Idioter og uføre, utblåsning!

[AnonymBruker]

Denne tråden inspirerte meg til å gå ut og nyte kaffe på kafe hver dag neste dagene 😍

Hilsen ufør

Anonymkode: 6c746...808

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så enten er du syk og må råtne hjemme i sengen, eller så er du frisk? 

Anonymkode: 1fa0f...e11

Hele poenget er som følger;

Det finnes uføre med betydelig restarbeidsevne, som har beviselig masse overskudd til lystbetonte aktiviteter. 

Det finnes folk i arbeid med betydelig nedsatt overskudd til lystbetonte aktiviteter som de nevnte uføre får til. Disse menneskene i arbeid må bruke masse tid på å hvile og restituere seg, for å klare og jobbe.

Derfor er det ekstremt respektløst å svare slik du gjorde.

Anonymkode: d43b9...936

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Denne tråden inspirerte meg til å gå ut og nyte kaffe på kafe hver dag neste dagene 😍

Hilsen ufør

Anonymkode: 6c746...808

Det fortjener du❤️ Kos deg med god samvittighet😊

Anonymkode: f326f...a19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Klarer dere å gå tur og gjøre andre ting klarer dere vel å jobbe og vel? 💁‍♀️

Anonymkode: d43b9...936

Det var jo nettopp disse kommentarene jeg siktet til😅

Anonymkode: f326f...a19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Denne tråden inspirerte meg til å gå ut og nyte kaffe på kafe hver dag neste dagene 😍

Hilsen ufør

Anonymkode: 6c746...808

Ja, det er ingen grunn til å la være å leve hvis du ellers bare kan det. At uføretrygdede bruker penger i lokalsamfunnet bidrar til både innbetaling av mva, arbeidsgiveravgift, arbeidsplasser og skatt, herav at pengene du får fra staten havner tilbake i staten og skaper ringvirkninger. Så alle uføretrygdede burde oppfordres til sosial aktivitet innenfor landets grenser. 

"Verste" uføretrygdede er dem som bor i utlandet. For dem sender pengene dem får fra staten rett til utlandet. 

Anonymkode: 1fa0f...e11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hele poenget er som følger;

Det finnes uføre med betydelig restarbeidsevne, som har beviselig masse overskudd til lystbetonte aktiviteter. 

Det finnes folk i arbeid med betydelig nedsatt overskudd til lystbetonte aktiviteter som de nevnte uføre får til. Disse menneskene i arbeid må bruke masse tid på å hvile og restituere seg, for å klare og jobbe.

Derfor er det ekstremt respektløst å svare slik du gjorde.

Anonymkode: d43b9...936

Har du noe statistikk på dette, og hvem som bruker mest til på å hvile...?🤨🧐

Anonymkode: f326f...a19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hele poenget er som følger;

Det finnes uføre med betydelig restarbeidsevne, som har beviselig masse overskudd til lystbetonte aktiviteter. 

Det finnes folk i arbeid med betydelig nedsatt overskudd til lystbetonte aktiviteter som de nevnte uføre får til. Disse menneskene i arbeid må bruke masse tid på å hvile og restituere seg, for å klare og jobbe.

Derfor er det ekstremt respektløst å svare slik du gjorde.

Anonymkode: d43b9...936

Er det noen som er respektløs her så er det faktisk deg. Utrolig hva meninger du har om dette temaet. 

Restarbeidsevne er ikke det samme som inntektsevne. Lær deg forskjellen! Det finnes uføretrygdede med restarbeidsevne, som ikke klarer å komme inn i jobb. Det er nå 100.000 arbeidsledige, friske folk. Det er nesten "umulig" for en ufør å få seg jobb etter lengre sykdomsopphold, og stigmaet om å være ufør er drepen på enhver søknad. 

Husk inntektsevne! Det er ikke det samme som arbeidsevne. Det er inntektsevnen som styrer grad og innvilgelse av uføretrygd. 

