Bli kjent med psykologen?

[AnonymBruker]

Vet lite om dette, og lurer på om man skal vite noe om psykologen? Bli kjent og vite hva han/hun sine interesser er, om han/hun er gift, har barn osv? Skal man spørre om sånt, eller kun prate om seg selv ? Hvordan er dette? Tørr ikke spørre om noe, vet ikke hva som er normalt, og psykologen skal først og fremst lytte til kunden....

Anonymkode: 4e127...7f8

[Fru2020]

Jeg vet ingenting om behandlerne mine. Jeg tenker at det ikke er passende å spørre psykologen om private ting. Det er ikke et gjensidig vennskap som skal bygges.

.....jeg vet forresten at han ene behandleren min har hatt høner, men det hørte jeg av en sykepleier

[AnonymBruker]

Jeg deler ikke av meg, om ikke den andre i relasjonen deler. Så jeg vet litt om psykologen. Han har fortalt selv, jeg har ikke spurt: er du gift? Har du barn? Hva gjør du på fritiden? Vi er jevngamle og i samme situasjon med mann/ kone og små barn. Så kan jo kjenne seg igjen i den andres gleder og frustrasjoner i akkurat slike situasjoner. Blir gjerne sånn small talk når jeg har det for vanskelig til at vi kan jobbe effektivt med det den timen. Da forteller gjerne han litt om hytteturen i helga, liksom. 
Men i terapiens kjerne er det ikke spor av hans liv og hverdag. 

Anonymkode: 585eb...807

[AnonymBruker]

Vi som pasienter skal ikke vite om privatlivet til psykologen vår eller andre behandlere. Vi er ikke der for å bli venn med psykologen. Hen er behandleren vår. 

Noe annet er det om det kommer noe fram som er relevant for behandlingen. 

Anonymkode: 7c487...fb8

[AnonymBruker]

Det er jo ganske mange som sliter med å slippe andre innpå og psykologen er avhengig av at pasientene klarer å åpne seg for å kunne lose dem videre. Sånn sett så må psykologen gi litt av seg selv innimellom. Det ene er å først ta tak i det dersom man har felles bekjente på en måte som kan oppleves vanskelig, si noe om at "vi er jo like gamle og vokste opp i samme lille bygd, hvis det blir vanskelig må du si ifra for jeg er proffesjonell bla bla" og så trenger man ikke utlevere seg stort privat men himmel og hav, å kunne vise litt humor, ha litt glimt i øyet, kanskje komme med ett hjertesukk ang byggearbeidet som bråker og forstyrrer behandlingen. Være litt menneske, ikke personlig.

Anonymkode: 0a266...a64

[AnonymBruker]

Er det sånn med fysioterapeut og? At man ikke prater «privat» eller blir kjent på noe vis? 

 

Anonymkode: 8dde9...dca

[AnonymBruker]

Tror det er viktig å se på psykologen som et verktøy og som en person som skal hjelpe. Jo mer du vet om psykologen jo mer knyttet følelsesmessig blir du, og det er ikke bra. Behandlingen vil ta slutt og du føler sorg. Best å vare se på behandler som et verktøy, og ikke noe annet 

Anonymkode: eeaa6...02e

[marleneK92]

Nei! Du betaler ikke for et vennskap. Går du til psykolog så er du der fordi du tenger hjelp. Du skal ikke knytte et følelsesmessig bånd til psykologen din. Han/hun er et verktøy som er der for å hjelpe deg. 

[n_97]

Nei ikke lurt å være privat med behandleren. Uskyldige temaer som litt smalltalk om en felles hobby, reisemål begge har vært på og slikt er greit. Men psykologen skall dele minst mulig om familieliv. Helsepersonell som er for private med pasientene blir slått ganske hardt ned å av helsetilsynet. 

