Hvordan hjelpe mannen med oppdragelse?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da bør han kansje skaffe seg terapi da? Hvordan mener du han ellers skal kunne lære å håndtere følelsene sine?

Anonymkode: 7fd5e...fc1

Jeg vet ikke, jeg spør om råd. Jeg kan ikke tvinge ham i terapi, og ærlig talt, det trenger han ikke... Han trenger å få råd og konstruktiv kritikk på en måte som ikke gjør ham defensiv. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[AnonymBruker]

TS, dette er som å høre om meg og min mann. Og vi har også vært på cos-kurset uten at det gjorde susen. 

Jeg lurer selv på det du lurer på. Og syns du har fått noen gode svar, men andre ikke så gode svar («ta på øreklokker, og la han styre på!»). Skjønner SÅÅ godt at du tenker på at dette går ut over ungen.

Har tenkt litt på om jeg (og kanskje du) må prøve å vise forståelse for at det ER vanskelig (selv om jeg/du ikke syns det er vanskelig). Sånn som både du og jeg har lest at man bør være mot barn: «Jeg skjønner godt at det her er vanskelig for deg, jeg syns også det er vanskelig og blir lei meg når X skjer» «Ble du lei deg da X? Det ville jeg også blitt». Anerkjenne følelsen. Og som andre har sagt: åpne spørsmål etterpå. «Hva kan du gjøre med det da?» «Hva tror du ville hjulpet?». 

Det er jo gjerne den samme pedagogikken som funker i kommunikasjon mellom voksne som mellom voksne og barn 😅 

Men, jeg føler også at jeg (delvis) når frem til min mann når jeg er litt streng. Feks i går etter at han hadde sagt noe ganske nedsettende om sine egne ferdigheter på et område. «Du, vet du, du kan nesten ikke si X foran ungene. Da lærer de å snakke sånn om seg selv. Det vil du jo ikke?» Det var han enig i. Kanskje det var noe med at jeg koblet sammen det han gjorde mot det handlingen ville lære ungen? Jeg vet ikke helt. 

Når jeg tenker på det så har jeg nådd litt inn til ham noen andre ganger når jeg har koblet handlingen hans opp mot hva det lærer barnet. «Når du svarer ungen i en sutrete tone, så lærer du ungen at det er sånn vi snakker til hverandre når vi er sliten/lei/sur. Vil du det?» «Når du hoffer og stønner for det der, så lærer du ungen at det er den måten man håndterer en sånn utfordring på. Vil du det?»

Kanskje noe å prøve?

 

 

 

Anonymkode: 052b8...086

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

TS, dette er som å høre om meg og min mann. Og vi har også vært på cos-kurset uten at det gjorde susen. 

Jeg lurer selv på det du lurer på. Og syns du har fått noen gode svar, men andre ikke så gode svar («ta på øreklokker, og la han styre på!»). Skjønner SÅÅ godt at du tenker på at dette går ut over ungen.

Har tenkt litt på om jeg (og kanskje du) må prøve å vise forståelse for at det ER vanskelig (selv om jeg/du ikke syns det er vanskelig). Sånn som både du og jeg har lest at man bør være mot barn: «Jeg skjønner godt at det her er vanskelig for deg, jeg syns også det er vanskelig og blir lei meg når X skjer» «Ble du lei deg da X? Det ville jeg også blitt». Anerkjenne følelsen. Og som andre har sagt: åpne spørsmål etterpå. «Hva kan du gjøre med det da?» «Hva tror du ville hjulpet?». 

Det er jo gjerne den samme pedagogikken som funker i kommunikasjon mellom voksne som mellom voksne og barn 😅 

Men, jeg føler også at jeg (delvis) når frem til min mann når jeg er litt streng. Feks i går etter at han hadde sagt noe ganske nedsettende om sine egne ferdigheter på et område. «Du, vet du, du kan nesten ikke si X foran ungene. Da lærer de å snakke sånn om seg selv. Det vil du jo ikke?» Det var han enig i. Kanskje det var noe med at jeg koblet sammen det han gjorde mot det handlingen ville lære ungen? Jeg vet ikke helt. 

Når jeg tenker på det så har jeg nådd litt inn til ham noen andre ganger når jeg har koblet handlingen hans opp mot hva det lærer barnet. «Når du svarer ungen i en sutrete tone, så lærer du ungen at det er sånn vi snakker til hverandre når vi er sliten/lei/sur. Vil du det?» «Når du hoffer og stønner for det der, så lærer du ungen at det er den måten man håndterer en sånn utfordring på. Vil du det?»