Anonymkode: 1fa0f...e11

[AnonymBruker]

loffen skrev (2 timer siden):

Jeg må bare le av de som bruker argumentet om at hvis du orker å 'gå på kafé' så kan du jobbe.  

Når ble det slitsomt å sitte på ræva og drikke en kaffekopp? Er det reell restarbeidsevne?  

Menes det her at om en er ufør, så kan man kun ligge horisontalt døgnet rundt? Miste all muskelmasse og slepe seg fra dassen til tannbørsten? Ikke gå ti minutter på tur engang?  
Så enkle og ekle mennesker er.

Mange sliter med ting man ikke ser. Hva med å vise respekt, ikke forakt for andre. 

Men du skal altså få kalle de som er uenige med deg for enkle og ekle? Og ber om at andre viser respekt, og ikke forakt?

Sweet.

Mange sliter med ting man ikke ser; JA, HELT KLART. Men det gjelder både uføre og folk i jobb. 

Anonymkode: d43b9...936

[Gjest kriwin80]

CaramelDevil skrev (6 timer siden):

Nå er jeg så drittlei denne hetsen av uføre!! 

Ja, det finnes de som snylter og svindler NAV.

.

.

.

Det er vel ingen som VIL være ufør. 

Du må nesten bestemme deg...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men du skal altså få kalle de som er uenige med deg for enkle og ekle? Og ber om at andre viser respekt, og ikke forakt?

Sweet.

Mange sliter med ting man ikke ser; JA, HELT KLART. Men det gjelder både uføre og folk i jobb. 

Anonymkode: d43b9...936

Ja, men det er faktisk forskjellige grader av ting. Det kan vel ikke være så vanskelig å forstå. Et kafébesøk og en tur her og der, er fremdeles en veldig liten del av den totale tiden.

I perioder orker mange uføre sannsynligvis ingen ting, men det er det jo ingen som ser... Da får de hjelp av foreldre for eksempel, eller er innlagt på sykehus. Du vet faktisk ikke alt om andre. Det er en grunn til at folk blir uføre. 

 

 

Anonymkode: f326f...a19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er det noen som er respektløs her så er det faktisk deg. Utrolig hva meninger du har om dette temaet. 

Restarbeidsevne er ikke det samme som inntektsevne. Lær deg forskjellen! Det finnes uføretrygdede med restarbeidsevne, som ikke klarer å komme inn i jobb. Det er nå 100.000 arbeidsledige, friske folk. Det er nesten "umulig" for en ufør å få seg jobb etter lengre sykdomsopphold, og stigmaet om å være ufør er drepen på enhver søknad. 

Husk inntektsevne! Det er ikke det samme som arbeidsevne. Det er inntektsevnen som styrer grad og innvilgelse av uføretrygd. 

Anonymkode: 1fa0f...e11

Helt klart gode poenger, og jeg skjønner hva du mener. Det jeg prøver å få frem er en irritasjon over den anonyme som ikke kunne fatte at alle vi i jobb ikke bare drar tar toppturer og vennekvelder og what not etter en arbeidsdag. Poenget er at vi er mange som må bruke masse tid på restituering for å ha sjans til å faktisk gå på jobb. Vi er mange som har diagnoser, og må bruke tid på å hente oss inn. 

Kan godt diskutere hva som kan gjøres for å flest mulig inn i arbeidslivet på en ellers annen måte. 

Anonymkode: d43b9...936

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Helt klart gode poenger, og jeg skjønner hva du mener. Det jeg prøver å få frem er en irritasjon over den anonyme som ikke kunne fatte at alle vi i jobb ikke bare drar tar toppturer og vennekvelder og what not etter en arbeidsdag. Poenget er at vi er mange som må bruke masse tid på restituering for å ha sjans til å faktisk gå på jobb. Vi er mange som har diagnoser, og må bruke tid på å hente oss inn. 

Kan godt diskutere hva som kan gjøres for å flest mulig inn i arbeidslivet på en ellers annen måte. 

