Gå til innhold

Sorgen jeg aldri blir kvitt....


Missbumblebee

Anbefalte innlegg

Har lest mye skrevet av folk som sørger og folk som viser medfølelse her inne. Godt at det finnes et sted hvor vi kan "vise frem sorgen" uten å møte klønete tilbakemeldinger av folk som blir overromplet over det naturlige men vonde som sorg er.

Jeg vet at mange ikke skjønner at jeg ikke er "ferdig med" sorgen nå, og derfor er det heller ikke så mange jeg velger å snakke med det om. Kan hende finnes det flere der ute som kjenner seg igjen i dette, kan hende er det bare meg...

Jeg har en sorg i meg som jeg nok aldri blir kvitt, et tomrom i meg som jeg kjenner hele tiden. Denne sorgen har jeg båret i meg i nesten 20 år nå. Jeg var bare seks år da pappan min døde. Jeg var seks år da barndommen min sluttet, da hele verden rundt meg raste og ingenting ble som før. Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg fremdeles føler så sterkt på denne sorgen, og jeg tror det er fordi jeg sørger over en jeg ikke helt husker, en som skulle være der og passe på meg, men som ikke fikk vært der. En jeg aldri fikk sagt ordentlig farvel til, som så brått ble borte.

Jeg husker telefonen ringte den søndags morgenen i begynnelsen av desember 1985. Jeg husker at mamma ble så stille og rar, snakket lavt, som for at jeg ikke skulle høre. Jeg sang på kjenningsmelodien til "Inspector Gadget". Jeg husker at hun gikk opp trappen uten å si noe, og jeg var lettet over at det ikke var noe galt. Jeg husker ikke at hun kom ned igjen etter å ha fortalt halvbroren min at lillesøsteren hans ikke lenger hadde noen pappa. Jeg husker ikke hva hun sa, eller hvordan jeg reagerte. Jeg vet ikke når det gikk opp for meg at pappa var død. Men jeg husker begravelsen, liten jente, kledt i sin fineste kjole, i en stor kirke full av folk. Jeg husker kisten, alle blomstene og presten. Jeg husker barna i barnehagen som spurte om det var sant at pappan min var død.

Jeg forandret meg helt etter at pappa døde. Jeg ble redd, utrygg og ensom. Jeg ble veldig fort voksen og alvorlig, men samtidig mye yngre. Jeg ble fullstendig avhengig av mamma. (Om hun bare gikk ut etter avisen uten å si det til meg fikk jeg angstanfall.) Derfor passet jeg aldri sammen med mine jevnaldrene. De skjønte meg aldri, og jeg klandrer dem ikke. Barn skal ikke skjønne sånt. Når jeg ser bilder av meg selv fra tiden før pappa døde, så ser jeg et lykkelig barn. Noe av det barnet forsvant den kalde vintermorgenen, og kom aldri tilbake.

Vi snakket mye om pappa, det var aldri noe "tabu" å nevne han hjemme. En god kamerat av storebroren min fortalte meg nylig at jeg like etter at pappa døde gikk rundt og sang "rød snø, rød snø, min far er død". (Det var visstnok noe på barnetv om rød snø den gangen) Han syns det var fryktlig makabert. Jeg husker ikke at jeg sang det. Det høres jo helt forferdelig ut! Ikke rart at andre barn ikke skjønte noe av meg.

Jeg kan den dag i dag begynne å gråte av ting andre ikke engang tenker på... Som å høre et lite barn rope på pappa. Høre en sang som minner meg på at han ikke er her. Eller når jeg prøver å huske hvordan stemmen hans var. Hvordan han beveget seg, eller hvordan han luktet. Hvordan skjeggstubbene hans stakk når han klemte meg. Det er så vanskelig å savne noe man ikke husker ordentlig, bare glimt som gir meg flere spørsmål enn svar.

Jeg har mistet flere familiemedlemmer og gode venner etter at jeg "ble stor", og det er også fryktelig trist, men da vet jeg hvertfall hva jeg sørger over. Jeg er yngst i familien, og alle de andre har minner om pappa. De skjønner nok ikke helt hvorfor jeg fremdeles sørger, eller hvertfall ikke hvor dypt det stikker. Vet ikke om noen kan skjønne det. Skjønner det ikke helt selv engang tror jeg.

