Hva er verst av kiddnapping eller samverstrenering

[Tule]

hei

jeg vil svare på litt forskjellig her ,jeg syns det var mange fine svar

jeg syns det er ille at en far kan oppleve det far til to har gjort at barna ble tatt vekk den julen di skulle vert hos han uten at moren blir straffet

at han ikke kan hente dem fordi det da er kiddnapping

jeg tror det har vert like traumatisk for barna som kiddnapping

jeg tror at i saker som dette her så er kiddnapping mer traumatisk

heldigvis sa forsto retten og ga ikke fengselstraff men betinget strafdf

det blir også brukt dette med omsorgsperson og det syns jeg er usaklig far er også omsorgsperson

en annen ting er forskjellsbehandlingen mellom kvinner og menn, moren til barna til far til to fikk omsorgoen for barna selv om hun hadde vert voldelig mot han og dem før

jeg tror ikke en far hadde gjort det i en slik situasjon

jeg mener det må bli lettere for mor og miste omsorgen til far

ved samverstrenenring sa mener jeg det bør vere automatisk vis det ikke er grunn

jeg startet og denne tråden litt med begrunnelse i en annen trad jeg hadde om beskyttelse av mødre der bl.a tex tok til orde for og ta loven i egne hender om man misstenkte at noe galt hadde skjedd det fikk mye forståelse her ser man at det med at det er traumatisk for barnet kommer inn det er interresant

jeg mener man tar for mye på kvinnene med silkehansker, man ma vere mye strenger pa grunn av darlig bedømmelse tror jeg det er mange kvinner som har omsorgen for barna uten at di skulle hat det

jeg mener og rettighetene til barna ma ga foran foeldrenes, foreldrene ma bli palagt og sorge for og i vareta barnets rett til samver ogsa med bosetting barn har rett til samver med den andre forelderen ved beho v og den foreldrene har rett til samver annenhver helg og en dag i uken det burde si seg selv

det burde vere rettningslinjen

og retten nar den skal fastsette omsorg ma bli enda litt flinkere til og ta hensyn til den forelderen som vil legge til grunn for et best samver med den andre

hilsen

[Gjest Turi]

Desverre har jeg like liten forståelse for hva du sier nå som det jeg oppfatter tidligere innlegg.

Mener du at det er en mindre traume for et barn å bli fjernet fra forventet samvær med samværsforelder enn det er å bli fjernet fra forventet samvær med bostedsforelder, og at disse sakene skal behandles forskjellig mht evt straff ??

←

Dersom et barn bor mesteparten av sitt liv hos mor, og er annenhver helg hos pappa, mener jeg det er et mindre traume å ikke se pappa enn å ikke se mamma.

Jeg mener også at det kan være et større traume å bli fjernet fra hovedhjem (altså der barnet bor utover annenhver helg) enn å ikke "besøke" pappa.

Jeg skjønner at du ikke har forståelse for det, men jeg svarer hva jeg mener.

Vedrørende straff, syns jeg bostedsforeldre bør straffes for å trenere samvær og samværsforeldre det samme.

Jeg syns det bør være høyere straff for kidnapping enn samværstrenering.

Men tilbake til spørsmålet mitt:

Mener du barn det er forskjell på kidnapping og samværstrenering, avhengig av hvilken funksjon foreldrene som utsetter barnet for dette har ? Eller er det 2 sider av samme sak i de tilfellene der barnet blir fratatt det samværet som er avtalt ved fysisk å flytte det over kortere eller lengre tid?

Og hva er forskjellen på lovlig flytting og ulovlig fjerning for barnet om det blir fjernet fra et etablert miljø om både barnet og den andre forelderen motsetter seg det ?

←

Nei, jeg mener ikke det er forskjell på kidnapping og samværstrenering avhengig av funksjonen til foreldrene. Den forelder som uten dom i hånd tar barnet ut av sitt faste hjem, som lever i skjul og hindrer barnet i å ha et normalt liv med kontakt med hele familien er en kidnapper uavhengig av funksjon. Den forelder som trenerer samvær bør få lik straff uavhengig av funksjon. Men det er forskjell på kidnapping og samværstrenering.

Det siste spørsmålet ditt skjønner jeg ikke helt... Det er forskjell på lovlig flytting og ulovlig fjerning ved at ulovlig fjerning er ulovlig, er et fristende svar å gi, og det gir for meg like liten mening som spørsmålet...

[Far til 2]

Kidnapping ER verre. Som Sissan sier - dette handler om en brutal endring i barnets situasjon.

←

Jeg uttaler meg tydligvis veldig klønete ettersom sissi ikke forstår hva jeg mener denne gangen heller.

