Synes dere livet er tøft?

[Anonymburker]

Å komme seg ut av psykisk sykdom er en lang kamp for mange. Vi har forskjellige utgangspunkt her i livet, vi har forskjellige personligheter, vi opplever forskjellige ting og hvorvidt man ender opp med å slite psykisk avhenger av flere faktorer, som f.eks hvor sårbare vi er, og hva vi har opplevd, spesielt i barndommen.

Psykisk sykdom kan også ha fysiske årsaker, som vi ikke styrer over. Mangel på serotonin, dopamin osv. 

Endret 11. januar 2021 av Expandable86

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Flere enn deg som har vært utsatt for gjentatte grusomme hendelser og som er desto mer glad for å ha overlevd!

Anonymkode: f7c87...f37

Selvfølgelig er man takknemlig for at man har overlevd, men det tar ikke bort senvirkninger av det man har opplevd. Synes det blir feil å kreve at folk bare skal gå videre etter de har opplevd noe vondt. De må få tid til å sørge og bearbeide. 
 

[AnonymBruker]

Expandable86 skrev (6 minutter siden):

Dette har du bare ikke noen forståelse av, siden du ikke har opplevd det selv. Hvis du tror det bare er å trykke på en knapp, og vipps så har man endret til positiv innstilling, så er du naiv. Sånne som deg bidrar til mer tabu rundt temaet.

Å komme seg ut av psykisk sykdom er en lang kamp for mange. Vi har forskjellige utgangspunkt her i livet, vi har forskjellige personligheter, vi opplever forskjellige ting og hvorvidt man ender opp med å slite psykisk avhenger av flere faktorer, som f.eks hvor sårbare vi er, og hva vi har opplevd, spesielt i barndommen.

Psykisk sykdom kan også ha fysiske årsaker, som vi ikke styrer over. Mangel på serotonin, dopamin osv. 

Les kommentaren min en gang til, er du snill  

Anonymkode: 97c03...cb3

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Flere enn deg som har vært utsatt for gjentatte grusomme hendelser og som er desto mer glad for å ha overlevd!

Anonymkode: f7c87...f37

Det er ikke slik at alle takler det på samme måte, og blir like fort ferdig med det.

Det handler jo også om hvilke verktøy og hjelpemidler man har for å kunne komme videre og bli frisk. Har man et nettverk som støtter deg, eller står du helt alene?

Helt utrolig at folk i 2021 kan være så ignorante og ikke forstå at ting oppleves individuelt, og at ikke alle har absolutt samme utgangspunkt for å takle vonde opplevelser..

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Les kommentaren min en gang til, er du snill  

Anonymkode: 97c03...cb3

Ja😅 Beklager, leste og tolket det litt fort der😆

[AnonymBruker]

Expandable86 skrev (Akkurat nå):

Ja😅 Beklager, leste og tolket det litt fort der😆

🤣 

Btw, enig i det du skrev. Folk som ikke har opplevd det selv, har null forståelse. De tror at det bare er så lett. 
«Tenk positivt!», sier de. «Smil!!»...

😒😒

Anonymkode: 97c03...cb3

[AnonymBruker]

Har TS forsøkt å lese mer? Kanskje du ikke finner glede i trivielle ting, kanskje du trenger noe dypere? Noe som - berører deg?

Jeg kjenner til det samme selv innimellom. Da er det veldig lett å tenke at sånn har det alltid vært og sånn skal det alltid være. Men det stemmer ikke. Alt er alltid i bevegelse og i forandring. Faktisk. Også du. 

Anonymkode: 6cee8...70e

[Gjest Acer]

Livet kan ofte føles som ein "Kamp for tilverelsen ".     Har lagt bak snart 50 år samanhengende som yrkeskativ i forskjellige jobber, og har vert mange tøffe krevende stunder.      Gjekk på en smell  i 30 års alderen , etter husbygging, familiforøkning, angst  å hadde  status som eneforsørger.  Var totalt ustlitt, tok ikkje signalene på allvor, og det verste var at eg følte meg uglesett  av alle , og kjente ikkje igjenn hverken kona eller nære venner.  Ein forferdeleg opplevelse som eg ikkje unner noen å bli råka av.         Eit   ork å stå opp om morgenen, og  gå jobb ifra 07.30 -16  med   lange dager og mye oevrtidjobbing,men hadde ein god, og forståelsesfull arbeidsgiver som støttet meg.       Motivasjonen har  vert oppretholdt  igjennom godt  samarbeid i  eit godt arbeidsmiljø, og  positiv innstillng i forhold til jobben eg hadde.     Måtte tidleg lære meg å stå på egne ben, og ta ansvar i forhold til både  jobb og hjem.   Mange ser fremtil pensjontilverelsen, men har mange arbeidskolegaer som har fått en grav bare år etter at de gjekk av med pensjon.  

