Dere som har blitt utbrent

[AnonymBruker]

Hvorfor blir dere det? Jeg mener, hvorfor tar dere ikke hensyn til kroppen deres mye før det skjer? 
 

Jeg klandrer dere ikke, jeg er nysgjerrig. I en annen tråd her sier de fleste at det kom gradvis og at de hadde veldig mye på seg, jobb, barn, verv, hus osv osv. men, hvorfor stikker man ikke fingeren i jorden og sier ifra seg verv, stopper opp fritidsaktiviteter for ungene, går i deltid/sier ifra på jobb/tar sykemelding eller lignende før man møter veggen helt? 
 

For eks, jeg har en venninne som har hatt ME, men likevel streber hun seg gjennom å takke ja til ALT på jobb, godtar at mannen jobber 150% stilling, rekker opp hånden til å bli Fau kontakt, tar aldri sykedag om hun føler seg dårlig osv. Jeg bare skjønner det ikke! Hva er det som driver henne...? 

Anonymkode: b830e...720

[AnonymBruker]

Jeg tror at det er litt som dråpen som får begeret til å renne over. Før man blir utbrent så tror man gjerne at man er en fyr med høy kapasitet før den siste dråpen. 

Vi har også ulik evne til å kjenne etter egne behov og tilpasse livet til de behovene. Noen vil ikke høre, for viljen er sterkere, andre kan ikke høre for de har aldri lært det eller trent på det.

Anonymkode: c592b...0e5

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke...Flink pike syndromet? 

Anonymkode: a1735...43c

[AnonymBruker]

Får meg nesten til å tenke at mange ikke burde jobbe. Iallfall mange kvinner. Fordi de alltid tar ansvar for barn og hus. Så har de 100 jobb i tillegg. 

Anonymkode: b830e...720

[AnonymBruker]

Jeg elsket livet mitt fram til jeg ble utbrent. Jeg elsket ha det travelt, jeg elsket å alltid ha noe å gjøre, jeg elsket føle at jeg kunne bidra på flere områder. 

Kvalmen som kom gradvis ble aldri koblet til mitt travle liv. De stive skuldrene og hodepinen ble aldri koblet til det. Den manglende matlysten og vekttapet ble koblet til den stadig økende kvalmen. Hverken lege eller spesialist koblet magetrøbbel til en travel livsstil, eller psykiske problemer. Hvordan skulle noen av oss koble det til begynnende utbrenthet når jeg virkelig elsket livet og følte meg lykkeligere enn jeg noen gang hadde gjort? 

Hva som drev meg? Lykkefølelse, følelsen av å være nyttig, følelsen av å mestre mye. 

Ja, jeg og lege, venner og familie, ser i ettertid at utbrentheten kom gradvis, men ingen hadde trodd det var det. Det er ekstremt lett å være etterpåklok...

Anonymkode: c9ce8...334

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Hvorfor blir dere det? Jeg mener, hvorfor tar dere ikke hensyn til kroppen deres mye før det skjer? 
 

Jeg klandrer dere ikke, jeg er nysgjerrig. I en annen tråd her sier de fleste at det kom gradvis og at de hadde veldig mye på seg, jobb, barn, verv, hus osv osv. men, hvorfor stikker man ikke fingeren i jorden og sier ifra seg verv, stopper opp fritidsaktiviteter for ungene, går i deltid/sier ifra på jobb/tar sykemelding eller lignende før man møter veggen helt? 
 

For eks, jeg har en venninne som har hatt ME, men likevel streber hun seg gjennom å takke ja til ALT på jobb, godtar at mannen jobber 150% stilling, rekker opp hånden til å bli Fau kontakt, tar aldri sykedag om hun føler seg dårlig osv. Jeg bare skjønner det ikke! Hva er det som driver henne...? 

Anonymkode: b830e...720

Hensyn? Man blir pushet til et bristepunkt gjennom tvang. Arbeidslivet, dårlig lederskap og dårlig arbeidsmiljø over lengre tid, uten at man kan få gjort noe med det. Det kan være følelsesmessige påvirkninger, herav dødsfall og/eller samlivsbrudd. Samt at man alle lever i en slags tidsklemme. Med mas, tjas og styr overalt, med mye folk og mange å ta hensyn til. Samtidig kan dårlig kosthold påvirke, eller det typiske norske kostholdet med mye korn, sukker og stivelse, som man ikke er klar over skader deg over tid. Samtidig skal man trene og være aktiv - uansett hva, som løsning for alt - ifølge normene i dag, som igjen bryter kroppen enda mer ned. "Sliten og slapp, sier du? Vel, tren så føler du deg bedre!"..... Det dummeste du kan gjøre er å trene når man er på randen til utbrenthet. Kroppen er margsliten, og må ikke belastes ytterligere!

