Pappa er død

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 24 år som mistet pappa for drøyt to uker siden. Han ble bare 58 og var min eneste forelder. Det er så urettferdig, pappa har hatt det mye tøft med psykisk helse, men alltid prøvd sitt beste for å være der - også blir han borte før han engang får en kjangs til å få det bedre. Jeg har vært bekymret så lenge fordi han har vært veldig syk noen ganger før, men han har alltid overlevd. Og nå er det sant. Jeg er fortsatt i sjokk, veksler mellom å være helt nummen og skrike alt jeg kan inn i puta. De siste dagene har jeg også hatt veldig sterk angst og vært på nippet til å besvime. Dette føles ikke virkelig. Jeg kan ikke slutte å tenke på at neste gang jeg skal besøke pappa er det ved graven hans.

Vet ikke hva jeg vil med dette - kanskje noen har kommet seg gjennom dette før og har noen oppmuntrende ord. Jeg føler at jeg har mistet en så stor del av meg selv at jeg aldri kan føle noe annet enn denne smerten, det er helt uutholdelig. 

Anonymkode: 68394...ff3

[AnonymBruker]

Sender deg en klem ❤️

Anonymkode: 6fbf2...6c4

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 8fc7c...7a5

[AnonymBruker]

Klem fra meg og ❤️

Anonymkode: 83a14...bc6

[AnonymBruker]

Mange klemmer til deg ❤️

Anonymkode: e6977...c18

[AnonymBruker]

❤️ Dette høres forferdelig tungt ut. Du sørger. Og det har du lov til! 
sorgreaksjoner er så mye.... alt fra apati til å bli fysisk dårlig selv. Alt er like normalt. 
 

Har d noen andre du kan snakke med? Det er isåfall fornuftig å gjøre. 
 

sender deg en klem og ønsker deg alt godt❤️

Anonymkode: d13af...d0b

[AnonymBruker]

Jeg var 22 når jeg mistet pappa til kreft for seks år siden. Der og da følte jeg som deg - det gjør vel de fleste av oss som har hatt en far som har stått oss nær. Heldigvis blir det bedre, og til slutt tar sorgen en annen form. Tenker det er viktig at du sørger. Jeg måtte holde mye inne da jeg hadde et nyfødt barn som krevde mye tid, og tenker det kanskje forlenget sorgprosessen . 

Anonymkode: 8fa8b...3f4

[Tiuren]

Føler så mye med deg, har du noen venner eller familie du han snakke med?

Hold ut, det blir bedre etter hvert.

 

 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en jente på 24 år som mistet pappa for drøyt to uker siden. Han ble bare 58 og var min eneste forelder. Det er så urettferdig, pappa har hatt det mye tøft med psykisk helse, men alltid prøvd sitt beste for å være der - også blir han borte før han engang får en kjangs til å få det bedre. Jeg har vært bekymret så lenge fordi han har vært veldig syk noen ganger før, men han har alltid overlevd. Og nå er det sant. Jeg er fortsatt i sjokk, veksler mellom å være helt nummen og skrike alt jeg kan inn i puta. De siste dagene har jeg også hatt veldig sterk angst og vært på nippet til å besvime. Dette føles ikke virkelig. Jeg kan ikke slutte å tenke på at neste gang jeg skal besøke pappa er det ved graven hans.

Vet ikke hva jeg vil med dette - kanskje noen har kommet seg gjennom dette før og har noen oppmuntrende ord. Jeg føler at jeg har mistet en så stor del av meg selv at jeg aldri kan føle noe annet enn denne smerten, det er helt uutholdelig. 

Anonymkode: 68394...ff3

Huff, det var vondt og lese 😔 Klart det er helt grusomt å miste noen som man er så uendelig glad i . Håper du har mange rundt deg som du kan grine ut til/ prate med som du stoler på. Få ut følelsene dine. Første tiden vil alltid være uvirkelig og en føler på en ufattelig tomhet. Vi skal alle sammen igjennom det å måtte miste noen som står oss nær ila livet, det er jo den aller kjipeste delen av livet. Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: 95f9b...eb4

[Apekatten]

❤️❤️

[Hedda79]

Så vondt å lese. Sender deg en klem ❤️ 

[Hannah80]

❤💚💙

[Namine]

Så trist å lese ❤❤ stor klem til deg. ❤

[AnonymBruker]

Klem til deg. Det vil nok ta en god stund før det «går opp» for deg at han er borte for alltid. Det er så rart at man aldri skal treffe den personen igjen. Har opplevd det samme som deg da jeg var tenåring. Det blir bedre etterhvert, jeg lover deg det. Livet går faktisk videre selv om du ikke tror det nå....

Anonymkode: 541b1...c42

[AnonymBruker]

Dette var utrolig trist å lese, sender deg varme og styrke ♥️♥️♥️ 

Anonymkode: 64661...eac

[AnonymBruker]

Kjære deg, jeg føler så med deg! Husk at det finnes psykisk helsehjelp å få i kommunen, det skal være gratis lavterskeltilbud. Snakk eventuelt med fastlegen din. Klem💕

Anonymkode: 6d206...11c

[Gjest Chroma]

Den første tiden er kaotisk og smertefull. Kaoset blir normalt sett mindre over tid. Har du noen som støtter deg nå? 
Føler veldig med deg. ❤️

[AnonymBruker]

Ta det fra ei som har mistet to søsken... Det er forferdelig tøft og sårt i tiden rett etter. Og så blekner det litt med tiden og de gode minnene gjør ikke så vondt lenger. Og til slutt finner man fred og aksept, men det tar lang tid før sorgen slutter og plutselig kan slå deg i magen som et bokseslag. Ta godt vare på deg selv.

Føler så med deg ♥️

Anonymkode: a5514...8e1

[AnonymBruker]

❤️Føler med deg. Det er så utrolig vondt å miste sine nærmeste. Det går over. Søk støtte hos dine venner og familie. Ønsker deg alt godt.

Anonymkode: 02fb5...103

[burgut]

Det blir bedre ❤️ men det tar tid. Ikke så mye som hjelper nå. Minn de gode tidene sammen og vær takknemlig for tiden og vennskapet dere fikk. Få det ut,ikke skam deg for å gråte. Det er bedre enn å forsøke å ikke sørge. Har du onkler/tanter/søskenbarn på farssiden? Kanskje dere kan støtte hverandre i sorgen?