Angst. Hva er det jeg redd for?

[AnonymBruker]

Jeg er diagnostisert med GAD, og nå mistenker psykiater jeg utvikler sosial angst. 

Jeg sliter meg katastrofetanker, tankekvern, ukontrollerbare tanker, frykt for irrasjonelle scenarier. 

De siste mnd har jeg derimot begynt å vegre meg for å gå ut, gå på butikken, kjøpesenter alene. Det er dog ingen problem å gjøre disse tingene sammen med noen. Alene er det vanskelig. Likevel kan jeg gjennomføre viktige ting, slik som foreldremøte, legetime, sykehustime. 

Møtte avlyse frisør og optiker fordi jeg ikke klarte å komme meg ut av huset. 

Jeg forstår ikke hva det er som gjør meg så handlingslammet! Jeg får jo til noe, men ikke alt? Hvorfor ikke frisør, men legetime? Hvorfor klarer jeg ikke gå på butikken alene, men må ha hjelp av exen? Er det fordi det er "enklere" å be hjelp enn å bare gjøre det selv? Eller er det for skummelt for meg? Jeg finner ikke ut av dette og har i hjemmelekse til neste psyk-time å prøve å finne noen ideer til hvorfor slik at vi kan jobbe med det. 

Jeg vet at angst er irrasjonelt, men likevel. Jeg er så lei av å ha det slik! 

Anonymkode: 6d83e...ff4

[AnonymBruker]

Hva er det du er redd for, om du går til butikken/frisør alene?

Anonymkode: c2cbe...4d4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det du er redd for, om du går til butikken/frisør alene?

Anonymkode: c2cbe...4d4

Det er jo det jeg ikke vet. Og det som er så frustrerende, og trist. For mest sannsynlig vil jo absolutt ingen ting skje. 

Kanskje jeg er redd for en kroppslig reaksjon, for en angstanfall? Men det skjer jo aldri når jeg er hos lege, på sykehus, på foreldremøter. Men det er jo plasser jeg er kjent. Men igjen, det er jo frisøren også. Og kjøpesenteret. Jeg har jo vært der i alle år? Dette startet i februar/mars. Ca samme tid jeg trappet ned efexor, så vi er usikre på om efexor har dempet angsten i mange år og nå blusset opp, eller om det er isolasjonen pga covid-situsdjonen som har satt sitt preg. Eller begge. 

Anonymkode: 6d83e...ff4

[AnonymBruker]

Ofte er det jo eksponeringsterapi som er løsningen, men da i kontrollerte former. Hva om du går i butikken og handler èn ting, samme hva, og reiser hjem igjen?

Anonymkode: c2cbe...4d4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ofte er det jo eksponeringsterapi som er løsningen, men da i kontrollerte former. Hva om du går i butikken og handler èn ting, samme hva, og reiser hjem igjen?

Anonymkode: c2cbe...4d4

Hvis jeg først kommer meg ut og på butikken, så klarer jeg å handle for 14 dager. Problemet er å komme meg ut det virker som kroppen går i lås bare den skjønner at jeg skal noe "ikke så viktig at det handler om egen helse, eller barnet"

Anonymkode: 6d83e...ff4

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis jeg først kommer meg ut og på butikken, så klarer jeg å handle for 14 dager. Problemet er å komme meg ut det virker som kroppen går i lås bare den skjønner at jeg skal noe "ikke så viktig at det handler om egen helse, eller barnet"

Anonymkode: 6d83e...ff4

Så hva tenker du at du bør gjøre da?

Anonymkode: c2cbe...4d4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så hva tenker du at du bør gjøre da?

Anonymkode: c2cbe...4d4

Jeg vet faktisk ikke? Jeg er nettopp startet hos psykiater og vi skal begynne å utforske, og eventuelt behandle dette. Men jeg fikk som sagt hjemmelekse å prøve å finne ut hva det er jeg tror jeg er redd for. Og jeg aner faktisk ikke. Og det er så utrolig frustrerende å ha det slik. Jeg føler meg ødelagt, mislykka. 