Man lever også i generasjon prestasjon. Man skal være utdannet, man skal tenke karriere over alt, man skal jobbe og slite, man skal trene, man skal ha unger, man skal være snill og god, man skal leve opp til et perfekt image, man skal se perfekt ut, spise perfekt, være perfekt og leve perfekt. 

Kombinasjonen over gjør at man ikke klarer å ta hensyn, ikke ser at ting går nedover og uansett ikke rekker å gjøre noe med det i tide. Husk at utbrentheten kommer ofte sigende så sagt at det er lett å overse, eventuelt også så brått at du ikke engang fikk faresignaler på det. 

Samfunnet rundt deg krever altfor mye over tid fra deg. Og man prioriterer ofte aldri seg selv først. Tenk for en egoistisk og elendig person du blir da, ifølge folkemunne.

Det som driver folk er lysten til å si ja i kombinasjon med å tilfredsstille andre. 

Anonymkode: eeabf...aa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Får meg nesten til å tenke at mange ikke burde jobbe. Iallfall mange kvinner. Fordi de alltid tar ansvar for barn og hus. Så har de 100 jobb i tillegg. 

Anonymkode: b830e...720

Mange kunne nok ha vært tjent med å ta ting med ro, og levd litt tilbakeoverlent. 

Men i dag skal man være likestilte. Man skal ikke være hjemmeværende som kvinne. Verken på folkemunne eller personlig. Man skal nå høyt og prestere godt på alle plan samtidig. 

Man ser jo at det ikke fungerer, men hey, her skal man ikke gi opp. Alle andre får det jo til så, hvorfor ikke jeg? 

Det er karriere som teller. 

Ironisk nok er det dem som er hjemmeværende som er mest lykkeligst, men dem ser/hører man ikke noe til når dette diskuteres. 

Anonymkode: eeabf...aa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Får meg nesten til å tenke at mange ikke burde jobbe. Iallfall mange kvinner. Fordi de alltid tar ansvar for barn og hus. Så har de 100 jobb i tillegg. 

Anonymkode: b830e...720

Men da sitter du der som pensjonist og ikke har tjent deg opp noe. 

--

For min del bygget det seg gradvis opp pga skyhøye forventninger til meg selv. Og da jeg endelig tok tak ble jeg ikke forstått av legen min, så jeg fikk noen få dagers sykemelding med forventninger om at jeg skulle bli bedre igjen i løpet av den lille tiden av både lege og arbeidsgiver. Da jeg ikke ble det var det på'n igjen med samme regla, bare med mer skam og dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver og kolleger. 

Jeg er i arbeid nå og jobber 80%, takker stadig nei til tilbud som kommer ofte av ledelsen om 100%. Har innsett at jeg trenger én fridag i uka, både pga min psykiske og fysiske tilstand og pga av dårlig system på jobb som skaper stress. 

Anonymkode: 15126...038

[AnonymBruker]

Det var jobben min som var problemet, og det er ikke bare å si opp jobben. Ikke å komme på legekontoret å si at man er sliten heller, det skal litt mer til enn som så. Jeg trodde i tillegg det var meg det var noe galt med, som var så sliten.

Anonymkode: 406ba...e18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men da sitter du der som pensjonist og ikke har tjent deg opp noe. 

--

For min del bygget det seg gradvis opp pga skyhøye forventninger til meg selv. Og da jeg endelig tok tak ble jeg ikke forstått av legen min, så jeg fikk noen få dagers sykemelding med forventninger om at jeg skulle bli bedre igjen i løpet av den lille tiden av både lege og arbeidsgiver. Da jeg ikke ble det var det på'n igjen med samme regla, bare med mer skam og dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver og kolleger. 

Jeg er i arbeid nå og jobber 80%, takker stadig nei til tilbud som kommer ofte av ledelsen om 100%. Har innsett at jeg trenger én fridag i uka, både pga min psykiske og fysiske tilstand og pga av dårlig system på jobb som skaper stress. 

