Driver jeg og juger for meg sjøl?

[Gjest gjest1]

Dette blir sikkert langt...

Leste nettopp tråden til hun som sier hun føler seg mindreverdig fordi hun ikke har en partner. Jeg har lagt inn svar der også, om at man må lære og like seg selv og elske seg selv hvis man vil at andre skal gjøre det...

Og så, mens jeg leste litt igjen der inne nå slo det meg plutselig: Jeg er sånn jeg også!

Jeg føler egentlig ikke at jeg er verdt å elske. Jeg er ikke pen nok. Og jeg er for gammel egentlig. Og lårene mine har blitt klumpete etter at jeg kom opp i førtiårene. Nesen min er for lang, og tennene mine er rare. Øynene mine har blitt så små med tiden, og puppene har blitt slappe. Rumpa har blitt slappere, leggene har mistet fasongen.. kanskje jeg må trene?

Men så slår det meg plutselig at det finnes faktisk mange som er glad i meg. Jeg har familien min, men de er jo litt selvfølgelige da. Men jeg har venninner også, og svigerinner som liker å være sammen med meg - og det er alltid mine venner som velger meg. Jeg har aldri valgt noen jeg.

Og opp igjennom livet så har jo menn blitt interessert i meg også. Kanskje ikke bestandig dem som jeg har vært interessert i, men det har jo skjedd det også. Og hvis jeg hadde vært så stygg så hadde vel ikke det skjedd?

Og fremdeles så hender det at menn ser på meg når jeg går forbi dem, hvis jeg har pyntet meg og ser litt fiks ut. Ikke når jeg går i joggebukse og slapp T-skjorte med sjokoladeflekk på magen....

Plutselig i forrige uke fikk jeg telefon fra skaubjønn som sa at han savnet meg, så jeg kan jo ikke være så uelskelig som jeg kanskje føler selv? Ok, nå vet jeg jo at han bare er interessert i å vrenge av meg klærne og leke med kroppen min, men kanskje det også betyr at det ikke er så farlig at puppene er blitt litt slappere og lårene har blitt klumpete? Kanskje jeg har sjarm nok til å veie opp for akkurat det?

Jeg pleier å svare når folk spør; savner du ikke en mann å dele livet ditt med da? Noen å gjøre og oppleve ting sammen med.. Men nei, jeg gjør egentlig ikke det. jeg har jo venninnene mine. Men kanskje hadde det vært koselig å hatt en mann som jeg var trygg på, som kunne holde rundt meg og dele en rødvin med meg foran en leid DVD. Ikke hver kveld, for jeg har noen planer for livet mitt som gjør at jeg ikke kan være bundet med kjæreste 24/7... men på den annen side så går de planene veldig mye ut på å få bedre økonomi... og med en mann å dele utgiftene med så ville jeg jo ikke trengt det. Da kunne jeg slappe av litt i en vanlig jobb da, og slippe og stresse ut om kveldene for å tjene litt ekstra...

Jeg kan godt få en mann til å bli såpass interessert at han gjerne ringer... men da er jeg litt tverr som regel og biter ham fort av. Jeg tror jeg er litt redd, og det er nok fordi jeg føler at jeg ikke er verdt det uansett, og det vil jeg kanskje ikke at han skal oppdage...

Noen skrev i tråden om hun med mindreverdighetskomplekset at folk som er sjenerte godt kan ha litt vanskelig for å få venner... fordi de er så opptatt av det intrykket de selv gir. Sånn er jeg. Overfor menn som interesserer meg. Ikke andre, bare dem....

Og egentlig tror jeg nå at jeg kanskje er moden for en kjæreste, men etter å ha vært bare elskerinne til en eller annen i de siste snart tolv årene - eller ikke de siste to årene, for jeg har lagt inn årene mer eller mindre - så vet jeg ikke om noen annen måte å gjøre det på lenger. Før det hadde jeg jo mannen min og han hadde jeg jo fra jeg var tjueen.....