Til tross for at de fleste har fått  mer fritid en tidligere, og  romsligere økonomiske  er det mange som klager over tidsklemma.    

Personleg så har eg  satt pris på hver eneste dag eg kan stå opp om morgenen å  gå på en jobb, og kan bidra med noko positivt.            

   

Endret 11. januar 2021 av Skybe

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år og syns livet er tøft ja. Kanskje spesielt fordi jeg sliter med søvnvansker (insomni) og angstlidelse. Har jobbet fulltid i over to år og det er tøft. Før det studerte jeg i ett år, men sluttet etter det. Nå studerer jeg samtidig som jeg jobber fullt, men vurderer å slutte igjen og begynne på noe annet neste år da heller ikke dette studiet føles rett for meg. Føler meg håpløs og mislykket, studerer et såkalt prestisjetungt studium som det er svært vanskelig å komme inn på, og fortsatt er jeg ikke fornøyd. Aldri hatt kjæreste heller, er redd jeg aldri blir å få barn og må leve et langt og ensomt liv, mens jeg bare ser alle rundt meg, venner og tidligere klassekamerater, etablere familie. 

Kan ha noen gode perioder der jeg er veldig lett til sinns og livet føles overkommelig. Det forutsetter at jeg sover godt. Sover jeg dårlig blir jeg ekstremt irritabel og har lite energi. Er bare bekymra for at jeg aldri klarer å fullføre noen utdanning, selv om jeg vet jeg er skoleflink og egentlig har det som skal til. 

Slitsomt å bo alene, lage middag, vaske og styre etter å ha vært på jobb/universitetet... Men virker som det går som en lek for de fleste andre. Er liksom sånne småting i hverdagen jeg synes er utrolig ork og tapper meg for energi.

Anonymkode: 36273...2ea

[AnonymBruker]

Synes livet er helt greit. Eneste jeg kunne tenkt meg er at dagene bestod av flere timer.

Anonymkode: 72e64...f4f

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

🤣

Btw, enig i det du skrev. Folk som ikke har opplevd det selv, har null forståelse. De tror at det bare er så lett. 
«Tenk positivt!», sier de. «Smil!!»...

😒😒

Anonymkode: 97c03...cb3

Det er ikke fullt SÅ enkelt. Endring er ikke gjort på et øyeblikk. Men, man kan begynne i det små med enkelte endringer i livet. Selv om mange her litt naivt sier "bare smil" og "tenk positivt". så er det likevel en start på en endring. Det er mange andre ting som også kan hjelpe.

-1) Man kan spise sunt og variert. Vitaminer og mineraler er viktig for den psykiske helsen. Det finnes matvarer som fremmer produksjon av serotonin og dopamin i hjernen, som er vårt lykkestoff. Havre, bananer, egg, fet fisk, kjøtt, mandler/nøtter, mørk sjokolade, grønn te, frø (solsikke, gresskar og sesam), avokado, kalkun, blåbær, rødbeter, bønner, kikerter, melk og poteter er blant matvarene som øker serotonin og dopamin i hjernen.

-2) Man kan trene og bevege seg mye. Fysisk aktivitet er viktig for det mentale, og skiller ut endorfiner og dopamin i hjernen. Man får også bedre søvn, som er viktig for å holde serotonin-nivået oppe.

-3) Unngå alkohol. Alkohol er bevist å redusere nivået av serotonin i hjernen, og gjør deg enda mer nedfor, deprimert og forsterker angst.

-4) Reprogrammere underbevisstheten til å tenke positivt ved å si bra ting om seg selv, f.eks foran speilet. Sier man til seg selv "Jeg er god nok som jeg er", "jeg er glad", "jeg liker livet", "jeg er smart" og liknende foran speilet, dag etter dag og uansett humør, vil det hjelpe deg på vei til å snu tankegangen. Husk at vi ubevisst snakker mye dritt og er negative mot oss selv.

