Mindreverdighetskomplekser.....

[Gjest Ja - det er meg ja.......]

Er det bare jeg som føler meg mindreverdig p.g.a. at jeg er singel?

Føler meg mindre verdt enn mine søsken.......... de har egne familier.

Mindre verdifull enn mine venner som har egne familer......... det være seg barn og/eller partner..........

Jeg er ikke verdifull nok - ikke verdifull nok til å elske

Jeg blir så sliten av denne følelsen - og disse tankene!

[valentino]

Er det bare jeg som føler meg mindreverdig p.g.a. at jeg er singel?

Føler meg mindre verdt enn mine søsken.......... de har egne familier.

Mindre verdifull enn mine venner som har egne familer......... det være seg barn og/eller partner..........

Jeg er ikke verdifull nok - ikke verdifull nok til å elske 

Jeg blir så sliten av denne følelsen - og disse tankene! 

←

Endrer du tankene så endrer du også følelsene. Du kan styre dine egne tanker. For å hjelpe deg med det vil jeg anbefale denne boken: http://tinyurl.com/ca4sc

[Gjest Ananas]

Dette har det vært mange tråder om i det siste.

Jeg kan anbefale ei bok jeg også, denne.

[Gjest lurven]

Er det bare jeg som føler meg mindreverdig p.g.a. at jeg er singel?

Føler meg mindre verdt enn mine søsken.......... de har egne familier.

Mindre verdifull enn mine venner som har egne familer......... det være seg barn og/eller partner..........

Jeg er ikke verdifull nok - ikke verdifull nok til å elske 

Jeg blir så sliten av denne følelsen - og disse tankene! 

←

ingen grunn til å føle seg mindreverdig selvom man er singel, synes det blir feil å definere sin lykke utfra om man har kjærste eller ikke.

alle mine søsken har også egne familer og fikk barn i relativt ung alder, men jeg føler meg ikke mindreverdig av den grunn, jeg har sikkert opplevd mye som de har gått glipp av

[Gjest Gjest_megselv_*]

det er da bare digg å være single...slippe mas og rydding. Gjøre hva man vel...bruke penger på det man vil og rett og slett gi faen i hva andre mener eller sier.

Det eneste som er mindre digg er muligheten til fysisk kontakt..men det er da nok av single som fixer dette ved hjelp av å pule rundt....tror nok jeg skal være single så lenge jeg lever...

[Grace]

Tror det er helt vanlig å føle seg sånn..

Jeg kjenner meg hvertfall godt igjen i det du skriver..

Noen trives med å være single, jeg er ikke en av de...

Syns det er rett og slett for kjipt!

[Usikker]

Godt at jeg ikke er alene om å føle det sånn

Uff - jeg føler meg som en dritt når jeg "klager" slik.......... har det jo egentlig veldig bra jeg.......... men så er det det savnet da........ savnet etter noen å dele med

[Gjest gjest1]

Hvis du føler deg mindre verdt og ikke verdt å elske fordi du er singel, så har du et problem. Er ikke du fornøyd med deg selv og din egen verdi, hvem andre skal kunne finne deg verdifull og elskbar da? Liten selvtillit er ikke så veldig attraktivt, så du bør nok gjøre noe med tankegangen din ja - og skaffe deg interesser som går utenfor din egen manglende verdi...

Mener ikke å høres krass og bitchy ut, men det er nok i ditt eget hode du må starte..

[Gjest Ja, det er meg igjen ja.........]

Hvorfor føler "vi" oss sånn da?

Kan det kanskje være noen signaler andre sender? Eller er det bare meg det er noe galt med

Er det ikke en grunn til at vi føler det slik?

Selvfølgelig er mye "opp til oss sjøl"............... men jammen er det mange som utviser en veldig dårlig oppførsel i så måte........... Når du stadig får høre "du kan jo jobbe overtid, du har ingen familie"......... eller "du kan gjøre det - du har jo bare deg selv å tenke på". For ikke å glemme, "hvem venter på deg da?"

Jeg tror at alle sånne kommentarer er med på å bryte enn ned.......... bidrar ikke akkurat til at vårt selvbilde blir noe bedre!

[Gjest Gjest]

Man får som man fortjener!

[Aliena]

Nææh, man får som man TROR man fortjener.

Har du noen gang tenkt på hvor tankene dine kommer fra?

