Livet mitt er helt ødelagt

[AnonymBruker]

Livet mitt er helt ødelagt. Og etter å ha lest dette så er du nok enig, og tenker at jeg kanskje burde gå å ta livet av meg, og håpe at jeg får en ny sjanse ved reinkarnasjon. Men slapp av, jeg skal ikke gjøre det. Da hadde jeg gjort det for lenge siden. Nei, jeg skal bli her og lide, velte meg i selvmedlidenhet og hate hele verden. Jeg trenger ingen råd, for det er ingen som kan hjelpe meg uansett. Alt er forsøkt og prøvd. Og det er for sent, alt er ødelagt.

Hvor skal jeg begynne? Jeg fikk aldri noen reell sjanse her i livet. Ble født inn i en familie med forferdelig egoistiske foreldre, som ødela barndommen min, ødela skolegangen min, og satte i gang svertekampanjer med jevne mellomrom for å fremstå som helgener mens jeg skulle være det sorte fåret som ødela den perfekte familien dems. Ja, akkurat. Barndommen bestod mye i å dekke over for dem. Dekke over alkoholmisbruk, dekke over at pengene ble prioritert til andre ting enn mat, klær og skolesaker. 

Jeg trodde jeg hadde en sjanse da, helt i starten av voksenlivet. Trodde at jeg kunne bli noe på tross av, og ikke på grunn av.
Så møtte jeg en mann. En mishandler. En mester manipulerer, om du vil. En følelsesmessig utilgjengelig, kontrollerende, sykelig sjalu mann, som sikkert underbevisst minnet meg om den skadelige relasjonen jeg hadde til foreldrene mine. Sikkert ganske klassisk, akkurat det der. Og han på sin side fikk jo et veldig lett offer – ferdig nedbrutt, uten noen sterk familie i ryggen. Nei, her hadde allerede familien gått foran og banet vei, han kunne bare fortsette på de svertekampanjene som foreldrene mine allerede hadde lansert. Sånn sett var han kanskje en ganske lat psykopat. Han kom til dekket bord.

Det var når barnet vårt ble født at jeg endelig tok mot til meg og reiste. Tenkte at hun skulle spares for å oppleve de tingene jeg selv hadde opplevd. Tenkte at jeg kunne skåne henne for å oppleve vold, trodde jeg kunne beskytte henne.

Det ble årevis med rettsaker. Forfølgelse, trakassering, innbrudd og overfall. Jeg vant alle rettsakene, men han ga seg ikke. Jeg kunne jo ikke egentlig vinne. Straks jeg hadde vunnet en rettsak, så startet han bare på nytt. Han sendte bekymringsmeldinger til barnevernet, og det var undersøkelser og sakkyndige og rettsmøter og advokater. Og samtidig som dette var han i bakgrunnen, og bombanderte med telefoner og meldinger – straks jeg byttet nummer, så fikk han tak i det og var i gang igjen. Og han kom kjørende når jeg forsøkte å gå tur med barnevogna. Truet, skrek, skremte. Han fulgte etter meg på butikken, kjørte rundt huset mitt, brøt seg inn. Og politiet, nei de ville helst ikke blande seg inn i slike konflikter. De tok halvhjertet imot anmeldelsen etter innbruddet, jeg fikk voldsalarm sammen med en formaning om at de ikke kunne prioritere slike saker hvis noe skulle skje.

Taktikken for å slite ut en ung mor fungerer. Gå løs på henne fra alle kanter, fysisk med telefoner og besøk, og psykisk med barnevern og advokater. Hver eneste natt lå jeg og lyttet etter biler. Hver eneste natt lå jeg og forestilte meg hvordan jeg kom til å miste barnet mitt, hvordan han enten ville drepe henne eller klare å ta henne fra meg. Og nettverket – han spilte mine egne foreldre over på sin side. De hadde jo igrunn samme agenda, så det var vel en vinn-vinn situasjon for alle parter der. Og mine tidligere venner hadde jeg mistet for lengst, under isolasjonen i forholdet og svertekampanjer bak ryggen min. Og nye folk tok avstand fra dette tydelige sirkuset, og lyttet såklart på alle slags rykter han fant på å sette ut.

Og så klarte han det. Han tok fra meg barnet. Det var barnevernet som plasserte henne i fosterhjem, fordi det plutselig skulle være «akutt fare for liv og helse». Påstandene var at jeg skulle ha stengt barnet inne blant annet, slike absurde ting. Enda jeg hadde utelukkende gode skussmål fra alle sakkyndige, og hadde vunnet siste saken i lagmannsretten bare fire måneder før.

Jeg var panisk. Hysterisk. Skrekkslagen. Alle mine verste mareritt hadde gått i oppfyllelse. Alt jeg hadde ligget og kvernet på i alle disse årene med søvnløse netter hadde plutselig blitt virkelig. Jeg husker at jeg ringte den første advokaten jeg fant, og etter litt undersøkelser fikk jeg beskjed om at det var ingenting jeg kunne gjøre før saken kom opp i fylkesnemda. Og det var berammet åtte måneder frem i tid.

