen.

Tyskerne bygget mye infrastruktur i Norge under krigen, og kanskje spesielt mye jernbane. Tyskee ingeniører haddde ikke mye til overs for NSBs metoder, som de kalte for ”AFRIKANISCHE METHODEN” (Afrikanske metoder), noe NSBs ledelse aldri tilga dem. ( Se Silje Løvstad Thjømøes masteroppgave: «Krigskollaboratører eller jernbaneingeniører?»)

 

https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/bitstream/handle/11250/243119/637959_FULLTEXT01.pdf?sequence=1&isAllowed=y

På grunn av den tyske jernbaneutbyggingen i Norge gikk NSB med gigantoverskudd under krigen. Det er første og siste gang i historien at NSB har gått med overskudd. Alt i alt bygget tyskerne ca 450 km med jernbane i Norge, de elektrifiserte ca 200 km, og mange steder utvidet de en smalsporet jernbane til en bredsporet. Flåmsbanen ble åpnet i 1940, og blant annet Rørosbanen, Østfoldbanen og Hardangerbanen ble utbygd av tyskerne under krigen, men de virkelig store arbeidene ble utført på Sørlandsbanen og Nordlandsbanen. Sørlandsbanen ble utvidet fram til Stavanger, ferdigstilt 1 mai 1944. Nordlandsbanen ble fullført fram til Fauske, men tyskerne hadde planer om å videreføre denne helt fram til Kirkenes. Det ble faktisk også utført endel arbeid på banen nord for Fauske fram til Tysfjord (Polarbanen), men denne ble aldri fullført under krigen.

 

(Polarbanen, https://no.wikipedia.org/wiki/Polarbanen)

 

Etter krigen ble det argumentert for å fortsette byggingen av Polarbanen nordover, siden grunnarbeidene (bruer, tunneller) allerede for en stor del var ferdig, men av en eller annen grunn er dette aldri blitt gjort. Men E6 gjennom Troms følger stort sett traseen til Polarbanen, så noe nytte har det kommet ut av dette arbeidet.

 

Ettersom hverken NSB eller den norske stat hadde muligheter for å finansiere Nordlandsbanen, ble det tyske Wehrmacht som sto for finansieringen. Wehrmacht skaffet også alle råmaterieler til utbyggingen, og sto for skipstransporten av materialene. Før krigen bygget NSB ca 3 kilometer med jernbane i året, så hvis NSB skulle bygd Nordlandsbanen, haddde Nordlandsbanen stått ferdig i år 2140 omtrent.

 

[amit]

Flyplassutbygging under krigen.

Tyskerne bygget og utvidet mange flyplasser i Norge under krigen. Tyskerne påkostet Stavanger Lufthavn Sola 400 mill. kr. under okkupasjonstiden. Bardufoss var i bruk før krigen, men tyskerne satte straks igang arbeidet med å utvide Baurdufoss, forlenget hovedstripa til 1 600 m og utstyrte den med fast dekke. Bardufoss var meget viktig for tyskerne da allierte konvoer til Murmansk ble angrepet fra denne flyplassen. Berlevåg ble bygd av tyskerne i 1943. Bodø lufthavn ble bygget og utvidet av tyskerne under krigen. Flyplassen på Gossen ble bygd av tyskerne i 1943. Hattfjelldal flyplass ble bygd av tyskerne i 1943.

 

(https://www.nrk.no/nordland/tysk-betongflyplass-fortsatt-i-bruk-1.7413049).

 

Farsund lufthavn ble bygget og utvidet av tyskerne. Kjeller Lufthavn ved Lillestrøm , som var tyskernes hovedreparasjonsbase for fly stasjonert i Norge, ble sterkt utvidet under krigen. Eggemoen ble bygget av tyskerne. Gardermoen var i drift før krigen, men ble sterkt utvidet av tyskerne. Fornebu Lufthavn åpnet 1 juni 1939, men ble sterkt utvidet av tyskerne under krigen. På Kristiandsand Lufthavn Kjevik satte tyskerne igang en betydelig virksomhet og en større utvidelse av selve flyfeltet. ”Flyplassen på Kjevik er i glimrende stand” forteller Fædrelandsvennen den 23.juni 1945. Her kan man bl.a. lese følgende:

 

”Kristiansand har fått en moderne flyplass som er stor nok til å ta hvilken som helst trafikk. Under krigen har tyskerne utvidet Kjevik, slik at den er flere ganger så stor som før. Utvidelsen ble foretatt i 1940 og 1941 da Kjevik var et av de største militæranleggene på Sørlandet med opp til 4000 arbeidere i sving.»

