Er dette en angstreaksjon? Redd :(

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er så spennende lesing! Jeg går dessverre ikke selv i terapi, da det er så vanvittig lang ventetid. Har ingen oppfølgning i det hele tatt, og føler meg veldig ensom med angsten min. Jeg er heldig fordi jeg har et godt og nært nettverk som vet om problematikken, og som gir utrolig mye støtte. Jeg er heldig! Men savner oppfølgning hos «profesjonelle». Går til psykomotorisk fysioterapi da, og det er nyttig! 
 

Det er beintøff jobbing med angsten, og det å stå løpet ut. Man vil bare gi opp, og føler man tar 2 skritt frem, og 4 tilbake. Krever enormt mye krefter  

Av og til føles det som kroppen «skal straffe meg» når jeg tør å pushe grensene. Som om panikkangsten 10 dobles i styrke i etterkant av «stuntet». Jeg føler mange ganger at kroppen gjør dette for at jeg skal unngå å pushe meg inn i samme situasjon igjen. Føltes det slik for deg? At du ble din egen verste fiende på en måte? 
 

Hvor lang tid brukte du på å komme deg til en tilstand du var fornøyd med? Har du fortsatt angst? Jeg driver fortsatt med kartlegging av hvor angsten min blir mest trigget, men akkurat nå føles det ut som den dukker opp i alle situasjoner  
Jeg er egentlig en ganske tøff person (altså en som liker utfordringer) og blir så forbanna lei av å føle at alt har sin begrensing. Eier ikke krefter til noe lengre  

Anonymkode: 2845a...61c

Så synd at du ikke får oppfølging 😞 Jeg vet dessverre hvor vanskelig det er å i det hele tatt komme til behandling i det offentlige. Jeg måtte pushe mye hos fastlegen og fortelle henne at angsten min var såpass altoppslukende at jeg ikke fungerte.

For 5 år siden så klarte jeg ikke en gang være familien på utflukter. En gang var vi på teater og jeg fikk panikk og hadde katastrofetanker om at bygget skulle ta fyr og vi ikke ville komme oss ut (irrasjonelt, jeg vet det, men jeg var livredd)

Så jeg fikk etter hvert en henvisning til en kognitiv terapeut.

Likevel er 80% av jobben den du gjør selv. Terapeuten gir deg verktøy, men det er du som skal anvende disse. De to hovedpoengene som hjalp meg er:

- Angst er ikke farlig. Aksepter at den kommer. Ri den ut. Tenk at den har en funksjon sånn rent biologisk, selv om vi lever i det 21-århundret og ikke er truet av rovdyr på savannen, så har er "flight og flight" inngravert i vår menneskelige natur.

- Eksponer deg selv igjen og igjen. Alarmberedskapen kommer av noe ukjent, men gjør situasjonene til noe kjent, noe normalt, noe du har gjort mange ganger før. Da avtar faremomentet og det du er redd for blir like dagligdags som å spise middag med familien. 

Anonymkode: 0f510...665

[AnonymBruker]

En annen ting, TS, som jeg glemte - vær aktiv! Vet ikke om du trener, men det er helt avgjørende å være aktiv innenfor det du er komfortabel med. Gå, løp, sykle, dans, tren styrke, få pulsen opp. Da kvitter du deg med mye overskuddsenergi som gir angsten en sterkere grobunn. Det er også et rent biodynamisk tiltak jeg lærte i terapi. Angst er overskudd av stressenergi. Og energi blir ikke borte, det antar bare nye former. Så svett ut den energien 😅

Anonymkode: 0f510...665

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Takk 😃

Jeg elsker å kjenne suget i magen og den enorme mestringsfølelsen rett etter en aktivitet. Men så kommer den forbanna angsten da og ødelegger mye av moroa  

Hadde vært kjekt å hatt deg bakpå kjelken min😁 Så kunne vi «angstet» sammen etterpå 🤪

Anonymkode: 2845a...61c

He he. Driver og øver meg på å kjøre fram og tilbake over Tromsøbrua for tiden.  Håper å klare tunnelen under sundet med tiden. I alle fall som passasjer. Nå jeg mestrer det gir jeg beskjed, så hiver jeg meg bakpå kjelken din.