Hun var for liten. Åtte måneder uten mammaen sin. Jeg tenkte på de dype sporene dette ville sette i henne. Jeg tenkte på skadene som de påførte henne ved å gjøre dette. Og da de tok henne så gråt hun så hysterisk at jeg ikke lenger kunne akseptere at noe av dette egentlig kunne være sant. Hun klorte seg fast i meg, hun borret de små fingrene sine inn i armene mine og jeg ante ikke at hun kunne være så sterk. Og hun hylte «mamma, ikke gå!» Og det eneste jeg klarte å tenke var at dette skjer ikke, dette kan ikke skje, ikke på ordentlig. Ingenting av dette kan være virkelig, for en så grusom verden kan det vel umulig være. Dette må være en ondsinnet drøm, et forferdelig oppkok fra den dypeste avgrunn, den mørkeste plass. Et grusomt mareritt som jeg er fanget i, som jeg ikke klarer å våkne fra.

Jeg kan ikke redegjøre for det påfølgende året. Jeg vet at jeg forsøkte alt, jeg spurte dem «hva vil dere jeg skal gjøre? Jeg gjør hva som helst, hva vil dere jeg skal gjøre?» Men jeg fikk bare til svar at de, barnevernet, de var ikke der for å hjelpe meg. De skulle samle bevis mot meg, bygge en sak, det sa de ordrett til meg. Og foreldrene mine støttet opp i barnevernet, støttet opp i historien om at jeg alltid hadde vært så vanskelig, og de stakkars hadde prøvd alt de kunne for å hjelpe meg, som de helgene de var.

Jeg forsøkte å drikke vekk smerten. Forsøkte å ruse meg. Men ingenting hjalp. Etter et års tid bestemte jeg meg for at det eneste som ville nytte var å ta kampen, få datteren min hjem. Så jeg satte alle krefter inn på dette. Flyttet til et nytt sted, fikk meg et nettverk på en plass som ikke svertekampanjene var lansert, fikk meg ny jobb, nytt hus. Og da jeg krevde tilbakeføring ble jeg møtt med at jeg nå plutselig var narkoman. Akkurat. Jeg forsøkte å drikke og ruse meg for å døyve smerten etter at jeg feilaktig hadde blitt fratatt barnet mitt etter påstander om mishandling, men nei, det var ikke slik historien skulle være. Nå hadde de nemlig diktet om hele historien, og hadde nå tatt fra meg barnet på grunn av rus. Og jeg prøvde å si at «Hallo! Det var aldri snakk om rus, dere beskyldte meg for å blant annet stenge barnet inne, husker dere ikke det?» Men nei, da var jeg benektende og ute av stand til å se min egen situasjon klart. For det passet jo så godt for dem, at jeg hadde prøvd slike ting ved et par anledninger etter at jeg hadde blitt fortalt i møte etter møte at jeg aldri ville få igjen barnet mitt uansett hva jeg gjorde. Og dessuten hadde både eksmannen og foreldrene mine fortalt at jeg nok hadde hatt et rusproblem i mange år. Så da sa jeg javel, men da er det vel i tilfelle mulig å bevise at Jeg ikke ruser meg nå da? Og selv om de var særdeles lite villige til å ta imot slike opplysninger, fikk jeg avtalt med legekontoret at jeg avla rusprøver ukentlig uansett. Dette gjorde jeg i et år. Og så, etter at jeg hadde disse bevisene å legge frem, krevde jeg tilbakeføring. 

De knuste meg fullstendig. De leide inn en sakkyndig som vred på alt jeg sa, forsøkte å diagnostisere meg med alle slags tullediagnoser, misforstod med vilje og vred på ordene mine. Jeg kom ingen vei, de fikk bare enda en anledning til å bygge saken sin videre. Dessuten hadde det nå gått over to år, og de kunne begynne å hevde sterk tilknytning til fosterhjemmet. De trakk ut og trenerte saken, det gikk enda et år, og hele veien truet de meg med at hvis jeg ikke droppet saken så ville de hente barnet ut fra fosterhjemmet og sende henne på en institusjon, og de ville trekke den voldelige faren inn i bildet igjen. 

Igjen var det nye år med trusler og trakkasering. Det var særdeles tilmålte samvær, bare akkurat lenge nok til at barnet ikke skulle få tilknytning til meg. Det var aldri julaftener sammen, jeg fikk aldri arrangere bursdagsselskaper. Gikk glipp av første skoledag, første alt mulig. Og etter hvert alle 17. mai, alle påsker, alle nyttårsaftener. Iblant måtte jeg bare sende julegavene, fikk ikke samvær. Jeg sendte julekalender hvert år, små pakker som jeg lagde, som hun kunne henge på kalenderen jeg hadde brodert til henne. Jeg sendte påskeegg, slike ting. Vet ikke om hun fikk det.

