Dere som har blitt utbrent

[AnonymBruker]

Du kan tenke på det som at du går på fjelltur og starter med tom sekk. På veg til toppen legger noen en liten stein i sekken din for hvert 50. meter. Den lille steinen er så lett at i seg selv er den ikke et problem, men etterhvert blir byrden tyngre og tyngre. Når gir du deg? Setter du deg ned når det begynner å bli litt tungt, eller prøver du å nå toppen? De aller fleste mennesker, iallefall jeg, hadde en tanke om at dette bare var en fase som jeg måtte komme igjennom. Bit tenna sammen, dette går over. Det gikk til et punkt, men til slutt ble sekken for tung, og da hadde jeg gått med tung sekk så lenge at det var vanskelig å hvile det av seg på et lite blunk.

Anonymkode: 90652...08a

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gikk kjempefint. Jeg ble helt fin igjen så fort jeg kom meg bort fra den jobben. Tok master og jobber nå i en annen type jobb og stortrives.

Anonymkode: c0b18...514

Men var du da ordentlig utbrent?

Kaller man ikke mer det for sliten?

Altså, jeg har vært i liknende situasjon selv - men tenkte ikke på det som utbrenthet. 

 

Endret 19. januar 2021 av Fnuggolina

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Fnuggolina said:

Men var du da ordentlig utbrent?

Kaller man ikke mer det for sliten?

Altså, jeg har vært i liknende situasjon selv - men tenkte ikke på det som utbrenthet. 

 

Jeg tror ikke jeg var ordentlig utbrent nei, for det går ikke over så fort. Jeg tror jeg var på vei til å bli det, men at det ble tatt tak i så tidlig at det ikke utviklet seg. Men det var mer enn å være "bare" sliten. Jeg har vært det også, og det føltes annerledes.

Anonymkode: c0b18...514

[AnonymBruker]

For meg var det null alternativ.

 

Jeg hadde de barna jeg hadde, jeg hadde den xen jeg hadde, og jeg hadde det presset jeg hadde. Jeg burde ha kuttet ut ting som feks hyggekvelder på skolen, som ikke var hyggelig for noen, men jeg hadde et feilaktig bilde av at det var forventet. Så jeg greide ikke.

Og jeg skulle vise at det gikk ann å være alenemor til to med spesielle behov, og ha ting på stell. Men når ungene ikke sov, og sjelden samtidig, møtene hopet seg opp, kravene kom fra alle kanter, "det er jo bare 10 minutter med trening", også glemte de den halvtimen med tøying, 1 time med lekser, 1-2 timer rundt hvert måltid, at det måtte skiftes klær ørten ganger om dag, de 10 minuttene med språktrening osv osv osv. 

 

Anonymkode: 8d7a0...5c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Bortsett fra dette med elendig lederskap (som er dritt), så leser jeg i ditt innlegg at du alltid føler du må leve opp til «andres» forventninger. du kaller det «folkemunne». Men, jeg tror det er du selv som former denne forventningen inni deg. «Samfunnet rundt deg krever», skriver du. Vi lever alle i noenlunde samme samfunn, men hvorfor er det så mange som ikke føler på eller kjenner disse forventningene eller lar oss ikke påvirke av det? 
 

Jeg syns det er interessant, for min venninne sier lignende som deg, men det er virkelig INGEN andre enn henne selv som pålegger henne disse normene. For eks vil hun ikke ta sykedag når hun er syk, fordi hun syns de som tar sykedag virker svak og som om de skulker. Eller hun formulerer det som om at «andre snakker stygt om folk som tar sykemelding». Har aldri hørt noen snakke stygt om folk i sykemelding jeg... bortsett fra henne da... 

ts. 

Anonymkode: b830e...720

Angående krav, klarer du å leve fullstendig kravløst? 