Kanskje noe å prøve?

Anonymkode: 052b8...086

Jeg synes ærlig talt det er kjempevanskelig selv, jeg. Det å få knirkefrie legginger og morgener har overhodet ikke kommet av seg selv, og jeg sliter ofte med å klare å kontrollere egne følelser og holde meg Pedagogisk Korrekt. Det hender jo jeg bare har lyst til å si "Slutt å sutre og kom igjen nå!!" liksom 😛 Det å håndtere min egen frustrasjon og irritasjon og utålmodighet er det aller, aller, aller vanskeligste med å være mor, synes jeg.. 

Jeg prøver teknikkene på mannen også 😛 Som "Ja, det er drittkjipt når leggingen bare blir kluss, jeg forstår godt at det frustreende når han ikke hører på deg", osv, og da blir han heldigvis også i bedre humør. Så ja, det virker på voksne også, hehe. 

Jeg har prøvd å si hvilke konsekvenser ting får, som at "om du bare gjentar en beskjed om og om og om og om igjen uten at det får noen konsekvenser når ungen ikke gjør som du sier, så lærer du ham at han bare kan la være å høre etter, da", og sånt. 

Jeg kan prøve å være mer konkret når situasjonene oppstår, og si ifra hvordan jeg tenker det påvirket barnet. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[Tvist]

Når du snakker med mannen, har du gjort det i en rolig setting, når barnet er lagt og adrenalinet på normalnivå? 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Tvist skrev:

Når du snakker med mannen, har du gjort det i en rolig setting, når barnet er lagt og adrenalinet på normalnivå? 

For det meste. Vi tar ikke sånne diskusjoner foran barnet (ok, det har hendt jeg har "eksplodert" og sagt at nå må du bare bære ham med deg om han ikke kommer, nå må du gi det en konsekvens og sånt... men prøver å unngå det..). Men det hender jo han selv tar det opp når han kommer ned fra leggingen, og klager over at det er så dritt, og det går jo så greit når jeg gjør det, osv. 

Jeg synes det er litt vanskelig å finne passende tidspunkt i hverdagen, det er liksom bare en time eller to om kvelden fra barnet er i seng til vi legger oss selv.. Men ja, det ideelle hadde vært å ta det opp når det var god stemning. Samtidig er jeg da redd for å lage dårlig stemning, som når vi endelig har barnevakt en dag, så vil jeg ikke gjøre noe som kan lage dårlig stemning når vi liksom skulle kose oss en dag. Men jeg må vel være mer på der. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[Carrot]

Personlig ville jeg ikke utsatt ungen for stresset og tatt det selv, og gitt far beskjed om at det er hans ansvar å skape en god relasjon til sitt eget barn og sin familie basert på et ønske om å forstå og respektere at barnet også er et menneske med tanker og følelser som ikke skal overkjøres men som skal lære. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ærlig talt det er kjempevanskelig selv, jeg. Det å få knirkefrie legginger og morgener har overhodet ikke kommet av seg selv, og jeg sliter ofte med å klare å kontrollere egne følelser og holde meg Pedagogisk Korrekt. Det hender jo jeg bare har lyst til å si "Slutt å sutre og kom igjen nå!!" liksom 😛 Det å håndtere min egen frustrasjon og irritasjon og utålmodighet er det aller, aller, aller vanskeligste med å være mor, synes jeg.. 

Jeg prøver teknikkene på mannen også 😛 Som "Ja, det er drittkjipt når leggingen bare blir kluss, jeg forstår godt at det frustreende når han ikke hører på deg", osv, og da blir han heldigvis også i bedre humør. Så ja, det virker på voksne også, hehe. 

Jeg har prøvd å si hvilke konsekvenser ting får, som at "om du bare gjentar en beskjed om og om og om og om igjen uten at det får noen konsekvenser når ungen ikke gjør som du sier, så lærer du ham at han bare kan la være å høre etter, da", og sånt. 

Jeg kan prøve å være mer konkret når situasjonene oppstår, og si ifra hvordan jeg tenker det påvirket barnet. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

Meg som skrev at jeg har likens mann igjen.