[Gjest Lisa Rowe]

Jeg tenker det spørs litt på situasjonen. Jeg sliter med tillit og det er utrolig vanskelig for meg å åpne meg opp til andre mennesker. Jeg har gått til behandleren min i snart to år og det er enda et hav med symptomer, problemer og følelser som jeg ikke har fortalt henne om. Ikke fordi hun ikke er en dyktig behandler, men fordi dette er noe jeg sliter med. For min del har det da hjulpet når hun har delt historier fra sitt private liv, for å menneskeliggjøre seg selv litt. Hun er behandleren min, men hun er også et menneske som til og med kan relatere til meg noen ganger. Det er ikke slik at jeg har quizzet henne om hennes private liv og familieliv, men heller at hun har fortalt historier som er relevant til den samtalen vi snakker om der og da, for å trygge meg. Jeg kan også nevne at jeg må gå til behandling selv i mine gode perioder, på grunn av faren for tilbakefall. Da kan det være veldig greit å snakke om helt vanlige ting også som hva vi spiste til frokost den dagen eller hvilken treningsform vi liker best. Fokuset er absolutt alltid på meg, men det er tryggende for meg når hun viser at hun kan relatere litt til meg. Det er ikke veldig private ting hun deler, og det tenker jeg er greit, men i mitt tilfelle i hvert fall så har det hjulpet å kunne snakke litt "vanlig" også, å ikke alltid ha et hyperfokus på meg og mine symptomer. 

Må også nevne at jeg har diagnoser som krever langvarig behandling. Å skulle gå til samme person for å snakke ukentlig i årevis uten å få en relasjon til vedkommende ser jeg på som urealistisk. 

 

[AnonymBruker]

Det eneste jeg vet om min psykolog er at hun har en katt for den har jeg sett flere ganger på videotimene vi har hatt i Corona-tiden. Jeg går til en privat psykolog, så hun har tatt videotimene hjemmefra. Og så vet jeg at hun sykler, men det har vært noe som har vært naturlig å gå innpå siden jeg sykler selv (elsykkel). Synes det er tryggere at jeg får vite minst mulig. Jeg kan slite litt med å åpne opp for andre mennesker for jeg er så redd for at vedkommende ikke skal tåle det jeg forteller. Jeg går i traumeterapi pga grov omsorgsvikt og overgrep i barndommen, Hu har fortalt flere ganger at hun selv tar ansvar for seg selv og at jeg ikke skal tenke på hva hun tåler. Tror ikke jeg hadde klart å stole så mye på henne om hun ble for personlig involvert.

Anonymkode: edee0...965

[AnonymBruker]

Jeg vet lite om psykologen min, men merker jo litt hvordan han er som person i timene likevel. 

Anonymkode: d1992...f91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vi som pasienter skal ikke vite om privatlivet til psykologen vår eller andre behandlere. Vi er ikke der for å bli venn med psykologen. Hen er behandleren vår. 

Noe annet er det om det kommer noe fram som er relevant for behandlingen. 

Anonymkode: 7c487...fb8

Men det er likevel lov å spørre! For det er nemlig opp til psykologen selv om hen vil svare og fortelle!

Jeg vet mye om min psykolog, det er av den enkle grunn at hun drar inn egne/familiens erfaringer på enkelte temaer for å vise meg at jeg ikke er alene om å ha det slik/stå i ting! Men det er ting som tåler dagslys og ikke veldig private ting! Og så har hun gjerne noen morsomme historier fra livet sitt på lager om vi trenger en pause fra tema, for da slipper vi snakke om været!

Det jeg vil frem til er at det finnes en middelvei, det er ikke enten eller! Og det går fint an å ha et profesjonelt forhold til psykologen selvom pasienten vet litt private ting om hen!

Anonymkode: 31828...eb2

[AnonymBruker]

Kommer jo litt ann på situasjon. Er vedkommende i samme livssituasjon så er det fint at han trekker frem situasjoner noe a la "dette gjorde jeg". " eksempel til måte å håndtere dette på". Og bor man i nærheten og deler nærmiljø så er det rart å ikke vite noe. Det som er aller mest rart og som føles verst er at det er en person som utelukkende lytter til mine problemer, og spør om meg. Samtalen dreier seg om meg. Og det er derfor jeg går dit så klart, men man føler seg jo som en egoist ig kjip når man ikke spør tilbake. I en annen relasjon ville man blitt disset for å bare være opptatt av seg selv. Det er rart å ikke vise interesse og omtanke for en som ikke gjør annet selv enn å vise interesse og omtanke for meg. Det er en skjevdelt situasjon, men følelsene er der allikevel. 