Psyken er en rar ting. Har en jobb der jeg holder presentasjoner og av og til må jeg ta upopulære avgjørelser.

 Det går fint, men den forbaska broen som jeg må over for å komme meg på jobb, sliter meg ut.. 

Anonymkode: 18bec...429

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Så synd at du ikke får oppfølging 😞 Jeg vet dessverre hvor vanskelig det er å i det hele tatt komme til behandling i det offentlige. Jeg måtte pushe mye hos fastlegen og fortelle henne at angsten min var såpass altoppslukende at jeg ikke fungerte.

For 5 år siden så klarte jeg ikke en gang være familien på utflukter. En gang var vi på teater og jeg fikk panikk og hadde katastrofetanker om at bygget skulle ta fyr og vi ikke ville komme oss ut (irrasjonelt, jeg vet det, men jeg var livredd)

Så jeg fikk etter hvert en henvisning til en kognitiv terapeut.

Likevel er 80% av jobben den du gjør selv. Terapeuten gir deg verktøy, men det er du som skal anvende disse. De to hovedpoengene som hjalp meg er:

- Angst er ikke farlig. Aksepter at den kommer. Ri den ut. Tenk at den har en funksjon sånn rent biologisk, selv om vi lever i det 21-århundret og ikke er truet av rovdyr på savannen, så har er "flight og flight" inngravert i vår menneskelige natur.

- Eksponer deg selv igjen og igjen. Alarmberedskapen kommer av noe ukjent, men gjør situasjonene til noe kjent, noe normalt, noe du har gjort mange ganger før. Da avtar faremomentet og det du er redd for blir like dagligdags som å spise middag med familien. 

Anonymkode: 0f510...665

Ja, det virker nesten umulig å komme seg inn i systemet og få hjelp! Fastlegen viser svært liten forståelse for situasjonen, og lener seg på nærkontaktene mine (mannen min og foreldrene mine). Eneste hun har kunnet tilby til nå er antidepressiva  Og det funket ikke (fikk bivirkninger som ikke lignet grisen ). Jeg har tenkt mange ganger at hadde det ikke vært for at jeg har folk rundt meg som følger med og støtter, hadde jeg aldri klart å stå i dette. Det er ensomt med psykiske lidelser, fordi ingen kan se på deg at du har det vondt, hvis du ikke forteller om det selv. Man sitte i en folkemengde med et vanvittig panikkanfall, og ingen ser det. Det er grusomt. Jeg har kanskje ikke vært tydelig nok på hvor mye angsten styrer livet mitt til fastlegen? Jeg isolerer meg mer og mer, og unngår mer og mer av de dagligdagse aktivitetene. I høst var det så galt at mannen måtte komme hjem fra jobb og passe på (han har Nordsjø jobb), men allikevel virket det ikke alvorlig nok for fastlegen 🤷🏻‍♀️
 

I dag har resten av gjengen reist i skitrekket, mens jeg trakk meg. Jeg er fullstendig utslitt etter gårsdagens strabaser med aking og panikkangst. Fascinerende hvor mye krefter angst koster! Jeg blir så skuffet over meg selv. 
 

Du aner ikke hvor mye det hjelper å lese at din angst også var så altoppslukende, men at det er mulig å få det bedre! Man mister liksom håpet når man rykker 4 skritt tilbake, og tror at dette aldri kan fikses igjen. Men det går jo an! Og det betyr enormt mye å lese om erfaringene dine, og hva du gjorde, og hvordan du jobber. Tusen takk  

Hva gjorde du når katastrofetankene kom på teateret? Gikk du fra forestillingen, eller sto du i det? Når jeg får panikkangst hvis vi feks er på besøk, bryter jeg raskt opp. Jeg klarer liksom ikke å hente meg inn før jeg er alene, fordi anfallet er så skremmende. Hos meg er det de kroppslige reaksjonene som er skremmende. Jeg teller pulsslagene og ser for meg at jeg får hjerteinfarkt eller blir alvorlig syk av de kroppslige symptomene. 
 