Det gikk så mange år under treneringen, og jeg klarte ikke mer. Jeg ble presset til å gå med på at hun skulle bo i fosterhjemmet. Det skulle jeg aldri ha gjort. Skulle aldri trukket saken. Men jeg ble forespeilet at jeg kom til å tape, og at hun da ville bli sendt på en institusjon, og jeg så for meg alle de forferdelig tingene man leser om at skjer på slike institusjoner. Jeg tenkte at hun trengte ro rundt situasjonen, at hun ville falle til ro og akseptere at hun skulle bo der. Men hun gjorde aldri det. Det var alltid «når kan jeg få flytte hjem, mamma?» Det var en grov feilvurdering fra min side. Jeg skulle vært sterkere, skulle kjempet hardere. Skulle aldri latt meg skremme og presse. Skulle skjønt at det beste for henne var ikke «ro rundt situasjonen» - men å komme hjem.

Jeg ble syk. Jeg vet ikke helt når, jeg tror det var lenge før jeg trakk saken. Jeg tror det var så langt tilbake som under det voldelige forholdet, eller i de traumatiske årene rett etter. Jeg fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse, som et resultat av alt dette. Spesielt tror jeg overgrepene og overfallene fra eksmannen var utslagsgivene. Men jeg tror nok at å leve under disse forferdelig stressende omstendighetene i flere år, hvor jeg var livredd for å lite barnet mitt og konstant ble bombandert fra barnefaren, jeg tror det var tungtveiende i å utvikle denne lidelsen. Jeg husker at jeg følte at jeg aldri fikk puste, følte at jeg liksom aldri fikk hodet over vannet og bare så vidt gispet etter luft. Jeg levde konstant anspent, konstant i frykt i årevis, den verste frykten en forelder kan oppleve – frykten for å miste barnet ditt. Og så skjedde akkurat det jeg fryktet mest – jeg mistet henne.

Min posttraumatisk stresslidelse kan være veldig fysisk. Jeg kan få verkende smerter i hele kroppen, spesielt i skuldrene og nakken. Jeg kan få høy puls, hjertebank som føles som et hjerteinfarkt. Men aller mest er det sorgen og savnet jeg føler på. Sorgen, som ved å ha mistet et barn. For de tar ikke bare barnet fysisk, i hverdagen. De tar ikke bare julaften, og nyttårsaften og alle bursdagene. De tar hverdagen, alle dagene imellom, hvor alle de små og ubetydelige tingene skjer. Alle skrubbsårene, all trøstingen. Alle nattaklemmene. Det er relasjonen som blir frarøvet oss. Frarøvet meg, og frarøvet datteren min. Hun vokser opp uten en mamma.

Og så sa fosterhjemmet opp. Dette fantastiske fosterhjemmet, som barnevernet hadde forespeilet som det mest stabile alternativet gang på gang. De hadde jo hevdet klart og tydelig, hver gang jeg ba om å få henne hjem, at jeg ikke kunne måle meg med dette fantastiske fosterhjemmet. Og så bare sviktet de henne. Helt plutselig. 

Denne gangen kjørte jeg på alt jeg bare maktet, denne gangen skulle hun hjem. Nå var det stopp på alt mulig tull, nå måtte hun få komme hjem til moren sin. Hun har jo en mamma, jeg er her, jeg finnes. Jeg lever et plettfritt liv i et møblert hjem, det finnes ikke den ting i verden å ta meg på. Og jeg var fast bestemt på at denne gangen skulle de ikke få knekke meg. Denne gangen skulle de ikke få presse meg til å trekke meg, nå skulle hun hjem.

Siden det ikke fantes noe som helst å ta meg på, begynte barnevernet isteden å rote i åtte år gammelt grums, altså fra det året etter at jeg mistet omsorgen. Jeg ble på nytt malt ut som narkoman, og alle mine forsøk på å si at dette var en avgrenset periode som varte i knapt et år, og at dette er åtte år siden, det ble bare avfeid med at jeg bagatellisere egen fortid. De var kun interessert i å stampe i dette, og selvfølgelig også legge til min nyanskaffede diagnose posttraumatisk stresslidelse. På grunn av disse to tingene, altså rus noen ganger for åtte år siden, og diagnosen posttraumatisk stresslidelse, nektet de at barnet skulle hjem til meg. Det spilte ingen rolle at jeg var godt etablert i lokalsamfunnet mitt, at jeg var engasjert i både frivillig arbeid og hadde flere betydningsfulle verv.

Og så kom sjokket. De hadde bestemt at barnet skulle flytte til faren sin. Denne mannen, som jeg i min tid måtte flykte fra. Dette marerittet av en mann, som gikk inn for å knuse meg - moren til barnet sitt - på bekostning av barnet. Denne voldelige, kontrollerende mannen som jeg nesten ikke kom meg unna. Dit skulle barnet flytte.

Jeg orker ikke skrive mer i dag, skriver mer en annen dag. Jeg klarer aldri å skrive denne historien ferdig. Kanskje hvis jeg deler den opp. Jeg skal prøve en annen dag. 
 