Anonymkode: 6d83e...ff4

[AnonymBruker]

Du er ikke mislykka❤️ Det er forbausende vanlig å ha det slik, eller i alle fall lignende. Å ikke vite hva du er redd for, er også et svar til psykiateren. 
Du har en angstlidelse, og nå har den bredd om seg. Det gjør angstlidelser ofte. Jeg håper du får god hjelp!

Anonymkode: 83a44...345

[heletv]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er diagnostisert med GAD, og nå mistenker psykiater jeg utvikler sosial angst. 

Jeg sliter meg katastrofetanker, tankekvern, ukontrollerbare tanker, frykt for irrasjonelle scenarier. 

De siste mnd har jeg derimot begynt å vegre meg for å gå ut, gå på butikken, kjøpesenter alene. Det er dog ingen problem å gjøre disse tingene sammen med noen. Alene er det vanskelig. Likevel kan jeg gjennomføre viktige ting, slik som foreldremøte, legetime, sykehustime. 

Møtte avlyse frisør og optiker fordi jeg ikke klarte å komme meg ut av huset. 

Jeg forstår ikke hva det er som gjør meg så handlingslammet! Jeg får jo til noe, men ikke alt? Hvorfor ikke frisør, men legetime? Hvorfor klarer jeg ikke gå på butikken alene, men må ha hjelp av exen? Er det fordi det er "enklere" å be hjelp enn å bare gjøre det selv? Eller er det for skummelt for meg? Jeg finner ikke ut av dette og har i hjemmelekse til neste psyk-time å prøve å finne noen ideer til hvorfor slik at vi kan jobbe med det. 

Jeg vet at angst er irrasjonelt, men likevel. Jeg er så lei av å ha det slik! 

Anonymkode: 6d83e...ff4

Jeg har sosial angst, og sliter med mye av det samme du nevner her med ukontrollerbare tanker og katastrofetanker. Merker at det ofte skjer når jeg er sliten, om jeg har vært veldig fin en periode så kan kroppen og hodet plutselig si nei og jeg orker ikke gå ut døra engang. Om jeg for eksempel har vært kjempesosial 2 dager og vært med venner, vært på kjøpesenter osv., så kan tredje og fjerde dagen gjøre meg sengeliggede, varierer hvor mange dager som er gode og dårlig. Eller om noen kommer med en kommentar jeg tolker feil kan jeg overtenke den i mange dager og at det ødelegger for alt annet. Hodet tar ofte kontroll over situasjoner hos meg, jeg overtenker alt. 

Sliter mest med det å gå på butikken, fordi jeg er redd for at folk skal se på meg - jeg overtenker ofte det at folk kikker på meg og analyserer. Det at du går på foreldremøte og timer som er satt opp er nok fordi du MÅ, jeg også reiser på jobb når jeg må og reiser på ting der folk forventer noe av meg, men om det er noe jeg kan velge selv som å gå på butikken eller reise å trene, så greier jeg det ikke. Jeg kan reise på butikken i en dårlig periode om noen forventer det av meg. Om jeg derimot er med noen andre, da helst bare en person til, går alt kjempefint, null problem. Hater også kjøpesenter og det å handle klær, er da redd for å ta plass og at folk skal vente på meg.

Jeg har gått i terapi og vært på et 4-dagers behandlingsprogram gjennom DPS, der drev de mye med eksponeringsterapi og jeg var fin veldig lenge, men jeg sliter også litt med depresjon da tankene tar overhånd. Nå er jeg litt tilbake der jeg var før jeg begynte, men det går i perioder. 

Jeg har ikke noen gode råd dessverre da det ofte er veldig individuelt med hva man må gjøre for å bli bedre. Hjelper jo alltid å komme seg ut, og da ser man jo at det ikke var farlig allikevel, men skjønner så altfor godt hva du går igjennom. God bedring og lykke til ❤️ 

[AnonymBruker]