Jeg var fryktelig sjenert overfor ham også, og han måtte jobbe virkelig hardt husker jeg, og han fortalte meg ofte hvor vanskelig det egentlig var, men jeg må jo ha vært verdt det da, for han ga seg ikke...

og flere ganger fortalte han meg at jeg var det beste som hadde hendt ham.

Men jeg kan nok ikke godta at kanskje jeg kunne ha den rollen i en ny manns liv også? må nok gå litt inn i meg selv jeg, og overbevise meg selv om at jeg faktisk er innmari grei

Nå har jeg jo ikke akkurat savnet en mann i livet mitt, det kan jeg påstå med hånden på hjertet, og jeg har følt at jeg verken har tid eller anledning... men fra høsten nå blir jeg antakelig alene i huset mesteparten av tiden, når tjueåringen reiser bort for å gå på skole, og Liten sannsynligvis fremdeles er der hun er... kanskje et savn melder seg da, når jeg sitter her mutters alene..

Takk for at dere gadd å lese - det var bare det. Jeg måtte bare dele de tankene med dere....

[Gjest Gjest]

Mennesker liker mennesker som er trygge på seg selv - og det virker det som du er. Gode venner og familie er mer stabile enn kjærester, man trenger ikke tenke på hvordan man tar seg ut, at man har samme meninger og holdninger, at man skal holde spenningen og forelskelsen ved like.

Ekte kjærlighet er når man finner en som blir ens beste venn, som gir en frihet og rom til å være seg selv, som syns det er mer spennende å fortå dine meninger og holdninger enn å forsvare sine egne - når alt dette stemmer har man funnet The One som syns en er like sexy ettersom alderen og livserfaringen stiger og puppene faller!

Og selv om en kjæreste kan bli et pluss i livet er det ikke en nødvendighet når man har gode venner, familie og trygghet i seg selv!

[Gjest gjest1]

En kjæreste er ikke en nødvendighet for å være glad i livet, men de hjelper utrolig bra til, om det først er et bra forhold! Om du føler deg moden for ny mann, så er jeg sikker på at du kommer til å finne deg en!

[Gjest Hel]

[Gjest gjest1]

Så hyggelige dere er... og dere skriver jo igrunnen akkurat det jeg tenker og mener selv også.

Ikveld er jeg alldeles alene i leiligheten. Eldstemann har jeg ikke sett i dag, tjueåringen dro ut til en kompis rett før middagen var klar for å spise der, og Liten kom inn, spiste, spilte litt musikk på PC'n og gikk igjen... og her sitter jeg, med laptopen på fanget og Hiroshima på TV, to store og fem små puser rundt bena, og har det egentlig helt supert...

Jaja, dukker han opp så gjør han det, men jeg går nok ikke ut for å lete etter ham... mannen i mitt liv altså...

[Gjest gotthard]

[Gjest Gjest]

.....

Jaja, dukker han opp så gjør han det, men jeg går nok ikke ut for å lete etter ham... mannen i mitt liv altså...

←

Nøkkelen til et lykkelig liv tror jeg er å se og verdsette det man har, heller enn å lengte etter det man ikke har: Nyt familie, venner, puse-katter (som elsker deg uten forbehold, kjæledyr er enestående slik) og deg selv!

[Gjest Ananas]

Jeg har tenkt meg om og - jeg har funnet ut at jeg kan ha et godt liv som singel. Jeg vil veldig gjerne ha kjæreste, men det er ikke nødvendig for at jeg skal ha det bra. Akkurat det tror jeg er en viktig erkjennelse.

[Gjest Gjesta]

Jeg tror man har det aller best om man finner fred med seg selv og har sitt eget liv. En type har aldri vært nødvendig for å gjøre meg lykkelig. Snarere tvert imot

[Aliena]

Mysan, jeg synes du virker både reflektet, oppvakt og trygg på deg selv, tross følelsen av usikkerhet som dukker opp nå og da (som etter mitt syn er heeelt normale reaksjoner). Virker som om du er flink til å sette pris på livet, med eller uten mann, og det jo uansett det viktigste!