Jeg mener, tanker oppstår ikke sånn helt av seg selv...du styrer faktisk tankene dine. Jeg synes det virker som om du er inne i en ond sirkel. Og der trenger du ikke forbli kjære deg. Ikke sitt og vent på at noe eller noen skal få deg til å føle deg bedre...for da kan du risikere å bruke altfor mye av livet ditt på å synes synd i deg selv..når du egentlig kunne hatt det strålende!

Jeg har vært i forhold der mannen ELSKET meg så mye at han holdt på å forgå..men følte jeg meg særlig mer elsket? Nope. Fordi jeg syns jeg var håpløs og uelskelig. En person som ikke er glad i seg selv vil aldri helt stole på at andre er glad i henne/han.

Det beste du kan gjøre for deg selv (og en fremtidig partner) er å begynne verdsette deg selv. Det finnes mange måter å få mer selvtillit på, og enda flere måter å lære å bli glad i deg selv. Men du må aller først innse at tankene dine er BARE dine, og at tankene skaper din opplevelse av virkeligheten.

Vet du hvorfor mange sjenerte mennesker sliter med å få venner og kjærester? Fordi de er mer opptatt av seg selv og inntrykket de gjør enn å lytte og være oppmerksom på andre. De tror at andre er like negative som de selv, og bryr seg ikke om virkeligheten, men velter seg heller i egne fordommer og frykt. Altfor mange overvurderer sin egen betydning i andre personers liv, og undervurderer betydningen de har i sine egne liv!

Selvfølgelig kan vi alle påvirke hverandre, men det er ingenting i mot hvordan vi kan påvirke våre egne liv om vi legger sjela vår i det...

Det skal god rygg til å bære gode dager er et ordtak. Jeg skjønte aldri helt den der...før nylig. Det er ikke lett å være takknemlig for det en har. Å ha det godt når all ting er greit. Det er mye lettere å se hva man ikke har og begjære det som virker uoppnåelig.

Å glede seg er akkurat like enkelt som å lide, men likevel velger mange lidelsen..hvorfor? Jeg tror det dreier seg om oppmerksomhet. Lær å se etter det gode i det som skjer, og være obs på alt du får til!

Forsøk å snu litt på flisa...enhver situasjon innebærer at du må velge mellom alternativer...selv om de fleste drømmer om å få i pose og sekk. Men du har muligheter nå, som du vil lengte etter om du evt får mann og barn. DA vil du se tilbake og tenke "hvorfor gjorde jeg ikke det når jeg kunne!!".

Ja, hvorfor ikke gjøre det nå, da du kan!!??!!

Jo mer du gjør ut av de gavene du har fått med deg i livet, jo mer du bruker av dine evner og utfordrer dine begrensninger, jo større selvtilllit vil du få.

Husk..det er så mye lettere å lykkes i feile enn å feile i å lykkes...hvorfor alltid velge minste motstands vei? Mestring gir en følelse av selvverd. Husk at alle feiler, og de som feiler mest og lærer av det, er de som får mest ut av livet.

Du VELGER å bli sliten av tankene dine...fordi du setter deg ned og lar de formere seg. Du kan ikke tenke mer enn en tanke av gangen, forsøk å legge inn en god tanke om deg selv hver gang du tenker noe negativt. Du trenger ikke tro på det, hjernen er så primitiv at den reagerer spontant på impulser...og ord med positiv lading setter i gang produksjonen av serotonin. Serotonin gir velvære og bedre humør. Lytt til musikk som gjør deg oppstemt og bruk klær som får deg til å føle deg vel. Bruk sansene til sparke i gang produksjonen av serotonin. Lys og trening er også fine hjelpemidler i så måte. Finn ut hva som funker for deg, og gjør det! Og ikke gi opp etter 3 dager. Selvdisiplin kan trenes opp...gjør alltid ting i minst 21 dager før du gir opp. Du kan hvis du vil...

Men ikke sitt og tenk så mye. Forsøk å være tilstede i det som skjer, nyt sanseopplevelsene livet gir, finn ut hva som gjør deg glad og engasjert, og gjør det! Gjør det ofte! Men gjør også ting du er redd for...det gir større selvtillit. Og har du ingen mann og barn å gi kjærlighet og omsorg, gi det til andre!! Verden trenger mer kjærlighet! Det er alltid noen som du kan berike livet til! Gjør det til en hobby å glede andre mennesker, og føl på hvor godt det er å dele av det du har! For du har så mye mer enn du tilsynelatende innser...

