Hvordan hjelpe mannen med oppdragelse?

[AnonymBruker]

Jeg plages mer og mer av at mannen sliter med å håndtere ungen vår. Han er nå oppunder tre år, og trassalderen har vært her en stund. 

Mannen kommenterer selv at det er så dritt med både morgenstell, påkledning, legging, når han gjør det, og at han ser at når jeg gjør det er det jo ikke noe problem. Når han gjør det, kan ting ta en time, som tar meg fem minutter, og mens alt foregår med hyl og skrik og trass når han gjør det, går det som smurt når jeg gjør det, bare god stemning.

Jeg ser hva det er som er problemet når han gjør det... Men når jeg prøver å veilede, blir han sur. Selv om jeg sier det så lite konfronterende jeg klarer. 

Som i "jeg"-formuleringer, ikke "du". "Jeg merker at når jeg gjør sånn og sånn, så roer han seg ned og hører etter", osv, i stedet for "Du gjør det feil. Du må ikke gjøre sånn og sånn. Du må gjøre det sånn!". 

Mannen vil ikke lese om oppdragelse, ei heller vil han høre på "eksperter", for de sier bare tull og alle er uenige.. og dessuten vil han gjøre det som er naturlig for ham.. Men det virker altså åpenbart ikke, noe han selv også ser. Han vil bare ikke forandre på det.. 

Jeg holder på å bli sprø til tider. Mannen blir frustrert og sur og irritert, og det blir så dårlig stemning. Og ungen blir stresset og hyler, og har det ikke så greit heller når det står på. Jeg kan ikke gjøre alt heller, han MÅ kunne legge ungen han også.. 

Har noen noen tips? Hvordan kan man rettlede og hjelpe, uten at noen blir hårsåre og sure? 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[AnonymBruker]

La han ta annenhver dag med morgen- og kveldsstell. Evt annenhver uke. 50/50. Etter hvert ser han at han ikke gidder å bruke flere timer på dette som du bruker kjempekort tid på, og han vil spørre deg om råd på eget initiativ. Ikke gå med på at du tar flest dager pga at han ikke er flink. Da trenger han bare øvelse. Og barnet trenger å venne seg til at far steller.

Anonymkode: 68c99...9df

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

La han ta annenhver dag med morgen- og kveldsstell. Evt annenhver uke. 50/50. Etter hvert ser han at han ikke gidder å bruke flere timer på dette som du bruker kjempekort tid på, og han vil spørre deg om råd på eget initiativ. Ikke gå med på at du tar flest dager pga at han ikke er flink. Da trenger han bare øvelse. Og barnet trenger å venne seg til at far steller.

Anonymkode: 68c99...9df

Dette gjør vi allerede, og har gjort siden ungen var baby. 

Vi tar annenhver dag. Annenhver dag å stå opp med barnet, og da ta morgenstell og levering i bhg, og annenhver dag er det legging (inkludert kveldsstell). 

Så det er ikke mangel på erfaring. Og det tar nå en time på badet hver eneste jævla morgen det er mannen sin tur.. Noe som ikke forsåvidt er MITT problem, det er han som taper tiden, men akkurat nå sitter jeg på hjemmekontor (korona), og må høre på all hylingen og den dårlige stemninge.. ogi helgene kommer vi oss ikke ut av huset før langt på dag de dagene det er mannen sin tur. 

Jeg tar aldri over, med mindre det er helt krise, og nå MÅ vi komme oss avgårde. Men jeg holder på å dø av irritasjon over å høre på, og synes synd på barnet i situasjonen. Og når far så kommer ned etter en time på soverommet med bare styr og kav, og er sur og irritert og klager på at det er så dritt, så blir det dårlig stemning for meg også.. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[Hr. Aktiv]

Snakk med barne og familietjenesten og få ham med på et coc-kurs. Det kurset burde vært obligatorisk for alle foreldre.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Hr. Aktiv skrev:

Snakk med barne og familietjenesten og få ham med på et coc-kurs. Det kurset burde vært obligatorisk for alle foreldre.