Det jeg ønsker å vite er hvordan en definerer forskjellen på samværstrenering og kidnapping, - uavhengig av funksjon.

Om en bostedsforelder stikker av med barnet og på denne måten bryter en vanlig samværsavtale som barnet har gledet seg til. Er dette samværstrenering eller kidnapping ??

Og hvis en samværsforelder gjør det samme, - hvilken forskjell gjør dette mht den opplevelsen BARNET sitter igjen med ?

Samværssabotasje foregår i minst like stor grad av samværsforeldre som av bostedsforeldre. Hva med alle barna som opplever - gang på gang - at far ikke kommer? Lover og lover, men dukker ikke opp. Hva tror du det gjør med et lite barnesinn?

←

Dette spørsmålet setter jeg også opp i et av mine innlegg, men jeg har tydligvis ikke klart å få det frem på en slik måte at sissi forstår det. Jeg vet det er enkelte som angriper min beskrivelse av problemstillingen, men jeg må bare beklage at jeg ikke klarer å finne andre ord for det jeg tidligere har sagt.

Det jeg tidligere sa var bl.a.:

Det samme gjelder forøvrig også andre veien om noen mener jeg tar for sterkt parti for samværsforelder. For barnet er det ofte like ille å savne sin samværsforelder der samværsforelder er den som ønsker å straffe barnet og bostedsforelder.

←

Det har man heller ingen sanksjoner overfor "nei, dersom xxx ikke vil, så kan man intet gjøre". Til tross for dom eller annen rettslig kjennelse, eller skriftlig avtale.

←

Jeg vet jeg stikker frem hodet når jeg kommer med forslag til bedringer som må komme. Men om noen ønsker å kritisere meg eller lovverket mener jeg de også bør ha forslag til utbedringer. Jeg er imidlertid litt i villrede for hvordan sissi mener problemet hun beskriver kan løses. Skal barnet tvanssendes til en samværsforelder som ikke ønsker å ta ansvar ?

Jeg tror altså ikke det. Derimot er jeg opptatt av å finne årsaken til at samværsforelder noen ganger ikke tar del i ansvaret for det samværet barnet så sårt ønsker.

Utgangspunktet for sissi sin beskrivelse av problemstillingen og mitt utgangspunkt er altså totalt forskjellig.

Sissi ønsker straffemetoder som bedrer den situasjonen hun beskriver.

Jeg ønsker å finne årsaken til problemstillingen hun beskriver.

Det ene er sikkert ikke mer riktig enn det andre, men forteller noe om hvorfor sissi og jeg ikke kan enes om en løsning på problemet.

Dersom en bostedsforelder holder barnet tilbake og det foreligger en rettslig avgjørelse- ja da kan samværsforelder gå til namsretten og bostedsforelder vil idømmes bot. Jeg er fullt klar over at Far til 2 totalt overser dette faktum, men det blir ikke mindre sant for det.

Jeg har sett at far til 2 stadig kommer trekkende med at omsorgsforelder VELGER å flytte langt for å "straffe" far og barn. Men hittil UTEN NOE SOM HELST KILDEBELEGG.

←

Igjen må jeg spørre hvordan sissi leser mine innlegg eller om hun ikke leser annet enn de to øverste linjene.

For kort tid siden (i en annen tråd) sa jeg litt om dette.

99% (eller deromkring) er avtaler inngått på meklerkontor eller andre former for avtaler som ikke er satt av noen rettsinnstans. Sissi referer til domstolenes avgjørelse. Vi kan naturligvis kreve domsavsigelser ved ethvert samlivsbrudd slik sissi insinuerer vi bør ha for at avtalene skal holdes. Jeg synes imidlertid det er å gå litt langt og mener at de avtalene som er inngått bør være like binnende som det en domstol kommer frem til. Slike avtaler er imidlertid ikke juridisk bindene i samme grad. Ved samværstrenering fra en av partene bør det være enklere å få frem en avtale enn ett år med mekling , rådgivning, advokatdiskusjoner, store økonomiske utgifter for deretter å ende i en rettsak. Deretter skjer det kansje nye samværstreneringer på nytt. Programet "Rikets tilstand" (kansje det het noe annet) hvor programmet "Far på mors måte" dokumenterte dette på en god måte. I det tilfellet klarte altså mor å trener samværet over så mange år at fagfolkene mente at mor burde ha rett til å fortsatt nekte samvær. resultatet ble at barn ikke lenger treffer sin far. Det er det som ble beskrevet som "Far på mors måte".

Og om hun enda ikke har fått det med seg har jeg i kopien fra tidligere innlegg (se referat i dette innlegget) sagt at overgrep mht barns rett til samvær skjer fra begge foreldrene. Det er bare det at "noen" lukker øynene for det jeg sier.