Jeg skjønner deg SÅÅ godt, hehe (ut i fra det du skriver i alle fall). Jeg syns selv også det er kjempevanskelig å være pedagogisk, helt enig i det du sier. Og derfor leser jeg nettopp masse om barneoppdragelse, FORDI jeg ikke har alle svarene selv. Men ofte føler jeg nettopp at mannen min tror at jeg syns det er kjempelett og har alle svarene. «Du snakker som om du har fasiten», «Jeg må få gjøre det på min måte» kan han si. Ja, det må vi alle få, men vi alle kan også bli bedre, og to hoder tenker bedre enn ett, tenker nå jeg da 🙂 Det er det siste her jeg ikke føler at går helt inn hos han, eller, han oppfatter det ikke likt. Han vil liksom bare finne ut selv. Han er sånn generelt sett veldig lite gira på å be/spørre om hjelp, i alle settinger. 
 

Aaah, nei det er ikke lett...

Jeg tror også affektregulering er/kan være et sentralt ord her. Mannen min klarer i alle fall ikke å holde tilbake følelsesutbrudd (sukking, stønning, roping, kjefting osv) i situasjoner det ikke passer/er hensiktsmessig. Det er jo ikke det at følelser er feil, men foreldre må noen ganger skjule sine følelser overfor barna. Det er jo dette med å «være» den følelsen man vil ungen skal være. Vil du ha et rolig barn så MÅ du være rolig selv. 
 

Dette ble langt, men jeg blir så engasjert!

 

Anonymkode: 052b8...086

[AnonymBruker]

«Dersom du hadde giddet å høre på rådene mine, så hadde du sluppet å bruke så lang tid og lage dårlig stemning»

«Nei, han er ikke snill som et lam med meg, men a) jeg distraherer barnet med å ta på genser om han protesterer på hvilke sokker jeg har valgt ut b) lar barnet velge sokker selv c) lar barnet velge hvilken boks han skal få fluortablett fra, men han må alltid ta den).»

«I morgen skal vi på tur - kanskje du kunne droppet xyz ved stell, slik at det er mindre sjanse for at barnet blir lei seg?»

 

Anonymkode: 529d7...9a1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Carrot skrev:

Personlig ville jeg ikke utsatt ungen for stresset og tatt det selv, og gitt far beskjed om at det er hans ansvar å skape en god relasjon til sitt eget barn og sin familie basert på et ønske om å forstå og respektere at barnet også er et menneske med tanker og følelser som ikke skal overkjøres men som skal lære. 

Dette er jeg enig i. Og det sier jeg av og til til mannen min. «Nå må jeg faktisk ta over her.» Så kan han typisk bli snurt og bare «Greit!!!» og himle med øynene. Og da sier jeg noe ala «skjønner at det er frustrerende for deg, at du er sliten, men ungen sine følelser er faktisk viktigere enn dine akkurat nå, og hun må ivaretas nå.»

 

-meg med likens mann-

Anonymkode: 052b8...086

[Polly Ester]

7 minutter siden, Carrot skrev:

Personlig ville jeg ikke utsatt ungen for stresset og tatt det selv, og gitt far beskjed om at det er hans ansvar å skape en god relasjon til sitt eget barn og sin familie basert på et ønske om å forstå og respektere at barnet også er et menneske med tanker og følelser som ikke skal overkjøres men som skal lære. 

Det hadde jeg også gjort.  I hvert fall nå når den "verste trassalderen" også er i gang. 

Så kan heller far og barn knytte bånd over noe annet enn morgener og kvelder.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Meg som skrev at jeg har likens mann igjen.

Jeg skjønner deg SÅÅ godt, hehe (ut i fra det du skriver i alle fall). Jeg syns selv også det er kjempevanskelig å være pedagogisk, helt enig i det du sier. Og derfor leser jeg nettopp masse om barneoppdragelse, FORDI jeg ikke har alle svarene selv. Men ofte føler jeg nettopp at mannen min tror at jeg syns det er kjempelett og har alle svarene. «Du snakker som om du har fasiten», «Jeg må få gjøre det på min måte» kan han si. Ja, det må vi alle få, men vi alle kan også bli bedre, og to hoder tenker bedre enn ett, tenker nå jeg da 🙂 Det er det siste her jeg ikke føler at går helt inn hos han, eller, han oppfatter det ikke likt. Han vil liksom bare finne ut selv. Han er sånn generelt sett veldig lite gira på å be/spørre om hjelp, i alle settinger. 
 

Aaah, nei det er ikke lett...