 

I 1941 startet tyskerne en storstilt utbygging av Porsangerområdet og Lakselv Lufthavn Banak ble en av hovedflyplassene for angrep på ishavskonvoiene. Salangen Elvenes ble benyttet av tyske jagerfly under krigen. Vardø Lufthavn Svartnes ble etablert og utbygget av tyskerne under krigen. Også Trondheim Lufthavn Værnes ble sterkt utbygget av tyskerne under krigen.

 

[amit]

Omfanget av tyskernes industriutbygging i Norge under krigen er stort sett ukjent. Jeg har tidligere nevnt at tyskerne etablerte verdens mest avanserte fiskeindustri for dypfrysing av hovedsakelig torsk, sei og hyse i Trondheim, Bodø, Svolvær og Melbu med en total årlig teoretisk kapasitet på 300 000 tonn ferdig dypfryst fisk. Tyskerne satset også stort på aluminiumsindustri og kraftutbygging i Norge.

 

Tyskernes største satsing i Norge, foruten de militærstrategiske festningsanleggene, var et lettmetallprogram. Allerede én måned etter okkupasjonen av Norge, ble det gitt en befaling fra Hitler om at den norske aluminiumproduksjonen skulle utbygges i så stort omfang at den kunne sikre Tyskland nødvendig aluminium til rustningsindustrien. Tilgangen på vannkraft gjorde Norge et særlig aktuelt sted for energikrevende produksjon av aluminium. Dette var også en mulighet for Norsk Hydro, som fram til krigen startet hadde hatt kvelstoff som sitt hovedprodukt. Selve lettmetallprogrammet tyskerne satte i gang mislyktes, blant annet pga alliert bombing av Herøya 24 juli 1943. (55 mennesker omkom etter bombeangrepet mot Herøya, det største bombeangrepet på norsk jord under krigen).

 

https://www.heroya-industripark.no/aktuelt/75-aar-siden-heroeya-ble-bombet-og-55-mennesker-omkom

 

https://www.ta.no/pulsen/da-bombene-regnet-over-heroya/s/1-111-4630977

 

Men for Norge ga dette lettmetallprogrammet grunnlag for industribygging og økonomisk vekst. Norges aluminiumsproduksjon etter 1945 bygget på detaljerte planer, påbegynte anlegg og nødvendig teknologi som tyskerne etterlot seg.

Satsingen på aluminium førte også til en kraftig økning i norsk elektrisitetsproduksjon. NVE (Norges vannkraft og elektrisitetsvesen) fikk bygget langt mer i de fem okkupasjonsårene enn i årene før krigen.
NVEs produksjonskapasitet i MW var (fra «Statens kraft 1890-1947» av Lars Thue, s 373):
1939: 239   1942: 268   1943: 297   1946: 327

 

Også telefon- og telegrafnettet ble sterkt utbygget under krigen, bl. a. ble telex innført i Norge under krigen av tyskerne.

 

[AnonymBruker]

Jeg tror at det til en viss grad kan sammenlignes med situasjonen vi er i nå, med masse restriksjoner og lockdown. Vi er under okkupasjon, ikke av en utenlandsk stormakt, men av er virus som muterer, dreper og har forandret livet og hverdagen til svært mange av oss. Tiltakene under pandemien er de kraftigste vi har hatt i fredstid i Norge. Og siden dette ikke er et nasjonalt problem, men et globalt, ser jeg på det som en annerledes verdenskrig. 

Anonymkode: 0d6d0...179

[AnonymBruker]

amit skrev (På 5.5.2021 den 9.19):

Omfanget av tyskernes industriutbygging i Norge under krigen er stort sett ukjent. Jeg har tidligere nevnt at tyskerne etablerte verdens mest avanserte fiskeindustri for dypfrysing av hovedsakelig torsk, sei og hyse i Trondheim, Bodø, Svolvær og Melbu med en total årlig teoretisk kapasitet på 300 000 tonn ferdig dypfryst fisk. Tyskerne satset også stort på aluminiumsindustri og kraftutbygging i Norge.