Det har vi vært på. For nesten et år siden. Jeg slepte ham med. Han ville overhodet ikke, men jeg måtte legge det frem som i at helsesøsteren mente det ville være til hjelp for MEG, og at hun mente det var viktig for meg at mannen også var med, så han skjønte hva det gikk i... 

Det hjalp altså ikke.. For meg hjalp det, jeg hadde nytte av det, men mannen mente altså at det bare gjorde ham mer usikker, for han ville gjøre det som var "naturlig"; ikke måtte tenke på eksperter og teknikker og allskens "unaturlige" ting.. 

Og ja, helt enig i at alle burde få tilbud om et sånt kurs!

Anonymkode: d8ca2...4d1

[Hr. Aktiv]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har vi vært på. For nesten et år siden. Jeg slepte ham med. Han ville overhodet ikke, men jeg måtte legge det frem som i at helsesøsteren mente det ville være til hjelp for MEG, og at hun mente det var viktig for meg at mannen også var med, så han skjønte hva det gikk i... 

Det hjalp altså ikke.. For meg hjalp det, jeg hadde nytte av det, men mannen mente altså at det bare gjorde ham mer usikker, for han ville gjøre det som var "naturlig"; ikke måtte tenke på eksperter og teknikker og allskens "unaturlige" ting.. 

Og ja, helt enig i at alle burde få tilbud om et sånt kurs!

Anonymkode: d8ca2...4d1

Når han ikke vil eller enser andres behov så kan du begynne å snakke i klartekst om konsekvenser vel?

Dette er jo på ingen måte noen rakettforskning så en løsning og holdningsendring bør jo være forestående.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Hr. Aktiv skrev:

Når han ikke vil eller enser andres behov så kan du begynne å snakke i klartekst om konsekvenser vel?

Dette er jo på ingen måte noen rakettforskning så en løsning og holdningsendring bør jo være forestående.

Joda, men hva og hvordan, det er jo det jeg spør om.. 

Hvilke konsekvenser mener du? Om du mener å true med å skilsmisse, så er ikke det så aktuelt SÅ irriterende er det ikke enda 😛 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[calavi]

Hmm, litt vanskelig når han verken vil ha råd av deg eller andre. Reflekterer han noe over egen rolle i det hele tatt? Er dette noe han kan prate med deg om eller er han helt taus? 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, calavi skrev:

Hmm, litt vanskelig når han verken vil ha råd av deg eller andre. Reflekterer han noe over egen rolle i det hele tatt? Er dette noe han kan prate med deg om eller er han helt taus? 

Han kan si ting som at han forstår ikke hva som er galt, osv. Og det er da jeg forsiktig prøver å si at "jeg ser at jeg gjør sånn og sånn annerledes enn det, det ser ut til å virke for meg, kanskje du kunne prøvd det?" o.l. Han kan si "Med deg er han jo snill som et lam, hvorfor er han ikke sånn med meg?", men det er da tydeligvis et retorisk spørsmål, for svar på det tar han seg nær av..

Han er ikke taus, han klager ganske mye over det.. Men det er vanskelig når han kommer på defensiven uansett hvor forsiktig jeg prøver være i "rettledningen". Jeg har lest en god del om oppdragelse, og da er det frustrerende når jeg ser at han går i omtrent alle fellene det går an å gå i, sånn i følge ekspertene. Jada, det er masse ulike teorier, men enkelte ting er de fleste enige om, som at man må sette grenser, osv. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[AnonymBruker]

Ta på deg øretelefoner med soundcancelling.

De dagene dere skal tidlig ut i helgen, så bytter dere med en annen dag, slik at du har disse morgenene.