[Far til 2]

Jeg synes også at kidnapping er verre en samværstrenering fordi det innebærer en voldsom omveltning av barnets hverdag. Plutselig skal barnet leve på rømmen og i skjul. Hva med skole, barnehage, venner og hverdagen til dette barnet?

I den aktuelle saken (og da mener jeg artikkelen til trådstarter) så måtte barnet leve i skjul for moren på forskjellige adresser i halvannen måned. Det MÅ jo være fryktelig traumatisk for en liten gutt å måtte skjule seg for sin mor, sammen med farens familie. Snakk om å sette foreldrene opp mot hverandre på en brutal måte.

←

Jeg er enig i mye av det du sier i innlegget dit.

Men hva er forskjellen på kidnapping og samværstrenering for et barn.

I mitt tilfelle klarte jeg altså å spore opp mor og barn. Jeg forsøkte å ringe gjenntatte ganger. Ved et par anledninger var det faktisk barna som tok telefonen. Da kom mor stormende og slengte på røret. Og i det tilfellet var altså barna fjernet fra sine vante omgivelser og hadde ingen andre kjente inærheten enn moren.

Skal dette regnes som kidnapping ettersom alle punktene du har satt opp ble imøtegått i mitt tilfelle ?

Jeg sier ikke at samværstrenering ikke er ille, for det ER det. Men det er noe brutalt ved en kidnapping som går på å endre barnets liv på en brå og plutselig måte. Tenk også på alle de barna som blir kidnappet ut av landet ved brudd mellom norsk mor/far og utenlandsk partner. De blir ofte aldri funnet, og får aldri se moren/faren i hjemlandet igjen. Er DET riktig? Er ikke da motivet egentlig hevnlyst? Man kan ikke ta mye hensyn til det lille barnet når man kidnapper.

←

Du har rett igjen i at dette er tragisk. Men utifra artikler jeg har lest er det ingen land i verden (i forhold til folketallet) hvor norsk samværsforelder tar barnet og flytter til Norge. Dette er sikkert like traumatisk for barn som er bosatt og har hatt mesteparten av sin oppvekst i andre vestlige land som f.eks. USA. Og desverre er det kjønnet som iflg norsk praksis er eneste egnede omsorgsperson overrepresentert i den statistikken.

[Far til 2]

Dersom et barn bor mesteparten av sitt liv hos mor, og er annenhver helg hos pappa, mener jeg det er et mindre traume å ikke se pappa enn å ikke se mamma.

Jeg mener også at det kan være et større traume å bli fjernet fra hovedhjem (altså der barnet bor utover annenhver helg) enn å ikke "besøke" pappa.

←

Da har du vel sagt at barn som er sammen med samværsforelder over "lengre tid" (f.eks.) 2 uker kan få traumer av dette. Med en slik innstilling bør vi med andre ord unngå at barn og far får mer enn 1 ukes sommerferie fordi det kan skade barnet på en helt annen måte enn om mor og barn er sammen 1 uke i sommerferien.

For min del håper jeg vi aldri kommer i den situasjonen at vi skal nekte barn 2 uker med far, men jeg leser hva du skriver og må bare akseptere at du mener din påstand er riktig.

Jeg syns det bør være høyere straff for kidnapping enn samværstrenering.

Nei, jeg mener ikke det er forskjell på kidnapping og samværstrenering avhengig av funksjonen til foreldrene. Den forelder som uten dom i hånd tar barnet ut av sitt faste hjem, som lever i skjul og hindrer barnet i å ha et normalt liv med kontakt med hele familien er en kidnapper uavhengig av funksjon. Den forelder som trenerer samvær bør få lik straff uavhengig av funksjon. Men det er forskjell på kidnapping og samværstrenering.

←

Da er vi i det minste enig i at det burde vært like straffbart for bostedsforelder å bryte samværsavtalen og ta barnet bort som det er for samværsforelder.

Men enda er jeg usikker på om du mener det er kidnapping det mor gjorde i vårt tilfelle eller om det var samværstrenering.

Forøvrig skal det bli spennede å se om du ikke uttaler deg om konkrete saker som kommer frem i dette forumet i fremtiden. I så tilfelle må du leve med noen kommentarer fra meg

Det siste spørsmålet ditt skjønner jeg ikke helt... Det er forskjell på lovlig flytting og ulovlig fjerning ved at ulovlig fjerning er ulovlig, er et fristende svar å gi, og det gir for meg like liten mening som spørsmålet...

←

Er det forskjell på BARNS opplevelse av å bli flyttet "ulovlig" og BARNS opplevelse av å bli flyttet "lovlig" når vi f.eks. ser på barnets ønske om samvær ?