 

Tyskernes største satsing i Norge, foruten de militærstrategiske festningsanleggene, var et lettmetallprogram. Allerede én måned etter okkupasjonen av Norge, ble det gitt en befaling fra Hitler om at den norske aluminiumproduksjonen skulle utbygges i så stort omfang at den kunne sikre Tyskland nødvendig aluminium til rustningsindustrien. Tilgangen på vannkraft gjorde Norge et særlig aktuelt sted for energikrevende produksjon av aluminium. Dette var også en mulighet for Norsk Hydro, som fram til krigen startet hadde hatt kvelstoff som sitt hovedprodukt. Selve lettmetallprogrammet tyskerne satte i gang mislyktes, blant annet pga alliert bombing av Herøya 24 juli 1943. (55 mennesker omkom etter bombeangrepet mot Herøya, det største bombeangrepet på norsk jord under krigen).

 

https://www.heroya-industripark.no/aktuelt/75-aar-siden-heroeya-ble-bombet-og-55-mennesker-omkom

 

https://www.ta.no/pulsen/da-bombene-regnet-over-heroya/s/1-111-4630977

 

Men for Norge ga dette lettmetallprogrammet grunnlag for industribygging og økonomisk vekst. Norges aluminiumsproduksjon etter 1945 bygget på detaljerte planer, påbegynte anlegg og nødvendig teknologi som tyskerne etterlot seg.

Satsingen på aluminium førte også til en kraftig økning i norsk elektrisitetsproduksjon. NVE (Norges vannkraft og elektrisitetsvesen) fikk bygget langt mer i de fem okkupasjonsårene enn i årene før krigen.
NVEs produksjonskapasitet i MW var (fra «Statens kraft 1890-1947» av Lars Thue, s 373):
1939: 239   1942: 268   1943: 297   1946: 327

 

Også telefon- og telegrafnettet ble sterkt utbygget under krigen, bl. a. ble telex innført i Norge under krigen av tyskerne.

 

Spennende. Er du historielærer?

Anonymkode: b32ab...75f

[amit]

Vegvesenet under okkupasjonen

 

Det er vanskelig å få noen totaloversikt over veibygging i Norge under krigen, fordi svært få dokumenter fra okkupasjonstiden er bevart i Vegvesenets arkiver. Arkivet flommer over av dokumenter fra før og etter krigen, men dokumenter fra krigens dager er borte. Årsaken til dette er sannsynligvis at Vegvesenet og veidirektør Baalsrud var meget samarbeidsvillige med tyskerne. Baalsrud ble faktisk under krigen brukt som målestokk på hvor samarbeidsvillig andre etatsledere var.

Veidirektoratet og veidirektøren hjalp okkupasjonsmakten med å få norske firmaer til å bygge flyplasser før Norge kapitulerte 10.juni 1940. Vegvesenet skal videre ha bygget veistrekninger til flyplassene og forsterket tyskernes forsyningsveier. De involverte aktørene har ikke snakket eller skrevet om det. Etter krigen ble hverken Vegvesenet eller direktør Baalsrud gransket for dette.

Samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig ga Norge en styrket infrastruktur. Den tyske okkupasjonen av Norge resulterte i en storsatsning på vei- og jernbanebygging. Å bygge ut et godt vei- og jernbanenett i Norge var viktig for den tyske okkupasjonsmakten.

De to øverste representantene for den tyske okkupasjonsmakten i Norge var Josef Terboven, som var Rikskommisær for de norske områdene, og Nikolaus von Falkenhorst som var øverstkommanderende for Wehrmacht. Gjennom hele krigen rivaliserte de to seg imellom, og de var uenige om hvorvidt vei eller jernbane skulle prioriteres. Terboven ønsket veibygging mens von Falkenhorst ville prioritere jernbane.