Overse surmulingen hans. Klager han. Svar "ok" likegyldig. Han har valgt det selv. Han trenger ingen medlidenhet, eller at du er sympati-sur med han. Lager han dårlig stemning, ta med barnet og finn på noe kjekt dere to, så kan han furte hjemme alene.

Anonymkode: 68c99...9df

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ta på deg øretelefoner med soundcancelling.

De dagene dere skal tidlig ut i helgen, så bytter dere med en annen dag, slik at du har disse morgenene.

Overse surmulingen hans. Klager han. Svar "ok" likegyldig. Han har valgt det selv. Han trenger ingen medlidenhet, eller at du er sympati-sur med han. Lager han dårlig stemning, ta med barnet og finn på noe kjekt dere to, så kan han furte hjemme alene.

Anonymkode: 68c99...9df

Det hjelper ikke barnet mitt. Barnet mitt får en dårlig start på dagen, og en dårlig avslutning, når det ender med stress og kav og hyling og grining og en sur pappa. 

Jeg kan ikke bare ignorere hans dårlige humør, når vi skulle kose oss om kvelden med film, og så bruker han så lang tid på leggingen at vi ikke får tid til å se den, og han i tillegg sitter og er sur.. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[Gjest DEN NAKNE GARTNER]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg plages mer og mer av at mannen sliter med å håndtere ungen vår. Han er nå oppunder tre år, og trassalderen har vært her en stund. 

Mannen kommenterer selv at det er så dritt med både morgenstell, påkledning, legging, når han gjør det, og at han ser at når jeg gjør det er det jo ikke noe problem. Når han gjør det, kan ting ta en time, som tar meg fem minutter, og mens alt foregår med hyl og skrik og trass når han gjør det, går det som smurt når jeg gjør det, bare god stemning.

Jeg ser hva det er som er problemet når han gjør det... Men når jeg prøver å veilede, blir han sur. Selv om jeg sier det så lite konfronterende jeg klarer. 

Som i "jeg"-formuleringer, ikke "du". "Jeg merker at når jeg gjør sånn og sånn, så roer han seg ned og hører etter", osv, i stedet for "Du gjør det feil. Du må ikke gjøre sånn og sånn. Du må gjøre det sånn!". 

Mannen vil ikke lese om oppdragelse, ei heller vil han høre på "eksperter", for de sier bare tull og alle er uenige.. og dessuten vil han gjøre det som er naturlig for ham.. Men det virker altså åpenbart ikke, noe han selv også ser. Han vil bare ikke forandre på det.. 

Jeg holder på å bli sprø til tider. Mannen blir frustrert og sur og irritert, og det blir så dårlig stemning. Og ungen blir stresset og hyler, og har det ikke så greit heller når det står på. Jeg kan ikke gjøre alt heller, han MÅ kunne legge ungen han også.. 

Har noen noen tips? Hvordan kan man rettlede og hjelpe, uten at noen blir hårsåre og sure? 

Anonymkode: d8ca2...4d1

La mannen gjøre halvparten, og hold deg unna - ikke bland deg inn. Vær åpnen for å snakke med mannen din om han spør deg om råd. Er han sur og negativ så bryr du deg ikke. Den som vil får til. 

[Hr. Aktiv]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda, men hva og hvordan, det er jo det jeg spør om.. 

Hvilke konsekvenser mener du? Om du mener å true med å skilsmisse, så er ikke det så aktuelt SÅ irriterende er det ikke enda 😛 

Anonymkode: d8ca2...4d1

Det er det jeg svarer på. Hittil har ingenting hjulpet. Her må både du og han ha en holdningsendring. Du må slutte å hinte og være "snill". Han må slutte med tullet sitt og begynne å ta andres behov mere seriøst slik som sitt barn. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, DEN NAKNE GARTNER skrev:

La mannen gjøre halvparten, og hold deg unna - ikke bland deg inn. Vær åpnen for å snakke med mannen din om han spør deg om råd. Er han sur og negativ så bryr du deg ikke. Den som vil får til. 