Anonymkode: d43b9...936

Men dere klarer jo ikke å fatte at mange uføre faktisk ikke klarer å jobbe😅 Det blir jo akkurat det samme som når dere ikke skjønner at de ikke har mere overskudd! 

Anonymkode: f326f...a19

[AnonymBruker]

Jeg er så enig med deg!! Jeg er selv i arbeidsavklaring og prøver og prøver å finne noe som kan fungere for meg. Grunnen til dette er at i min tidligere jobb opplevde jeg en traume som har gjort meg veldig redd. Utviklet OCD og panikkangst og har holdt på og jobbet hardt for å bli frisk nok til å begynne å jobbe igjen. Hver gang jeg møter noen på butikken er jeg redd for å få det vablige spørsmålet "hva gjør du for tiden?". Jeg føler at jeg må være ærlig med alle og syns det er vondt å måtte fortelle dette . Jeg har opplevd flere familieselskap hvor noen begynner å snakke om "navere" på en negativ måte.. "venninna min jobber ikke og hun driver med hest" -du kan for faen ikke vite hva venninna de feiler ?? "Kameraten min sier han har vondt i ryggen og han lafter ved" - seriøst , folk må snart prøve å forstå at det ikke er alle som er like åpne om problemene sine, det er lettere å si at det er fysisk enn psykisk . I tillegg så kan det hende denne kameraten har fått beskjed av legen om å prøve å gjøre noe fysisk . Jeg fikk beskjed om å gå turer og finne på ting . Dette var så vanskelig. Vanskelig å være ute blant folk, tenk hvis gamle kollegaer ser meg ? Hva tenker de da ? Jeg håper inderlig at jeg finner meg en jobb som kan passe for meg. Jeg vil være et forbilde for barnet mitt. Jeg vil ha en gruppe kollegaer igjen . Jeg savner dette veldig. Jeg savner å ha nogen lunde lik inntekt som mannen min. Orker ikke at folk skal gå rundt å stemple meg som lat.  Beklager langt svar her men trengte denne utblåsningen her jeg også 😂😂

Anonymkode: 8c230...b4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Helt klart gode poenger, og jeg skjønner hva du mener. Det jeg prøver å få frem er en irritasjon over den anonyme som ikke kunne fatte at alle vi i jobb ikke bare drar tar toppturer og vennekvelder og what not etter en arbeidsdag. Poenget er at vi er mange som må bruke masse tid på restituering for å ha sjans til å faktisk gå på jobb. Vi er mange som har diagnoser, og må bruke tid på å hente oss inn. 

Kan godt diskutere hva som kan gjøres for å flest mulig inn i arbeidslivet på en ellers annen måte. 

Anonymkode: d43b9...936

Ikke verst! 

Nei, jeg skjønner at arbeidslivet på generelt grunnlag super livsenergien ut av folk. Jeg er enig, det er et gedigent problem at arbeidsgiver og arbeidstiden krever ALT fra folk. Arbeidslivet skulle vært restrukturert, og kanskje hatt mindre arbeidsuke. F.eks 30-timersuke. Det hadde for øvrig også fått uføre i jobb. Uføre som har arbeidsevne, men ingen inntektsevne. 

Men se på det slik: Når du som frisk responderer slik til arbeidslivet at du ikke kan gå på toppturer eller dra på venninnekvelder fordi du er så pumpet fri for energi etter jobb, hvordan tror du en med fysisk eller psykisk sykdom ville reagert på samme arbeidsforhold? Det ville ikke gått. Det er umulig. Vedkommende ville aldri mestret én dag i uken engang, fordi arbeidskapasiteten er så nedsatt. 

Det finnes mange diagnoser og alvorlighetsgrader. Hadde du vært rammet av en høyere alvorlighetsgrad med det du sliter med, så hadde du nok ikke stått i jobb du heller. Ikke sant? Noen sykdommer er verre, noen grader er verre. Vi er alle individer, så selv om du klarer å stå i jobb på tross av diagnose, så er det ikke en selvfølge at nabojenta med samme diagnose klarer det. 