Fram til 1941 lot den tyske okkupasjonsmakten Vegvesenet arbeide videre etter sine veiplaner fra før krigen. De doblet veibudsjettet sammenliknet med førkrigsårene. Resultatet ble, ifølge den offisielle statistikken, ikke mange nye veier, men utbedringer av eksisterende veier. De viktigste satsningene var å forbedre og lage nye traseer til de viktigste riksveiene, det vil si mellom Oslo-Stavanger, Haugesund-Bergen, Oslo-Bergen og Oslo-Kirkenes.

 

Med den tyske okkupasjonsmaktens hjelp ble riksvei 50 – dagens E6 – gjennom Finnmark ferdigstilt i 1941, et år før den opprinnelige planen. Flere veier ble utbedret og fullført på Vestlandet. Alle de store industri- og infrastrukturprosjektene førte til full sysselsetting i Norge, og kampen om arbeidskraft ble hard mellom prosjektene tyskerne ønsket å gjennomføre i Norge. Mangelen på arbeidskraft i Norge førte til at russiske og serbiske krigsfanger ble transportert til Norge for å arbeide.

 

Når man i dag omtaler veibyggingen i Norge under krigen, så blir det som regel fremhevet at det var krigsfanger som utførte mye av arbeidet. Men ALLE de krigførende partene brukte krigsfanger til slavearbeidere under og etter krigen, og både briter, franskmenn, amerikanere og russere brukte tyske krigsfanger som slavearbeidere. Verst var russerne. De siste tyske krigsfangene slapp fri fra Russland i 1955 – 10 år etter at krigen sluttet.

 

Også Norge brukte tyske krigsfanger som slavearbeidere etter krigen, og her i Norge ble tyskerne satt til minerydding, en spesielt farlig jobb. Dette var selvsagt stikk i strid med Geneve-konvensjonen om behandling av krigsfanger, noe norske myndigheter var fullstendig klar over. Ca 1/3 av de tyskerne som drev med minerydding, ble drept. Ingen har i ettertid blitt stilt ansvarlig for dette i Norge.

 

https://www.nrk.no/norge/tyske-fanger-ryddet-miner-i-norge-1.518726

[amit]

Krig og Helse

 

Interessant er det å se på hvordan krigen påvirket helsetilstanden i Norge. (Opplysningene er stort sett hentet fra «Krig og helse» av Axel Strøm).

 

Generelt så falt dødeligheten som følge av sykdommer i Norge under krigen, unntatt for barn under 15 år. (Voldsomme dødsfall økte selvsagt i krigsårene). Grunnen til at dødelige sykdommer økte hos barn under 15 år, var at infeksjonssykdommene økte under krigen. Spesielt økte antall dødsfall blant barn i alderen 5-9 år som følge av difteri, fordi de tyske soldaten brakte difterismitten til Norge, og før krigen ble ikke barn vaksinert mot difteri i Norge.

 

Dødeligheten blant voksne (over 15 år) som følge av sykdommer, falt kraftig under krigen. Det viktigste var at dødsfall forårsaket av hjerte-karsykdommer sank, og dette inntrådte hurtig. Allerede i 1941 var dødeligheten av hjerte-karsykdommer tydelig lavere enn i førkrigsårene, og fallet fortsatte gjennom krigsårene. Minimum ble nådd i 1943-1945 da dødeligheten av disse sykdommene var ca 78% av dødeligheten i 1938-1940. Men allerede i 1946 var det en klar økning igjen i disse sykdommene.

 

Sukkersyke (diabetes) var en annen sykdom hvor dødeligheten sank kraftig i løpet av krigsårene. Hvis man setter diabetesdødeligheten til 100 i 1939-1940, var den i 1943-1944 lik 65 for menn og 59 for kvinner, altså en meget tydelig nedgang. Men allerede i 1945-1946 begynte den å stige igjen, og i 1949 var diabetesdødeligheten kommet opp i førkrigsverdiene for kvinner og nesten det samme for menn.

 

Nedgangen i hjerte-karsykdommer og diabetes skyldtes nesten utelukkende at kostholdet endret seg til et kosthold med lite sukker og fett. Alkohol og tobakk var det også vanskelig å få tak i under krigen.

 

Også tannhelsen blant barn forbedret seg kraftig under krigen, og dette skyldtes at sukkerforbruket under krigen falt til det halve av førkrigsnivået. I enkelte grupper så man en bedring på 80%, og antall kariesfrie barn steg til det flerdobbelte.

