Du som er singel og ufør

[AnonymBruker]

Er du raus i forhold til å tåle en partner med samme utfordringer? Jeg møter meg selv så innmari i døra. Vil helst ha en partner som ikke er som meg. Har nådd en alder der hvor dette slår ut litt forskjellig hos godt voksne. 

Vet at dette er et sosialt selvmord, så har siden det ble avklart, følt meg uegnet.

Nå kjenner jeg likevel at jeg ønsker å ta frem dating litt igjen, men er livredd. Lenge siden jeg har våget meg utpå. 

Gode råd taes i mot med takk. Vet dette er hat- tematikk, men fint om spydigheter unngås, da dette er vanskelig nok som det er!

Anonymkode: b7f45...83c

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt, jeg er selv singel og ufør men dater ikke, så har dessverre ingen råd å gi. Grunnen til at jeg ikke dater, er vel at jeg både er redd for avvisning og redd for nærhet. vet ikke hva jeg er mest redd for, kanskje nærhet. Spesielt det seksuelle.

Anser meg selv som så sær at jeg er nok et umulig prosjekt uansett. Føler meg mindreverdig i forhold til normale folk, og sammen med noen av samme "kaliber" som meg selv tror jeg heller ikke det hadde gått så bra. Men det hender jeg drømmer om noen som er snill og god og fungerende, og som faktisk får til å like meg.

Anonymkode: a4997...2b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Er du raus i forhold til å tåle en partner med samme utfordringer? Jeg møter meg selv så innmari i døra. Vil helst ha en partner som ikke er som meg. Har nådd en alder der hvor dette slår ut litt forskjellig hos godt voksne. 

Vet at dette er et sosialt selvmord, så har siden det ble avklart, følt meg uegnet.

Nå kjenner jeg likevel at jeg ønsker å ta frem dating litt igjen, men er livredd. Lenge siden jeg har våget meg utpå. 

Gode råd taes i mot med takk. Vet dette er hat- tematikk, men fint om spydigheter unngås, da dette er vanskelig nok som det er!

Anonymkode: b7f45...83c

Jeg som singel og ufør, har innsett at jeg aldri kan finne meg en kvinne som ikke selv er ufør. Nå har jobbstatus aldri vært en greie for meg uansett så det er ingen big deal, men det som er tragisk for min del er at et allerede innsnevret og vanskelig datingmarked nå er blitt som å lete etter en nål i en høystakk. Altså, umulig. 

Det er samtidig litt ironisk at når jeg først klarer å finne meg en kvinne som virker interessant og som selv er ufør, så vil hun ikke gå videre med meg fordi jeg er ufør. Kvinner som er uføre som forventer at mannen ikke er det. Som et krav til dating. 

Så ja, nei, jeg vet ikke. Bryr meg som sagt ikke om jobbstatus til kvinner når jeg er på leting. Men som mann kan man bare innse at løpet er kjørt, selv om jeg bare er i 30-årene. Når det er sagt så stenger jeg ikke døren for godt, jeg har bare inntatt en inaktiv rolle i jakten etter kjærlighet og samliv. 

Anonymkode: b6949...0b5

[AnonymBruker]

Jeg er ganske raus. Men jeg har noen ting som må klaffe og være riktig. Men det aller viktigste for meg er at partner tar ansvar over sitt eget liv. Jeg bryr meg ikke om han er ufør eller i jobb. Finnes mange menn som er i jobb som er helt mopp og med økonomiske destruktive mønstre. Jeg vil bare at han tar ansvar over egen økonomi (uansett hvor mye eller lite det er, jobb eller nav stønad) og tar ansvar over egen helse (uansett om det er via trening eller fysioterapeut osv, det som trengs for evt diagnose). En som tørr å dra til psykolog om det er det som trengs, og en som forstår at en må gå på visse medisiner ved evt sykdom. 
 