Anonymkode: 038a5...c28

[AnonymBruker]

Livet ditt er ikke ødelagt. Du har fortsatt resten av et liv foran deg. Det du har opplevd kalles erfaring. Istedetfor å drukne deg selv i fortidens dritt, så se på dette som en slags skole. Du har opplevd ting, lært ting, kjent på ting. Du har erfaring på flere områder som mange ikke har. Gjør noe med det. Du kan bli til hjelp for andre mennesker rundt deg som sliter. Først må du jo til terapi og muligens psykolog. En bra fastlege trenger du uten tvil og så hadde jeg også kontaktet eventuelt en hjelpetelefon. Altså begynn nå å gjøre noe for å snu livet ditt om. Det som har skjedd kan du ikke endre på , men du kan endre på ditt perspektiv i livet, du kan endre måten du tenker på, føler på. Men du trenger rekke ut en hånd til de som kan hjelpe deg. En nær venn? Fastlegen. Derfra får du henvisning. Søk opp telefon nummer til f.eks psykomotorisk fysioterapi. I starten vil du ikke føle at noe hjelper, men det er vanlig at ting ikke hjelper i starten, derretter kan ting bli verre før det blir bedre. 

Men får at ting skal bli bedre så MÅ du være ærlig og åpne deg om det som har skjedd før selvom det gjør vondt. 

De fleste av oss har bagasje, opplevd ting, noen grusomme ting, andre bagateller. De av oss som har virkelig opplevd mye dritt, kan ikke gi opp. jeg skal ikke fortelle min story. Men jeg er på et bra sted nå. Jeg drikker ikke, livet er noenlunde greit nok. Joda, livet er vanskelig enda, men nå som man kan se lyst på ting selvom ting er tungt så har man ivertfall de smågledene i livet blant alt det mørke. 

Ditt første steg mot et bedre liv var at du postet innlegget ditt. Ditt neste steg burde bli fastlegen og virkelig åpne deg for han/henne. Si ting rett ut hvordan de har vært og at du sliter med alkohol problem. Så vil du sakte få hjelp derfra, om fastlegen din er dårlig og ikke hjelper/ser deg som noe mer en kilde til penger så bytter du fastlege på helfo.no eller hvor enn det er man bytter fastleger for tiden. 

Anonymkode: e1394...aed

[Sheik]

Jeg blir målløs. Du har hatt et kjempetøft liv. Det er ikke lett når barnet blir fratatt på den måten. Jeg kjenner meg så igjen. Jeg håper likevel at det kan ordne seg for deg. Dessverre har jeg ingen råd, men jeg håper det ordner seg for deg ❤️ 

[AnonymBruker]

Ville bare sende deg en virtuell styrkeklem.

Som brukeren over er jeg også målløs og uten gode råd å gi. Og jeg synes det høres helt forferdelig ut at datteren din skal bo hos sin voldelige og manipulerende far. Nok en grov feilvurdering fra barnevernet. Vet ikke hva jeg skal si.

Anonymkode: 0a923...8bd

[AnonymBruker]

 Du må jo stå på, holde deg unna rus og alkohol og bli den beste versjonen av deg selv. Datteren din er der ute og trenger deg. Kjemp for henne.

Anonymkode: 4e390...e5c

[AnonymBruker]

Jeg vil også sende deg en klem, TS. Ønsker og håper at du og datteren din kan få oppleve rettferdighet, og at dere kan få ha det godt sammen.

Anonymkode: fd1e6...eae

[AnonymBruker]

veit at barnevernet kjører en sak selv om drikke har noen grunn.  De har all makt her i Norge, vanskelig å slå de når de har bestemt seg for å ta deg.

sett flere tilfeller de burde trått til, uten at de har gjort noe.  Også sett at de ødelegger familier som er oppegående og klarer seg fint.  De vrir og vender på historier til sin favør. 
Håper du en dag vinner, stå på

Anonymkode: b09e2...9b0

[AnonymBruker]

Off.. dette gjorde meg dårlig å lese. Du har vært veldig sterk.

Jeg håper du får barnet ditt tilbake! Stå på ditt, kjemp med nebb og klør. Barnet vil vite at du kjemper hardt! Hvis det i verste tilfelle aldri går vil barnet fremdeles huske deg når de er gammel nok til å oppsøke deg! 

Har hørt flere historier om BV og hvordan enkelte blir ruinert av dem... 

Hev hodet, og kjemp for datteren din ❤ 

Sender deg styrkeklemmer! 

Anonymkode: 3f325...049

[Chantielle]

Ryddet for brukerangrep,avsporinger,samt svar til dette.

Chantielle mod.

Endret 11. november 2020 av Chantielle

[Anonymus13]

Minner noe om mitt eget liv. Utrolig vondt. Lurer alltid bare på hva folk som jobber i barnevernet tenker når de leser sånt som dette....?

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Livet ditt er ikke ødelagt. Du har fortsatt resten av et liv foran deg. Det du har opplevd kalles erfaring. Istedetfor å drukne deg selv i fortidens dritt, så se på dette som en slags skole. Du har opplevd ting, lært ting, kjent på ting. Du har erfaring på flere områder som mange ikke har. Gjør noe med det. Du kan bli til hjelp for andre mennesker rundt deg som sliter. Først må du jo til terapi og muligens psykolog. En bra fastlege trenger du uten tvil og så hadde jeg også kontaktet eventuelt en hjelpetelefon. Altså begynn nå å gjøre noe for å snu livet ditt om. Det som har skjedd kan du ikke endre på , men du kan endre på ditt perspektiv i livet, du kan endre måten du tenker på, føler på. Men du trenger rekke ut en hånd til de som kan hjelpe deg. En nær venn? Fastlegen. Derfra får du henvisning. Søk opp telefon nummer til f.eks psykomotorisk fysioterapi. I starten vil du ikke føle at noe hjelper, men det er vanlig at ting ikke hjelper i starten, derretter kan ting bli verre før det blir bedre. 