Og ærlig talt, bedre uten mann enn med mann det ikke føles rett med...ikke sant?

Men skulle en som føles rett dukke opp, så drit i usikkerheten, og grip muligheten!

Mennesker liker mennesker som er trygge på seg selv - og det virker det som du er. Gode venner og familie er mer stabile enn kjærester, man trenger ikke tenke på hvordan man tar seg ut, at man har samme meninger og holdninger, at man skal holde spenningen og forelskelsen ved like.

Ekte kjærlighet er når man finner en som blir ens beste venn, som gir en frihet og rom til å være seg selv, som syns det er mer spennende å fortå dine meninger og holdninger enn å forsvare sine egne - når alt dette stemmer har man funnet The One som syns en er like sexy ettersom alderen og livserfaringen stiger og puppene faller!

Og selv om en kjæreste kan bli et pluss i livet er det ikke en nødvendighet når man har gode venner, familie og trygghet i seg selv!

←

Yess!!!

[Gjest gjest1]

kjempebra - da fortsetter jeg i mine vante spor, og så blir ting som de blir.

Snart begynner jeg i ny jobb, samtidig som jeg begynner å holde slankekurs om kveldene, - i hvert fall et par kvelder i uken regner jeg med - og så har jeg MK i tillegg. Fremdeles ikke plass til noen mann....

[Anglofil]

Dette blir sikkert langt...

Leste nettopp tråden til hun som sier hun føler seg mindreverdig fordi hun ikke har en partner. Jeg har lagt inn svar der også, om at man må lære og like seg selv og elske seg selv hvis man vil at andre skal gjøre det...

Og så, mens jeg leste litt igjen der inne nå slo det meg plutselig: Jeg er sånn jeg også!

Jeg føler egentlig ikke at jeg er verdt å elske. Jeg er ikke pen nok. Og jeg er for gammel egentlig. Og lårene mine har blitt klumpete etter at jeg kom opp i førtiårene. Nesen min er for lang, og tennene mine er rare. Øynene mine har blitt så små med tiden, og puppene har blitt slappe. Rumpa har blitt slappere, leggene har mistet fasongen.. kanskje jeg må trene?

Men så slår det meg plutselig at det finnes faktisk mange som er glad i meg. Jeg har familien min, men de er jo litt selvfølgelige da. Men jeg har venninner også, og svigerinner som liker å være sammen med meg - og det er alltid mine venner som velger meg. Jeg har aldri valgt noen jeg.

Og opp igjennom livet så har jo menn blitt interessert i meg også. Kanskje ikke bestandig dem som jeg har vært interessert i, men det har jo skjedd det også. Og hvis jeg hadde vært så stygg så hadde vel ikke det skjedd?

Og fremdeles så hender det at menn ser på meg når jeg går forbi dem, hvis jeg har pyntet meg og ser litt fiks ut. Ikke når jeg går i joggebukse og slapp T-skjorte med sjokoladeflekk på magen....

Plutselig i forrige uke fikk jeg telefon fra skaubjønn som sa at han savnet meg, så jeg kan jo ikke være så uelskelig som jeg kanskje føler selv? Ok, nå vet jeg jo at han bare er interessert i å vrenge av meg klærne og leke med kroppen min, men kanskje det også betyr at det ikke er så farlig at puppene er blitt litt slappere og lårene har blitt klumpete? Kanskje jeg har sjarm nok til å veie opp for akkurat det?