Var hos psykolog for noen år siden, og da fikk jeg beskjed om å glemme han.. Hvordan er det mulig da? Og hvor sundt kan det være, å fortrenge sin egen pappa? Jeg sluttet hos psykologen, det gav meg ingen hjelp. Må vel regne med at dette er noe jeg aldri blir ferdig med...

Noen dager føler jeg at han er der et sted og passer på meg, andre dager er han bare et fjernt, men dypt savnet minne.

Pappan min.. Jeg vet at jeg sikkert hadde kranglet med deg, vært forbanna på deg, og fryktelig uenig med deg til tider. Jeg vet at du bare var et menneske. Jeg skulle bare så inderlig gjerne ha blitt ordentlig kjent deg!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

:klem: Klart du ikke skal glemme ham...bevar minnene, men forhold deg til situasjonen. Han ville sikkert at du skal ha et godt liv....gjør så godt du kan for å få det. :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt skal du ikke glemme ham. Jeg har også mistet min Pappa, og jeg kommer aldri til å glemme ham, aldri til å slutte å snakke om ham. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest gotthard

din far må ha hvert en god far siden du savner han så enormt så lenge eterpå, trur han ville blitt stolt over og bli husket og savnet.

husk at det er bedre og savne enn og ikke klare og savne................................................................................

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg såååå igjen i det du skriver. Mistet pappa da jeg var 12, og klarer fremdeles ikke å glemme han jeg heller. Eller komme over sorgen.

Kjenner meg igjen i at mamma gikk for å hente posten, og jeg fikk angst, ja. Men du beskriver en åpenhet rundt dødsfallet, og det å kunne prate om han. Sånn var det aldri hos oss. Her måtte alt forties.

Det er lov å sørge, selv så lenge etterpå! Du var jo bare et barn, det er annerledes å miste noen da. Verden faller i grus.

Selv har jeg ofte dårlig samvittighet eller føler skam fordi jeg savner pappa'n min så fælt. Selv om det er lenge siden. Det er vondt å føle seg alene i en sorg som kanskje på en måte burde vært avsluttet.

Sender en :klem: fordi jeg tror jeg forstår litt av det du tenker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Hei Trådstarter.

Jeg har det på samme måte. Har kjøpt en bok jeg skal lese om som kanskje kan bearbeide sorgen og bitterheten.Skal gi deg tilbake melding om den er god.

Jeg kunne ønske at man kunne skrudd tiden tilbake for da ville jeg prøvd å forhindre dette. Jeg var 10, måneden etter jeg skulle fylle 11 for 14 år siden. Har forandret meg etter det.

Jeg er mere sårbar en før, bitter og skuffelsen for meg blir skikkelig stor når jeg har gledet meg til en ting også blir det avlyst eller ikke blei som jeg hadde forestilt meg.

En positiv ting er at jeg har så stor omsorg for barn(ingen barn selv enda)Barn forguder jeg, men så når et barn roper på pappan sin så kommer det et støkk i meg.

Er også veldig åpen og det er litt dumt til tider, og sånn blei jeg etter min far døde.

Er det noe så send meg en pm, godt og få snakket om tingene.

Fikk tilbud å gå til Psykoglog 11 måneder etter men takket nei. For da hadde det roet seg.

Klem fra Lene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Skjønner hvordan du har det ja. Min pappa ble også revet bort fra meg så altfor tidlig, faktisk så tidlig at jeg ikke har noe minne om ham. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver om å sørge over en du ikke husker ordentlig. Slik er det jo for meg også! Men jeg har bilder av ham og meg sammen, og det er mine kjæreste minner, for der ser jeg hvor glad han var i meg og hvor glad jeg var i ham.

Jeg forandret meg visst også etter at pappa døde. Ifølge min mor var jeg et utadvendt, tillitsfullt og blidt barn før han ble borte. Etterpå ble jeg mer alvorlig og innesluttet. Har alltid siden vært redd for å bli glad i andre mennesker, for hva om de blir borte..

Nå er jeg lykkelig gift og lykkelig mamma til ei lita jente på 8 uker. Men sorgen vil alltid være en del av meg og pappa vil for alltid mangle i livet mitt. Han fikk ikke ført meg opp kirkegulvet og fikk ikke vært stolt bestefar for veslejenta vår og han har også vært dypt savnet alle de andre situasjonene hvor en pappa ville vært selvskreven.

