Sorgen jeg aldri blir kvitt....

[Missbumblebee]

I natt er det 20 år siden du ble tatt fra meg pappa... Ufattelig at tiden kan gå så fort!

Kommer fra graven nå, tente lys der og satt lenge og "snakket" med pappan min. Hadde det ikke vært så kaldt hadde jeg nok blitt der lenger. De siste ukene har tårene presset på bare jeg har tenkt på han. Lenge siden jeg har vært så følsom på dette. Fikk en slags underlig ro over meg ved graven i kveld, det har jeg ikke opplevd før. Imorgen skal jeg kjøpe en rose og legge der. En rose til verdens beste pappa fra lille jenta hans som ikke er så liten lengre.

[Gjest Melk]

Jeg tror følelsene dine er helt naturlige, særlig nå som det er "jubileum" og merkedager.

Kan hende det vil være en god ide å ta kontakt med politiet. Selv opplevde jeg noe traumatisk på et sykehus for snart 20 år siden, og for noen år siden bestilte jeg journalen for å finne ut mer. Nå er det jo litt forskjell på en journal og politipapirer, men det er vel verdt et forsøk, for alle offentlige instanser er jo underlagt arkivregler. Skal sies at jeg ble litt skuffet over hva jeg fant (det var i liten grad omtalt), men jeg har ihvertfall prøvd.

Synes ikke psykologen din hadde rett i at du skulle glemme, og tror ikke alle psykologer ville gitt samme råd. Du kan jo prøve en ny (og på forhånd fremlegge problemstillingen), eller se om det finnes en sorggruppe der du bor.

[Saeria]

Du skriver utrolig vakkert om din far, og de tankene og følelsene du har er så og si helt lik mine. Jeg mistet min pappa da jeg var 6 år. I april neste år, er det 20 år siden for meg også.

Din beskrivelse av hvordan folk beskriver deg, er det samme som folk har sagt om meg. Sorg og traumer gjør virkelig noe med et lite barn.

Vil bare gi deg en stor og si at PM er sendt.