Familietreff, singel og barnløs 35+

[Gjest Gjest]

Er det bare meg som synes disse familietreffene bærer mer preg av fremvisning/presentasjon av ektefeller og barn enn å skulle møte sine nærmeste og ha det fint sammen?

Jeg har i de senere år fått mer og mer komplekser i slike sammenhenger, fordi jeg hver gang får spørsmål - direkte eller indirekte - om livsledsager og hvorfor jeg kun fokuserer på jobben. Gjør jeg det??

Forventningspress i forhold til et A4-liv med stasjonsvogn, hund og enebolig.

Det er direkte plagsomt, og genererer vonde følelser i meg. Jeg er altså ikke god nok, siden jeg i en alder av 35+ fortsatt er barnløs og uten mannen i mitt liv. I beste fall er jeg bare litt rar, eller kanskje lesbisk?

Jeg får lyst til å sette meg ned og grine der og da, men er selvfølgelig for stolt til det. Resultatet er at jeg skyr disse sammenkomstene, og prøver febrilsk å finne en unnskyldning for å slippe å gå der. - Noe som sikkert genererer enda flere antakelser og rykter...

Er det bare meg som har det sånn?

[Gjest gjest1]

Skjønner akkurat hvirdan du har det...

og tantene i min familie er ikke særlig diskrete av seg. Hørt under sommerens familietreff:

"XXX, hvordan går det med kjærligheten, har du funnet deg noen nå, da?" (diskret spurt av en tante, det er nesten like ille at de trekker deg tilbake og spør diskret, de vet at det kan være et ømtålig tema, men klarer ikke la være å bringe det opp)

"ja, nå har vi lyst på en bryllupsfest i slekta igjen, hvem sin tur er det nå, da?" (og alles øyne går raskt mot meg før de raskt ser bort igjen)

"Han var jo så sjarmerende han du var sammen med sist" (ja, for all del, skal jeg fortelle om hvor sjarmerende utro han var også?)

[Gjest Gjest]

Er det bare meg som har det sånn?

←

Nei - jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg også skygger banen mange ganger p.g.a. min sivile status.

[Gjest Ananas]

Til trådstarter: Hvis du hadde vært komfortabel med situasjonen du er i så tror jeg ikke du hadde reagert følelsesmessig på den måten du forteller om.

Jeg tror du innerst inne føler deg litt mislykka fordi du er singel og barnløs.

Jeg tror ikke det går an å være mislykka sånn objektivt sett, men følelser forholder seg ikke alltid til virkeligheten.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Javisst føler jeg meg mislykka. Som en taper for forventningene fra omgivelsene. De presser meg flat, sier mer eller mindre direkte at jeg umulig kan ha det bra så lenge ikke jeg faller innenfor deres definisjon av et ordentlig liv.

Jeg ønsker meg en livsledsager, noen å være glad i og dele gleder og sorger med, mere enn noe annet. Men det skal være riktig person for meg og skje på et tidspunkt som er naturlig i en prosess - ikke som følge av omgivelsenes forventninger til hva som er normalt.

Man må nok leve med at flertallet setter premissene, men jeg blir utrolig lei meg nå jeg automatisk tilsidesettes og mine verdier og valg ikke teller fordi jeg ikke har mann og barn.

Det blir en ond sirkel.

[valentino]

Omgivelsenes forvetninger er et resultat av vår menneskelige natur. Vi har to oppgaver her i livet; og det er å overleve og formere oss.

[Gjest Gjest]

Hei

Har det akkuratt på samme måten, for ordens skyld er jeg gutt på 28..

Det verste er at jeg prøver meg på en dame. men både hun og jeg er rimelig sjenerte, I tillegg går jeg under kategorien

"altforsnill_gutt_som_ikke_får_dame_men_som_egentlig_bare_er_for_kjedelig". med andre ord: her tar ting tid, lang tid. og det er ikke sikkert det blir noe i det heletatt.. Så jeg har selvsagt ikke fortalt familien min noe.

Så når familien maser, og det gjør de, så er det kipt. prøver å formulere meg så jeg ikke lyger, typisk: "det er ingen overhengende fare for unger fra denne kanten på en stund". og sier ellers minst mulig.

Jeg tror nok at noen i familien mistenker/frykter at jeg er homo. Men det er ingen som har spurt rett ut.

Føler meg litt mislykka jeg også, ja. og Ananas har mye rett, hadde jeg vert komfortabel med min status, hadde jeg ikke brydd meg om hva familien sa.

[Gjest gimmi]

Overdriver du ikke litt,da

Synes alltid at barnløse kvinner med biologiskeklokker som tikker gjør en veldig stor sak ut av noe som er ganske så smalt.

Klart ektepar med barn er stolte over sine barn, det må kunne gå an å forstå dette lett.

