"Hvor fort" er det "akseptert" å åpne seg for personer?

[AnonymBruker]

Hat vel vært et mobbeoffer gjennom grunnskolen,har ikke hatt nære venner, iallefall ikke som har blitt med videre. Nå er jeg ganske voksen, nettverket begynner å komme seg sakte,men sikkert,men kanskje jeg mangler de sosiale kodene andre har etablert fra barndommen av. Jeg vet ikke..

Hvor fort er det akseptert i samfunnet å åpne seg for andre personer?                 Hadde du vært venn med meg videre om jeg prata om mine problemer i starten av bekjentskap?                                                    Når kan man regne seg som en venn og ikke bekjent for en person?                                 Redd for u-gjensidige vennskap. Personer deler ting med meg,men jeg vet ikke om det er fordi jeg deler i forkant.

 

 

 

 

Anonymkode: 6de09...c67

[AnonymBruker]

1. kommer an på personen. Jeg ville ikke ha åpnet meg opp fir tidlig med mindre jeg vet motparten har samme type problemer

 

2. Tar tid, og man kan aldri vite 100%. Dessuten skiftes jo venner ut av og til pga mismatch mellom interesser og livssyn. Måtte jo kutte ut noen som bedrev ulovlige ting heg ikke kunne akseptere lenge etter venbskapet startet. Folk er i evig forandring. 

Anonymkode: bb9de...d87

[AnonymBruker]

Interessant tema. Følger! 

Anonymkode: 29e2d...d6d

[AnonymBruker]

Godt spørsmål. Deler mine tanker:) :

Det er selvfølgelig helt person- og situasjonsbetinget. 
Personer med høy EQ, vet akkurat å balansere dette. Være åpen, men ikke «over dele» - og ikke dele for tidlig. 
La mennesker bli godt kjent med deg før du deler mobbingen, så det ikke definerer deg. 

Tenker en venn er når det er naturlig å ta kontakt, bare for å høre hvordan de har det. Bekjent er en man mer treffer litt tilfeldig, kanskje gjennom andre.

 

Anonymkode: 91cf1...e82

[AnonymBruker]

Føler jeg blir kjent med meg som person nå i voksen alder,og at jeg kanskje kan være litt vel åpen.

Føler jeg har fått venner via nett som vennskapet kanskje er nettopp det, å dele problemer. 

Anonymkode: 6de09...c67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Interessant tema. Følger! 

Anonymkode: 29e2d...d6d

Følger ☺️

Anonymkode: 1debe...e78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hat vel vært et mobbeoffer gjennom grunnskolen,har ikke hatt nære venner, iallefall ikke som har blitt med videre. Nå er jeg ganske voksen, nettverket begynner å komme seg sakte,men sikkert,men kanskje jeg mangler de sosiale kodene andre har etablert fra barndommen av. Jeg vet ikke..

Hvor fort er det akseptert i samfunnet å åpne seg for andre personer?                 Hadde du vært venn med meg videre om jeg prata om mine problemer i starten av bekjentskap?                                                    Når kan man regne seg som en venn og ikke bekjent for en person?                                 Redd for u-gjensidige vennskap. Personer deler ting med meg,men jeg vet ikke om det er fordi jeg deler i forkant.

 

 

 

 

 

Anonymkode: 6de09...c67

Har vært der selv så lurer på det samme 😊

Anonymkode: 1debe...e78

[Stoltskeiv]

De jeg har blitt kjent med i voksen alder vet ikke om min tidligere historie da jeg ble mobbet og nesten døde av det. Tror det handler litt om at jeg har kommet meg videre fra den tiden og ikke har noe behov for å snakke om det lenger. Jeg har jo senskader fra det, men har aldri hatt noe behov for å brette ut hele historien om hvorfor jeg er så tilbaketrukken. Det er bare slik jeg har blitt og som er en del av meg. Føler ikke de trenger å vite historien over at jeg er så tilbaketrukken og de senskadene jeg har. Fordi de aksepterer meg for den jeg er uansett. 