Anonymkode: 15126...038

Jepp. Korttidssykemelding er ikke løsningen på utbrentheten som kommer snikende.  Langtidssykemelding kan faktisk forsterke utbrenheten også, fordi man føler dårlig samvittighet og skam ovenfor kolleger og arbeidsgiver. I tillegg er det mange press og krav i forbindelse med langtidssykemelding. Du har tidsfrister, psykososialt press fra arbeidsgiver, du stiller høyere krav til deg selv, du møter på stigma i samfunnet og ikke minst så møter du ofte motbør og ingen forståelse fra helsepersonell som skal "ivareta" deg. Samtidig begynner NAV å banke på døren, realiteten om oppsigelse pga sykdom og uføretrygd kommer snikende, og alt blir bare fullstendig overvelmende. 

Man må seriøst snu opp-ned på hele livet for å komme ut av utbrenthet. Bytte jobb/redusere stilling permanent, kutte venner, kutte treningsaktiviteter, kutte hobbyer, kutte sosiale arrangementer, endre kosthold.... og ikke minst endre kravene mot deg selv fra deg selv og andre. Det er ikke gjort på en uke akkurat. 

Anonymkode: eeabf...aa2

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvorfor blir dere det? Jeg mener, hvorfor tar dere ikke hensyn til kroppen deres mye før det skjer? 
 

Jeg klandrer dere ikke, jeg er nysgjerrig. I en annen tråd her sier de fleste at det kom gradvis og at de hadde veldig mye på seg, jobb, barn, verv, hus osv osv. men, hvorfor stikker man ikke fingeren i jorden og sier ifra seg verv, stopper opp fritidsaktiviteter for ungene, går i deltid/sier ifra på jobb/tar sykemelding eller lignende før man møter veggen helt? 
 

For eks, jeg har en venninne som har hatt ME, men likevel streber hun seg gjennom å takke ja til ALT på jobb, godtar at mannen jobber 150% stilling, rekker opp hånden til å bli Fau kontakt, tar aldri sykedag om hun føler seg dårlig osv. Jeg bare skjønner det ikke! Hva er det som driver henne...? 

Anonymkode: b830e...720

Jeg var en av dem som skrev i den tråden og som stoppet det så tidlig jeg kunne. Jeg tok kontakt med lege så fort jeg ikke lenger fungerte. Jeg hadde planer om å si opp og studere, men sa opp en måned tidligere enn egentlig planlagt pga dette.

Anonymkode: c0b18...514

[AnonymBruker]

Gikk på en real smell og var sykemeldt og gikk på aktiv sykemelding i en del mnd. 

For min del ble det ekstremt press på jobb ifht. korona, sykt barn (kronisk) som også trengte oppfølging, dødsfall i familien og generelt at jeg IKKE er flink til å si nei. Fryktelig å være utbrent og første halvannen uke så sov jeg hele tiden. 
 

Anonymkode: 25197...d7d

[AnonymBruker]

Har ikke lest hva andre har svart i tråden, men kan svare for meg selv. Er alenemor til tre barn. Alle barna mine er aktive innen idrett. Jeg ønsker å følge de opp så godt som mulig og sitter derfor i tre verv og er treneren deres i to av idrettene. Før Corona, brukte jeg også helgene mine for å reise med dem på stevner og treningssamlinger. Forutenom det, var jeg klassekontakt i to av tre klasser. Ikke at DET var så krevende. I tillegg 100% jobb. Dette i seg selv var krevende, alt jeg har ramsa opp nå. Men det var da jeg starta et stort oppussingsprosjekt at jeg gikk på veggen. Når jeg ikke var på jobb, på treninger, på styremøter, årsmøter, trenermøter, hjalp ungene med lekser, laget mat eller andre ting som følger med, kunne jeg puste litte granne. Men når oppussingsprosjektet startet, kunne jeg aldri puste. Brukte de få timene jeg hadde til rådighet til oppussing. Sov knapt på to mnd. Plutselig sa det bare STOPP! I ukene før dette skjedde, kjente jeg på kroppen at jeg alltid hadde høy puls og kroppen begynte å skjelve uten grunn. Tenkte det var pga jeg var utslitt, men tenkte også at alt blir bedre når oppussinga er overstått. Før jeg får kritikk, skal det sies at jeg elsker ungene mine, jeg elsker fysisk aktivitet og jeg elsker å følge de opp så godt som jeg kan. Nå er eldste snart ferdig med ungdomsskolen og jeg vet, at jeg har gjort og gitt det jeg kan. Vi har x antall samlinger, treninger og turer sammen som vi har vært så heldige å få oppleve sammen i alle disse åra. Det har så 100% vært verdt det og jeg angrer ingenting. Det jeg angrer på er at jeg ikke tok signalene da kroppen behynte å streike. DA skulle jeg ha roa ned, lagt fra meg oppussingsprosjektet og latt alt blitt gjort av håndverkere. Heldigvis, stygt å si det, jeg vet folk klikker nå, kom Corona. Dette kom rett etter at jeg var blitt "frisk". Tenkte jeg skulle holde ut trenerjobben og alt som hører med, fram til sommerferien, men det slapp jeg heldigvis å ta hensyn til. 