Men får at ting skal bli bedre så MÅ du være ærlig og åpne deg om det som har skjedd før selvom det gjør vondt. 

De fleste av oss har bagasje, opplevd ting, noen grusomme ting, andre bagateller. De av oss som har virkelig opplevd mye dritt, kan ikke gi opp. jeg skal ikke fortelle min story. Men jeg er på et bra sted nå. Jeg drikker ikke, livet er noenlunde greit nok. Joda, livet er vanskelig enda, men nå som man kan se lyst på ting selvom ting er tungt så har man ivertfall de smågledene i livet blant alt det mørke. 

Ditt første steg mot et bedre liv var at du postet innlegget ditt. Ditt neste steg burde bli fastlegen og virkelig åpne deg for han/henne. Si ting rett ut hvordan de har vært og at du sliter med alkohol problem. Så vil du sakte få hjelp derfra, om fastlegen din er dårlig og ikke hjelper/ser deg som noe mer en kilde til penger så bytter du fastlege på helfo.no eller hvor enn det er man bytter fastleger for tiden. 

Anonymkode: e1394...aed

Ignorer innlegg som dette, TS. Folk flest aner ikke hva det vil si å stå i den situasjonen du er i, og vil komme med feel good råd som ikke egentlig hjelper eller endrer noe som helst. Å åpne seg for fastlegen? LOL. Som om det vil hjelpe noe som helst med det du sliter med her. En mann holder på å brenne ihjel og får rådet "du vil ikke snakke om det, da?" Helt tullerusk. 

Det eneste du kan gjøre er å forsøke numme deg selv, innse at livet er jævlig og finne en måte sparke fra og drite i hva alle syntes og mener. Om du mener dette er slutten på visa, så kan du tenne alle plugger og slåss mot mannen din på en måte som kan hjelpe dattera di. Bruk de skitne triks du måtte finne på, for om du ikke bryr deg om ditt eget liv, så har du ingenting å miste. Du er nå heløt fri til å gjøre akkurat det du vil og det du mener trengs. 

Ja, livet er jævlig og urettferdig for mange. Ikke noe sitater fra facebook eller "åpne seg for lege og psykolog" endrer virkeligheten. Det eneste man kan gjøre er å finne noe å klinge til, eller gå fult ut og bryte med alt man har vært og ment. Man skaper en egen virkelighet. 

Anonymkode: de8fc...42b

[AnonymBruker]

Å Gud bedre , stakkars deg ! 

Anonymkode: b8dde...211

[AnonymBruker]

Du har hatt det forferdelig. Når det er sagt: det første du må gjøre er å ta ansvar. Du er voksen nå, du kan ikke skylde alt på andre. Kvitt deg med offermentaliteten. Ingen går feilfrie gjennom livet. 

Anonymkode: 1feca...869

[Eirill]

Vil bare sende deg en stor klem. ❤️ Du har opplevd mye vondt i livet som har satt dype spor inne i deg. Stakkars deg. Jeg synes så synd på deg. Håper dagene dine snart blir bedre for deg fordi det fortjener du. Utrolig vondt det du har opplevd med barnevernet.

[AnonymBruker]

Det var jeg som skrev hovedinnlegget. Først og fremst, her var det mange fine svar. Det hadde jeg faktisk ikke forventet. Tenkte at det typiske kvinneguiden svaret er mer sånn som «men barnevernet tar jo ikke feil, ikke egentlig», og «lurer på hva hun ikke forteller oss.» At det skulle vært mer til denne historien. Ett eller annet, for å rettferdiggjøre at slike ting som dette skjer. For hvis dette er sant – hvis det faktisk er så ille, hvis vi skal begynne å ta inn over oss at dette skjer, dette gjøres mot folk i Norge, barnevernet fungerer ikke, rettsapparatet beskytter oss ikke hvis vi kommer utfor feil mann – hvordan skal vi kunne føle oss trygge mer da?

Men tilbake til historien. Den var jo ikke ferdig fortalt. Hvor var jeg? Jo – fosterhjemmet sa plutselig opp, og jeg engasjerte advokat og krevde å få tilbake barnet. Jeg hadde jo tross alt fullt foreldreansvar alene, som jeg hadde vunnet gjennom årene med rettsaker, tilbake i tid. Jeg hadde et plettfritt liv, ser at noen har kommentert at jeg burde holde meg unna rus og alkohol, og i dette så ligger det jo en underforstått mening om at jeg ikke gjør det? Du, vet du hva, hvis du hadde møtt meg så hadde du aldri gjettet noe slikt. Det er faktisk sant det jeg sier, at dette var en kort periode for åtte år siden – hverken før, eller senere, har det vært snakk om noe rus. Det er heller ingen som påstår det, det jeg prøvde å forklare var at barnevernet begynte å dra opp igjen gammelt grums, altså at jeg hadde ruset meg noen ganger for åtte år siden. Mulig jeg var litt uklar her.