Og hva er ulovlig når vi ser at bostedsforelder (ref vårt tilfelle) faktisk kan gjøre en "ulovlig" kidnapping "lovlig", mens den som forsøker å holde seg til avtalen faktisk blir sittende som lovbryter om avtalen opprettholdes ved å hente barnet ?

[Gjest Turi]

Da har du vel sagt at barn som er sammen med samværsforelder over "lengre tid" (f.eks.) 2 uker kan få traumer av dette. Med en slik innstilling bør vi med andre ord unngå at barn og far får mer enn 1 ukes sommerferie fordi det kan skade barnet på en helt annen måte enn om mor og barn er sammen 1 uke i sommerferien.

←

Det har jeg aldri sagt nei, og du forvrenger mine utsagn slik (Vi snakket om kidnapping her. Om et barn er sammen med far to uker i sommerferien og moren og faren sammen har forberedt barnet på dette er det vel ikke traumatisk? Men dersom barnet TROR det skal til pappa i helgen, og pappa tar det bort i ukesvis uten at barnet får ha kontakt med moren, kan vi kanskje være enige om at det oppfattes som et traume av barnet.

Men enda er jeg usikker på om du mener det er kidnapping det mor gjorde i vårt tilfelle eller om det var samværstrenering.

←

Jeg har ingen mening om det, for jeg har ikke noe grunnlag for å uttale meg. Har bare fått din side av saken.

Forøvrig skal det bli spennede å se om du ikke uttaler deg om konkrete saker som kommer frem i dette forumet i fremtiden. I så tilfelle må du leve med noen kommentarer fra meg  

←

Jeg uttaler meg om det jeg vil - konkrete saker eller ikke. Jeg opplever deg som så intens og nærmest besatt av din situasjon at jeg ikke ønsker å kommentere den. Andre - som ikke er så intense/besatte/ensrettet opptatt av egen ulykke og at verden er urettferdig - kan det godt tenkes jeg kommenterer. Og kommentarer fra deg rører i den anledning villle røre meg MEGET langt ned på ryggen

Er det forskjell på BARNS opplevelse av å bli flyttet "ulovlig" og BARNS opplevelse av å bli flyttet "lovlig" når vi f.eks. ser på barnets ønske om samvær ?

←

Det vil jeg anta er situasjonsavhengig.

Innlegget er endret. Marianne moderator

Endret 28. august 2005 av Marianne

[Gjest Sissi]

Det jeg ønsker å vite er hvordan en definerer forskjellen på samværstrenering og kidnapping, - uavhengig av funksjon.

samværstrenering: når omsorgsforelder ikke sender barnet til samvær ELLER når samværsforelder ikke henter til samvær i hht. avtale.

Kidnapping: Når barnet fjernes fra sin omsorgssituasjon - og holdes tilbake fra sitt hjem.

For normalt oppegående mennesker neppe særlig vanskelig å forstå.

Skal barnet tvanssendes til en samværsforelder som ikke ønsker å ta ansvar ?

Nei - det har jeg heller aldri verken sagt eller ment. Poenget (tydeligvis nok en gang nødvendig med teskje) er den forskjellsbehandling en omsorgs- og samvrsforelder faktisk utsettes for, ved atale handlinger mot barnet. Det finnes andre måter å løse at en samværsforelder ikke gidder, f.eks. kunne man si at dersom samværsforelder ikke har dukket opp x antall ganger - så fratas vedk. retten for x antall måneder til å plutselig kreve samvær. Dette ville også ivareta barnet - da vet nemlig barnet at i en så og så lang periode trenger det ikke å bekymre seg om det blir samvær eller ikke.

Jeg tror altså ikke det. Derimot er jeg opptatt av å finne årsaken til at samværsforelder noen ganger ikke tar del i ansvaret for det samværet barnet så sårt ønsker.

MAO: samværsforelder er ikke ansvarlig for å opprettholde kontakten med barna. Her skal det finnes unnskyldninger og bortforklaringer for noe som i de aller aller fleste tilfeller kan samenfattes i ett ord: ANSVARSLØSHET. Jeg skjønner at noen mener at fedre er noen stakkarslige vesner, men de fleste (håper jeg!) mener dog ikke det. Ergo er det også samværsforelders ansvar dette handler om.

Avtaler burde være bindene - for begge parter uavhengig av om de er inngått ved en rettsinstans el. Det burde være sanksjoner for begge parter ved brudd på avtalen.

[Gjest Gjest]

samværstrenering: når omsorgsforelder ikke sender barnet til samvær ELLER når samværsforelder ikke henter til samvær i hht. avtale.