Man kan også høre på diverse program mens man sover som ligger på youtube, alà denne: 

Jeg har begynt å høre på slike om natta, og er nå på uke 2. Foreløpig ingen stor endring, men det sies at man bør holde på en god stund, 30-60 dager, alt ettersom hvor langt nedi negativiteten ligger hos deg.

 

[AnonymBruker]

Expandable86 skrev (56 minutter siden):

Det er ikke fullt SÅ enkelt. Endring er ikke gjort på et øyeblikk. Men, man kan begynne i det små med enkelte endringer i livet. Selv om mange her litt naivt sier "bare smil" og "tenk positivt". så er det likevel en start på en endring. Det er mange andre ting som også kan hjelpe.

-1) Man kan spise sunt og variert. Vitaminer og mineraler er viktig for den psykiske helsen. Det finnes matvarer som fremmer produksjon av serotonin og dopamin i hjernen, som er vårt lykkestoff. Havre, bananer, egg, fet fisk, kjøtt, mandler/nøtter, mørk sjokolade, grønn te, frø (solsikke, gresskar og sesam), avokado, kalkun, blåbær, rødbeter, bønner, kikerter, melk og poteter er blant matvarene som øker serotonin og dopamin i hjernen.

-2) Man kan trene og bevege seg mye. Fysisk aktivitet er viktig for det mentale, og skiller ut endorfiner og dopamin i hjernen. Man får også bedre søvn, som er viktig for å holde serotonin-nivået oppe.

-3) Unngå alkohol. Alkohol er bevist å redusere nivået av serotonin i hjernen, og gjør deg enda mer nedfor, deprimert og forsterker angst.

-4) Reprogrammere underbevisstheten til å tenke positivt ved å si bra ting om seg selv, f.eks foran speilet. Sier man til seg selv "Jeg er god nok som jeg er", "jeg er glad", "jeg liker livet", "jeg er smart" og liknende foran speilet, dag etter dag og uansett humør, vil det hjelpe deg på vei til å snu tankegangen. Husk at vi ubevisst snakker mye dritt og er negative mot oss selv.

Man kan også høre på diverse program mens man sover som ligger på youtube, alà denne: 

Jeg har begynt å høre på slike om natta, og er nå på uke 2. Foreløpig ingen stor endring, men det sies at man bør holde på en god stund, 30-60 dager, alt ettersom hvor langt nedi negativiteten ligger hos deg.

 

Hvis jeg sier til meg selv «Jeg er glad», blir jeg bare irritert. Fordi jeg VET at det ikke er sant. Å prøve å lure seg selv er vel ikke så smart? 

Anonymkode: 97c03...cb3

[AnonymBruker]

Jeg sliter til tider veldig. Innimellom skulle jeg ønske jeg ikke levde, men så blir det litt bedre igjen og da er jeg selvsagt glad for at jeg lever. 
 

Jeg har barn og vil ikke gi opp, men senskadene etter kreften og en del andre helseproblemer gjør livet veldig tøft. 
Prøver så godt jeg kan å fokusere på det positive og er veldig glad for at jeg har barna mine. 

Anonymkode: 105f0...53f

[Gjest Chroma]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

🤣

Btw, enig i det du skrev. Folk som ikke har opplevd det selv, har null forståelse. De tror at det bare er så lett. 
«Tenk positivt!», sier de. «Smil!!»...

😒😒

Anonymkode: 97c03...cb3

Så enkelt er det ikke, nei. Da hadde jo alle gjort det. 

[GrønnNellik68]

VOX skrev (16 timer siden):

Nå synes dere sikkert jeg er fryktelig hard og lite forståelsesfull, men ærlig talt. Prøv å løft blikket en millimeter bort fra din egen navle. Du bor i ett fritt land, har tak over hodet, mat på bordet, varme i boligen. Se deg litt rundt og ta innover deg hvor godt du har det i all elendigheten, om en ikke er tilfreds med egen tilværelse får en gjøre noen endringer.  Uansett hvor en bor i landet har en uendelige muligheter til frodig natur og et rikt dyreliv, ta naturen i bruk. Særlig den som har barn, ta deg sammen for pokkeren, ta med deg ungen din å ta fatt på livet. Du har utallige muligheter.  

Det er dager da livet gir en noen heftige slag i fjeset, men neste dag skinner sola. Og nå går det mot vår.