Angst handler ikke nødvendigvis om at du er redd for noe spesifikt, men ofte er det angst for angsten. At den skal komme når du er en plass der det er vanskelig å komme fra, eks frisøren. 
at du er redd for å få et angstanfall når du er sammen med andre eller langt fra hjemmet ditt. mange føler seg trygge i sofan. Men du må lære deg at tryggheten kan du oppleve hvor som helst. Praktisk sett er du mest trygg sammen med folk om det skulle skje noe. 
jobb/ skole? Viktig å ha noe å fylle dagene med. Hvis du bestemmer deg for å handle, ta på deg skoa og dra. Ikke sitt i timesvis å gru deg, tenk hvis hva.. det gir næring til angsten, og du vil føle det er uoverkommelig å gå. 
2 timer hver dag ut av huset er bra. Gå turer, handle, gå en snartur innom kjøpesenter. Sett deg på en benk å se deg rundt og tenk: er det dette jeg er redd for? Er det klaustrofobi? Sitt der til angsten slipper taket. Du blir hverken gal eller syk av å sitte der i 10 min. Men du vil oppleve mestring. 
å overvinne angst handler om mestring, og mestring gjør at du føler trygghet, trygghet fjør at angsten tar mindre plass! 
bra at du får hjelp! Dette fikser du! Ikke vær redd angsten, det er bare en følelse som overvelder deg, ikke la den hindre deg til å leve ut dine drømmer, og ikke la den få makten over deg. 
 

Anonymkode: f7253...b56

[AnonymBruker]

TS her. 

Nå har jeg tenkt. Mye. 

Hva er jeg redd for? Jeg vet vel egentlig ikke helt hva. Men følelsen av usikkerhet kommer opp hver gang. Så følelsen av å være usikker. 

Angsten hemmet meg aldri når jeg var i jobb nemlig. Da gjorde jeg noe jeg mestret, var god i, gledet meg til, kunne vise at jeg kunne, fikk skryt. Er for tiden for syk (fysisk) til å jobbe. 

Samtidig har det skjedd mye den siste uka som var krevd at jeg MÅ handle, ikke på butikken, men "ta action". Jeg måtte bestille timer, gjennomføre diverse møter, møte på sykehus, på møte med leder og HR. NULL STRESS. Fordi jeg viste jeg kunne? Skal gjennom noe lignende neste uke. Er det fordi jeg var en plan? Jeg vet hva, hvor og hvordan? 

Er det da angst jeg har? Eller frykt for gjennomføring? Jeg blir forvirra av meg selv? Har skrevet ned til psykologtimen, så blir jo spennende å høre hva han tenker. 

Jeg vet jo jeg kan mobilisere når jeg må. Men ting jeg kan velge vekk, iallefall for en periode, det er der angsten og frykten kommer. Og da låser det seg. 

Anonymkode: 6d83e...ff4

[AnonymBruker]

Frykt for gjennomføring er jo også en form for angst. Generalisert angst er jo ofte sånn du beskriver. Jeg sliter med dette selv, er redd for alt jeg skal gjøre, hele tiden. Selv de tingene jeg gjør hele tiden fremstår som veldig skremmende. Når jeg skal på jobb så er jeg redd for å kjøre bil dit. Jeg er redd for at det skal oppstå situasjoner på jobb som jeg håndterer på en dårlig måte, jeg er redd for å gå ute, i tilfelle jeg treffer på noen kjente som jeg må snakke med, eller at jeg møter ustabile mennesker som er sinte og vil skade meg.  Jeg er redd for å gå i butikken, for å gå tur ute, hjemme er jeg redd for å få uventet besøk osv. I tillegg for at jeg er redd for at mine nærmeste skal dø osv osv. Alt er jeg redd for. Men greia er at jeg gjør alle disse tiingene likevel, fordi jeg vet at så fort jeg lar angsten bestemme hva jeg kan og ikke så er det kjørt. Jeg presser meg igjennom alle disse tingene som "normale" folk gjør hele tiden uten å blunke. Håpet mitt er at jeg en dag skal få en åpenbaring om at jeg får til disse tingene selv om jeg er redd, og at jeg på mirakuløst vis bare slutter å være redd.

Anonymkode: 3cf29...e24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.11.2020 den 1.10):

Jeg er diagnostisert med GAD, og nå mistenker psykiater jeg utvikler sosial angst. 

Jeg sliter meg katastrofetanker, tankekvern, ukontrollerbare tanker, frykt for irrasjonelle scenarier. 