Jeg pleier å svare når folk spør; savner du ikke en mann å dele livet ditt med da? Noen å gjøre og oppleve ting sammen med.. Men nei, jeg gjør egentlig ikke det. jeg har jo venninnene mine. Men kanskje hadde det vært koselig å hatt en mann som jeg var trygg på, som kunne holde rundt meg og dele en rødvin med meg foran en leid DVD. Ikke hver kveld, for jeg har noen planer for livet mitt som gjør at jeg ikke kan være bundet med kjæreste 24/7... men på den annen side så går de planene veldig mye ut på å få bedre økonomi... og med en mann å dele utgiftene med så ville jeg jo ikke trengt det. Da kunne jeg slappe av litt i en vanlig jobb da, og slippe og stresse ut om kveldene for å tjene litt ekstra...

Jeg kan godt få en mann til å bli såpass interessert at han gjerne ringer... men da er jeg litt tverr som regel og biter ham fort av. Jeg tror jeg er litt redd, og det er nok fordi jeg føler at jeg ikke er verdt det uansett, og det vil jeg kanskje ikke at han skal oppdage...

Noen skrev i tråden om hun med mindreverdighetskomplekset at folk som er sjenerte godt kan ha litt vanskelig for å få venner... fordi de er så opptatt av det intrykket de selv gir. Sånn er jeg. Overfor menn som interesserer meg. Ikke andre, bare dem....

Og egentlig tror jeg nå at jeg kanskje er moden for en kjæreste, men etter å ha vært bare elskerinne til en eller annen i de siste snart tolv årene - eller ikke de siste to årene, for jeg har lagt inn årene mer eller mindre - så vet jeg ikke om noen annen måte å gjøre det på lenger. Før det hadde jeg jo mannen min og han hadde jeg jo fra jeg var tjueen.....

Jeg var fryktelig sjenert overfor ham også, og han måtte jobbe virkelig hardt husker jeg, og han fortalte meg ofte hvor vanskelig det egentlig var, men jeg må jo ha vært verdt det da, for han ga seg ikke...

og flere ganger fortalte han meg at jeg var det beste som hadde hendt ham.

Men jeg kan nok ikke godta at kanskje jeg kunne ha den rollen i en ny manns liv også? må nok gå litt inn i meg selv jeg, og overbevise meg selv om at jeg faktisk er innmari grei 

Nå har jeg jo ikke akkurat savnet en mann i livet mitt, det kan jeg påstå med hånden på hjertet, og jeg har følt at jeg verken har tid eller anledning... men fra høsten nå blir jeg antakelig alene i huset mesteparten av tiden, når tjueåringen reiser bort for å gå på skole, og Liten sannsynligvis fremdeles er der hun er... kanskje et savn melder seg da, når jeg sitter her mutters alene..

Takk for at dere gadd å lese - det var bare det. Jeg måtte bare dele de tankene med dere....

←

Som jeg skulle sagt det selv.

Mvh Yvonne

[reddelinnea]

Dette blir sikkert langt...

Leste nettopp tråden til hun som sier hun føler seg mindreverdig fordi hun ikke har en partner. Jeg har lagt inn svar der også, om at man må lære og like seg selv og elske seg selv hvis man vil at andre skal gjøre det...

Og så, mens jeg leste litt igjen der inne nå slo det meg plutselig: Jeg er sånn jeg også!

Jeg føler egentlig ikke at jeg er verdt å elske. Jeg er ikke pen nok. Og jeg er for gammel egentlig. Og lårene mine har blitt klumpete etter at jeg kom opp i førtiårene. Nesen min er for lang, og tennene mine er rare. Øynene mine har blitt så små med tiden, og puppene har blitt slappe. Rumpa har blitt slappere, leggene har mistet fasongen.. kanskje jeg må trene?

Men så slår det meg plutselig at det finnes faktisk mange som er glad i meg. Jeg har familien min, men de er jo litt selvfølgelige da. Men jeg har venninner også, og svigerinner som liker å være sammen med meg - og det er alltid mine venner som velger meg. Jeg har aldri valgt noen jeg.

Og opp igjennom livet så har jo menn blitt interessert i meg også. Kanskje ikke bestandig dem som jeg har vært interessert i, men det har jo skjedd det også. Og hvis jeg hadde vært så stygg så hadde vel ikke det skjedd?