Det er lov å være nedfor og lei av og til...bare ikke gjør det til en livsstil. Du fortjener bedre! Og vil du virkelig gi avkall på din rett til å ha det godt med deg selv? Kom igjen, begynn å leve det livet du drømmer om, du kan da virkelig ikke bare ha en drøm; dvs å ikke være singel?

Den eneste tiden vi har er NÅ. Så sett i gang...hva har du å tape?

Lykke til med alt du foretar deg!!

[Gjest meg igjen......]

Aliena - takk for svar. Jeg er helt enig med deg i det du skriver.

Men jeg klarer ikke å "omprogramere" tankene mine..........

Jeg er en godt voksen person (for sent med barn) som har prøvd de rådene du gir......... mange ganger. Har gått i terapi - og fått hjelp.

Tankene mine kommer de - enten jeg vil eller ikke. Og ikke "bearbeider" jeg dem heller........... de bare "er der".

Den såre følelsen vil nok være der for alltid.......... og ja, om jeg en gang finner "Mr Right" så vil han nok få en "jobb" med meg.......... Kanskje best jeg forblir alene - så slipper noen å måtte slite med meg..........

Jeg vet at jeg har mange kvaliteter et annet menneske setter pris på......... jeg får stadig tilbakemeldinger om det. Men - jeg blir aldri foretrukket som "nr 1".

Men til orientering så har jeg det stort sett bra - og er faktisk i stand til å nyte de små øyeblikk

[aline]

(dette ble fryktelig langt... beklager)

jeg har alltid følt at jeg ikke er bra nok, i en slik grad at jeg alltid har forlatt kjærestenen mine når det begynte å bli seriøst, fordi jeg inni meg visste at de kom til å gå fra meg på ett eller annet tidspunkt likevel.

å være singel var enklere, da hadde jeg liksom bare meg selv å være bra nok for....

men det var jo bare i mitt hode jeg ikke var like mye verd! og så lenge jeg ikke så det, så forble det slik.

har ikke på langt nær kommet meg ut av den sirkelen, og kanskje jeg aldri heelt gjør det.

Men jeg oppdaget nylig en ting, som de i terapien (har også gått i terapi pga dette) ikke kom med, jeg har aldri før lagt merke til og tenkt over verdien i alle de som faktisk VIL bruke av tiden sin og følelsene sine på meg!

jeg har gått rundt å vært kjemperedd for å ikke være bra nok, noe som har ressultert i at jeg har slitt med menn og også mistet noen venner på veien, fordi jeg ikke lot dem komme nær nok.

det jeg ikke har sett, er alle de som alltid er der for meg. Mamma, søstern og hennes familie, venner, til og med bekjente som ikke er nære, er alltid villig og vil med glede bruke av tiden sin på meg!!

de er alltid der, det har aldri skjedd at noen har sagt nei til å bruke tid eller følelser på meg så lenge de har kunnet (altså, har jo fått nei fordi de allerede har andre planer og ikke har tid akkurat da, men det er noe annet).

Dersom jeg ikke var bra nok, dersom jeg ikke hadde vært verd å elske eller være glad i, så hadde de vel ikke gjort det?

hvorfor skulle så mange mennesker velge å bruke tid og følelser på meg dersom jeg ikke er er verd like mye som alle andre?

Det fikk meg til å faktisk få en plass å jobbe utifra, den dagen jeg faktisk SÅ det slik.

det har vært så lett å ikke se, for det er jo der, og jeg har vel egentlig alltid trodd litt at det var av plikt at endel ber meg med på ting.... men ærlig talt, hadde jeg ikke vært verd det... hvorfor skulle de gjort det da?

for første gang føler jeg at jeg har en litt stødigere plattform å jobbe fra, har fremdeles lang vei igjen før jeg blir sikker på meg selv, før jeg blir bra nok for meg selv, men jeg har en sikkerhet å henge meg fast i om at det faktisk er andre som synes jeg er verd å elske, som alltid ønsker å være der for meg og som synes det er gøy og flott å tilbringe tid sammen med meg. selv når jeg ikke er glad i meg selv, så vet jeg at det er andre som er det. det hjelper.

jeg og nyter i hverdagen, og lar ikke usikkerheten ødelegge livet mitt, men den har ødelagt deler av livet mitt, viktige deler som kjærlighet.

og dette med jobb som krever ditt og datt, og mennesker som ikke tror man har ett liv som er verd like mye som deres siden man er singel, drit i dem!!

jeg har "mistet" så godt som alle barndomsvennene mine pga at de ikke aksepterte at jeg mente at mitt liv var like verdifullt som deres, og at jeg faktisk valgte det selv, og trivdes med det (den gang jeg ville være singel).

savner dem ikke en dag, det finnes mange mennesker som ser verdien og som skjønner at man faktisk har ett rikt liv selv om man er singel, bruk heller tid og energi på dem.

om du er rimelig sikker på at den vonde følelsen vil være der bestandig, klarer du da å prøve med virkelig tyngde å komme ut av dem?

må man ikke tro i det minste litt, dersom man skal ha sjans til å lykkes?