Da advokaten min sendte inn begjæring om tilbakeføring, ble plutselig brått alle samvær avlyst. Og telefonkontakt med datteren min ble også stoppet. Beskjeden vi fikk var at datteren min plutselig var redd for meg, og sint på meg, og ikke ville snakke med meg. Først forstod jeg ingenting. Lurte på hva i all verden hun ble fortalt, og hvordan de klarte å skape denne voldsomme motstanden mot meg, hvis det i det hele tatt var sant. Jeg følte meg hjelpesløs, fikk ikke snakke med henne, visste ikke om hun hadde det bra. Men jeg visste jo at hun kom til å få beskjed om at hun ikke skulle bo i fosterhjemmet lenger, og jeg ville være der for henne, ville snakke med henne, hjelpe henne, trøste henne. Fortelle henne at alt kom til å bli bra. Men å nei, det skulle jeg ikke få lov til.

For å manipulere en person, er det viktig at denne personen blir isolert. Dette vet jeg, som har opplevd å bli nærmest hjernevasket selv. Man hindrer kontakt med alle som kan prate fornuft til personen, og hvis det er en person man ønsker å sverte ovenfor den som blir manipulert, så er det å begrense kontakten med vedkommende av stor betydning for å lykkes. Denne taktikken bruker visst barnevernet helt systematisk. Senere har jeg fått vite at det de gjorde i dette året hvor de nektet all kontakt, det året opp mot fylkesnemsaken, var å fortelle datteren min en rekke løgner om meg. At jeg var gal – sinnsyk – og at hun selvfølgelig ikke kunne bo hos meg, det var visst helt latterlig å tro noe slikt. Selvfølgelig kunne hun ikke flytte tilbake til meg, sa de til henne, og at jeg selv ikke så dette beviste bare hvor gal og sinnsyk jeg var. Det at jeg prøvde å få henne hjem via advokat var bare å lage «støy», og utsette henne for stress med mange intense møter med barnevernet som da plaget og trakkaserte henne, og fortalte henne at de var nødt til dette «fordi mamma har satt i gang dette tullet». De gikk på nytt løs på tilknytningen, på relasjonen, de fortalte henne at det skulle være et samvær (som det ikke skulle være), og da hun stod og ventet på at jeg skulle komme så sa de plutselig til henne at «mamma kommer ikke likevel, hun gidder visst ikke å møte deg.» Slik at det skulle virke som om jeg ikke var til å stole på. Alt for å svekke tilliten, alt for å prøve å bevise ovenfor datteren min at jeg nok var gal, og forvirret og upålitelig.

Jeg visste ikke om noe av dette før senere. Jeg burde skjønt det. Jeg skjønte det jo, i hvert fall at de forsøkte å påvirke henne med å begrense kontakten, må huske på at på dette tidspunktet var hun blitt så stor at hennes mening om hvor hun ville bo skulle tillegges vekt. Men at de har strukket seg såpass langt overrasket til og med meg. Det finnes ingen profesjonalitet i barnevernet slik jeg har opplevd dem. De har med viten og vilje både såret og skadet barnet mitt, for å oppnå ønsket resultat i saken sin.

Og så kom sjokkbeskjeden: Barnet skulle flytte til faren. Før fylkesnemsaken, som jeg krevde for å få opphevet det nesten ti år gamle omsorgsovertakelsesvedtaket. Og så satte de i gang en ny prosess med barnefordelingssak, for at faren skulle få omsorgen, som skulle gå parallelt med fylkesnemdsaken. Dermed kunne de møte meg i fylkesnemda med to advokater – barnevernets egen advokat, og farens advokat, som barnevernet hadde engasjert og betalte for. Altså barnevernets to advokater, blir det da korrekt å si. Og faren skulle få være flue på veggen mens jeg skulle spikres til veggen i fylkesnemda, jeg skulle spørres ut og hetses av to advokater samtidig. Og alle som har vært borti en slik mann som faren til barnet mitt er, forstår at det er alle psykopaters våte drøm å få offeret hengt ut for en offentlig domstol. Nesten ingen får til det – men han fikk gleden av å overvære det i fylkesnemda. 

Men de kom til kort i fylkesnemda. Det ble ikke den gledens dagen som de hadde rigget opp til, og vedtaket om omsorgsovertakelse måtte oppheves. Jeg er jo faktisk hverken gal, eller narkoman.

Så da kjørte de videre på plan B – faren skulle få omsorgen. Og dommeren i denne rettsrunden var ikke interessert i å høre fra hverken meg eller advokaten min. Han satte sin fulle tillit til at barnevernet aldri gjør noe galt, og hvis barnevernet har bestemt at barnet skal bo hos faren og ikke moren, så var det vel det som var det riktige.

Jeg forhandlet om samvær. Selv om jeg visste at det aldri kunne gjennomføres i praksis. Det var akkurat som om jeg ikke ville innse det, ville ikke slippe troen. Det var som om jeg trakk lua godt ned i øynene og spente skylappene for, og tviholdt på fantasien om at det kunne bli en julaften sammen. At det kunne være helgebesøk, en slags tilnærmet normal relasjon. Helger og ferier.