Har du ingen arbeidsgiver som krever for mye av deg? Aldri levd i kronisk dårlig arbeidsmiljø og for stor arbeidsbelastning? Har du ingen barn? Ingen samboer? Ingen venner? Ingen familie? Med bursdager, dugnader, høytider og selskap? Har du ingen fritidsaktiviteter som krever av deg? Trener du aldri? Har du aldri opplevd stress, press og følelsesmessige belastninger over tid? Lar du deg ikke stresse av karriere, eller klarer du å unngå krav til deg selv for å leve opp til dine egne forventninger? Har du ingen ambisjoner på noen områder? Føler du aldri at økonomien presser deg? Føler du aldri at din CV stresser deg? Hva med tidsklemma imellom alt som skjer i livet ditt, har du den ikke? 

Det handler ikke om folks holdninger her. Det handler om en usunn pakke med belastninger fra omgivelsene. Hvor aller mest arbeidsgiver er den stygge store ulven. Som forventer at du leverer, og som krever at du gjør alt for bedriften. Du er heldig hvis du jobber bare 37,5 time pr. uke, selv om dette også kan være i overkant. Mange jobber langt mer enn det. Jeg for min del jobbet 80 timer pr. uke over mange år. For jeg hadde ingen valg. Ikke kunne jeg sykemelde meg ettersom jeg var frisk og ikke klarte jeg å finne meg ny jobb. Dessuten var det ingenting galt med meg, så arbeidsmengden var ikke et problem. 

Før det ble et problem. Og da var det for sent. 

Anonymkode: eeabf...aa2

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Angående krav, klarer du å leve fullstendig kravløst? 

Har du ingen arbeidsgiver som krever for mye av deg? Aldri levd i kronisk dårlig arbeidsmiljø og for stor arbeidsbelastning? Har du ingen barn? Ingen samboer? Ingen venner? Ingen familie? Med bursdager, dugnader, høytider og selskap? Har du ingen fritidsaktiviteter som krever av deg? Trener du aldri? Har du aldri opplevd stress, press og følelsesmessige belastninger over tid? Lar du deg ikke stresse av karriere, eller klarer du å unngå krav til deg selv for å leve opp til dine egne forventninger? Har du ingen ambisjoner på noen områder? Føler du aldri at økonomien presser deg? Føler du aldri at din CV stresser deg? Hva med tidsklemma imellom alt som skjer i livet ditt, har du den ikke? 

Det handler ikke om folks holdninger her. Det handler om en usunn pakke med belastninger fra omgivelsene. Hvor aller mest arbeidsgiver er den stygge store ulven. Som forventer at du leverer, og som krever at du gjør alt for bedriften. Du er heldig hvis du jobber bare 37,5 time pr. uke, selv om dette også kan være i overkant. Mange jobber langt mer enn det. Jeg for min del jobbet 80 timer pr. uke over mange år. For jeg hadde ingen valg. Ikke kunne jeg sykemelde meg ettersom jeg var frisk og ikke klarte jeg å finne meg ny jobb. Dessuten var det ingenting galt med meg, så arbeidsmengden var ikke et problem. 

Før det ble et problem. Og da var det for sent. 

Anonymkode: eeabf...aa2

Tenker det samme.

Det er virkelig et ganske sjeldent privilegie å aldri ha hatt en krevende jobbsituasjon, aldri vært i en krevende relasjon i parforhold eller familiært, aldri opplevd krevende omsorgssituasjoner osv.

Men forskning viser jo at i parforhold så er det ofte en som lemper mye over på den andre - mulig TS er i denne situasjonen. 

Mange ser ikke ansvar fordi de overlater det til andre  

Jobbet med en som sa han aldri kom til å gidde noe styr med syke foreldre, det fikk søstrene ta  

Endel har jo og bakgrunn med en hel oppvekst i veldig stressende miljøer. Psykisk syke foreldre, rusavhengige i nær familie, alkoholiserte foreldre, voldsutøvelse, mye mobbing, seksuelle overgrep, voldtekt e.l.