Men hadde de spurt meg om jeg har opplevd mobbing, så hadde jeg nok fortalt. Men er ikke noe jeg gjør av meg selv.

Ganske spennende spm. Fordi jeg måtte tenke litt nøye over om jeg noen gang har delt min mobbehistorie i voksenalder, men ingen mine venner jeg har fått etter jeg ble 20 vet om mobbe historien. 

Men de vet jo om mine livskriser jeg har gått gjennom mens vi har vært venner, men det er jo helt naturlig. Man forteller jo det som skjer til sine nærmeste. Men har ikke sagt det selv til de som står utenfor mine nærmeste. Jeg liker nok heller å late som om alt er bra og vil ikke belaste andre med mine tunge stunder og historier. 

Men om noen hadde åpna seg fult ut til meg etter en uke, så hadde jeg kanskje syntes det hadde vært rart, samt det kommer helt ann på kjemien og hva slags kontakt vi har fått. Men si kanskje etter et halvt år er kanskje naturlig å gå mer i dybden når samtaleemnen kommer opp. 

 

[AnonymBruker]

Traktorlesba96 skrev (12 minutter siden):

De jeg har blitt kjent med i voksen alder vet ikke om min tidligere historie da jeg ble mobbet og nesten døde av det. Tror det handler litt om at jeg har kommet meg videre fra den tiden og ikke har noe behov for å snakke om det lenger. Jeg har jo senskader fra det, men har aldri hatt noe behov for å brette ut hele historien om hvorfor jeg er så tilbaketrukken. Det er bare slik jeg har blitt og som er en del av meg. Føler ikke de trenger å vite historien over at jeg er så tilbaketrukken og de senskadene jeg har. Fordi de aksepterer meg for den jeg er uansett. 

Men hadde de spurt meg om jeg har opplevd mobbing, så hadde jeg nok fortalt. Men er ikke noe jeg gjør av meg selv.

Ganske spennende spm. Fordi jeg måtte tenke litt nøye over om jeg noen gang har delt min mobbehistorie i voksenalder, men ingen mine venner jeg har fått etter jeg ble 20 vet om mobbe historien. 

Men de vet jo om mine livskriser jeg har gått gjennom mens vi har vært venner, men det er jo helt naturlig. Man forteller jo det som skjer til sine nærmeste. Men har ikke sagt det selv til de som står utenfor mine nærmeste. Jeg liker nok heller å late som om alt er bra og vil ikke belaste andre med mine tunge stunder og historier. 

Men om noen hadde åpna seg fult ut til meg etter en uke, så hadde jeg kanskje syntes det hadde vært rart, samt det kommer helt ann på kjemien og hva slags kontakt vi har fått. Men si kanskje etter et halvt år er kanskje naturlig å gå mer i dybden når samtaleemnen kommer opp. 

 

Synes dette høres klokt og riktig ut.

Anonymkode: 6de09...c67

[Gjest Lommerusk]

Jeg føler at man merker det på kjemien ganske fort om man kan dele problemer! Når jeg har blitt kjent med nye har jeg ofte opplevd at de har delt nesten med en gang om kjemien har stemt! Da kan man jo selv lette litt på sløret, da blir det jo ganske naturlig... 

Når man regnes som venner? Det vet jeg faktisk ikke svaret på. Jeg tenker faktisk ikke over det heller. Ønsker man gjensidig å møtes igjen og igjen, så kan man vel regnes som venner? 

[AnonymBruker]

Kommer an på person. 

Hvis vi snakker om meg, er det helt greit at du forteller slike ting ved første møte. Jeg setter pris på ærlighet, ikke fasade og falske smil. 

Anonymkode: e7c2c...fd9

[AnonymBruker]

Man deler noe litt personlig, og venter og ser om personen man snakker med stiller oppfølgingsspørsmål og deretter deler noe selv. Trenger ikke være med en gang, men i løpet av relativt kort tid. 