Anonymkode: e0bf9...16b

[Kokeshi]

Jeg ville ikke spurt. Hvis de ønsker å fortelle, får det være opp til dem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er det sånn med fysioterapeut og? At man ikke prater «privat» eller blir kjent på noe vis? 

 

Anonymkode: 8dde9...dca

Alle jeg har gått til har skravla om alt fra plagene jeg er der for til hva galt de gjorde i russetiden og hvordan det går med barna dems som de har funnet kjenner noen av mine. Sparer ikke på opplysningene i de behandlingsrommene akkurat. For meg kan det være hyggelig, jeg har ikke venner å snakke med men samtidig merker jeg at jeg blir fryktelig sliten av de timene.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kommer jo litt ann på situasjon. Er vedkommende i samme livssituasjon så er det fint at han trekker frem situasjoner noe a la "dette gjorde jeg". " eksempel til måte å håndtere dette på". Og bor man i nærheten og deler nærmiljø så er det rart å ikke vite noe. Det som er aller mest rart og som føles verst er at det er en person som utelukkende lytter til mine problemer, og spør om meg. Samtalen dreier seg om meg. Og det er derfor jeg går dit så klart, men man føler seg jo som en egoist ig kjip når man ikke spør tilbake. I en annen relasjon ville man blitt disset for å bare være opptatt av seg selv. Det er rart å ikke vise interesse og omtanke for en som ikke gjør annet selv enn å vise interesse og omtanke for meg. Det er en skjevdelt situasjon, men følelsene er der allikevel. 

Anonymkode: e0bf9...16b

Det er iallefall rart om man ikke kan anerkjenne miljøet man har til felles, hvor man skal sitte og late som man ikke vet en dritt mens man vet en masse bla også om noe av det som har ført pasienten til terapien.

Anonymkode: 0a266...a64

[AnonymBruker]

Godt poeng av Lisa Rowe! Så lenge det er riktig timet og ikke blir for mye, kan jo en personlig anekdote hjelpe pasienten til å føle seg forstått og mindre alene.

Jeg har gått til en del psykologer gjennom livet, og jeg tror jeg har fått vite om de er gift/ugift/har barn av omtrent alle sammen. Og det er ikke fordi jeg har mast om å få vite det😉 De har bare rett og slett sagt det da de presenterte seg, og jeg har ikke krevd å få mer detaljer.  

Jeg har også fått høre om familiemedlemmers diagnoser og problemer... det synes jeg ikke noe om, da jeg vet ikke om det er ok for personen at dette blir delt. 

Anonymkode: b2162...009

[AnonymBruker]

Første timen han seg med å si hvor han kommer fra, at familien var samisk og hvilke interesser han har. Men han sa ikke om han er gift eller har barn. Et par år senere nevnte han i en bisetning at han har barn. Vet også hvilken type musikk han liker, men det er fordi jeg har snakket mye om musikk selv.

Anonymkode: 4bc90...c2b

[AnonymBruker]

Gikk til samme psykolog i flere år. Vi bor på en relativt liten plass med bare et par barneskoler, så det var ikke overraskende at hans barn gikk på samme skole som mine. Gikk forbi ham i gangen på barneskolen et par ganger ved årsavslutnibger og sånn. Vi nikket til hverandre, jeg først, men ingen samtale. 

Når jeg da prater om mine barn, er det naturlig for ham å si 'ja det gjorde mine barn også da de gikk på det trinnet siden de hadde samme lærer'

Eller jeg snakker om hobbyen til ene barnet mitt, og psykologen har samme hobby, og det faller seg naturlig at han nevner det siden han skjønner bedre enn noen andre hvordan den hobbyen fungerer.

Men han sitter liksom ikke og forteller om seg selv. Men han sier det jo hvis jeg forteller om at jeg var på telttur til en lokal innsjø, at han har vært der flere ganger selv også og kjenner til plassen.

Føler ikke han har blandet inn privatlivet når han gjør det. Heller at han vil at jeg skal vite at han vet hva jeg snakker om.

Anonymkode: a1811...461

[AnonymBruker]

Du kan spørre hvis du lurer på noe men det er ikke meningen at dere skal bli kjent. Psykologen er på jobb

Anonymkode: cefa9...b47