Da har man startet livet med veldig krevende prosesser for kropp og hjerne - og holdt på sånn i 20 år før man kanskje må jobbe intensivt med traumer/helse mens man studerer og jobber.

Når man da får alvorlig sykt barn, partner, høyt press på jobb eller utmattende situasjoner over tid er det jo ikke så rart lasset kan velte. 

Selv hadde jeg for eksempel en periode da jeg hadde brekninger, tenkte at det var pågående omgangssyke siden vi hadde barn i barnehage. Tok endel episoder før jeg så den røde tråden, og det skjedde ikke pga negativt stress eller noe Tårnfridgreier. 

Likte jobben godt og hadde det egentlig fint, men arbeidsmengden ble for stor (ikke valgfritt) over tid, kombinert med lite søvn pga barn som ikke sov særlig over LANG tid og et par andre greier.

Man kan faktisk ikke sykemelde seg når man har søvnløse lange perioder med barn, det hjelper jo ikke når perioden strekker seg over flere år. 

Grep kan man ta, men bare på fritiden. Selv sluttet jeg med alt på fritiden, men det gir jo ikke så mye effekt egentlig. 

 

Endret 19. januar 2021 av Fnuggolina

[AnonymBruker]

Det er et konstant press fra alle kanter om hva man burde gjøre, alt man burde delta på osv. Å si at man er sliten og ikke orker å komme i en bursdag for eksempel funker ikke. Da er «alle» andre også slitne, men det hjelper i følge dem å komme seg ut. Om man strever i jobb maser folk om at man jo bør ta en utdanning. Om man tar utdanning, bør man jobbe ved siden av så det ser bedre ut på CV’n. Karakterene er også viktige. I tillegg er det viktig å trene, gå turer, spise sundt +++ 
 

Også må man jo snart få seg kjæreste, og barn. Eier man ikke leilighet enda? Det lønner seg jo å eie. Har man ikke vært i USA for eksempel så har man bodd under en stein hele livet. Og sånn holder folk på. Det er et evig press og mas fra alle kanter.  Man burde jo ikke bry seg, men noen er mer sårbare og pliktoppfyllende enn andre. Også prøver man igjen og igjen og gjøre alle til lags, men går på smell etter smell. 
 

Selv av leger får man jo bare beskjed om å presse seg selv på jobb, og å komme seg på trening. Så det er ikke bare å få sykemelding før man blir alvorlig syk heller. 
Psykologer kan gjerne også tro at det er motivasjonen det er noe galt med, og man får beskjed om at man kan klare det man vil klare. Så man prøver igjen og gir alt man har. Helt til man til slutt ender opp på sykehus... Fremdeles er det råd fra alle kanter om at man må gjøre det beste ut av situasjonen... Og slik fortsetter det gjerne. Helt til det sier fullstendig stopp. Men det er i hvert fall ikke greit for folk, og folk kutter deg ut. Så det er faktisk ikke så enkelt som man kanskje skulle tro... 

Anonymkode: e2447...60d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Bortsett fra dette med elendig lederskap (som er dritt), så leser jeg i ditt innlegg at du alltid føler du må leve opp til «andres» forventninger. du kaller det «folkemunne». Men, jeg tror det er du selv som former denne forventningen inni deg. «Samfunnet rundt deg krever», skriver du. Vi lever alle i noenlunde samme samfunn, men hvorfor er det så mange som ikke føler på eller kjenner disse forventningene eller lar oss ikke påvirke av det? 
 

Jeg syns det er interessant, for min venninne sier lignende som deg, men det er virkelig INGEN andre enn henne selv som pålegger henne disse normene. For eks vil hun ikke ta sykedag når hun er syk, fordi hun syns de som tar sykedag virker svak og som om de skulker. Eller hun formulerer det som om at «andre snakker stygt om folk som tar sykemelding». Har aldri hørt noen snakke stygt om folk i sykemelding jeg... bortsett fra henne da... 

ts. 