Deler ikke personen selv, holder man omgangen og vennskapet overfladisk. 

Man begynner ikke med mobbing eller andre tragedier, men med mindre alvorlige ting som ungdomskjærester eller kjæledyr eller minner om besteforeldre eller ferieturer.

Verre er det ikke. 

Anonymkode: 3f63b...49c

[AnonymBruker]

Lommerusk skrev (32 minutter siden):

Jeg føler at man merker det på kjemien ganske fort om man kan dele problemer! Når jeg har blitt kjent med nye har jeg ofte opplevd at de har delt nesten med en gang om kjemien har stemt! Da kan man jo selv lette litt på sløret, da blir det jo ganske naturlig... 

Når man regnes som venner? Det vet jeg faktisk ikke svaret på. Jeg tenker faktisk ikke over det heller. Ønsker man gjensidig å møtes igjen og igjen, så kan man vel regnes som venner? 

Ja sånn føler jeg det også,også kan man jo få raskere og lettere kjemi med noen i løpet av en dag som med noen man har kjent i tjue år. Er vel naturlig det ,og da kan man kanskje føle man deler alt og vet alt om hverandre etter en uke 😂

Anonymkode: 6de09...c67

[Gjest Lommerusk]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja sånn føler jeg det også,også kan man jo få raskere og lettere kjemi med noen i løpet av en dag som med noen man har kjent i tjue år. Er vel naturlig det ,og da kan man kanskje føle man deler alt og vet alt om hverandre etter en uke 😂

Anonymkode: 6de09...c67

Haha ja! Husker jeg ble kjent med ei... Ho delte ALT med en gang. Div diagnoser og vanskelig liv osv, og jeg visste lite om diagnosene, så jeg ble nervøs. Det var mye på en gang, men jeg dømmer ikke. Jeg prøvde å ta det som en tillitserklæring. Vi ble så gode venner, og egentlig ei jeg kunne prate med alt om. Men sånt kan jo slå begge veier.... 

[AnonymBruker]

Lommerusk skrev (2 minutter siden):

Haha ja! Husker jeg ble kjent med ei... Ho delte ALT med en gang. Div diagnoser og vanskelig liv osv, og jeg visste lite om diagnosene, så jeg ble nervøs. Det var mye på en gang, men jeg dømmer ikke. Jeg prøvde å ta det som en tillitserklæring. Vi ble så gode venner, og egentlig ei jeg kunne prate med alt om. Men sånt kan jo slå begge veier.... 

Interessant tråd!

❤️ Nå i korona tider er det fint å kunne etablere nye vennskap,og når man er isolert sånn er det fort å dele vel mye.

Skal flytte til ny landsdel nå i vår,fra vest til sør,så ønsker få noen synspunkter her. Vi i vest deler kanskje mer enn sørlendinga.

Anonymkode: 6c94c...d03

[AnonymBruker]

Jeg trekker meg unna når folk deler problemer for tidlig. Orker ikke et venneforhold hvor jeg må fungere som psykolog. Vennene mine har alle sitt å stri med, men de som plumper ut om all dritten i livet med en gang vi møtes, forblir bekjente.

Anonymkode: 95964...1d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg trekker meg unna når folk deler problemer for tidlig. Orker ikke et venneforhold hvor jeg må fungere som psykolog. Vennene mine har alle sitt å stri med, men de som plumper ut om all dritten i livet med en gang vi møtes, forblir bekjente.

Anonymkode: 95964...1d7

Jeg personlig unngår mennesker som deg. 