Anonymkode: 17a8e...1dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hensyn? Man blir pushet til et bristepunkt gjennom tvang. Arbeidslivet, dårlig lederskap og dårlig arbeidsmiljø over lengre tid, uten at man kan få gjort noe med det. Det kan være følelsesmessige påvirkninger, herav dødsfall og/eller samlivsbrudd. Samt at man alle lever i en slags tidsklemme. Med mas, tjas og styr overalt, med mye folk og mange å ta hensyn til. Samtidig kan dårlig kosthold påvirke, eller det typiske norske kostholdet med mye korn, sukker og stivelse, som man ikke er klar over skader deg over tid. Samtidig skal man trene og være aktiv - uansett hva, som løsning for alt - ifølge normene i dag, som igjen bryter kroppen enda mer ned. "Sliten og slapp, sier du? Vel, tren så føler du deg bedre!"..... Det dummeste du kan gjøre er å trene når man er på randen til utbrenthet. Kroppen er margsliten, og må ikke belastes ytterligere!

Man lever også i generasjon prestasjon. Man skal være utdannet, man skal tenke karriere over alt, man skal jobbe og slite, man skal trene, man skal ha unger, man skal være snill og god, man skal leve opp til et perfekt image, man skal se perfekt ut, spise perfekt, være perfekt og leve perfekt. 

Kombinasjonen over gjør at man ikke klarer å ta hensyn, ikke ser at ting går nedover og uansett ikke rekker å gjøre noe med det i tide. Husk at utbrentheten kommer ofte sigende så sagt at det er lett å overse, eventuelt også så brått at du ikke engang fikk faresignaler på det. 

Samfunnet rundt deg krever altfor mye over tid fra deg. Og man prioriterer ofte aldri seg selv først. Tenk for en egoistisk og elendig person du blir da, ifølge folkemunne.

Det som driver folk er lysten til å si ja i kombinasjon med å tilfredsstille andre. 

Anonymkode: eeabf...aa2

Bortsett fra dette med elendig lederskap (som er dritt), så leser jeg i ditt innlegg at du alltid føler du må leve opp til «andres» forventninger. du kaller det «folkemunne». Men, jeg tror det er du selv som former denne forventningen inni deg. «Samfunnet rundt deg krever», skriver du. Vi lever alle i noenlunde samme samfunn, men hvorfor er det så mange som ikke føler på eller kjenner disse forventningene eller lar oss ikke påvirke av det? 
 

Jeg syns det er interessant, for min venninne sier lignende som deg, men det er virkelig INGEN andre enn henne selv som pålegger henne disse normene. For eks vil hun ikke ta sykedag når hun er syk, fordi hun syns de som tar sykedag virker svak og som om de skulker. Eller hun formulerer det som om at «andre snakker stygt om folk som tar sykemelding». Har aldri hørt noen snakke stygt om folk i sykemelding jeg... bortsett fra henne da... 

ts. 