Og jeg fikk helgebesøk, og ferier. På papiret. Det verdiløse papiret, som forteller hvordan vi skal gjøre det. At hun skulle kommet hit annenhver helg, og annenhver jul, påske og sommerferie.

Det er lenge siden jeg har sett henne nå. Lenge. I blant har vi hatt telefonkontakt. Da blir hun spurt ut i ettertid av faren sin, og alt vi har pratet om blir «oversatt». Det blir tolket om, så det passer i farens forvrengte virkelighetsbilde. Jeg vet ikke hvordan hun egentlig har det. Det er nytteløst å spørre, enhver i en slik situasjon vil dekke over og fortelle at alt er bra, uansett. Jeg vet jo det, jeg vokste jo opp slik selv. Jeg vet at den nye samboeren hans havnet på krisesenteret. Jeg vet at det kom inn nye bekymringsmeldinger om vold fra henne. Jeg vet at barnevernet dekket over. 

Alt dette som jeg skulle beskytte henne mot. Alt dette som hun skulle slippe å oppleve. Det er ingen som forstår hvor vanskelig det var å reise derfra den gangen jeg dro, hvor redd jeg var, hva jeg gikk igjennom. Det er ingen som forstår hvordan det var å leve i årevis under fysisk og psykisk usikkerhet, hvordan det var å stå alene og kjempe for barnet mitt i rettsak på rettsak. Alt for at hun skulle slippe å oppleve noe av dette.

Den gangen jeg rømte derfra, midt på vinteren, uten sko, uten vinterjakke, uten noen av tingene våre så kikket jeg meg tilbake – kikket på den utgangsdøra idet jeg kjørte ut fra gårdsplassen, med barnet ved siden av meg. Den utgangsdøra som hadde stått imellom meg og resten av verden, og bak den var det bare frykt og vold, og skremsler om enda mere vold. Og da jeg kjørte ut av gårdsplassen og så den døra forsvinne i speilet bak meg, så tenkte jeg at «aldri mer. Aldri skal hun få oppleve noe slikt igjen. Jeg skal beskytte henne mot dette.»

Og så er hun tilbake der. Men denne gangen er hun der helt alene, uten at jeg kan beskytte henne. Helt alene med denne mannen. Og det er ikke noe mer jeg kan gjøre. 
 

Anonymkode: 038a5...c28

[AnonymBruker]

Jeg tenker på hvor vanskelig det er å leve videre etter at man har opplevd å miste barnet sitt. Først så må du jo velge det, det å leve videre. Det tok meg en stund. Du skal jo akseptere at dette faktisk skjer, at disse grusomhetene du opplever er en del av din virkelighet. Jeg nekta. Jeg sa til meg selv at jeg nekter å akseptere dette, sånne ting kan ikke skje. Det får ikke skje. Det er rett og slett for vondt. Dette må være en forferdelig drøm som jeg snart våkner fra, en parallell virkelighet hvor alt er snudd opp ned, et grusomt mareritt. Men det var ikke det. For når jeg sov, så var hun der. Hun satt og lekte på gulvet ved siden av meg, med de store lyse krøllene dansende rundt hodet, og med et smil som bredde seg over hele ansiktet så sa hun «mamma mamma, se hva jeg har tegnet!» Og jeg kunne føle at hun var der. Jeg kunne klemme henne, stryke henne over håret, holde rundt henne og beskytte henne mot hele verden. Jeg kunne føle gleden, tryggheten og kjærligheten. Jeg kunne kjenne at hun var der.

Men så var hun ikke der. Det var tomt og kaldt og mørkt i denne virkeligheten som jeg skulle leve i. Jeg våknet hver morgen fra slike drømmer, og trådde inn i dette marerittet som var blitt den nye virkeligheten. Mareritt-virkeligheten. Og samtidig skulle jeg kjempe, og jeg skulle tape, og måtte bare reise meg og kjempe igjen. Og samtidig skulle jeg trakasseres, av saksbehandlere uten den minste menneskelighet. Skulle bare tåle det, måtte finne en måte å tåle det på. Og jeg skulle gjennomgå særdeles tilmålte samvær, men bare akkurat lenge nok til at barnet ikke fikk noen tilknytning til meg, slik det står i læreboka. Og ved slutten av hvert samvær så skulle vi gjennomgå alle traumene på nytt. Hver gang så skulle hun gjenoppleve at mamma ble borte, at mamma skulle reise fra henne og hun skulle være igjen der uten meg. Og hver gang så nektet hun å akseptere at dette var en del av hennes virkelighet. Hun kloret seg fast i meg, borret de små fingrene sine så hardt i armene mine, jeg ante ikke at hun kunne være så sterk. Hun hylgråt, hun var utrøstelig. Hun skrek «nei nei nei, mamma ikke gå, ikke gå, ikke gå, ikke gå.» Hun la armene rundt meg og klemte så hardt, og hun nektet å slippe, nektet å akseptere deres virkelighet, og jeg nektet å slippe, og vi nektet å akseptere at dette skulle være en del av vår virkelighet. Og så mistet vi hverandre på nytt. Jeg tenker på alle årene de gjorde dette mot oss. Tenker på alle gangene hun mistet mammaen sin. Tenker på hvor tapper hun var, som aldri ga opp, aldri glemte meg.  