Altså, en som har orden på ting, uansett hvordan livet hans spiller seg ut 😜 Er også åpen for de som nylig er i startfase av livsendringer pga sykdom, at ting ikke er helt på stell enda, men at intensjonen deres er å gjøre det som må til, selv om de kanskje ikke har funnet riktig behandling eller diagnose osv

Anonymkode: 0753f...119

[AnonymBruker]

Jeg er mann og ufør. Har tenkt en del på problemstillingen du tar opp.  Jeg har ingen problemer med å være sammen med en som er ufør og tror jeg foretrekker en partner som er ufør. Det å være sammen med en i jobb minner meg for mye på hva jeg går glipp av.  Friske folk i jobb får meg til å føle meg mindreverdig. 

Samtidig kunne jeg ikke vært sammen med en som sliter så tungt at hun har behov for mye hjelp fra partneren. 

 

Anonymkode: aa347...5c1

[AnonymBruker]

Eks samboer var ufør og det var dessverre en negativ erfaring. Han eide ikke økonomisk styring og vi gikk oppå hverandre hele tiden. Jeg er en person som trenger egentid og det fikk jeg ikke noe av når vi begge gikk hjemme og han alltid skulle være med meg hvis jeg fant på noe.

Jeg har hatt så mange mislykkede forhold at jeg nå har innsett at slaget er tapt og jeg gidder ikke mer. Syntes det er veldig flaut i en dating fase å avsløre hvor dårlig råd jeg har også, så det ender som regel med at jeg f.eks blir med på kino, middag ute osv som jeg også er med på å betale, selv om jeg ikke har råd. Så da blir det å lide i stillhet med å bare spise havregrøt. Blir et veldig dobbeltliv, å skulle late som man ikke har så dårlig råd som man har. Føler meg så liten av det.

Jeg vil heller være alene og ha lite kroner uten en mann som vitne. 

Anonymkode: ac63c...dc9

[AnonymBruker]

Jeg er raus. (Det var jeg før jeg ble ufør og). Men det er ingen som vil ha meg etter jeg ble ufør. Eller hvis de vil ha meg er det bare for vente-sex, men de leter etter noen som er mer velfungerende eller noe og det gidder jeg ikke. 

Anonymkode: 053ef...237

[AnonymBruker]

Jeg er ufør selv og sammen med en ufør mann. Vi begge har ganske like problemer. Sliter sosialt, angst, depresjon.. Skulle noen ganger ønske at han jobbet så jeg kunne vært litt alene😂😂 Ingen av oss har noen venner vi henger med, og vi går jo ikke på noe jobb. Vi er bare hjemme, han og jeg... hele... tiden....

Altså, det er jo koselig også da, men blir ikke noe spesielt. Det er ikke sånn at vi kan sette oss ned på kvelden etter en slitsom arbeidsdag å se en film sammen og bare kose oss. Vi kan se film sammen hele dagen. Vi har runna både Netflix, Viaplay, Dplay, sumo og har begynt på HBO.

Men samtidig så klarer jeg ikke se for meg en hverdag der jeg går alene hele dagen heller. Det er kjekt å ha noen der når du trenger det. Ingen av oss har noen fysiske vanskeligheter, alt er bare i hodet, så trenger ikke hjelpe hverandre på noe større nivå enn en hard klem ved angstanfall. Har alltid noen å gå på butikken med, så slipper å møte den store skumle verden alene.

Litt rotete svar her, men jeg skjønner godt at du vil ha en som ikke sliter med det samme som deg. Jeg vet ikke hva du sliter med, men jeg har jo angst og sliter med å gå ut, samme som samboer. Negativt med det er at ingen av oss kan være der å presse den andre til å face frykten, for vi tør ikke selv.

Jeg hadde nok ikke hatt problem med å være sammen med en annen ufør om jeg skulle blitt singel. Men det hadde vært kjekt å være sammen med noen som kan presse meg, og hjelpe meg til å kanskje bli litt friskere.

Anonymkode: 3a26a...e1a

[NewStart87]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er ufør selv og sammen med en ufør mann. Vi begge har ganske like problemer. Sliter sosialt, angst, depresjon.. Skulle noen ganger ønske at han jobbet så jeg kunne vært litt alene😂😂 Ingen av oss har noen venner vi henger med, og vi går jo ikke på noe jobb. Vi er bare hjemme, han og jeg... hele... tiden....