 

Også forekomsten av adenoider og forstørrede mandler viste bedring under krigen. Før krigen fantes slike tilstander hos 10-12% av skolebarna i Oslo, og denne hyppigheten falt til 6% i 1945-1946. Men allerede i 1946-1947 var antallet høyere enn før krigen. Man antar at reduksjonen under krigen skyldtes at fettforbruket falt kraftig.

 

Kjønnssykdommene økte kraftig under krigen, og spesielt blant kvinner. Dette er ikke så rart, da det under krigen var inntil 430 000 tyske soldater i Norge, og disse hadde selvsagt sine behov. Noen har sagt at de norske jentene stort sett lå på ryggen under krigen. (Voldtekter var uhyre sjeldne under krigen, fordi tyskerne hadde dødsstraff for voldtekt).

 

Antall dødsfall som følge av selvmord falt i krigsårene.

Selvmordsraten i Norge i 1941 falt med 40% i forhold til førkrigsnivået, holdt seg lav under hele krigen selv om den steg noe, men fikk et voldsomt oppsving i 1945, sikkert på grunn av krigsoppgjøret. Etter 1945 falt selvmordsraten til førkrigsnivået.

 

Akkurat hvorfor selvmordsraten falt under krigen, har det vært mange teorier om, men ingen av dem synes spesielt overbevisende. Også i Sverige, som var nøytralt og sto utenfor krigen, falt selvmordsraten betydelig under krigen.

[amit]

Britene konfiskerte og ødela alt tysk materiell til milliardverdier på norsk jord etter krigen.

 

Mange tror at Norge ble fritt den 8 mai 1945, men dette stemmer ikke. Norge var okkupert av Storbritannia fra 8 mai 1945 til 13 desember 1945. Okkupasjonen ble styrt av den britiske general Sir Andrew Thorne, som ledet Den allierte felleskommando i Norge I løpet av denne tiden overtok britene alt materiell som tyskerne hadde etterlatt seg i Norge.

 

Tyskerne etterlot seg store mengder materiell i tillegg til våpen og ammunisjon, som maskiner, jeeper, lastebiler, motorsykler, busser, fly, båter, lettere materiell som telt, soveposer, primuser, klær, gigantiske lagre av matvarer osv. Også biler som var rekvirert fra de sivile, tok britene. Nesten alt materiell som ikke ble fraktet til Storbritannia, ble ødelagt av de britiske okkupasjonstroppene, hvis viktigste oppgave i Norge var å ødelegge det materiellet som tyskerne hadde etterlatt seg. Nordmennene var fortvilet over ødeleggelsene, og dette ble flere ganger tatt opp i Stortinget, men Norge var under militær okkupasjon, og kunne intet gjøre. Det ble også skrevet lite om dette i pressen. Britene ble fremstilt som helter og redningsmenn, og da passet det dårlig å fortelle at de britiske okkupasjonstroppene ødela store mengder med førsteklasses materiell i Norge etter krigen.

 

Det meste av det tyske krigsmateriell både for "die Marine, Wehrmacht og Luftwaffe" befant seg i Nord-Norge. På Bardufoss var nok de største lager tilhørende "die Luftwaffe og Wehrmacht".

Det sivile samfunn manglet alt fra mat og klær til transportmidler og drivstoff.  Mange nordmenn trodde at ved hjelp de store mengdene med materiell som tyskerne etterlot seg, kunne man fart på samfunnet slik vi hadde det før krigen. Av  nyttige ting som briten tok hånd om, kan man neven bl. annet båtkompasser og andre ting som på lang tid ikke var å få kjøpt til fiskeflåten, og som ikke kunne skaffes på mange år.

Britene satte i gang en systematisk ødeleggelse av alle tyske etterlatenskaper som de ikke tok med til England. De store bilparkene, også privatbiler som tyskerne hadde rekvirert, ble valset flate av tanks og kjørt på dynga. Det kom til voldsomme protester både fra sivilt og politisk hold.  Britenes handlingsmåte var flere ganger oppe i Regjeringen med krav om at Norge måtte få beholde det materiell vi hadde bruk for, men dette ble avvist av britene.