Anonymkode: b830e...720

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har ikke lest hva andre har svart i tråden, men kan svare for meg selv. Er alenemor til tre barn. Alle barna mine er aktive innen idrett. Jeg ønsker å følge de opp så godt som mulig og sitter derfor i tre verv og er treneren deres i to av idrettene. Før Corona, brukte jeg også helgene mine for å reise med dem på stevner og treningssamlinger. Forutenom det, var jeg klassekontakt i to av tre klasser. Ikke at DET var så krevende. I tillegg 100% jobb. Dette i seg selv var krevende, alt jeg har ramsa opp nå. Men det var da jeg starta et stort oppussingsprosjekt at jeg gikk på veggen. Når jeg ikke var på jobb, på treninger, på styremøter, årsmøter, trenermøter, hjalp ungene med lekser, laget mat eller andre ting som følger med, kunne jeg puste litte granne. Men når oppussingsprosjektet startet, kunne jeg aldri puste. Brukte de få timene jeg hadde til rådighet til oppussing. Sov knapt på to mnd. Plutselig sa det bare STOPP! I ukene før dette skjedde, kjente jeg på kroppen at jeg alltid hadde høy puls og kroppen begynte å skjelve uten grunn. Tenkte det var pga jeg var utslitt, men tenkte også at alt blir bedre når oppussinga er overstått. Før jeg får kritikk, skal det sies at jeg elsker ungene mine, jeg elsker fysisk aktivitet og jeg elsker å følge de opp så godt som jeg kan. Nå er eldste snart ferdig med ungdomsskolen og jeg vet, at jeg har gjort og gitt det jeg kan. Vi har x antall samlinger, treninger og turer sammen som vi har vært så heldige å få oppleve sammen i alle disse åra. Det har så 100% vært verdt det og jeg angrer ingenting. Det jeg angrer på er at jeg ikke tok signalene da kroppen behynte å streike. DA skulle jeg ha roa ned, lagt fra meg oppussingsprosjektet og latt alt blitt gjort av håndverkere. Heldigvis, stygt å si det, jeg vet folk klikker nå, kom Corona. Dette kom rett etter at jeg var blitt "frisk". Tenkte jeg skulle holde ut trenerjobben og alt som hører med, fram til sommerferien, men det slapp jeg heldigvis å ta hensyn til. 

Anonymkode: 17a8e...1dc

Så enda en selvpåført utbrenthet, med andre ord.. Oppussing.. så sinnssykt å begynne med når man gjør så mye fra før. 
ts

Anonymkode: b830e...720

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg var en av dem som skrev i den tråden og som stoppet det så tidlig jeg kunne. Jeg tok kontakt med lege så fort jeg ikke lenger fungerte. Jeg hadde planer om å si opp og studere, men sa opp en måned tidligere enn egentlig planlagt pga dette.

Anonymkode: c0b18...514

Så lurt. Hvordan gikk det? 
ts

Anonymkode: b830e...720

[AnonymBruker]

Fordi syke mennesker stort sett alltid pynter på hvor dårlig man føler seg, så er det sånn med å være utbrent  at symptomer kommer  snikende og litt av og på. Sånne diffuse symptomer som legen trekker på skuldrene av -så i tidlig fase av å være «utbrent» så får du sjeldent noe gehør eller tilbud om sykemelding fra lege. Så plutselig så sier det bråstopp. Det er en eller annen oppfatning blant mennesker at det er sunt å pushe seg og ikke kjenne etter, men når samfunnet har blitt mer og mer stressende og krevende, psykisk ihvertfall -så er det for mange ikke sunt å prøve å henge med i svingene, men heller å rett og slett lytte på kroppen. Det er i tillegg ikke så lett å forklare utbrenthet med at det ikke er bare å «skjerpe seg» heller, så man setter kanskje heller opp en fasade og «skjerper seg» for de det er forventet at du stiller opp. 

Anonymkode: c7e24...e6f

[Gjest Fnuggolina]

Tja.

Har du aldri hatt en jobb hvor et nei til overtid ikke godtas, men pålegges? Og at hele bransjen er sånn?

Og kanskje når du er i ferd med å søke andre jobber/omskoleres for å endre livet så blir du plutselig kreftsyk - og etter 3 år går ektefellen fra deg.

Så kanskje du får stor omsorgsbyrde for barn/syk forelder - og det var det som veltet lasset.

Eller du bare får søvnproblemer og går på jobb fordi du tross alt trenger inntekt og legen ikke vil gi sykemelding.

Sånne ting? 🤷‍♀️

Mange mestrer mye, så man antar vel selv at en kan det samme?

Det mest vanlige er vel at man faktisk går til legen noen år i forveien jevnlig, men det er ikke «nok» før man er nede for telling.

Forøvrig kunne du vel bare skrevet i den tråden at det var deres egen feil fordi du kjenner ei med ME som er med i FAU  

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så enda en selvpåført utbrenthet, med andre ord.. Oppussing.. så sinnssykt å begynne med når man gjør så mye fra før. 
ts

Anonymkode: b830e...720

Så.....om badet lekker skal man ikke fikse det?  Altså.

Jeg er jo enig i at å kjøre renovering/fødsel/ny jobb er å be om problemer, men for de fleste er det nok mer komplekst. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Så lurt. Hvordan gikk det? 
ts

Anonymkode: b830e...720

Gikk kjempefint. Jeg ble helt fin igjen så fort jeg kom meg bort fra den jobben. Tok master og jobber nå i en annen type jobb og stortrives.

Anonymkode: c0b18...514