Alle er forskjellige 🙂

Anonymkode: e7c2c...fd9

[Daria]

Det er så avhengig av tid og sted og kontekst og kjemi og hvem du snakker med og hva dere snakker om - det finnes ikke en fasit på sånne ting. Det er forskjell på å dumpe alle traumene sine i fanget på andre uten forvarsel og å fortelle om det i en sammenheng hvor man allerede er inne på temaet. For noen er det  å motta sånne betroelser tidlig en tillitserklæring og noe å bygge vennskap på, andre kan oppleve det som i overkant invaderende og over-intimt og trekke seg unna på grunn av det. Det er også mange måter å fortelle ting på - for de fleste er det enklere å forholde seg til andres problemer om de omtales i fortid, heller enn ting de står midt oppe i og sliter med nå. Man må se an folk og anledning - og ikke ta ethvert spørsmål som en invitasjon til å brette ut alt. Jeg fikk en gang alle detaljene om fødselshistorien til en kvinne jeg hadde møtt fem minutter tidligere etter å ha kommentert håndarbeidet hun satt med - det var litt i overkant personlig for meg...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 Jeg trekker meg unna når folk deler problemer for tidlig. Orker ikke et venneforhold hvor jeg må fungere som psykolog. Vennene mine har alle sitt å stri med, men de som plumper ut om all dritten i livet med en gang vi møtes, forblir bekjente.

Anonymkode: 95964...1d7

Det er faktisk energitappende med folk som har veldig mye problemer, mye negativt å dele osv. Også ender det fort i enveisvennskap hvor de krever og krever, og skal ha støtte hele tiden. Mens de aldri har noe å gi tilbake fordi de sliter med så mye selv. Men det skal man jo selvsagt ha forståelse for. Ellers er man en dårlig venn🙄 Får ikke betalt for å være hobbypsykolog eller støttekontakt for andre. Man må faktisk ikke fokusere på negative ting og grave seg ned i fortiden.
 

Hvis man har et stort behov for å snakke om mobbing osv fra mange år tilbake, tenker jeg at man ikke har kommet over det og henger igjen litt på ungdomsskolenivå. Ja jeg er selvsagt klar over at man blir påvirket av sånt, og det er jævlig. Men folk flest har egentlig nok med sine egne liv, og orker ikke ta inn over seg alt for mye negativt fra andre i tillegg. 
 

Skal sies at jeg har opplevd mye negativt gjennom livet selv. Prøver egentlig å unngå å snakke så mye om det. Men når noen sier noe om hva de har opplevd, så sier jeg gjerne litt selv og. Men det blir visst for mye for folk, og da skal vi prate om noe hyggelig i stedet😅 Så jeg er ærlig talt lei av å bare skulle høre på andres problemer altså. 

Anonymkode: 53bbb...79c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det er faktisk energitappende med folk som har veldig mye problemer, mye negativt å dele osv. Også ender det fort i enveisvennskap hvor de krever og krever, og skal ha støtte hele tiden. Mens de aldri har noe å gi tilbake fordi de sliter med så mye selv. Men det skal man jo selvsagt ha forståelse for. Ellers er man en dårlig venn🙄 Får ikke betalt for å være hobbypsykolog eller støttekontakt for andre. Man må faktisk ikke fokusere på negative ting og grave seg ned i fortiden.
 

Hvis man har et stort behov for å snakke om mobbing osv fra mange år tilbake, tenker jeg at man ikke har kommet over det og henger igjen litt på ungdomsskolenivå. Ja jeg er selvsagt klar over at man blir påvirket av sånt, og det er jævlig. Men folk flest har egentlig nok med sine egne liv, og orker ikke ta inn over seg alt for mye negativt fra andre i tillegg. 
 

Skal sies at jeg har opplevd mye negativt gjennom livet selv. Prøver egentlig å unngå å snakke så mye om det. Men når noen sier noe om hva de har opplevd, så sier jeg gjerne litt selv og. Men det blir visst for mye for folk, og da skal vi prate om noe hyggelig i stedet😅 Så jeg er ærlig talt lei av å bare skulle høre på andres problemer altså. 

Anonymkode: 53bbb...79c

Vennskap for meg er når man deler alt. Problemer, mye negativt.. Det er helt ok så lenge det er gjensidig. 

Anonymkode: e7c2c...fd9