Altså, det er jo koselig også da, men blir ikke noe spesielt. Det er ikke sånn at vi kan sette oss ned på kvelden etter en slitsom arbeidsdag å se en film sammen og bare kose oss. Vi kan se film sammen hele dagen. Vi har runna både Netflix, Viaplay, Dplay, sumo og har begynt på HBO.

Men samtidig så klarer jeg ikke se for meg en hverdag der jeg går alene hele dagen heller. Det er kjekt å ha noen der når du trenger det. Ingen av oss har noen fysiske vanskeligheter, alt er bare i hodet, så trenger ikke hjelpe hverandre på noe større nivå enn en hard klem ved angstanfall. Har alltid noen å gå på butikken med, så slipper å møte den store skumle verden alene.

Litt rotete svar her, men jeg skjønner godt at du vil ha en som ikke sliter med det samme som deg. Jeg vet ikke hva du sliter med, men jeg har jo angst og sliter med å gå ut, samme som samboer. Negativt med det er at ingen av oss kan være der å presse den andre til å face frykten, for vi tør ikke selv.

Jeg hadde nok ikke hatt problem med å være sammen med en annen ufør om jeg skulle blitt singel. Men det hadde vært kjekt å være sammen med noen som kan presse meg, og hjelpe meg til å kanskje bli litt friskere.

Anonymkode: 3a26a...e1a

Sånn hadde jeg og eksen din. Jeg fatter ikke at dere takler det. Jeg ble drittlei! Heller sitte alene hele dagen enn sammen med noen! 

[AnonymBruker]

Tusen takk for hèlt eksepsjonelt gode svar, folkens! ❤❤❤  Det er fasinerende hvor ulikt man kan tenke i en ca lik situasjon!

 

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg forstår deg godt, jeg er selv singel og ufør men dater ikke, så har dessverre ingen råd å gi. Grunnen til at jeg ikke dater, er vel at jeg både er redd for avvisning og redd for nærhet. vet ikke hva jeg er mest redd for, kanskje nærhet. Spesielt det seksuelle.

Anser meg selv som så sær at jeg er nok et umulig prosjekt uansett. Føler meg mindreverdig i forhold til normale folk, og sammen med noen av samme "kaliber" som meg selv tror jeg heller ikke det hadde gått så bra. Men det hender jeg drømmer om noen som er snill og god og fungerende, og som faktisk får til å like meg.

Anonymkode: a4997...2b9

Herregud, dette er som å lese om meg selv. Det er nok en blanding av berøringsangst og forpliktelsesangst. Er som deg...drømmer. Og det har vi lov til

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg som singel og ufør, har innsett at jeg aldri kan finne meg en kvinne som ikke selv er ufør. Nå har jobbstatus aldri vært en greie for meg uansett så det er ingen big deal, men det som er tragisk for min del er at et allerede innsnevret og vanskelig datingmarked nå er blitt som å lete etter en nål i en høystakk. Altså, umulig. 

Det er samtidig litt ironisk at når jeg først klarer å finne meg en kvinne som virker interessant og som selv er ufør, så vil hun ikke gå videre med meg fordi jeg er ufør. Kvinner som er uføre som forventer at mannen ikke er det. Som et krav til dating. 

Så ja, nei, jeg vet ikke. Bryr meg som sagt ikke om jobbstatus til kvinner når jeg er på leting. Men som mann kan man bare innse at løpet er kjørt, selv om jeg bare er i 30-årene. Når det er sagt så stenger jeg ikke døren for godt, jeg har bare inntatt en inaktiv rolle i jakten etter kjærlighet og samliv. 

Anonymkode: b6949...0b5

Godt svart! Du kommer antagelig til å komme i mål lenge før meg  Som du sier, det ER ironisk at man foretrekker noe annet. En grunn til at jeg møter meg selv i døra. Samtidig har alle sine historier. For noen er en slik avklaring en lettelse av dimensjoner. For andre er det det verste som har skjedd. Forstår begge sider

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er ganske raus. Men jeg har noen ting som må klaffe og være riktig. Men det aller viktigste for meg er at partner tar ansvar over sitt eget liv. Jeg bryr meg ikke om han er ufør eller i jobb. Finnes mange menn som er i jobb som er helt mopp og med økonomiske destruktive mønstre. Jeg vil bare at han tar ansvar over egen økonomi (uansett hvor mye eller lite det er, jobb eller nav stønad) og tar ansvar over egen helse (uansett om det er via trening eller fysioterapeut osv, det som trengs for evt diagnose). En som tørr å dra til psykolog om det er det som trengs, og en som forstår at en må gå på visse medisiner ved evt sykdom. 
 