Anonymkode: b830e...720

Joda folk snakker masse dritt om folk som er borte fra jobb. Det går igjen på de fleste arbeidsplasser dessverre. Diagnoser og synsing om de har god nok grunn går igjen. I Norge går det sport i å tvile på andres sykdom og fraværsgrunner. Så jeg forstår det godt. 
 

Har selv opplevd lærere til og med som har slengt «jasså du tok deg noen fridager du» når jeg har vært borte fra skole på grunn av sykdom. Og folk synset masse om hva som var årsaken, og lagde sine egne teorier som overhodet ikke stemte. Plutselig hadde jeg visst diverse psykiske diagnoser jeg aldri hadde fått, i følge dem. 
 

Da jeg skulle begynne i ny jobb etter å ha vært borte fra arbeidslivet en stund pga sykdom prøvde jeg å være åpen om det, men fikk bare slengt tilbake «Det er alt for mange unge i dag som ikke gidder å jobbe. Også fikk jeg senere høre at kollegaene diskuterte hva de trodde feilte meg...  For jeg så jo oppegående ut... Videre ble absolutt alt jeg gjorde kritisert og jeg ble sett ned på og utestengt. Var glad når jeg sluttet der. Så slik blir man altså møtt når man forsøker å komme tilbake igjen til arbeidslivet. Det blir en psykisk tilleggsbelastning. Hvert fall for oss som kanskje tar oss lettere nær av ting, og er litt mer sensitive. 

Anonymkode: e2447...60d

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg tror ikke jeg var ordentlig utbrent nei, for det går ikke over så fort. Jeg tror jeg var på vei til å bli det, men at det ble tatt tak i så tidlig at det ikke utviklet seg. Men det var mer enn å være "bare" sliten. Jeg har vært det også, og det føltes annerledes.

Anonymkode: c0b18...514

Joda, jeg har og vært der og gjort positive endringer. Men det hjelper ikke når livet skjer og gir deg 50 dører smelt i fjeset på rekke og rad, da smeller den døra igjen på et tidspunkt uansett mengde yoga/trening/psykolog eller bytte av jobb. 

Jeg personlig har aldri knekt sammen fysisk eller psykisk av enkeltstående hendelser, men når man får en innsjø av sorg/utfordringer/hendelser så stiller saken seg fundamentalt annerledes.

Da går det fra «valg» til «overlevelse».

Men ja, det er absolutt lurt å ta grep tidlig om man kan. For de fleste handler ikke utbrenthet om en vanlig jobb. Det handler om en masse ting. 

Tror jeg da. Jeg er jo forsåvidt ikke utbrent nå, men vet at sykdommen min kan utløses av store stressbelastninger.  

[AnonymBruker]

For min del følte jeg at jeg fikk det inn med teskje at unge skal klare alt. Man møter ikke veggen når man er 30 år liksom. Oppussing, små barn og lite søvn, videreutdanning og jobb. Null stress for "alle" andre klarer jo en hektisk hverdag. Se på sosiale medier som instagram feks. Og i tiden før det smeller går man på reservebatterier så det føles ut som det går fint selv om man kjenner seg sliten. Man føler seg supereffektiv og det er så gøy å få til så mye på en gang. Vel, jeg har lært leksa mi hvertfall. 

Og jeg skjønner godt at du spør ts. Jeg lurte på det samme før jeg ble utbrent. Hvordan klarer man ikke å se signalene? Også kommer følelsen av skam i tillegg til alt det andre. Hvorfor gjorde jeg det mot meg selv, det er min feil osv. 

Anonymkode: 6200a...a51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvorfor blir dere det? Jeg mener, hvorfor tar dere ikke hensyn til kroppen deres mye før det skjer? 
 

