Hvordan opplever dere psykolog/DPS?

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan vet   man om behandler holder (faglig) mål? Er det noe kjennetegn?  Og hvor mye kontroll har DPSen over terapeutene sine? Jeg har aldri vært borti noe evalueringsskjema, så hva pasientene tenker vet de ikke med mindre de tør å klage. 

Psykologen skrev i epikrisen at jeg slet med motivasjon.  Jeg synes ikke at psykologen var så flink til å motivere. Han kom med uttalelser om meg og mitt liv, som gjorde meg veldig deppa. Det sa jeg også i fra om, men tror neppe at han skrev det i journalen.   Han skrev også at alliansen var varierende. Er det da naturlig at øverste sjef også spør psykologen om hvilke metoder han bruker for å motivere og skape gode allianser? 

Anonymkode: 09e8c...7dc

De jobber i team. Så alle pasientene, behandlingsplanen og deres framgang diskuteres med andre psykologer/psykiatere. Så det vurderes underveis, i samråd med andre, hvor mye utbytte du har av behandlingen, om noe bør endres, om du ikke er motivert nok til å fortsette osv.

Anonymkode: fe679...c0f

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De jobber i team. Så alle pasientene, behandlingsplanen og deres framgang diskuteres med andre psykologer/psykiatere. Så det vurderes underveis, i samråd med andre, hvor mye utbytte du har av behandlingen, om noe bør endres, om du ikke er motivert nok til å fortsette osv.

Anonymkode: fe679...c0f

Hvordan kan de vite hvor mye utbytte jeg har av behandlingen eller hvor motivert jeg er ,  hvis de spør meg?  Jeg tenker at det i et behandlingsløp bør være en obligatorisk midtveisevaluering hvor pasienten gir tilbakemelding til behandler om hvordan dette fungerer for en selv.  Det er helt bortkastet tid  og ressurser å grave i barndommen hvis det ikke gir noen resultater. 

Det jeg spesifikt lurer på er om det stilles spørsmål ved om behandler gjør ting riktig? Det er klart at svingende motivasjon kan være en del av sykdomsbildet. Pasienter som har det tøft, er ikke alltid de greieste å ha med å gjøre heller.  Klarer behandler å stå i den ambivalensen? Har behandler en klar tanke om behandlingsløpet, eller blir det prøving og feiling underveis? Hvor lett/vanskelig er det for en dårlig terapeut å slippe unna kritiske spørsmål rundt behandling?

 

Anonymkode: 09e8c...7dc

[AnonymBruker]

Behandlingen min får jeg hos psykiatrisk sykepleier. Gir meg mer enn hos psykolog. Psykologer er også rettet mot det å sette diagnoser, og siden jeg alt har det, er det terapidelen jeg trenger, så da fungerer det bedt med den jeg har best kjemi med. Har psykriater som driver med medisinering.

Anonymkode: 8c6b2...781

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kan de vite hvor mye utbytte jeg har av behandlingen eller hvor motivert jeg er ,  hvis de spør meg?  Jeg tenker at det i et behandlingsløp bør være en obligatorisk midtveisevaluering hvor pasienten gir tilbakemelding til behandler om hvordan dette fungerer for en selv.  Det er helt bortkastet tid  og ressurser å grave i barndommen hvis det ikke gir noen resultater. 

Det jeg spesifikt lurer på er om det stilles spørsmål ved om behandler gjør ting riktig? Det er klart at svingende motivasjon kan være en del av sykdomsbildet. Pasienter som har det tøft, er ikke alltid de greieste å ha med å gjøre heller.  Klarer behandler å stå i den ambivalensen? Har behandler en klar tanke om behandlingsløpet, eller blir det prøving og feiling underveis? Hvor lett/vanskelig er det for en dårlig terapeut å slippe unna kritiske spørsmål rundt behandling?

 

Anonymkode: 09e8c...7dc

Alt det kommer ann på behandleren. Alt har med kjemi å gjøre, begge veier. Så hadde vært en ide om vi også kunne få sagt vårt ja. Men tror desverre mange ikke hadde turt. Selv hadde jeg null kjemi med de to psykologene jeg hadde, men begge psykiatriske sykepleierens derimot er jeg strålende fornøyd med. Vi driver kun kognitiv atferdsterapi og ser da ikke etter underliggende faktorer lengre. 

Anonymkode: 8c6b2...781

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt det kommer ann på behandleren. Alt har med kjemi å gjøre, begge veier. Så hadde vært en ide om vi også kunne få sagt vårt ja. Men tror desverre mange ikke hadde turt. Selv hadde jeg null kjemi med de to psykologene jeg hadde, men begge psykiatriske sykepleierens derimot er jeg strålende fornøyd med. Vi driver kun kognitiv atferdsterapi og ser da ikke etter underliggende faktorer lengre. 

Anonymkode: 8c6b2...781

jeg har en følelse av at flinke behandlere klarer å zoome inn på pasienten og finne en god relasjon. Det handler om relasjonell kompetanse. Men uansett så tror jeg det hadde vært bra for mange behandlere at man har en slik obligatorisk evaluering. Hvis de tenker seg privat praksis, så er det jo greit å vite om pasienten oppfatter dem som demotiverende og lite engasjerende. Den psykologen som jeg gikk til, var sikkert flink en gang i tiden, men har blitt mer kynisk til pasienter. Han hadde ikke klart seg i det private, det er helt klart.  Selv med refusjon.  Ingen ville gitt han gode skussmål. jeg hadde backet ut med en gang og satt meg på venteliste hos en annen.