Kidnapping: Når barnet fjernes fra sin omsorgssituasjon - og holdes tilbake fra sitt hjem.

For normalt oppegående mennesker neppe særlig vanskelig å forstå.

←

Det er med andre ord BARE samværsforelder som kan kidnappe et barn, - selv om det er bostedsforelder som tar barnet bort fra samværsforelder (omsorgsperson i perioden) fordi det ikke holdes tilbake fra sitt hjem (som er hos bostedsforelder).

Ved en slik holdning sier du at kun samværsforeldre kan være kidnappere.

Å innta en slik holdning synes å ta fokus bort fra barnets behov og isteden fokusere på foreldrenes rettigheter.

Vi vet det er en organisasjon som kjemper hardt for at bostedsforeldre skal beholde sine opparbeidede rettigheter til skjevdeling av maktforholdet for å unngå likeverd, men det er heldigvis bare de mest ekstreme og ytterligående som fortsatt har en slik mening. Om noen år vil vi komme i en situasjon hvor vi ikke kan straffe barn på den måten noen foreldre i dag kan. Da kommer vi også i en situasjon hvor det oppstår likeverd mellom foreldrene selv om enkelte kjemper hardt for å unngå en slik situasjon.

Skal barnet tvanssendes til en samværsforelder som ikke ønsker å ta ansvar ?

Nei - det har jeg heller aldri verken sagt eller ment. Poenget (tydeligvis nok en gang nødvendig med teskje) er den forskjellsbehandling en omsorgs- og samvrsforelder faktisk utsettes for, ved atale handlinger mot barnet. Det finnes andre måter å løse at en samværsforelder ikke gidder, f.eks. kunne man si at dersom samværsforelder ikke har dukket opp x antall ganger - så fratas vedk. retten for x antall måneder til å plutselig kreve samvær. Dette ville også ivareta barnet - da vet nemlig barnet at i en så og så lang periode trenger det ikke å bekymre seg om det blir samvær eller ikke.

←

Igjen fokuserer du på foreldrenes rettigheter uten ytterligere omtanke for barnet.

Du snakker om forskjelsbehandling ovenfor foreldrene. Hvorfor skal barnet bli skadelidende ved å frata det mulighet til samvær ? Om en bostedsforelder gjør det samme (ref mitt eksempel tidligere i tråden) får bostedsforelder ett klapp på skulderen, mens barnet får beskjed at manglende samvær med samværsforelder er en straffemetode bostedsforelder har lov å gjennomføre.

I begge tilfeller blir barnet straffet.

a) I tilfellet jeg beskriver ved at bostedsforelder fratar barnet samvær ("lovlig")

b) I ditt tilfelle ved at bostedsforelder fratar barnet samvær ("lovlig)

Er det ikke på tide at det blir mer fokus på barnet fremfor bostedsforeldres rettighter ???

MAO: samværsforelder er ikke ansvarlig for å opprettholde kontakten med barna. Her skal det finnes unnskyldninger og bortforklaringer for noe som i de aller aller fleste tilfeller kan samenfattes i ett ord: ANSVARSLØSHET. Jeg skjønner at noen mener at fedre er noen stakkarslige vesner, men de fleste (håper jeg!) mener dog ikke det. Ergo er det også samværsforelders ansvar dette handler om. 

←

Dette er også en merkelig lov.

Den som i utgangspunktet blir beskrevet som mest egnet til å ivareta barnets behov blir fritatt for å ivareta barnets behov.

At en person med daglig omsorg blir fritatt for å ivareta barnets behov for samvær med den andre forelderen er totalt feil ansvarsfordeling og om noe kan beskrives som ansvarsløst må det være dette.DAGENS REGELVERK MED FRITAK FOR OMSORGSFORELDER ER ANSVARSLØSHET og totalt ubegripelig.

Avtaler burde være bindene - for begge parter uavhengig av om de er inngått ved en rettsinstans el. Det burde være sanksjoner for begge parter ved brudd på avtalen.

←

Endelig noe vi bør kunne være enig om.

Et av problemene er imidlertid hvordan vi kan gjøre en samværsforelder ansvarlig for samvær/omsorg når han/hun i utgangspunktet er fratatt et slikt ansvar av myndighetene. Vi ser jo at bostedsforelder blir fritatt for ansvar mht samvær. Hvordan kan vi da pålegge et slikt ansvar på en samværsforelder som i utgangspunktet er fratatt enhver påvirkningsmulighet.