Jeg klandrer dere ikke, jeg er nysgjerrig. I en annen tråd her sier de fleste at det kom gradvis og at de hadde veldig mye på seg, jobb, barn, verv, hus osv osv. men, hvorfor stikker man ikke fingeren i jorden og sier ifra seg verv, stopper opp fritidsaktiviteter for ungene, går i deltid/sier ifra på jobb/tar sykemelding eller lignende før man møter veggen helt? 
 

For eks, jeg har en venninne som har hatt ME, men likevel streber hun seg gjennom å takke ja til ALT på jobb, godtar at mannen jobber 150% stilling, rekker opp hånden til å bli Fau kontakt, tar aldri sykedag om hun føler seg dårlig osv. Jeg bare skjønner det ikke! Hva er det som driver henne...? 

Anonymkode: b830e...720

Årsaken er nok fordi jeg ikke er så vandt med å ta hensyn til meg selv, iallefall ikke når en har etablert seg med familie og hele pakka. En bare fortsetter og kjører på, biter tenna sammen fordi en har så mye å gjøre, andre som er avhengig av deg etc. Samtidig som at jeg ante lite om utbrenthet og forsto meg lite på hvordan folk kunne bli så syk av psyken, angst og depresjon. Var vel For fjern og naiv til å forstå noe av dette med å roe ned, slappe av, bytte jobb osv. Evnet vel ikke å stikke fingeren i jorda engang, tror jeg. Bare dro rett til lege, noe er visst galt med pusten min ! 

Her var det både fysisk (mye forskjellig aktivitet) og meget mye psykisk stress - helt fra oppvekst, mye utfordringer. 

 

Anonymkode: 97077...aab

[marleneK92]

Hvorfor tar dere ikke hensyn til kroppen mye før det skjer? 

1. Det går ikke å vite at det skal skje på forhånd. Når symptomene begynner er man der, allerede. Da går det å trappe ned så mye som mulig MEN man er avhengig av at man får sykemelding/får evt en mindre stilling om det er mulig å få det økonomiske til å gå rundt da. 

2. Jeg tok det hensynet jeg kunne, men jeg ble pushet av NAV til å gå på kurs om det kan kalles det for at de skulle hjelpe meg med en arbeidsplass mens jeg sletts ikke var på topp. Fikk beskjed på kurset at to dager i uka skulle være en fin begynnelse fordi de ville ikke at jeg skulle bli enda verre, men det fikk jeg ikke lov til for da måtte jeg bli ufør så minst tre dager skulle jeg ha. Etter å ha vært i praksis i fem måneder brøyt det ut for fult. Jeg ble sengeliggende. Så det er ikke alltid man får tatt det hensynet sykdommen trenger. Jeg hadde gått til lege lenge pga dette gjennom hele perioden jeg forteller om her. Spesialist som lurte på om jeg ville uføre meg å henviste meg til Kato senteret. Jeg var ganske rådvill da. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen. Var slik selv, tre barn, syk mamma, hund, 100 prosent jobb som sykepleier, men dog en veldig flink mann som hjelper mye til. Har i tillegg en kronisk sykdom som tidvis sender meg i kjelleren om det blir for mye stress.

Har aldri meldt meg opp i ulike verv da jeg kjenner mine begrensninger.

løsningen var at vi flyttet, tjente godt på hussalg, kjøpt helt nytt hus for å slippe oppussing, hunden ble gammel og fikk slippe og det blir ikke flere hunder på oss, mamma gikk bort og jeg er nå begynt i ny jobb i 70 prosent da vi er heldige og har råd til det siden vi er flytta til en by med rimeligere bokostnader. 

Anonymkode: 4185d...bf4

[AnonymBruker]

Jobben + familie/svigers som er krevende og vil møtes, og de tar ikke hint og stress å si nei hele tiden og at de blir sure. Hadde ekstroverter ikke krevd at andre skal ta ansvar for deres sosiale behov, hadde det vært bedre.

Anonymkode: e7bd8...e34