Det hører med til historien at britene var tidlig ute med å tilbyr Norge kjøp av det samme utstyret til en skammelig høy pris.

Regjeringen var handlingslammet under krigen, og nå var den enda mer handlingslammet i eget land etter krigen.

Bilimporten kom ikke i gang før i 1950 årene, og var i lang tid strengt rasjonert.

Oberst Reistad var beordret til Bardufoss som sjef for Luftkommando Nord Norge. Det gikk ikke lang tid før han fikk en konkurrent i den britiske brigader Sauders med sine "avvæpningssoldater", overtok kommandoen over flystasjonen og tyskerne. Reistad kjente engelskmennene fra før, og det engelske besøket var det minste han ønsket seg. Han gjorde sterke innsigelser mot den britiske overhøyhet, men det hjalp ikke. Det var britene som nå ble herrefolket.

Blant de verdier engelskmennene ødela på Bardufoss flystasjon, var 41 komplette fullt brukbare fly med få flytimer og 190 flymotorer, herav mange ubrukte. Flyene, noen nye, sammen med kjøretøy ble kjørt ned til Fossmovegen og sprengt i filler.

 

De britiske ødeleggelsene i Norge har nesten ikke blitt omtalt i pressen. Det var viktig å fremstille britene som helter og frigjørere, og tyskerne som skurker. Men noe slapp igjennom sensuren. I løpet av sommeren kom den britiske 8801 Aircraft Disarmament Wing, som haddde som oppgave å ødelegge det som tyskerne etterlot seg, til Kjevik Lufthavn ved Kristiansand. De engelske spesialtroppene ødela og sprengte samtlige fly. I Fædrelandsvennen 13.september 1945 kunne man lese en artikkel med tittelen ”De tyske krigsfly sprenges på Kjevik”. Artikkelen hadde følgende tekst: ”På Kjevik flyveplass går det drønn i drønn om dagene. Det er de tyske fly som sprenges, og smellene er så kraftige at vindusruter har blitt slått inn i enkelte hus. Folk fra bygden har sett seg harme på dette, og vi har hørt adskillige klager. De synes mangt av det som nå går opp i småbiter, kunne nyttiggjøres.»

 

Det var 618 tyske fly i Norge da krigen ble avsluttet. Minst 500 av disse ble ødelagt av britene. Kilde: «Kald krig i Nord» av Tor Jacobsen, s 17. Den samme boken forteller også at sjefen for Bardufoss flystasjon, Ole Reistad, klarte å redde noen sambandsfly unna da 8801 Aircraft Disarmament Wing kom til Bardufoss. Men stort sett var det bare skrap nordmennene satt igjen med.

Ved Mandal ble store mengder materiell dumpet utenfor Ryvingen fyr, og på Kjevik flyplass ble et stort antall fly ødelagt og gravd ned. Ved Skutvik på Hamaröy dumpet britene store mengder biler, maskiner, motorsykler og våpen i havet. Bygdefolket var fortvilte og rasende over ødeleggelsene.

 

I 2013 hadde Dagbladet en artikkel om ødeleggelsene, se
https://www.dagbladet.no/nyheter/britene-gravde-ned-tyske-fly-i-norge/64003899

 

I 2013 hadde NRK en artikkel om dumping av krigsmateriell i Trondheimsfjorden:
https://www.nrk.no/trondelag/dumping-av-krigsmateriale-1.11426756
(I artikkelen står det «Forsvaret den gang valgte en uheldig dumpingsone.» Til og med så sent som i 2013 var det for følsomt å skrive at det var de britiske okkupasjonsstyrkene som sto for dumpingen).

 

Også båtene som tyskerne etterlot seg, ble destruert. I juli 1945 var det nemlig blitt opprettet en kommisjon som skulle påse at samtlige tyske marinefartøyer ble destruert. Ved slutten av krigen var det mer enn 87 tyske ubåter i Norge. De fleste ble fraktet til Storbritannia og destruert der, men 7 ubåter ble igjen i Norge.
https://www.aftenposten.no/norge/i/0906/Tysk-krigs-ubat-ble-norsk—og-deretter-tysk-krigsminne