[Far til 2]

Jeg glemte desverre å logge meg inn da jeg svarte sissi, men det var vel liten tvil hvem svaret var fra

[Far til 2]

Forøvrig skal det bli spennede å se om du ikke uttaler deg om konkrete saker som kommer frem i dette forumet i fremtiden. I så tilfelle må du leve med noen kommentarer fra meg  

←

Jeg uttaler meg om det jeg vil - konkrete saker eller ikke. Jeg opplever deg som så intens og nærmest besatt av din situasjon at jeg ikke ønsker å kommentere den. Andre - som ikke er så intense/besatte/ensrettet opptatt av egen ulykke og at verden er urettferdig - kan det godt tenkes jeg kommenterer. Og kommentarer fra deg rører i den anledning villle røre meg MEGET langt ned på ryggen

←

Jeg vil bare sjekke hvor konsekvent du var i dine påstander

Noe kommer tydligvis med utsagn som de nødvendigvis ikke mener, bare fordi det passer sånn for anledningen

[Gjest Turi]

Skal ikke svare på hele ditt svar til Sissi *svette*, eller legge ord i munnen på henne, men jeg ville bare påpeke en åpenbar feil med din tolkning.

Det er med andre ord BARE samværsforelder som kan kidnappe et barn, - selv om det er bostedsforelder som tar barnet bort fra samværsforelder (omsorgsperson i perioden) fordi det ikke holdes tilbake fra sitt hjem (som er hos bostedsforelder).

Ved en slik holdning sier du at kun samværsforeldre kan være kidnappere.

←

Dersom bostedsforelder tar barnet bort fra samværsforelder, er det like ille. Som du selv sier er samværsforelder omsorgsperson i samværsperioden. Og at barnets hjem er hos bostedsforelder er en holdning som undrer meg å se deg fremme. Barnets hjem er vel i like stor grad hos samværsforelder? Hjem defineres vel ikke av hvor mange prosent av tiden barnet sover der? Eller?

Om jeg ikke tar helt feil har Sissi tenkt som du beskriver - et barns omsorgsperson er mor eller far avhengig av hvor i "syklusen" man er, og barn i denne situasjonen har to hjem.

Dermed blir din konklusjon og dermed store deler av innlegget ditt litt feilplassert...

Forøvrig kan jeg ikke helt se hvordan en omsorgsforelder skal være ansvarlig for å sende et barn til en samværsforelder som åpenbart ikke ønsker noe med barnet å gjøre. Men det er mulig jeg misforstår deg på det punktet?

[Gjest Mayamor ikke innlogget]

Jeg mener det bør være lettere at den som trenerer samvær får en konsekvens av den han/hun gjør. På lik linje med at han/hun som sabborterer samværet bør få en konsekvens. Hvordan en skal praktisk løse det, vet jeg ikke.

* Økonomisk skader det barnet dersom mor eller far må betale dyre bøter.

* Psykisk skader det barnet dersom mor eller far må i fengsel.

Jeg ville som mor aldri sendt mitt barn til en samværsforelder som ikke ønsket samvær. Ser ikke for meg at barnet har det bra hvor det ikke er ønsket.

Jeg synes at mor i far til 2 sin situasjon har kidnappet barna sine. At da bør det sees på som kidnapping. Med andre ord: jeg mener at samværstrenering = kidnapping dersom barnet blir tatt bort fra sine vante omgivelser og holdt fra mor eller far. Uavhengig om det er samværforelder eller bostedsforelder som har kidnappet det!

En person som kidnapper sitt barn etter å ha opplevet samværssabbotasje, er ganske desperat og ser dette som ytterste utvei.

Det er ikke sikkert at den som kidnapper barnet har "rett", men det kan hende...

Like regler for den som sabboterer samvær; ikke sikkert det er grunn for det, men det kan hende!

Men en bør ikke få lov til å være dommer og bøddel mer her enn ellers i rettsnorge...

Hva med å bruke det gode kjente sitatet fra "Jeppe på Bjerget":

"Alle ser at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor..."

Alle skjønner at et barn er kidnappet/ får sabotert samvær, men ingen spør hvorfor...

Mayamor ikke innlogget

[Far til 2]

Dersom bostedsforelder tar barnet bort fra samværsforelder, er det like ille. Som du selv sier er samværsforelder omsorgsperson i samværsperioden. Og at barnets hjem er hos bostedsforelder er en holdning som undrer meg å se deg fremme. Barnets hjem er vel i like stor grad hos samværsforelder? Hjem defineres vel ikke av hvor mange prosent av tiden barnet sover der? Eller?

←

Bakgrunnen for min beskrivelse er påstander fra enkelte meningsmotstandere om at barn bare kan ha ett hjem og at noen forsvarer en ordning der bostedsforelder fortsatt skal ha rett til å frata barn en god omsorgsforelder i samværsforelderen, - uavhengig av kjønn.