De siste mnd har jeg derimot begynt å vegre meg for å gå ut, gå på butikken, kjøpesenter alene. Det er dog ingen problem å gjøre disse tingene sammen med noen. Alene er det vanskelig. Likevel kan jeg gjennomføre viktige ting, slik som foreldremøte, legetime, sykehustime. 

Møtte avlyse frisør og optiker fordi jeg ikke klarte å komme meg ut av huset. 

Jeg forstår ikke hva det er som gjør meg så handlingslammet! Jeg får jo til noe, men ikke alt? Hvorfor ikke frisør, men legetime? Hvorfor klarer jeg ikke gå på butikken alene, men må ha hjelp av exen? Er det fordi det er "enklere" å be hjelp enn å bare gjøre det selv? Eller er det for skummelt for meg? Jeg finner ikke ut av dette og har i hjemmelekse til neste psyk-time å prøve å finne noen ideer til hvorfor slik at vi kan jobbe med det. 

Jeg vet at angst er irrasjonelt, men likevel. Jeg er så lei av å ha det slik! 

Anonymkode: 6d83e...ff4

Hva er GAD?

Anonymkode: 9997b...3a7

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hva er GAD?

Anonymkode: 9997b...3a7

Generalisert angstlidelse.

TS, det du nevner om frykt for å gå ut, f.eks., på kjøpesenter og butikk kan også dra i retning av agorafobi. Det avhenger litt av om du er redd for åpne plasser eller for andres kritiske blikk. Hva er årsaken til at du er redd slike steder? 
 

[AnonymBruker]

Uatskillelig skrev (6 timer siden):

Generalisert angstlidelse.

TS, det du nevner om frykt for å gå ut, f.eks., på kjøpesenter og butikk kan også dra i retning av agorafobi. Det avhenger litt av om du er redd for åpne plasser eller for andres kritiske blikk. Hva er årsaken til at du er redd slike steder? 
 

Det er nok andres kritiske blikk, mer enn åpne plasser. 

Anonymkode: 6d83e...ff4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.11.2020 den 8.36):

Det er nok andres kritiske blikk, mer enn åpne plasser. 

Anonymkode: 6d83e...ff4

Hvor ofte ser du på tilfeldige folk i butikken med et kritisk blikk?
Hvor mye av hva tilfeldige folk i butikken driver med, får du med deg når du er i butikken og handler inn varer mens du er stressa og tenker på barn og jobb osv.? Pleier du å se på dem med et kritisk blikk og dømme dem utifra deres tomme blikk?

Anonymkode: 44ae2...258

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.12.2020 den 20.02):

Hvor ofte ser du på tilfeldige folk i butikken med et kritisk blikk?

Ytterst sjeldent. 

Hvor mye av hva tilfeldige folk i butikken driver med, får du med deg når du er i butikken og handler inn varer mens du er stressa og tenker på barn og jobb osv.?

Lite, til ingen ting. Point taken! 

Pleier du å se på dem med et kritisk blikk og dømme dem utifra deres tomme blikk?

Nei, overhode ikke. 

Jeg har alltid slitt med dette. Fra jeg var ca 8 tror jeg. Barndommen var preget av eldre søsken som konstant hakket på meg, ikke tålte meg. Jeg har ADHD, og var et ganske slitsomt barn. Mye urolig og høylydt. Fikk hele tiden høre "LKSE, DU ER SÅ SLITSOM! HERREGUD SÅ UROLIG DU ER!  Kan du ikke gjøre noen ting riktig!! Nå gjorde du feil igjen!" Så fra jeg var liten, og gjennom skolen også, lærerer som på den gangen ikke ante hvordan man møtte barn med ADHD, blitt møtt med ergelse og forakt, og blitt redd for å bli kritisert i alt jeg gjør. Redd for å gå feil, se feil, ta på noe feil. 

Jeg tør ikke gå på treningssenter, selvom jeg bør pga sykdom, livredd for å gjøre feil, bli gjort narr av, ikke få til. 

 

AnonymBruker skrev (På 1.12.2020 den 20.02):

Anonymkode: 44ae2...258

 

Anonymkode: 6d83e...ff4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 

 

Anonymkode: 6d83e...ff4

Hvor ofte ser du på tilfeldige folk i butikken med et kritisk blikk?