Jeg tror også affektregulering er/kan være et sentralt ord her. Mannen min klarer i alle fall ikke å holde tilbake følelsesutbrudd (sukking, stønning, roping, kjefting osv) i situasjoner det ikke passer/er hensiktsmessig. Det er jo ikke det at følelser er feil, men foreldre må noen ganger skjule sine følelser overfor barna. Det er jo dette med å «være» den følelsen man vil ungen skal være. Vil du ha et rolig barn så MÅ du være rolig selv. 
 

Dette ble langt, men jeg blir så engasjert!

 

Anonymkode: 052b8...086

Det er nettopp slik min mann er også, klager på at jeg og eksperter og helsesøster skal bestemme hva han gjør med sitt eget barn, og han vil gjøre det sånn som er naturlig for ham.. Jeg prøver å gi råd som at "Jeg har lest her og her", "helsesøster kom med et råd", osv. For om det er jeg som sier at sånn og sånn fungerer, så hører han ikke på det, da er det jeg som liksom skal bestemme.. Men om det er bøker og eksperter og helsesøster som har sagt det, avfeies det med at "ekspertene er uenige om alt, det er helt sikkert en ekspert som sier det stikk motsatte også". 

Noe som dessverre er sagt ut ifra erfaring, vi fikk forferdelig mange helt motstridende råd fra de ulike ansatte på sykehuset da vi var der i fem døgn i starten, og to helsesøstre på helsestasjonen som var helt uenige, tydeligvis.. Så det var nok der han mistet helt tilliten til "eksperter".. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Carrot skrev:

Personlig ville jeg ikke utsatt ungen for stresset og tatt det selv, og gitt far beskjed om at det er hans ansvar å skape en god relasjon til sitt eget barn og sin familie basert på et ønske om å forstå og respektere at barnet også er et menneske med tanker og følelser som ikke skal overkjøres men som skal lære. 

Jeg kan ikke ta alle morgener og kvelder. Når det ikke er pålagt hjemmekontor som nå midt i koronakrisen, står jeg opp og går på jobb før mann og barn våkner. Så da er jeg ikke hjemme engang. Samme med om kvelden; jeg går på trening mens han legger ofte. Skal jeg ta alt morgenstell, går jeg i minus på flekskontoen så det synger etter, og jeg får aldri trent. 

Så akkurat det kommer ikke på tale. Så lenge det ikke er direkte skadelig for ungen, er det uaktuelt at jeg skal ta all jobben. Det er frustrerende, og fører til tårer og trass, men det er ikke som om han blir traumatisert for livet eller noe sånt. 

Jeg tilbyr meg å legge om vi skal kose oss om lørdagskvelden, for at ting skal gå raskere og det ikke skal bli dårlig stemning, men det er jo noe som går ut over min egentid. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke, jeg spør om råd. Jeg kan ikke tvinge ham i terapi, og ærlig talt, det trenger han ikke... Han trenger å få råd og konstruktiv kritikk på en måte som ikke gjør ham defensiv. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

Men stress og sinne kommer jo av noe han holder inne i seg. Virker som at kveldstellet blir til en floke av sinne og irritasjon når han egentlig ønsker å mestre stellet. Kansje dere trenger bedre kommunikasjon mellom dere da, feks "nå kjenner jeg at jeg er sliten og irritert i dag. Kan du ta over litt? Så kan jeg heller leke med han etterpå. Tusen takk kjære." Ja det er klart. Slapp av litt du." 

Anonymkode: 7fd5e...fc1

[AnonymBruker]

Husker selv at når jeg stresset, trasset barnet. Altså jeg måtte ta ansvar for mitt stress og ha det bra selv slik at barnet får det bra. 

Anonymkode: 7fd5e...fc1

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men stress og sinne kommer jo av noe han holder inne i seg. Virker som at kveldstellet blir til en floke av sinne og irritasjon når han egentlig ønsker å mestre stellet. Kansje dere trenger bedre kommunikasjon mellom dere da, feks "nå kjenner jeg at jeg er sliten og irritert i dag. Kan du ta over litt? Så kan jeg heller leke med han etterpå. Tusen takk kjære." Ja det er klart. Slapp av litt du." 

Anonymkode: 7fd5e...fc1

Stresset og irritasjonen kommer som regel etter at ting har begynt å gå skeis, så han går inn i situasjonen uten å være stresset. 