Om jeg ikke tar helt feil har Sissi tenkt som du beskriver - et barns omsorgsperson er mor eller far avhengig av hvor i "syklusen" man er, og barn i denne situasjonen har to hjem.

Dermed blir din konklusjon og dermed store deler av innlegget ditt litt feilplassert...

←

Desverre tror jeg du tar feil. Ved å gå tilbake i diskujonene skal jeg kunne finne påstander som tilsier at Sissi mener det er akseptabelt at bostedsforelder fratar barn samvær, - ikke minst ved at hun har kommet med forslag for hvordan slik samværstrenering kan gjennomføres.

Forøvrig kan jeg ikke helt se hvordan en omsorgsforelder skal være ansvarlig for å sende et barn til en samværsforelder som åpenbart ikke ønsker noe med barnet å gjøre. Men det er mulig jeg misforstår deg på det punktet?

←

Problemet vi diskuterte var i utgangspunktet ikke om bostedsforelder skulle være medansvarlig for å dekke samværsbehovet (men vi kan gjerne ta den diskusjonen i en annen tråd). Derimot var mitt innlegg et svar på sissi's ønske om å straffe barn ved å frata det enda mer samvær med samværsforelder i de tilfellene det har oppstått uenighet om f.eks. ansvaret ved å tilby barnet samvær.

La oss ta et tenkt eksempel (altså ikke mitt tilfelle):

Mor og far flytter fra hverandre. De har 2 barn på 1 og 3 år. Mor blir sittende med tidligere felles bolig og far får oppgjøret for boet etter 6 mnd. I mellomtiden har han måtte velge en svært liten hybel fordi store deler av inntekten går til bidrag. Mor og far er ikke på talefot, og mor mener boligen ikke er egnet til overnatting for barna pga størrelse og beliggenhet. Hun har derfor nektet barna samvær og de har holdt på med mekling og advokater i 1 1/2 år. Det minste barnet kjenner ikke lenger far. At barna ikke har hatt samvær med far i denne perioden har dessuten medført at far er pålagt å betale større barnebidrag til mor, noe hun kansje er svært fornøyd med.

Mor har dessuten inngått et nytt forhold og fått 1 barn til. Ny partner her god inntekt og hun velger derfor, sammen med ny partner, å flytte sammen 50 mil bort. Selv om de frem til nå har bodd bare 10 min fra hverandre med bil har barna ikke fått samvær, enten fordi det "ikke passet", eller barna var "syke", eller om far ikke kunne hente på et tidspunkt mor hadde bestemt vil hun gå ut. Og årsaken til at far ikke kunne hente på avtalt tidspunkt var at han den første tiden ikke hadde penger til å kjøpe bil. Mor nektet å bringe barna selv om hun både hadde tid og tilgang til bil.

Ettersom ny partner har høy inntekt velger mor å bli hjemmeværende. Dette medfører at far må betale anda høyere barnebidrag (inndirekte betaler altså far bidrag for et barn som ikke er hans) i tillegg til forhøyet bidrag fordi barna ikke har samvær med far. Nå er hans økonomi fullstendig knust. Han må avslutte kommunikasjonen med advokaten fordi han ikke har økonomi til det. Samtidig har mor klart å trenere samværet så lenge at barna nekter å besøke far.

Dette eksempelet var altså basert på at mor som bostedsforelder trenerte samværet. Desverre kan også far som samværsforelder trenere samværet med tilsvarende konsekvenser for barnet. Men far vil i det minste ikke tjene på slik samværstrenering rent økonomisk slik en mor/bostedsforelder kan gjøre.

Mine påstander er altså at regelverket slik det er i dag ikke ivaretar barnets beste, men kun foreldrene i en konfliktsituasjon. Om det meste av konflikten har basis i manglende samvær (uavhengig av hvem som trenerer). Manglende samvær gir mange barn et savn myndighetene ikke ønsker å gjøre noe med. Og om samværstreneringen medfører ytterligere økonomiske omkostninger, for en samværsforelder som faktisk ønsker samvær, blir konfliktene eskalert til de store høyder.

Dette er hva myndighetene i dag mener er "barnets beste".

[Gjest Mayamor ikke innlogget]

Se bort fra å krangle og kverulere nå da, jenter.

Innlegget til far til 2 er bra!

En liten tankevekker kanskje...?

Mayamor ikke innlogget

[Far til 2]

...

Med andre ord: jeg mener at samværstrenering = kidnapping dersom barnet blir tatt bort fra sine vante omgivelser og holdt fra mor eller far. Uavhengig om det er samværforelder eller bostedsforelder som har kidnappet det!

...

Mayamor ikke innlogget

←

Enig med deg.