Vi må seriøst slutte å sammenligne oss med hverandre. Det er det som er roten til alt vondt. I kombinasjonen med et dårlig arbeidsliv. Med press, dårlig arbeidsmiljø, stress, mas, jag, tidsfrister, overbelastninger, krav, prestasjoner osv osv. Er du syk så faller du fort mellom stolene når det er slik.

Anonymkode: 1fa0f...e11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Helt klart gode poenger, og jeg skjønner hva du mener. Det jeg prøver å få frem er en irritasjon over den anonyme som ikke kunne fatte at alle vi i jobb ikke bare drar tar toppturer og vennekvelder og what not etter en arbeidsdag. Poenget er at vi er mange som må bruke masse tid på restituering for å ha sjans til å faktisk gå på jobb. Vi er mange som har diagnoser, og må bruke tid på å hente oss inn. 

Kan godt diskutere hva som kan gjøres for å flest mulig inn i arbeidslivet på en ellers annen måte. 

Anonymkode: d43b9...936

For øvrig verdt å nevne at 17% av uføretrygdede er faktisk "bare" deltidsufør, altså at dem har en gradert jobb/inntekt. Så ikke svartmal uføretallene fullstendig. 

Anonymkode: 1fa0f...e11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, men det er faktisk forskjellige grader av ting. Det kan vel ikke være så vanskelig å forstå. Et kafébesøk og en tur her og der, er fremdeles en veldig liten del av den totale tiden.

I perioder orker mange uføre sannsynligvis ingen ting, men det er det jo ingen som ser... Da får de hjelp av foreldre for eksempel, eller er innlagt på sykehus. Du vet faktisk ikke alt om andre. Det er en grunn til at folk blir uføre. 

 

 

Anonymkode: f326f...a19

Jeg vet såklart ikke alt om andre. Men det gjør jo ikke du heller? En ufør person kommer jo såklart i alle mulige varianter. Mange er jo kjempesjuke, ingen tvil, og kafeturer er jo en seier for disse! Men hos andre er det summen av livets opp og nedturer som til sammen blir en uførhet. Det er jo ikke noe mål i seg selv at sistnevnte gruppe blir uføre? Hva om det heller går an å hjelpe disse med livsmestring?

Det er jo beviselig slik at en del blir uføre fordi de ikke får seg jobb, rett og slett. Det trenger ikke i utgangspunktet å foreligge sykdom, men lange perioder uten jobb kan såklart gjøre noe med menneskesinnet. 

Hva kan man gjøre for at folk får seg jobb og greier å beholde den?

Anonymkode: d43b9...936

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Men dere klarer jo ikke å fatte at mange uføre faktisk ikke klarer å jobbe😅 Det blir jo akkurat det samme som når dere ikke skjønner at de ikke har mere overskudd! 

Anonymkode: f326f...a19

Hver eneste en skjønner dette. Men dere fortsetter å bruke det som argument, uten å fatte at det er så nedslitt at det har 0 effekt lengre.

Anonymkode: 4a31c...01d

[Tuppeluri]

Jeg er så vanvittig enig med deg. Jeg går på AAP foreløpig og har som mål å klare å finne en jobb jeg klarer å utføre og fortsatt ha overskudd til å gjøre noe som helst hjemme. Jeg har også en unge jeg må forsørge, så for meg er det viktig at jeg klarer å finne noe. Men jeg er også inneforstått med at jeg kanskje kan bli 50% ufør, selv om jeg egentlig ikke vil det.