Vi prøver å være flinke til å gi den andre pause når man har hatt en dårlig dag. Er man allerede sur og lei, blir det ikke bedre av å skulle stå i en meltdown over at yndlingshåndkleet ligger i skittentøyskurven 😛 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husker selv at når jeg stresset, trasset barnet. Altså jeg måtte ta ansvar for mitt stress og ha det bra selv slik at barnet får det bra. 

Anonymkode: 7fd5e...fc1

Ja, det er et velkjent fenomen at små unger har ypperlig radar for stress hos foreldrene :s Det merker jeg godt selv, at når jeg blir stresset og irritert, blir ungen også tusen ganger mer trassig og "vanskelig". 

Jeg merket at JEG blir stresset av å høre på hvordan samboeren snakker til barnet i sånne situasjoner, og det har jeg prøvd å si. At han høres veldig stresset ut, og at den måten han snakker på oppleves som veldig stressende. Men da påstår han at det skjønner han ikke, han er ikke stresset, og han skjønner ikke hvordan hans måte å prate på kan stresse noen. Altså, da står fyren og sier "tore! tore! tore! tore! nå må du gjøre sånn neineineinei, hysjhysjhysjhysj", uten et sekunds pause knapt, bare et voldsomt bombardement av det som for meg oppleves som veldig hektisk og oppkavet mas....

Anonymkode: d8ca2...4d1

[Carrot]

Dersom det som skal være en koselig stund med pappa blir et ork for barnet hvor det er lei seg så er det kanskje ikke traumatiserende på samme måte som andre ting, men det setter definitivt spor. Min eks håndterte enkelte ting i oppdragelsen dårlig, og gjør fortsatt men nå er barnet voksen og har barn selv og forleden i en samtale ble det sagt at "jeg husker godt hvordan det var som liten og slik vil jeg ikke at mitt barn skal føle det" og som mamma var min umiddelbare reaksjon å spørre om det var noe jeg kunne og burde gjort annerledes hvorpå svaret var, skjermet meg mer kanskje.. Så jo, det at far ikke klarer ha en god ramme overfor barnet når far mister kontrollen er på noen måter traumatiserende. Far og mor skal jo være et forbilde, en helt, rollemodell, en kjærlig og omsorgsfull person som skaper trygghet også når man må være bestemt og streng. Så jeg ville så absolutt vurdert å trene til andre tider dersom det kunne hjelpe barnet mitt liksom, og samtidig bidra til at far fikk koble på de rette arbeidsmetodene. Alternativet som sagt slik jeg ser et er å fjerne far fra de situasjoner far ikke mestrer. 

[AnonymBruker]

Så han er dårlig far. 

Og på samme måte som han prøver å få sønnen din til å endre seg, så prøver du å få Han til å endre seg. 

Dødfødt prosjekt, du får håpe at sønnen din ikke inernaliserer dette og får skyldfølelse for fars mislykkethet. 

Anonymkode: a9fa4...519

[AnonymBruker]

Dette ville jeg aldri ha utsatt barnet mitt for. Jo, det er selvsagt skadelig for barnet å oppleve en time med hyling og stress og en sur far som ikke respekterer barnet - annenhver morgen og kveld. 

Jeg hadde tatt alt selv og begynt med en ny type trening. Det aller viktigste for et barn er å ha en rolig og god hverdag med foreldre som viser omsorg og respekt. Dere har jo normalisert alt dette stresset her, men det er ikke normalt eller sunt å ha det sånn.  

Hvordan ville du selv ha opplevd å bli utsatt for en slik behandling annenhver dag der du var så fortvilet at du hylte? Man behandler ikke voksne sånn, ergo ikke barn heller.

Anonymkode: 6dd85...5df

[AnonymBruker]

Jeg synes det er utrolig spesielt at far ikke selv tenker dette er uheldig for sitt barn? Han må jo innse at dette ikke bedrer deres relasjon, men tvert imot skaper distanse. Selv om han blir aldri så fornærmet av å ikke mestre oppgaven, må han jo klare å se situasjonen fra barnets side og være villig til å endre seg. Det er jo helt logisk?

Klart det ikke blir en god natt hvis kvelden avsluttes med grining og trass? Jeg stiller meg også undrende til om det har vært slik i 3 år? I og med at far har gjort dette siden barnet ble født. Er dette bare en endring som har skjedd nylig? Da kan det jo gjerne unnskyldes med at det er en fase, som går over. Og på den måten behøver ikke far å føle seg mislykket.

Anonymkode: c3a14...509