Hvordan klarte du å komme til det punktet at du innså at angsten ikke var farlig? Jeg kjenner at jeg noen ganger klarer å ri av stormen og tenke at dette bare er angst, ikke noe farlig, men da må jeg være alene og puste meg gjennom, og tenke meg gjennom. Får ofte også sterke reaksjoner etter et voldsomt anfall (gråting, svetting, skjelving, og rykninger i kroppen), og da må jeg være alene slik at ingen andre får se hvor galt det er. 
 

Jeg tenker også egentlig at angsten er rasjonell, fordi den faktisk var det som gjorde at vi tidligere overlevde. Når jeg klarer å tenke rasjonelt, tenker jeg at kroppen min er flink, fordi den gjør som den skal; reagerer på det den tror er en reel fare. Det betyr jo på sett og vis at kroppen er funksjonell og gjør det den skal. Det er bare det at den ikke gjør det i de rette settingene 😝 
Så jeg strever med å komme meg dit hvor jeg klarer å innfinne meg med at angsten er der, og at den ikke er farlig. Altså ønske den hjertelig velkommen og ikke se på den som en trussel. Heller en venn? 🤷🏻‍♀️ 
 

Jeg føler at jeg ikke får kontroll på hva som trigger frem angsten, fordi jeg føler ALT trigger frem angsten..jeg syns det er vanskelig å finne eksponeringsområder når jeg føler at alt gir meg angst. Samtidig som jeg jo ser at det er spesielt sosiale sammenkomster, og ting hvor man går ut av de vanlige rutinene (som feks å reise på vinterferie) som trigger enormt. 
Hadde du helt spesielle hendelser som triggerpunkt, eller var det angst hele tiden? 
 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

En annen ting, TS, som jeg glemte - vær aktiv! Vet ikke om du trener, men det er helt avgjørende å være aktiv innenfor det du er komfortabel med. Gå, løp, sykle, dans, tren styrke, få pulsen opp. Da kvitter du deg med mye overskuddsenergi som gir angsten en sterkere grobunn. Det er også et rent biodynamisk tiltak jeg lærte i terapi. Angst er overskudd av stressenergi. Og energi blir ikke borte, det antar bare nye former. Så svett ut den energien 😅

Anonymkode: 0f510...665

Jeg går tur hver eneste dag. Noen ganger klarer jeg å dra turen ekstra langt og få opp pulsen ekstra godt, noen ganger klarer jeg ikke, fordi jeg er helt utmattet i kroppen. Skremmende å kjenne hvor tom og utmattet man blir. Jeg er egentlig ganske godt trent, og hadde godt med overskuddslager. Nå er det helt tomt  Og en tur på 30 min er det meste jeg klarer. Målet er at jeg nærmere sommere skal klare å jogge halvparten/hele turen. Jogging har alltid vært en god treningsform for meg, og var det som fikk meg ut av angsten i ungdomstiden. Men nå har jeg ikke samme kreftene lengre. Føles ut som jeg er 100 år  

Veldig interessant å lese om hvordan angst er stressenergi! Det er jo egentlig helt logisk. Lurer på om dette kan fanges opp i en blodprøve, for jeg har for mye kortisol visstnok (som jo er et stresshormon?). Jeg skulle ønske det var mye mer forskning ifht angst og depresjon, der tror jeg man kunne lært mye! 

Anonymkode: 2845a...61c

[AnonymBruker]

Opplever dette ofte selv, men jeg besvimer da, så vær glad du bare føler at du skal besvime. Det er stor forskjell 

Anonymkode: 6fa26...cbe