Endret 4. august 2005 av aline

[Aliena]

Aliena - takk for svar.  Jeg er helt enig med deg i det du skriver.

Men jeg klarer ikke å "omprogramere" tankene mine.......... 

Jeg er en godt voksen person (for sent med barn) som har prøvd de rådene du gir......... mange ganger.  Har gått i terapi - og fått hjelp. 

Tankene mine kommer de - enten jeg vil eller ikke.  Og ikke "bearbeider" jeg dem heller........... de bare "er der".

Den såre følelsen vil nok være der for alltid.......... og ja, om jeg en gang finner "Mr Right" så vil han nok få en "jobb" med meg..........  Kanskje best jeg forblir alene - så slipper noen å måtte slite med meg..........

Jeg vet at jeg har mange kvaliteter et annet menneske setter pris på......... jeg får stadig tilbakemeldinger om det.  Men - jeg blir aldri foretrukket som "nr 1". 

Men til orientering så har jeg det stort sett bra - og er faktisk i stand til å nyte de små øyeblikk 

←

Godt å høre at du stort sett har det bra

Jeg vil anbefale en bok jeg nettopp leste, Munken som solgte sin Ferrari av Robin Sharma. Jeg synes den var fin, med enkle og praktiske øvelser som er aktuelle for de fleste av oss.

Og den såre følelsen av å ikke være "god nok", den vet jeg at du ikke er alene om. Jeg kjente meg godt igjen i aline sitt innlegg, og jeg er sikker på at vi er mange som har slitt eller sliter med denne problematikken. Og jeg er 100% sikker på at det er håp for oss alle!

Mange varme tanker og en god klem herfra....stå på, ikke gi opp selv om du har tilsynelatende prøvd "alt". Kanskje er du nærmere enn du tror

[Gjest Hei igjen........]

Takk til Aline og Aliena for flotte svar. Dere er to flotte damer - med masse flotte kvaliteter.

Jeg sitter og griner når jeg leser svarene deres........... og håper at dere får rett. At jeg kan finne noen å dele tilværelsen med etterhvert............ det er mitt største ønske her i livet!

Stå på begge to............ ja, oss alle tre :kys_2:

[aline]

det som fikk meg til å oppdage alle som bryr seg og som vil ha meg i livene sine, gjerne mer en jeg er idag også vet jeg, var at jeg møtte en eks av meg. :rosasmil:

en jeg var sammen med rett før jeg begynte i terapi. Vi hadde det kjempefint inntil jeg begynte å bli "for" glad i ham... da ble jeg, som alltid, dritredd... men så visste jeg at jeg måtte gjøre noe også, og ble vel pushet litt av ham til å faktisk ta kontakt og komme meg i terapi som jeg hadde pratet litt om.

han så mine verste sider, jeg forvandlet meg fra en blid, sprudlende og glad person som var glad i ham og viste det så gjerne, til en sur, syk, sint, kranglete bitch som ikke orket ta i verken ham eller meg... siste måneden var vond, pga meg og min oppførsel.

når jeg startet i terapi klarte jeg ikke være ett par lenger, jeg klarte jo ikke å ta vare på meg selv engang, ble jo brutt helt ned.. så jeg brøt med oss. vi møttes en gang til under terapien, og han har fortalt meg litt nå om hvordan jeg var....

jeg har sagt mye stygt!! som det ikke var noen grunn til annet en at jeg hadde det pyton selv, og la skylden på andre.

dette er tre år siden, har tenkt mye på ham, for vi hadde det så fint før jeg snudde. men så har jeg ikke turt ta kontakt, fordi jeg visste at jeg hadde såret ham, jeg visste at det var noe han hadde måttet jobbe med etter bruddet. og jeg hadde på en måte ikke noen rett til å kontakte ham. Men jeg har tenkt på ham endel det siste året nå.. og plutselig møtte jeg ham!!