Jeg vil nok alltid også føle meg litt snytt. Snytt for sjansen til å bli kjent med pappaen min og kjenne igjen meg selv i han. Må innrømme at tårene mine begynte å trille da jeg leste det du skrev:

Pappan min.. Jeg vet at jeg sikkert hadde kranglet med deg, vært forbanna på deg, og fryktelig uenig med deg til tider. Jeg vet at du bare var et menneske. Jeg skulle bare så inderlig gjerne ha blitt ordentlig kjent deg!!!

Har egentlig ikke noen fornuftige råd til deg, annet enn å si at du (og jeg også) har lov til å sørge. Og vi må nok bare innse at savnet alltid vil være til stede i livene våre. Men vi må selv sørge for at savnet blir til å leve med ved å prate med de som kjente pappaene våre bedre enn vi fikk anledning til, verdsette minnene og ta vare på de rundt oss som vi er glade i, for livet kommer ikke med noen garantier.

Klem til deg :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Takk for alle svar. Det er "godt" (vel, egentlig fryktelig vondt, men jeg tror dere skjønner hva jeg mener.) å høre at det ikke bare er jeg som opplever sorg så sterkt, så lenge etterpå.

Det nærmer det seg 20års dagen.. I natt sitter jeg her og gråter. Har hatt det fint lenge nå, men noen dager kommer det som et kast over meg.

Var på graven ista og tente et lys. Er så rart å være der, det eneste jeg har å forholde meg til en en kald sten med et navn på. Navnet begynner å bli utvisket av årene som har gått.

Jeg vet at det kommer til å bli vanskelig den nærmeste tiden, er alltid det like før og etter dødsdagen, og i år er det "jubileum" også.

Jeg lurer så på hvordan alt skjedde, har fått så mange forskjellige forklaringer opp igjennom årene, og alle forteller sin opplevelse av det som skjedde, noe som ikke gir meg et klart svar, men en hel masse spørsmål jeg ikke har noen å spørre om. Det er rart hvordan mennesker opplever en og samme ting på så forskjellige måter. Antar at det er for sent å sjekke med politiet om de har noen rapporter om ulykken. Jeg vil så gjerne vite alt. Vite hvem som kjørte han ned. Jeg har tilgitt for lenge siden, men det hadde vært godt å vite. Godt å kunne si til vedkommende at jeg skjønner at han må ha hatt det vondt, og at han er tilgitt. Eller hvertfall ha muligheten til det. Sitter med så mange rare tanker i hodet som er helt uten betydning egentlig, som f.eks hva slags bil det var. Om det var mange vitner...

Jeg lurer sånn på hvordan livet mitt hadde vært om han ikke hadde dødd... Et spørsmål jeg aldri kommer til å få svar på. Jeg lurer på om alt hadde vært annerledes, om jeg hadde vært en annen enn jeg er. Tror nesten det. Vet ikke om jeg hadde vært noe "bedre" eller "værre", men jeg hadde nok vært annerledes. Tenkt annerledes.

Jeg snakket med en god venn av meg tidligere i dag, om det å holde vonde ting inne i seg. Han sa om meg at jeg virker åpen og utadvendt, men at om man blir godt kjent med meg av og til kan merke en distanse og skyhet. Et svakt tegn på at det er noe under "skallet" som ikke blir vist.

Jeg orker ikke la "alle" se denne delen av meg. Jeg kan vise mine nærmeste noen "hint", men klarer ikke å vise dem hvor dypt det går. Jeg er ikke den som øser ut av meg med mine innerste vonde tanker og følelser. Det har alltid vært sånn at andre har kommet til meg med ting. Jeg har ingen jeg orker øse ut av meg til hvertfall ikke om dette, derfor er det så godt å kunne skrive her.

Til alle dere der ute i verden som savner, lengter, drømmer, fantaserer eller ønsker etter en som ikke er der... :troest:

Nå har tårene sluttet å renne for denne gang. Lurer på hvor mange tårer det har blitt de siste 20 årene... Og hvor mange flere som kommer. Det er godt man ikke vet hva som skjer på forhånd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var veldig, veldig, veldig flott å lese. Leit og trist, men samtidig veldig flott

:klem:

Jeg er veldig pappajente og kan ikke tenke meg hvordan livet skulle vært uten han

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Utrolig vakkert å lese.