Altså, en som har orden på ting, uansett hvordan livet hans spiller seg ut 😜 Er også åpen for de som nylig er i startfase av livsendringer pga sykdom, at ting ikke er helt på stell enda, men at intensjonen deres er å gjøre det som må til, selv om de kanskje ikke har funnet riktig behandling eller diagnose osv

Anonymkode: 0753f...119

Du verden, for en fin beskrivelse  Ta tak i livet sitt før andre gjør det, rett og slett. Man ønsker en partner, ingen støttekontakt. Takk for knallbra svar!

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er mann og ufør. Har tenkt en del på problemstillingen du tar opp.  Jeg har ingen problemer med å være sammen med en som er ufør og tror jeg foretrekker en partner som er ufør. Det å være sammen med en i jobb minner meg for mye på hva jeg går glipp av.  Friske folk i jobb får meg til å føle meg mindreverdig. 

Samtidig kunne jeg ikke vært sammen med en som sliter så tungt at hun har behov for mye hjelp fra partneren. 

 

Anonymkode: aa347...5c1

Høres ut som sammensatte grunner, ja  Jeg tenker nok hèlt omvendt og det er dette som er fasinerende. Nettopp fordi jeg vet hva et kollegium og en arbeidsplass innebærer, så unner jeg alle som kan å få det til, at de vet å sette pris på det 🙂 Trivsel avler trivsel, og det kommer in the long run alle til gode  

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Eks samboer var ufør og det var dessverre en negativ erfaring. Han eide ikke økonomisk styring og vi gikk oppå hverandre hele tiden. Jeg er en person som trenger egentid og det fikk jeg ikke noe av når vi begge gikk hjemme og han alltid skulle være med meg hvis jeg fant på noe.

Jeg har hatt så mange mislykkede forhold at jeg nå har innsett at slaget er tapt og jeg gidder ikke mer. Syntes det er veldig flaut i en dating fase å avsløre hvor dårlig råd jeg har også, så det ender som regel med at jeg f.eks blir med på kino, middag ute osv som jeg også er med på å betale, selv om jeg ikke har råd. Så da blir det å lide i stillhet med å bare spise havregrøt. Blir et veldig dobbeltliv, å skulle late som man ikke har så dårlig råd som man har. Føler meg så liten av det.

Jeg vil heller være alene og ha lite kroner uten en mann som vitne. 

Anonymkode: ac63c...dc9

Åh, jeg skjønner at du har måttet lære på den tøffe måten..Takk for ærlig innspill  Økonomi er et viktig moment. Alenetid også. Når man ser større på det, så handler det om ulike kjærlighetsspråk.

(Håper egentlig at det kommer flyvende en partner du ikke hadde ventet fra siden om en stund.....  Samtidig som du hèlt sikkert greier deg selv. Du har god innsikt i livet ditt  ) 

 

Anonymkode: b7f45...83c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg er ufør selv og sammen med en ufør mann. Vi begge har ganske like problemer. Sliter sosialt, angst, depresjon.. Skulle noen ganger ønske at han jobbet så jeg kunne vært litt alene😂😂 Ingen av oss har noen venner vi henger med, og vi går jo ikke på noe jobb. Vi er bare hjemme, han og jeg... hele... tiden....

Altså, det er jo koselig også da, men blir ikke noe spesielt. Det er ikke sånn at vi kan sette oss ned på kvelden etter en slitsom arbeidsdag å se en film sammen og bare kose oss. Vi kan se film sammen hele dagen. Vi har runna både Netflix, Viaplay, Dplay, sumo og har begynt på HBO.