og kastet meg over sjansen, ba ham om han ville bli med meg på kafe... spurte på mail, så jeg måtte vente litt på svar, og det var i den ventetiden jeg innså alle som vil bruke tid på meg. uansett hva jeg har gjort, og hvor lite snill jeg av og til har vært, så vil de fremdeles være sammen med meg. det var skikkelig aha-opplevelse!

og det koselige var jo at han ville også, så bortskjemt er jeg!

men også så verdifull er jeg.... at han som kjenner meg, også på de dårligste sidene, fremdeles velger å ville være sammen med meg. kanskje dele livet sitt med meg.

DET var en oppvekker det.

og den hadde aldri skjedd, ihvertfall ikke så fort, om det ikke var for KG!

hadde ett par snupper som pushet meg litt, når jeg ikke turte, pushet de meg til å gjøre det jeg ville. minnet meg på at jeg ikke hadde noe å tape. pratet med meg når jeg satt nervøst og ventet på at han skulle svare, beordret meg om å sitte på hendene mine og ikke mase, huske på at han er mann + at det faktisk er han som må få styre tempoet nå.

og mannfolk sier skravling er bortkastet tid....

har tro på at vi alle kommer oss dit vi vil jeg, så lenge vi vil det nok og tror på at vi kan.

[Gjest Gjest]

Man får som man fortjener!

←

Jeg er rimelig lei av moderatorer som flytter mine innlegg, spesielt her inne(!), uten å opplyse om det; dvs legge til en pil. Da får man kanskje som fortjent.......

[Gjest Ananas]

Jeg synes det er veldig interessant å lese om hvilke tanker andre har gjort seg.

Jeg tror at jeg reelt sett er sjanseløs på dating-arenaen, og nå gir jeg opp å aktivt lete etter kjæreste. Jeg vil bli aseksuell og unngå alt som har med romantikk å gjøre, jeg kommer bare til å bli brent.

Jeg går til psykiatrisk behandling, jeg går på trygd og jeg har aldri pult og vil opptre sjenert og usikker ovenfor kvinner som vil kunne være aktuelle. Jeg tror jeg utmerket godt vil kunne være i et forhold og at noen vil kunne elske meg, men det er ingen som rasjonelt sett vil gå etter et forhold med meg gitt manglene mine. Da må jeg enten flagge falskt/prate piss, eller bare holde meg unna. Så jeg velger det siste.

[Gjest Gjest]

Jeg er voksen - selvstendig - og vet hva jeg vil.............

men jeg tør ikke å gi av meg selv....... tør ikke å binde meg til noen.

Er så redd for å ikke bli funnet god nok........ bli avvist

[valentino]

Jeg synes det er veldig interessant å lese om hvilke tanker andre har gjort seg.

Jeg tror at jeg reelt sett er sjanseløs på dating-arenaen, og nå gir jeg opp å aktivt lete etter kjæreste. Jeg vil bli aseksuell og unngå alt som har med romantikk å gjøre, jeg kommer bare til å bli brent.

Jeg går til psykiatrisk behandling, jeg går på trygd og jeg har aldri pult og vil opptre sjenert og usikker ovenfor kvinner som vil kunne være aktuelle. Jeg tror jeg utmerket godt vil kunne være i et forhold og at noen vil kunne elske meg, men det er ingen som rasjonelt sett vil gå etter et forhold med meg gitt manglene mine. Da må jeg enten flagge falskt/prate piss, eller bare holde meg unna. Så jeg velger det siste.

←

Seksuell tiltrekning har aldri vært rasjonellt. Når en kvinne blir forelsket er det lite annet som betyr noe. Se bare på alle som blir utsatt for vold, men allikevel blir i forholdet. De er villige til å overse slagene fordi de er forelsket. Jeg kjenner en som er helt ekstremt dyktig med kvinner. Han er 33 år og uføretrygdet. Røyker hasj flere ganger i uken, og har tidligere gått på sterkere stoffer. Han har også sittet inne for ulike forbrytelser. Denne mannen har ikke noe problemer med å finne seg jenter på 20 år å bli sammen med dem. Når han ikke er i forhold har han gjerne 3 elskerinner på en gang. Om ikke det var nok er han heller ikke høy og mørk. Han er ca. 175 høy vil jeg tippe og har lyst år. Hårfestet har også begynt å krype oppover.