Kansje ordet "frihetsberøvelse" er et mer dekkende ord som ofte kan beskrive begge situasjoner. "Friheten til samvær" er slik jeg ser det ikke en prioritert del av samværsproblematikken hos en del politikere og "forståsegpåere". "Barnas rett til samvær" er desverre ikke tilstede så lenge politikere forsvarer et så elendig lovverk som det vi har i dag.

Vi har i mange år hørt om fedre som ikke tar ansvar mht å tilby barn det samværet de burde hatt rett til. Nå er vi på vei inn i en ny tid som avslører at "rett til samvær" er noe mor trenerer på lik linje med hva far gjorde tidligere. Kjønnene er med andre ord blitt likestilt på dette området.

Derfor er det spå viktig at vi nå får på plass et nytt lovverk som fremmer barnas interesser fremfor foreldrene.

[Gjest Gjest]

Den som kan formulerer seg bra kan få selv gråstein til å bli spiselig.

Eller tro at Kerisernes nye klær virkelig er nye...

[Far til 2]

Den som kan formulerer seg bra kan få selv gråstein til å bli spiselig.

Eller tro at Kerisernes nye klær virkelig er nye...

←

Desverre behøver det ikke mor engang å ordlegge seg bra. Med det nye lovverket er det nok at mor PÅSTÅR, - uten å kunne sansynliggjøre det, at far er voldelig. Da blir barna fratatt samvær.

Enkelte ytterligående organisasjoner har vært pådriveren for å frata barn samvær med slike løse påstander, og desverre viser det at barnas behov kommer i siste rekke hos enkelte.

Myndighetene bygger med andre ord opp et nytt lovverk som i praksis vil frata enda flere barn samvær om det er konflikt mellom foreldrene på et stadie hvor det blir samlivsbrudd. Og for svært mange er det konflikt mellom foreldrene på dette stadiet.

[Tule]

Kidnapping er selvfølgelig verst!!!

Samværstrenering er et problem som kan løses på sikt.

Kidnapping er en akkutt situasjon og en svært alvorlig forbrytelse!!

ps. Dette er på ingen måte et forsvar for samværstrenering..

←

hei

det er vel det jeg også syns men jeg syns mor også kan fa en smekk pa fingern men det er kanskje derfor det ikke ble ubetinget dom altså betinget vis du skjønner det jeg tror det

hilsen

[Tule]

Jeg er enig i mye av det du sier i innlegget dit.

Men hva er forskjellen på kidnapping og samværstrenering for et barn.

I mitt tilfelle klarte jeg altså å spore opp mor og barn. Jeg forsøkte å ringe gjenntatte ganger. Ved et par anledninger var det faktisk barna som tok telefonen. Da kom mor stormende og slengte på røret. Og i det tilfellet var altså barna fjernet fra sine vante omgivelser og hadde ingen andre kjente inærheten enn moren.

Skal dette regnes som kidnapping ettersom alle punktene du har satt opp ble imøtegått i mitt tilfelle ?

Du har rett igjen i at dette er tragisk. Men utifra artikler jeg har lest er det ingen land i verden (i forhold til folketallet) hvor norsk samværsforelder tar barnet og flytter til Norge. Dette er sikkert like traumatisk for barn som er bosatt og har hatt mesteparten av sin oppvekst i andre vestlige land som f.eks. USA. Og desverre er det kjønnet som iflg norsk praksis er eneste egnede omsorgsperson overrepresentert i den statistikken.

←

hei

jeg vils svare på dette, jeg mener det var kiddnapping barna ble utsatt for, og jeg syns det er tragisk at en mor kunne beholde omsorgen etter noe slikt, noe bør gjores, jeg syns ikke du skal ha darlig samvittighet for og kreve omsorgen, barna kan bli traumatisert av dette. jeg syns det er feigt av sissan her og ikke ville svare, dette viser loven i et nøtteskal

hilsen

[Tule]

MAO: samværsforelder er ikke ansvarlig for å opprettholde kontakten med barna. Her skal det finnes unnskyldninger og bortforklaringer for noe som i de aller aller fleste tilfeller kan samenfattes i ett ord: ANSVARSLØSHET. Jeg skjønner at noen mener at fedre er noen stakkarslige vesner, men de fleste (håper jeg!) mener dog ikke det. Ergo er det også samværsforelders ansvar dette handler om. 

Avtaler burde være bindene - for begge parter uavhengig av om de er inngått ved en rettsinstans el. Det burde være sanksjoner for begge parter ved brudd på avtalen.

←

hei

som jeg har sakt tidliger mulig også i denne tråden sa er det et forslag om dette nå det er vel og mulig og tinglyse slike avtaler nå og jeg tror det jeg mener det

hilsen