Har selv ikke barn, men skjønner vel at det er noe som stikker et sted siden familesammenkomster er blitt ett problem.

Barn er kjempe vakkert tilbehør.

De er som et sjal til en aften kjole.'

Parfyme til en sensuell kvinne.

Du er kanskje litt bitter... Get over it!!!

Du får aldri barn, kjpt for deg....men det er sikkert for det beste.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

"sikkert for det beste"...?

Betyr det at jeg er et dårlig menneske?

Vennligst begrunn svaret ditt. Og på generell basis. Du kjenner meg jo ikke.

[Gjest Gjesten]

Veit akkurat kva du meinar, og eg er einig i at det er følelsen av å vere mislykka i forhold til kva som er forventa som gjer det ubehageleg, ikkje at eg ikkje er nøgd med å vere barnlaus. Eg er til kvardags svært fornøgd med å kunne disponere tid og pengar nøyaktig slik eg sjølv vil! Men når alle kjem med sånne stikk så vert det ubehageleg etter kvart. Men eg unngår slike samlingar stort sett, og om eg går så passar eg på at mi einslege, jevngamle kusine er med, då er det mykje lettare å takle, saman kan vi flire vekk det meste.

[Gjest mann35]

Er det bare meg som synes disse familietreffene bærer mer preg av fremvisning/presentasjon av ektefeller og barn enn å skulle møte sine nærmeste og ha det fint sammen?

Jeg har i de senere år fått mer og mer komplekser i slike sammenhenger, fordi jeg hver gang får spørsmål - direkte eller indirekte - om livsledsager og hvorfor jeg kun fokuserer på jobben.  Gjør jeg det??

Forventningspress i forhold til et A4-liv med stasjonsvogn, hund og enebolig.

Det er direkte plagsomt, og genererer vonde følelser i meg. Jeg er altså ikke god nok, siden jeg i en alder av 35+ fortsatt er barnløs og uten mannen i mitt liv. I beste fall er jeg bare litt rar, eller kanskje lesbisk?

Jeg får lyst til å sette meg ned og grine der og da, men er selvfølgelig for stolt til det. Resultatet er at jeg skyr disse sammenkomstene, og prøver febrilsk å finne en unnskyldning for å slippe å gå der. - Noe som sikkert genererer enda flere antakelser og rykter...

Er det bare meg som har det sånn?

←

skjønner deg godt. Jeg har de siste 4-5 år holdt meg unna alt av slike selskapligheteter. Konfirmasjoner, brullyp, osv

[Gjest Gjest]

Etter den gangen jeg forklarte mine gamle tanter at det ikke går an å stifte familie når man er hiv-smittet har jeg fått være i fred Andre fine tips kan være å presse frem en tåre og fortelle om dine tette eggledere, alternativt om din stoore kjærlighet som døde i bilulykke osv osv.

Lista er lang, men du bør sørge for at disse nyskjerrigperene skulle ønske at de aldri hadde nevnt dette.

Eller du kan hardnakket hevde at du har barn, og så peke ut i lufta et sted. Snakk til "luftbarna" og be dem hilse pent på tante Kari :D Man får det ikke mer gøy enn man lager selv, og disse familieselskapene er jo ofte litt kjedelige...

[:-) anna]

Uff... trasige greier.

Men plager det deg virkelig at de andre som er der har med seg barna sine og sånn? Jeg har barn selv som jo er med i slike sammenhenger, men ville synes det var rart og leit, om noen skydde slike sammenkomster fordi de opplever barn som statussymboler, og at de som ikke har dem dermed er lavstatus.

Jeg tenker ikke slik i det hele tatt.

Jeg spør aldri etter kjærste eller barneplaner. Regner med at folk forteller det de ønsker at man skal vite. Og jeg synes det er spennende å høre hva som skjer i livene til andre uavhengig av om de har barn eller ikke. Jeg tenker ikke at folk er uferdige uten barn. Men det er jo et faktum at det er noe de fleste ønsker seg og ender opp med.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er noe galt med single mennesker som har store problemer med å møte opp i sosiale sammenkomster, enten det er barn og familier der eller ikke.

Du bør kunne klare å omgås andre selv om du er single.

[Gjest Gjesten]

Æhhh, og du har jo forstått masse ja Først blir vi utsatt for 3. gradsforhør om kjærleikslivet vårt, når svara ikkje er ønska så får vi i ein ovenfrå- og- ned tone høyre at vi møter nok nokon vi og, før resten av dagen handlar om ungar og ungeprat... Det har ikke noko med å føle seg annanrangs å gjere, eg anser mitt liv som svært levd og hegna om på alle vis, det handlar om å føle seg ukomfortabel, og at folk trakkar over mine grenser. Eg kan ikkje skjønne kvifor andre skal plassere min verdi i forhold til min sivilstatus.