Min mor utdannet seg ganske høyt, men jeg og hu havnet i en alvorlig bilulykke når jeg gikk på barneskolen, noe som gjorde at mamma fikk en alvorlig skade. Hu har vært i alle verdens tiltak, arbeidsprøving i yrket hennes, andre yrker, og prøvd det meste som går an. Tilslutt så hu ingen ende og måtte søke ufør. Det tok 13 år. Selv om mamma kunne vise til 1000 dokumenter på hennes nedsatte arbeidsevne så ville de ikke innvilge ufør. Til slutt var det endelig en annen saksbehandler som begynte å kikke på saken hennes, og da fikk hu ufør.

Om hu kunne ha jobba, så hadde hu gjort det, men skaden hennes fra ulykka har ødelagt så mye at det faktisk ikke er fysisk mulig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vet såklart ikke alt om andre. Men det gjør jo ikke du heller? En ufør person kommer jo såklart i alle mulige varianter. Mange er jo kjempesjuke, ingen tvil, og kafeturer er jo en seier for disse! Men hos andre er det summen av livets opp og nedturer som til sammen blir en uførhet. Det er jo ikke noe mål i seg selv at sistnevnte gruppe blir uføre? Hva om det heller går an å hjelpe disse med livsmestring?

Det er jo beviselig slik at en del blir uføre fordi de ikke får seg jobb, rett og slett. Det trenger ikke i utgangspunktet å foreligge sykdom, men lange perioder uten jobb kan såklart gjøre noe med menneskesinnet. 

Hva kan man gjøre for at folk får seg jobb og greier å beholde den?

Anonymkode: d43b9...936

Det kreves faktisk diagnose for å bli ufør. Og at man har fått innvilget uføretrygd bekrefter i seg selv at man har grunner nok. Altså, mer enn andre. Det er arbeidsevnen som legges til grunn. Ikke om du klarer å gå deg en tur en gang i blant. 
 

At samfunnet burde gjøre endringer er jeg helt enig i. Mange får ikke støtten, tilretteleggingen og behandlingen som de trenger, og blir uføre i stedet. Arbeidsgivere gidder ikke å tilrettelegge, og vil nødig ansette folk med huller i CV’n. Det er veldig mange ting som kunne gjort en forskjell mener jeg. Folk blir gjerne ikke sendt til utredning/ behandling før de faktisk har falt ut av jobb. Også er det evighetslange køer her og der. Bare å få gjennomfør utredning kan fort ta år. Så er det å stå på venteliste til behandling. Sliter man psykisk, gir psykiatrien ofte avslag pga manglende kapasitet.  NAV tar mye krefter da det er et ganske håpløst system. Så går årene ja... 

 Men det hjelper faktisk ikke å skylde på de uføre altså. De fleste vil faktisk jobbe og klare seg selv. 

Anonymkode: f326f...a19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det kreves faktisk diagnose for å bli ufør. Og at man har fått innvilget uføretrygd bekrefter i seg selv at man har grunner nok. Altså, mer enn andre. Det er arbeidsevnen som legges til grunn. Ikke om du klarer å gå deg en tur en gang i blant. 
 

At samfunnet burde gjøre endringer er jeg helt enig i. Mange får ikke støtten, tilretteleggingen og behandlingen som de trenger, og blir uføre i stedet. Arbeidsgivere gidder ikke å tilrettelegge, og vil nødig ansette folk med huller i CV’n. Det er veldig mange ting som kunne gjort en forskjell mener jeg. Folk blir gjerne ikke sendt til utredning/ behandling før de faktisk har falt ut av jobb. Også er det evighetslange køer her og der. Bare å få gjennomfør utredning kan fort ta år. Så er det å stå på venteliste til behandling. Sliter man psykisk, gir psykiatrien ofte avslag pga manglende kapasitet.  NAV tar mye krefter da det er et ganske håpløst system. Så går årene ja... 

 Men det hjelper faktisk ikke å skylde på de uføre altså. De fleste vil faktisk jobbe og klare seg selv. 

Anonymkode: f326f...a19

For dem som snylter er det ok at det tar tid. De vet de kommer dit. Ikke er de så ivrige på å jobbe heller...det er nettopp derfor de snylter, liksom.

Anonymkode: 4a31c...01d