Men samtidig så klarer jeg ikke se for meg en hverdag der jeg går alene hele dagen heller. Det er kjekt å ha noen der når du trenger det. Ingen av oss har noen fysiske vanskeligheter, alt er bare i hodet, så trenger ikke hjelpe hverandre på noe større nivå enn en hard klem ved angstanfall. Har alltid noen å gå på butikken med, så slipper å møte den store skumle verden alene.

Litt rotete svar her, men jeg skjønner godt at du vil ha en som ikke sliter med det samme som deg. Jeg vet ikke hva du sliter med, men jeg har jo angst og sliter med å gå ut, samme som samboer. Negativt med det er at ingen av oss kan være der å presse den andre til å face frykten, for vi tør ikke selv.

Jeg hadde nok ikke hatt problem med å være sammen med en annen ufør om jeg skulle blitt singel. Men det hadde vært kjekt å være sammen med noen som kan presse meg, og hjelpe meg til å kanskje bli litt friskere.

Anonymkode: 3a26a...e1a

Hvordan klarte dere å treffe hverandre når dere ikke går ut? 

Anonymkode: 663d1...332

[AnonymBruker]

Men hvorfor finner dere ikke på ting hver for dere om dagene? Hvorfor vurderer dere ikke særbo istedenfor sambo? 

Jeg ser i tråden at jeg iallefall er i "toppskjiktet" som ufør mann ettersom min økonomisk situasjon og styring, bosituasjon og tiltaksmessighet er veldig bra. Det er da noe, selv om det hjelper lite 😏

Anonymkode: b6949...0b5

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er ufør selv og sammen med en ufør mann. Vi begge har ganske like problemer. Sliter sosialt, angst, depresjon.. Skulle noen ganger ønske at han jobbet så jeg kunne vært litt alene😂😂 Ingen av oss har noen venner vi henger med, og vi går jo ikke på noe jobb. Vi er bare hjemme, han og jeg... hele... tiden....

Altså, det er jo koselig også da, men blir ikke noe spesielt. Det er ikke sånn at vi kan sette oss ned på kvelden etter en slitsom arbeidsdag å se en film sammen og bare kose oss. Vi kan se film sammen hele dagen. Vi har runna både Netflix, Viaplay, Dplay, sumo og har begynt på HBO.

Men samtidig så klarer jeg ikke se for meg en hverdag der jeg går alene hele dagen heller. Det er kjekt å ha noen der når du trenger det. Ingen av oss har noen fysiske vanskeligheter, alt er bare i hodet, så trenger ikke hjelpe hverandre på noe større nivå enn en hard klem ved angstanfall. Har alltid noen å gå på butikken med, så slipper å møte den store skumle verden alene.

Litt rotete svar her, men jeg skjønner godt at du vil ha en som ikke sliter med det samme som deg. Jeg vet ikke hva du sliter med, men jeg har jo angst og sliter med å gå ut, samme som samboer. Negativt med det er at ingen av oss kan være der å presse den andre til å face frykten, for vi tør ikke selv.

Jeg hadde nok ikke hatt problem med å være sammen med en annen ufør om jeg skulle blitt singel. Men det hadde vært kjekt å være sammen med noen som kan presse meg, og hjelpe meg til å kanskje bli litt friskere.

Anonymkode: 3a26a...e1a

Det er dette som er situasjonen jeg er redd for å havne i. Man trenger noen utover en støttekontakt (bortsett i fra at man ikke ligger med støttekontakten sin )  

Et forhold trenger friksjon, så håper dere greier å motivere og pushe hverandre. Det finnes jo hjelp for dette

 

Anonymkode: b7f45...83c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men hvorfor finner dere ikke på ting hver for dere om dagene? Hvorfor vurderer dere ikke særbo istedenfor sambo? 

Jeg ser i tråden at jeg iallefall er i "toppskjiktet" som ufør mann ettersom min økonomisk situasjon og styring, bosituasjon og tiltaksmessighet er veldig bra. Det er da noe, selv om det hjelper lite 😏

Anonymkode: b6949...0b5

Om jeg noen gang får kjæreste igjen, noe jeg tviler på, som skal jeg absolutt være særbo. Eksen «kjedet seg så» og var derfor som et barn som måtte underholdes. Et mareritt å være samboer med. Er helt nydelig å være singel og styre dagene mine selv uten å ha en klegg hengende etter meg. 