Jeg skal ha et slags liv. Uten henne. Et slags liv, og det skal jeg finne en slags mening i. I dette livet, som er en substitutt for det livet jeg egentlig skulle ha, så skal jeg ha et slags hjem. Noe virkelig hjem blir det jo ikke, for hun er ikke her, så et ekte hjem blir det aldri. Likevel steller jeg det hjemmet. Lager middag hver dag, dekker bordet med servietter og dekketøy, for da blir det koselig syns jeg. Så pynter jeg med fine gardiner og masse grønne planter, for jeg har alltid syns at planter pynter opp og gjør det så koselig. Til jul har jeg bakt alle syv slaga og litt til, for jeg mener det er viktig å ta vare på tradisjonene våre. Føre dem videre til neste generasjon. Men hun er ikke her. Får ikke se det. Får ikke være med å bake. Jeg tar fram den store takka før jul, og i tradisjonen tro så skulle flere generasjoner hjelpe hverandre med lefsebaksten, for da gikk det unna. Og koselig skulle det være og. Men hun er ikke her. Jeg har så mange nisser, så innmari mange nisser, det er tøysenisser som velter med trillebår, det er rampenisser som stikker av med pepperkaker, nisser med ski, nisser med spark og nisser med pakker. Men hun er ikke her. Jeg baker pepperkakeby, med kirke med klokketårn, med stall med hest og ku. Hun er ikke her.

Og i dette slags livet, så skal jeg møte andre mennesker. Jeg skal bedømmes, måles opp og ned av andre som skal synse og mene og bedømme om det kanskje kan være en legitim grunn til at dette har skjedd med meg. For barnevernet griper jo ikke inn uten grunn, ikke egentlig, tenker de. Vi vet jo ikke hele historien. «Lurer på hva hun ikke forteller oss.» Og jeg skal late som at jeg ikke merker det, at ting jeg sier blir veid litt ekstra, og ting jeg gjør blir gransket en og to ganger til. Og en og annen kan til og med teste litt, om jeg egentlig setter barnets beste i fokus til enhver tid. Om jeg egentlig handler utifra en selvutslettende antiegoisme og om jeg har lært meg alle de politisk korrekte frasene som til enhver tid er forventet og påkrevd for et menneske som skal ha rett til å dele livet med barnet sitt.

Jeg skulle ønske jeg kunne vise frem minnene mine. Jeg er utsatt for gjentatte overgrep, statlige overgrep og private overgrep - og prøver å leve et slags liv. Jeg tenker på hvor vanskelig det er å leve videre, etter å ha mistet barnet mitt. Hvor vanskelig det har vært, og hvor vanskelig det skal være fremover. Hvordan jeg skal prøve å finne glede i å ha et slags liv, uten henne. Det er ingen tid som leger alle sår her. Tiden gjør ingenting for meg. Dette kunne skjedd i går, slik føles det. Men det har gått femten år. Alle velmente råd fra alle slags naive folk med altfor stor tiltro til stat og barnevern oppleves som et hån. All trøst føles som et forsøk på utglatting av sorgen. Det finnes ingen trøst. Det finnes ingen gode råd som ingen har tenkt på, eller noe som ikke er forsøkt eller prøvd. Det finnes ikke den ting i verden mer å gjøre. 

Jeg holdt pusten da jeg mistet henne. Holdt pusten til hun skulle komme hjem. Jeg holder fremdels pusten, etter femten år. Holder pusten, mens jeg prøver å ha et slags liv, uten henne. 

 

Anonymkode: 038a5...c28

[AnonymBruker]

Jeg har ikke ord, kan ikke fatte og begripe at slike ting skjer, at det kan vinne fram i fylkesnemd, det er jo helt villt.

Anonymkode: 3ae30...ab5

[AnonymBruker]

Jeg fikk en med spesielle behov og fikk hvertfall 5 bekymringesmeldinger på meg, dette var av mennesker som bare hadde sett adferd, aldri snakket med meg eller møtt meg,

Jeg er utdannet sosionom og har jobbet med barn som har spesielle behov i mange år, de lette etter feil men de fant ingen, uten papirene mine og. sterk bakgrunn så tror jeg saken hadde vært annerledes.

Til ts: bloggen psykopati og kjærlighet kan være verdt å lese, ønsker deg all lykke i hele verden.

Du siste som skrev, all lykke til deg og, jeg mangler rett og slett ord, det er ikke slik bv skal jobbe, jeg er helt rystet og det var ikke slikt jeg lærte på høyskolen, gjør meg ille til mote og kalle meg sosionom

Anonymkode: 3ae30...ab5

[AnonymBruker]

🥺🥺🥺 Sender en god klem til deg ❤️

Anonymkode: b371c...ef9

[AnonymBruker]

Forferdelig å lese denne historien. Blir skikkelig trist. 

Anonymkode: fd118...5fc