Det skader ikke å ta kontakt med politiet.

Jeg har det på samme måte. Fra jeg var bitte liten blei jeg forklart en måte min far tok sitt liv på, så har jeg etterhvert hørt flere historier. Ingen er den samme og det er kanskje derfor bitterheten er stor også for det er ikke en fast sannhet i det som blir forklart.

Ønsker deg masse lykke til og bare send meg en pm, jeg vet akkuratt hvordan du har det. Jeg også savner min pappa dypt selv etter 14 år.

klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest *Snart medlem*

Gripende å lese hva du skriver, ikke minst fordi jeg føler at min bror må sitte med en del av dine tanker. Vi mistet vår far da jeg var 11 og han var 5, og jeg kan huske at det var tydelig at min bror først ikke forstod at pappa var død - det gikk først opp for ham en uke eller to senere og da gråt og gråt han i ett strekk flere dager på rad.

Jeg husker godt pappan vår, men jeg har flere ganger tenkt på hvor mye min bror egentlig husker. Uansett synes jeg det var ufølsomt av psykologen din og be deg glemme din far, men jeg tror uansett dette er noe du bør bearbeide videre. Jeg synes så absolutt du skal gå til politiet for å se om de har noen opplysninger som du ikke allerede vet, for uansett vil ikke sorgen bli mindre før du har fått oppklart alle spørsmål du sitter med. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klem: Når jeg leste det du har skrevet, kom alle mine følelser fra min bardom tilbake så kraftig at tårene mine rant i stie stømmer ned mine kinn.

Jeg opplevde og en stor sorg da jeg var 10 år. Jeg hadde ingen å snakke med, jeg følte meg helt alene. De voksenes reaksjon skremte meg åsså, jeg hadde så mange spørsmold og fikk så lite svar. Min tante sa til meg at jeg forandret meg etter dødsfallet. Det gjorde ikke saken bedre, "ok nå er jeg rar åsså", tenkte jeg...

Det tok mange år før jeg klarte å stabble livet mitt på bena igjen, jeg følte meg så alene og så trist. Og jeg ble sinnt på den som ikke var mer, hvordan kunne h*n levne meg her alene??? Hvorfor ble jeg staffet??

Jeg er voksen nå, men bærer nåk enda preg av det som skjedde for så mange år siden. Men mitt liv er nå en gang mitt liv, det er jeg som lever og h*n som er død.

Jeg får bare håpe at ikke sorgen har fått ta så alt for mye plass i livet mitt, at jeg kunne vært så mye mere enn det jeg er i dag...

Vil bare si at det var trist og godt å lese om din far og din opplevelse rundt hans død, du er så flink å ordlegge deg når du skriver, fortsett med det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klem: Når jeg leste det du har skrevet, kom alle mine følelser fra min bardom tilbake så kraftig at tårene mine rant i stie stømmer ned mine kinn.

Jeg opplevde og en stor sorg da jeg var 10 år. Jeg hadde ingen å snakke med, jeg følte meg helt alene. De voksenes reaksjon skremte meg åsså, jeg hadde så mange spørsmold og fikk så lite svar. Min tante sa til meg at jeg forandret meg etter dødsfallet. Det gjorde ikke saken bedre, "ok nå er jeg rar åsså", tenkte jeg...

Det tok mange år før jeg klarte å stabble livet mitt på bena igjen, jeg følte meg så alene og så trist. Og jeg ble sinnt på den som ikke var mer, hvordan kunne h*n levne meg her alene??? Hvorfor ble jeg staffet??

Jeg er voksen nå, men bærer nåk enda preg av det som skjedde for så mange år siden. Men mitt liv er nå en gang mitt liv, det er jeg som lever og h*n som er død.

Jeg får bare håpe at ikke sorgen har fått ta så alt for mye plass i livet mitt, at jeg kunne vært så mye mere enn det jeg er i dag...

Vil bare si at det var trist og godt å lese om din far og din opplevelse rundt hans død, du er så flink å ordlegge deg når du skriver, fortsett med det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...