Anonymkode: ac63c...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Godt svart! Du kommer antagelig til å komme i mål lenge før meg  Som du sier, det ER ironisk at man foretrekker noe annet. En grunn til at jeg møter meg selv i døra. Samtidig har alle sine historier. For noen er en slik avklaring en lettelse av dimensjoner. For andre er det det verste som har skjedd. Forstår begge sider

Vi får se på det 😊 Men jeg tenker at to uføre kan jo få det til å fungere hvis man ellers er åpen og ærlig om det. At man samarbeider mer enn andre par. Jeg synes det er leit og litt lettvint å avvise folk basert på karrierestatus. Man finner jo ekte gull blant uføre også. Istedenfor velger man å opprettholde status quo som trist og ensom singel. 

Anonymkode: b6949...0b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er dette som er situasjonen jeg er redd for å havne i. Man trenger noen utover en støttekontakt (bortsett i fra at man ikke ligger med støttekontakten sin )  

Et forhold trenger friksjon, så håper dere greier å motivere og pushe hverandre. Det finnes jo hjelp for dette

 

Anonymkode: b7f45...83c

Støttekontakt, der sa du det. Det var jeg for eksen og jeg fikk ikke betalt for det, men ble heller økonomisk flådd. 

Anonymkode: ac63c...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi får se på det 😊 Men jeg tenker at to uføre kan jo få det til å fungere hvis man ellers er åpen og ærlig om det. At man samarbeider mer enn andre par. Jeg synes det er leit og litt lettvint å avvise folk basert på karrierestatus. Man finner jo ekte gull blant uføre også. Istedenfor velger man å opprettholde status quo som trist og ensom singel. 

Anonymkode: b6949...0b5

Bedre å være singel og trist enn i et forhold og trist. 

Anonymkode: ac63c...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Om jeg noen gang får kjæreste igjen, noe jeg tviler på, som skal jeg absolutt være særbo. Eksen «kjedet seg så» og var derfor som et barn som måtte underholdes. Et mareritt å være samboer med. Er helt nydelig å være singel og styre dagene mine selv uten å ha en klegg hengende etter meg. 

Anonymkode: ac63c...dc9

Ja nettopp. Da har det jo ingenting å si hva han jobber med eller ikke. Særbo er en undervurdert samlivsform. 

For øvrig kan det jo hende du finner deg en type som er helt motsatt av eksen din, selv om han også er ufør. Kanskje frister det å bo med han likevel 😊

Anonymkode: b6949...0b5

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Syntes det er veldig flaut i en dating fase å avsløre hvor dårlig råd jeg har også, så det ender som regel med at jeg f.eks blir med på kino, middag ute osv som jeg også er med på å betale, selv om jeg ikke har råd. Så da blir det å lide i stillhet med å bare spise havregrøt. Blir et veldig dobbeltliv, å skulle late som man ikke har så dårlig råd som man har. Føler meg så liten av det.

 

Anonymkode: ac63c...dc9

Dette er også noe jeg merker. Jeg er i tillegg mann og da er det en forventning om at jeg skal varte opp, noe jeg ikke har råd til. Ikke har jeg lyst til å være i et forhold hvor jeg må bli spandert på heller. Føler det blir å leve på partnerens nåde. 

Merker det samme med venner. Har ikke mange venner, men liker at de få jeg har omtrent samme økonomi som meg. 

Anonymkode: da473...c78

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Dette er også noe jeg merker. Jeg er i tillegg mann og da er det en forventning om at jeg skal varte opp, noe jeg ikke har råd til. Ikke har jeg lyst til å være i et forhold hvor jeg må bli spandert på heller. Føler det blir å leve på partnerens nåde. 

Merker det samme med venner. Har ikke mange venner, men liker at de få jeg har omtrent samme økonomi som meg. 

Anonymkode: da473...c78

Edit: Har en mor som ikke turte å gå ut av et dårlig forhold fordi hun følte hun ikke hadde råd. Ikke en situasjon jeg har lyst til å havne i. 

Anonymkode: da473...c78