Ytterst sjeldent. 

Hvor mye av hva tilfeldige folk i butikken driver med, får du med deg når du er i butikken og handler inn varer mens du er stressa og tenker på barn og jobb osv.?

Lite, til ingen ting. Point taken! 

Pleier du å se på dem med et kritisk blikk og dømme dem utifra deres tomme blikk?

Nei, overhode ikke. 

Jeg har alltid slitt med dette. Fra jeg var ca 8 tror jeg. Barndommen var preget av eldre søsken som konstant hakket på meg, ikke tålte meg. Jeg har ADHD, og var et ganske slitsomt barn. Mye urolig og høylydt. Fikk hele tiden høre "LKSE, DU ER SÅ SLITSOM! HERREGUD SÅ UROLIG DU ER!  Kan du ikke gjøre noen ting riktig!! Nå gjorde du feil igjen!" Så fra jeg var liten, og gjennom skolen også, lærerer som på den gangen ikke ante hvordan man møtte barn med ADHD, blitt møtt med ergelse og forakt, og blitt redd for å bli kritisert i alt jeg gjør. Redd for å gå feil, se feil, ta på noe feil. 

Jeg tør ikke gå på treningssenter, selvom jeg bør pga sykdom, livredd for å gjøre feil, bli gjort narr av, ikke få til. 

Anonymkode: 6d83e...ff4

[AnonymBruker]

Det at du klarer å gjøre disse tingene sammen med andre er fordi andre mennesker gir deg distraksjon og et fokus vekk fra angsten. Samtalen med vennene dine blir det som du har fokus på der og da, og du glemmer av den irrasjonelle frykten din. Derfor må du skape den samme distraksjonen på egenhånd. Feks ta på deg headset/airpods og hør på musikk eller podcast når du skal ut. Konsentrer deg om det du hører og ikke den destruktive indre monologen. "Lur" angsten med å velge den vekk og konsentrere deg om noe annet. Ikke gi den noe oppmerksomhet. Si til deg selv at du har lov til å kjenne på den når du kommer hjem, men ikke nå, Mest sannsynlig så er det du faktisk vil kjenne på når du kommer hjem mestringsfølelse. 

Du vil gjerne få hjelp av en psykolog, men det blir uansett nøyaktig samme eksponeringsterapi de kan tilby deg. Bare mye dyrere. Vi fikser mer enn det vi tror, og til syvende og sist så er det opp til deg.

Anonymkode: d65bb...808

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvor ofte ser du på tilfeldige folk i butikken med et kritisk blikk?

Ytterst sjeldent. 

Hvor mye av hva tilfeldige folk i butikken driver med, får du med deg når du er i butikken og handler inn varer mens du er stressa og tenker på barn og jobb osv.?

Lite, til ingen ting. Point taken! 

Pleier du å se på dem med et kritisk blikk og dømme dem utifra deres tomme blikk?

Nei, overhode ikke. 

Jeg har alltid slitt med dette. Fra jeg var ca 8 tror jeg. Barndommen var preget av eldre søsken som konstant hakket på meg, ikke tålte meg. Jeg har ADHD, og var et ganske slitsomt barn. Mye urolig og høylydt. Fikk hele tiden høre "LKSE, DU ER SÅ SLITSOM! HERREGUD SÅ UROLIG DU ER!  Kan du ikke gjøre noen ting riktig!! Nå gjorde du feil igjen!" Så fra jeg var liten, og gjennom skolen også, lærerer som på den gangen ikke ante hvordan man møtte barn med ADHD, blitt møtt med ergelse og forakt, og blitt redd for å bli kritisert i alt jeg gjør. Redd for å gå feil, se feil, ta på noe feil. 

Jeg tør ikke gå på treningssenter, selvom jeg bør pga sykdom, livredd for å gjøre feil, bli gjort narr av, ikke få til. 

Anonymkode: 6d83e...ff4

Oi. Akkurat som meg. Men jeg tør å dra på treningssenter. Ikke helt problemfritt, men det går. 

Anonymkode: 039e4...2f5