Fritt og fritt i disse tider den kan jo diskuteres..men forøvrig enig, men samtidig skjønner jeg ts... når man står midt oppi det  så ser en ikke så langt frem og finner gleden i de tingene som du nevner...i tillegg tror møketid og folk har for lite d-vitaminer innimellom gjør at de blir slappe og uten energi som igjen kan gi en depressiv følelse..jeg håper og tror at ts ser litt lysere på det når det blir mer sol og litt lysere dager. 

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hvis jeg sier til meg selv «Jeg er glad», blir jeg bare irritert. Fordi jeg VET at det ikke er sant. Å prøve å lure seg selv er vel ikke så smart? 

Anonymkode: 97c03...cb3

Jo, fordi du på sikt vil innprente dette i underbevisstheten slik at det blir en realitet. Du reprogrammerer underbevisstheten, rett og slett.

Vil anbefale videoer ala denne fra dr. Bruce Lipton.

 

Endret 11. januar 2021 av Expandable86

[kikkana]

Ja livet er tøft og kommer ikke til å bli noe annet. Handler mye om å forsøke å bygge seg selv opp så en tåler det man møter, tror jeg. 

 

Men siden du nevner arbeid, så tror jeg arbeidshverdagene har blitt tøffere i seg selv de senere årene. Høyere trykk og mer press på den enkelte. Mye av dette tror jeg ligger til grunn av eøs avtalen og at det er for mange om benet. Du må virkelig stå på for å være sikker på å ha en jobb og da blir det mer konkurranse på arbeidsplassene også, med dolking i ryggen etc. 

[AnonymBruker]

Expandable86 skrev (18 minutter siden):

Jo, fordi du på sikt vil innprente dette i underbevisstheten slik at det blir en realitet. Du reprogrammerer underbevisstheten, rett og slett.

Vil anbefale videoer ala denne fra dr. Bruce Lipton.

 

Hva har skjedd med deg Expandable86 ???   Kjenner deg nesten ikke igjen....

Anonymkode: f7c87...f37

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva har skjedd med deg Expandable86 ???   Kjenner deg nesten ikke igjen....

Anonymkode: f7c87...f37

På hvilken måte da?

[Gjest supernova_87]

Å, kjære deg! Det høres virkelig ut som du har det tungt. ❤

Jeg ser du påpeker at noen nettopp tilsynelatende svever gjennom livet. Og det at det er tilsynelatende tror jeg er et nøkkelord. Jeg tror alle liv er tøffe innimellom. Noen selvsagt mer, og andre mindre. Men jeg tror noe som gjør det verre er at vi går rundt og tror at andre "fikser det". Så når livet er vanskelig tenker vi gjerne at det er vi selv som er svak og ikke mestrer det. Men sannheten er at livet er ofte tungt. Ikke at det hjelper at andre har det vondt eller verre, men at det hjelper å slutte å klandre seg selv eller gruble over hva det er man ikke forstå/klarer. Du er ikke noe svakere enn andre! 

Og du, det du beskriver med datteren din, det høres veldig tungt ut. Jeg vil påstå at det ikke er sånn du har det livet skal være, ikke hele tiden i alle fall. Men småbarnsperioden er for veldig mange den tyngste i livet. Statistikk viser at det er da man er mest ulykkelig. Ikke fordi man ikke elsker å ha barn, men fordi det nettopp koster så mye og du kan ikke bare ta en fridag. 

Jeg tror jeg er en sånn noen tenker "hun fikser det", hun takler usikkerhet, er trygg på seg selv og svever videre uten å bli preget av ditt og datt. Og det er jo langt fra sannheten. Og jeg har snakket med flere der jeg så på dem på samme måte og de kunne avkrefte at det var sånn. Jeg er sikker på at du også for noen ser ut som en som fikser det! Når jeg tenker ubevisst har jeg egentlig en ide om at alle andre enn meg fikser det! Og jeg vet jo så innmari godt, både faglig og personlig at sånn er det absolutt ikke. 

Jeg vil virkelig anbefale deg å ta noen grep for å hente deg inn litt. Jeg har ingen forslag til hva. Men når man er ulykkelig som voksen så er det bare en selv som kan gjøre noe med det. Og det fortjener du av deg selv. Ikke at det er lett og ikke sikkert du har økonomi og muligheter til det. Men jrg håper virkelig du kan hente inn litt støtte så du slipper å ha det så tungt. ❤