Anonymkode: 09e8c...7dc

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kan de vite hvor mye utbytte jeg har av behandlingen eller hvor motivert jeg er ,  hvis de spør meg?  Jeg tenker at det i et behandlingsløp bør være en obligatorisk midtveisevaluering hvor pasienten gir tilbakemelding til behandler om hvordan dette fungerer for en selv.  Det er helt bortkastet tid  og ressurser å grave i barndommen hvis det ikke gir noen resultater. 

Det jeg spesifikt lurer på er om det stilles spørsmål ved om behandler gjør ting riktig? Det er klart at svingende motivasjon kan være en del av sykdomsbildet. Pasienter som har det tøft, er ikke alltid de greieste å ha med å gjøre heller.  Klarer behandler å stå i den ambivalensen? Har behandler en klar tanke om behandlingsløpet, eller blir det prøving og feiling underveis? Hvor lett/vanskelig er det for en dårlig terapeut å slippe unna kritiske spørsmål rundt behandling?

 

Anonymkode: 09e8c...7dc

Psykologen vurderer deg jo underveis hele tiden. Hvor sterk angst du viser, hvor fortvilet du virker, om du har selvmordstanker osv. Om du virker bedre eller dårligere. Dersom du lurer på noe om behandlingsopplegget er det jo ditt ansvar å spørre han også. Hvis du føler behandlingen er meningsløs så må du jo si det. Med mindre du er svært dårlig, så vil dårlig motivasjon peke i retning av at behandlingen avsluttes. Jeg tror det er ganske klare retningslinjer for behandling ut fra diagnose. Og de samarbeider tett i team. Dersom du føler at dere ikke har noe kjemi, kan man søke om å bytte behandler. 

Anonymkode: fe679...c0f

[AnonymBruker]

På 6.11.2020 den 20.47, AnonymBruker skrev:

Jeg er i 30-årene og hadde min første time på dps i vår. Jeg går to ganger i måneden, pga. angst. Nå har jeg vært der ca. 10-12 ganger, og er litt usikker på hva jeg får ut av dette..

Jeg synes det har gått greit å åpne seg. Jeg var veldig bestemt før det første møtet, på at jeg SKAL være åpen og ærlig, og få et godt forhold til denne personen, slik at jeg slipper å åpne meg for noen nye. Noen ganger stiller hun ledende spm, som får meg til å snakke, hvis jeg ikke har så mye på hjertet en dag. Men føler jeg får lite respons på det jeg forteller. Når jeg snakker om situasjoner hvor jeg føler på angst, får jeg bare høre "huff, ja, livet er ikke for amatører".. Og hvis jeg har fortalt om noe som er litt uvanlig, som er fjernt for henne, så hever hun øyebrynene som om det jeg sa var helt på jordet. Dette er en eldre dame på nærmere 60 år, men skulle jo tro hun har hørt litt av hvert opp gjennom årene..

Jeg får liksom tømt meg for følelser der, men føler ikke noe lettelse når jeg går derfra.

Hva er deres erfaring? Og hva er egentlig oppgaven til disse på dps? Virker ikke som det er noe mål med "behandlingen", eller noe vi skal oppnå.. Har jeg misforstått?

Anonymkode: 5733a...f69

Lurte nesten på om jeg selv hadde skrevet det, he he. Har helt samme opplevelsen som deg, føler jeg får null ut av timene. Tok mot til meg og sa ifra at jeg trengte mer å jobbe med mere verktøy, men hun har ikke forandra seg. Så nå må jeg finne noen andre til og hjelpe meg. Lykke til videre.

Anonymkode: 4fa17...d7b

[AnonymBruker]

Jeg har gått til psykolog hos dps i snart 2,5 år nå. Jeg har fått veldig lite ut av det, og er veldig misfornøyd. 

Min psykolog holder på med etterutdanning innen en spesiell behandlingsmetode - og det er KUN den hun vil prøve.. Det er ikke kognitiv terapi, men har fokus på å "flytte" følelser rundt i kroppen. Jeg skjønner ikke hva hun mener i det hele tatt, og har flere ganger grått av ren fortvilelse over at jeg ikke skjønner hva hun vil jeg skal gjøre, når hun ber meg "flytte følelsen  ut i hendene og fingrene". Altså, atte hæ? Hvordan!!??

Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke skjønner dette, dette gir ingen meningen for meg, jeg aner ikke hva det er hun vil jeg skal gjøre. Så har jeg suprt om vi ikke kan prøve noe annet, men da påstår hun at kognitiv terapi og sånt ikke har noe for seg, og at det er min feil at det ikke virker, for jeg er for utålmodig og er bare ute etter en quick fix.. Altså, når jeg har gått der i 2,5 år og har opplevd null bedring, er jeg da virkelug urimelig utålmodig om jeg påpeker det???

Jeg går også bare en gang annenhver uke. Jeg synes det er lite. Etter koronaen har jeg ikke fått noe hjelp. Jeg har gått der to ganger hos henne siden mars. Så ble hun langtidssykemeldt, og da fikk jeg etter lang tid tilbud om samtale med en annen. Da håpet jeg å få prøvd en ny psykolog, med en annen tilnærming, men det ble klart at hun ikke egentlig var psykolog, og at den timen kun var litt sånn "hvordan går det", og ikke noe forsøk på behandling, bare høre hvordan det gikk.. og det var bare den ene timen. 

Jeg har etterlyst øverlser, teknikker, ting jeg kan jobbe med selv mellom timene, men det eneste jeg får, er tips om mindfulness-meditasjon, som jeg drev med åresvis før jeg kom til hos dps, uten at det har hjulpet meg.. 

Jeg har lyst til å prøve en annen, men samtidig er jeg usikker på hvor lett det er å få bytte, og det føles også veldig kleint... 

Anonymkode: 5d5a5...b95