Bli kjent med psykologen?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Første timen presenterte han seg med å si hvor han kommer fra, at familien var samisk og hvilke interesser han har. Men han sa ikke om han er gift eller har barn. Et par år senere nevnte han i en bisetning at han har barn. Vet også hvilken type musikk han liker, men det er fordi jeg har snakket mye om musikk selv.

Anonymkode: 4bc90...c2b

 

Anonymkode: 4bc90...c2b

[AnonymBruker]

Jeg har gått til min psykolog i 4 år. 

Vet at hun har en sønn og et barn i barnehagen. Jeg vet ikke om det er samme barn det er snakk om.
Det er fordi det ble nevnt at sønnen var i en ulykke på enten skolen eller barnehagen, så timen måtte flyttes. En annen gang kom hun for seint, fordi hun måtte hente ungen i barnehagen på grunn av sykdom. Men vet ikke om det er snakk om samme barnet som sagt. 

Vet også at hun har hatt husbrann, for de ringte under timen vår og informerte om at huset sto i brann. jeg vet da hvor hun bodde fordi det sto i avisen, men huset ble totalskadd så de måtte flytte og jeg vet ikke hvor. Jeg leste ikke artikkelen, så bare overskriften, for jeg ønsket ikke å vite hvor mange som bodde der. 
Det er alt jeg vet. Jeg vet hun har minst 1 barn, en gutt og en mann. Det er info som har kommet frem naturlig. 
Hun kan ha sagt mer første møte for 4 år siden. Men da hadde jeg så høy angst at jeg husker absolutt ingenting. 

Jeg synes det er ubehagelig å vite alt dette. Jeg synes det er invaderende. En del av meg hater at hun vet alt om meg, og jeg vet ingenting om henne. Men samtidig så er det det jeg trenger. Fordi jeg sliter sånn med nære relasjoner og om ting blir for nære, så dytter jeg dem vekk. 
Det er null omsorg, empati og omtanke mellom oss, hva hun føler inni seg bryr meg midt på ryggen. Jeg vil ikke se det, føle det eller høre om det. Hun er ingen omsorgsperson og heller ikke en ekte person, hun er en helsetjeneste jeg betaler for. Verken mer eller mindre. 
Hennes preferanser innenfor tv, film, musikk og hobbier skal ikke matche meg. Vi er ikke venner, vi er psykolog og pasient. Vi skal passe sammen profesjonelt og det gjør vi. Måten hun jobber på som psykolog, og hvordan hun er på jobb, passer meg perfekt og det er mer enn nok. Om vi ble for private med hverandre, så hadde det ødelagt relasjonen mellom oss. For jeg må ha folk to armlengder unna, jo nærmere folk kommer innpå meg. Jo lengre unna løper jeg. 
Jeg kaller hun ofte for bare "stemmen". Hun er en stemme i rommet, ikke en person. Det vrir seg i magen hver gang hun nevner navnet sitt, for det gjør hun til en ekte person med personlige meninger og tanker. Det er skummelt når jeg går rundt og føler at alle hater meg og misliker meg, fordi jeg er et så heslig og ekkelt menneske. Når hun blir et menneske, så hater hun meg også. Er hun en psykolog, så blir hun betalt for å late som at hun bryr seg i 45 minutter hver uke. Det tåler jeg, men et menneske takler jeg ikke og da avbryter jeg relasjonen. 

Anonymkode: 94dcd...b5b

[AnonymBruker]

Har aldri opplevd at behandlere har presentert seg med sivilstand og utdannelse og interesser osv. Men noe har kommet frem etterhvert.

Anonymkode: bb12f...e67

[AnonymBruker]

Etter ni måneder med stort sett en eller to samtaler ukentlig vet jeg fortsatt INGENTING om min psykolog.