Og fremdeles så hender det at menn ser på meg når jeg går forbi dem, hvis jeg har pyntet meg og ser litt fiks ut. Ikke når jeg går i joggebukse og slapp T-skjorte med sjokoladeflekk på magen....

Plutselig i forrige uke fikk jeg telefon fra skaubjønn som sa at han savnet meg, så jeg kan jo ikke være så uelskelig som jeg kanskje føler selv? Ok, nå vet jeg jo at han bare er interessert i å vrenge av meg klærne og leke med kroppen min, men kanskje det også betyr at det ikke er så farlig at puppene er blitt litt slappere og lårene har blitt klumpete? Kanskje jeg har sjarm nok til å veie opp for akkurat det?

Jeg pleier å svare når folk spør; savner du ikke en mann å dele livet ditt med da? Noen å gjøre og oppleve ting sammen med.. Men nei, jeg gjør egentlig ikke det. jeg har jo venninnene mine. Men kanskje hadde det vært koselig å hatt en mann som jeg var trygg på, som kunne holde rundt meg og dele en rødvin med meg foran en leid DVD. Ikke hver kveld, for jeg har noen planer for livet mitt som gjør at jeg ikke kan være bundet med kjæreste 24/7... men på den annen side så går de planene veldig mye ut på å få bedre økonomi... og med en mann å dele utgiftene med så ville jeg jo ikke trengt det. Da kunne jeg slappe av litt i en vanlig jobb da, og slippe og stresse ut om kveldene for å tjene litt ekstra...

Jeg kan godt få en mann til å bli såpass interessert at han gjerne ringer... men da er jeg litt tverr som regel og biter ham fort av. Jeg tror jeg er litt redd, og det er nok fordi jeg føler at jeg ikke er verdt det uansett, og det vil jeg kanskje ikke at han skal oppdage...

Noen skrev i tråden om hun med mindreverdighetskomplekset at folk som er sjenerte godt kan ha litt vanskelig for å få venner... fordi de er så opptatt av det intrykket de selv gir. Sånn er jeg. Overfor menn som interesserer meg. Ikke andre, bare dem....

Og egentlig tror jeg nå at jeg kanskje er moden for en kjæreste, men etter å ha vært bare elskerinne til en eller annen i de siste snart tolv årene - eller ikke de siste to årene, for jeg har lagt inn årene mer eller mindre - så vet jeg ikke om noen annen måte å gjøre det på lenger. Før det hadde jeg jo mannen min og han hadde jeg jo fra jeg var tjueen.....

Jeg var fryktelig sjenert overfor ham også, og han måtte jobbe virkelig hardt husker jeg, og han fortalte meg ofte hvor vanskelig det egentlig var, men jeg må jo ha vært verdt det da, for han ga seg ikke...

og flere ganger fortalte han meg at jeg var det beste som hadde hendt ham.

Men jeg kan nok ikke godta at kanskje jeg kunne ha den rollen i en ny manns liv også? må nok gå litt inn i meg selv jeg, og overbevise meg selv om at jeg faktisk er innmari grei 

Nå har jeg jo ikke akkurat savnet en mann i livet mitt, det kan jeg påstå med hånden på hjertet, og jeg har følt at jeg verken har tid eller anledning... men fra høsten nå blir jeg antakelig alene i huset mesteparten av tiden, når tjueåringen reiser bort for å gå på skole, og Liten sannsynligvis fremdeles er der hun er... kanskje et savn melder seg da, når jeg sitter her mutters alene..

Takk for at dere gadd å lese - det var bare det. Jeg måtte bare dele de tankene med dere....

←

Hei.

Jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg føler meg heller ikke pen nok. Føler meg fryktelig stygg. Er ikke fornøyd med noe på meg selv. Hater meg selv.

Tusen takk for at du delte tankene dine med oss.

klem