Som sagt, så er det sånn vi har gjort det siden baby-stadiet. Han gjør halvparten, og jeg blander meg ikke inn. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[calavi]

Han du forsøkt å stille mer åpne spørsmål som gjør at han får reflektert i større grad og kan komme frem til løsninger på egenhånd? I stedet for å si hvordan du gjør det, så kan du spørre "Hva tror du gikk galt i dag?, "Hvorfor tror du han oppfører seg annerledes med meg enn med deg?", "Er det noe du tenker du kan gjøre annerledes?" osv... Ikke still alt for ledende spørsmål og la han heller få prøve seg litt frem uten at du kommer med noen råd. 

Endret 11. november 2020 av calavi

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Hr. Aktiv skrev:

Det er det jeg svarer på. Hittil har ingenting hjulpet. Her må både du og han ha en holdningsendring. Du må slutte å hinte og være "snill". Han må slutte med tullet sitt og begynne å ta andres behov mere seriøst slik som sitt barn. 

Joda, men igjen: hvordan? Hvordan får vi til en holdningsendring? Hvordan får jeg ham til å slutte med "tullet sitt"? 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[AnonymBruker]

Vettu, da tenker jeg at det faktisk er på tide å bli sinna og gi klar beskjed. Ettersom ingenting annet funker. Alle gode råd du har fått her er jo prøvd uten resultat og da hadde jeg rett og slett gått for den upedagogiske varianten og sagt i klartekst at "Det hjelper ikke at du gjør det som føles naturlig - det FUNKER IKKE! Nå må du jaggu ta til deg alle de rådene du har fått av både meg og profesjonelle og endre atferd. Dette går ut over barnet vårt og det er faktisk ikke akseptabelt.". 

Jeg hadde sikkert sagt det enda mindre pedagogisk og jeg da

Anonymkode: 20e4c...f07

[AnonymBruker]

Akkurat nå, calavi skrev:

Han du forsøkt å stille mer åpne spørsmål som gjør at han får reflektert i større grad og kan komme frem til løsninger på egenhånd. I stedet for å si hvordan du gjør det, så kan du spørre "Hva tror du gikk galt i dag?, "Hvorfor tror du han oppfører seg annerledes med meg enn med deg?", "Er det noe du tenker du kan gjøre annerledes?" osv... Ikke still alt for ledende spørsmål og la han heller få prøve seg litt frem uten at du kommer med noen råd. 

Det kan jeg bli flinkere til, takk for tips Jeg har stilt spørsmål, men de har nok vært det du kaller ledende, som "har du prøvd sånn og sånn". Kanskje spørre konkret hva er det som skjer, når går det galt, osv? 

Anonymkode: d8ca2...4d1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det hjelper ikke barnet mitt. Barnet mitt får en dårlig start på dagen, og en dårlig avslutning, når det ender med stress og kav og hyling og grining og en sur pappa. 

Jeg kan ikke bare ignorere hans dårlige humør, når vi skulle kose oss om kvelden med film, og så bruker han så lang tid på leggingen at vi ikke får tid til å se den, og han i tillegg sitter og er sur.. 

Anonymkode: d8ca2...4d1

Jammen far ER sur og stresset. Uansett hva du sier og gjør. Eneste løsningen er at du tar deg av legging og morgen stell hver dag, unntatt når du skal bort. Og så tar han f.eks middaglaging i stedet, klesvask etc. Det som passer.

Hvis han bruker lang tid på legging, og du vil se film, så setter du på en serie eller jentefilm mens du venter.

Anonymkode: 68c99...9df

[AnonymBruker]

Han har trolig lært dette fra foreldrene sine. Det er vanskelig å endre... Og så vet han at hvis han surmuler og kjefter nok, så tar du alt for husfredens skyld

Anonymkode: 68c99...9df