I de første timene stilte jeg noen spørsmål, f. eks om han har barn, er gift etc. Men han ville ikke svare (!?!) Synes det var veldig rart å ikke kunne få vite noen ting. Spurte hva det var greit å spørre om, siden jeg ikke er kjent med den type setting fra før av - jeg ville ikke trenge meg på heller ( men skulle gjerne visst fra hvilken planet han kommer fra) og han svarte at jeg kunne spørre om hva som helst men at han kanskje ikke ville svare på alt. Han ville ikke svare på noen ting! Satt ikke og kryssforhørte han heller men det kom et spørsmål fra meg en gang i blant, de første par timene. Jeg sluttet nokså raskt å spørre om noen ting som helst, for det ble ubehagelig at han ikke ville svare... Så slik er status fortsatt i dag. 

Jeg har ikke noe problem med å snakke og dele (lenger) uansett men i og med at jeg ikke aaaner hvor personen kommer fra, så føltes det ofte som å bare sitte å snakke til en vegg, oppsummere siste uka for han og så "ha det". Noen ganger, hvis jeg hadde gjort litt drøye ting, så sa han at jeg burde slutte med det, at det ikke var bra etc., men det hjalp ikke særlig videre. 

Jeg "liker" psykologen min godt og kommer til å savne å gå dit, det rommet og han ble et trygt sted etterhvert, men nå har jeg sluttet. Jeg kom ikke framover med han 😥

Anonymkode: e5bec...141

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Det er null omsorg, empati og omtanke mellom oss, hva hun føler inni seg bryr meg midt på ryggen. Jeg vil ikke se det, føle det eller høre om det. Hun er ingen omsorgsperson og heller ikke en ekte person, hun er en helsetjeneste jeg betaler for. Verken mer eller mindre. 

Oi.. Er du sikker på at du bør fortsette hos henne?

 

Anonymkode: 4bb10...66d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Oi.. Er du sikker på at du bør fortsette hos henne?

 

Anonymkode: 4bb10...66d

Du misforstår. Hun er ikke kald og avvisende. Jeg er. Hun er ikke problemet, jeg er.
Hun har empati og omsorg som et normalt menneske, poenget er at jeg vil ikke se, høre eller tenke på det. Jeg vil ikke forholde meg til hennes private meninger og følelser. Jeg vil ikke ha noe slikt fra henne, fordi jeg er ikke i stand til å ta imot det. Jeg er ikke i stand til å ta imot kjærlighet, omsorg, empati eller omtanke fra verken psykologen, foreldrene mine, søsken, venner eller noen andre. 
Orker ikke å forklare hvorfor det er slik, for det er så komplisert. Men en av årsakene er at  jeg ble avvist og ble møtt med kjeft og straff som barn, i situasjoner hvor jeg trengte trøst, omtanke og kjærlighet. Har ikke et eneste minne av at mamma trøstet meg da jeg var lei meg. Jeg bar på voksen-problemer og alvorlige traumer helt alene fra ganske ung alder (langt under 10 år) og jeg har vært følelsesmessig alene i over 20 år. Om du ikke vet det, så fører slike traumer til dype skader i et menneske, skader som er så å si umulig å rette opp igjen. Det å ikke evne å ta imot kjærlighet fra andre, er en av konsekvensene av det og det sliter jeg veldig med. 

Anonymkode: 94dcd...b5b

[AnonymBruker]

Jeg vet tilnærmet ingenting om min psykiater, selv om jeg har gått der i over to år. Jeg har heller ikke et behov for å vite noe særlig om henne. Hvorfor skal man vite noe om privatlivet til behandleren sin? Det er ikke som om behandlere bryr seg om pasientene på et personlig plan. 

Anonymkode: d936d...beb

[AnonymBruker]

Nei du skal ikke bli kjent med psykologen din eller den som er behandleren din. Psykologen kommer derimot til å ønske å bli kjent med deg for å finne ut av ting, diagnoser etc. Men mange føler nok at de må gå noen ganger for å i det hele tatt klare å åpne seg opp for behandler. Det er du som er i sentrum hos psykologen. 

Anonymkode: 4a847...bfe