Å leve med psykisk sykdom

[AnonymBruker]

Det ble bestemt at jeg måtte begynne å gå til psykolog. Og min første tanke var: «Jasså? Så vi skal være psykologer nå. Den så jeg ikke komme. Dette er jo en stor oppgave, dette må jeg ta seriøst.»

Så jeg forberedte meg godt. Leste meg opp på diagnoser, på forståelsen av menneskesinnet. Arbeidsmetodikk, praktisk anvendelse av teorien. Jeg fordypet meg i kjente professorers studier av forskjellige diagnoser, og jeg var godt forberedt da jeg endelig møtte opp på kontoret til den heldig utvalgte behandleren. Men der oppdaget jeg dessverre fort at han var en kvakksalver. Han var ikke engang psykiatriker, men en ganske alminnelig psykolog, og en mann av mitt kaliber burde jo fått den absolutt beste behandleren de hadde – og ikke en alminnelig psykolog! For et humbug. For et lureri. Så vi ble enige om at han ikke evnet å hjelpe meg med sin særdeles begrensede utdannelse, og sin sterkt reduserte mentale kapasitet. Vi skulle isteden forsøke gruppeterapi. Enda en stor oppgave, men jeg takket ja til utfordringen, og denne gangen var jeg også enda bedre forberedt enn forrige gang. 

Jeg ble tildelt en gruppe med fem psykisk syke mennesker. Det var litt forskjellige plager hos dem alle, og jeg jobbet hardt og brukte alt jeg hadde lest og lært i mitt forsøk på å gjøre dem friske. Jeg ville gjerne hjelpe dem, men det var også like viktig at de uttrykte og satte pris på min grandiose genialitet, og at en person som meg satte av tid til å hjelpe folk som dem. Dette var noe mange av dem dessverre ikke evnet å gjøre. Min diagnose på dem alle ble derfor nokså lik over hele linja: «Særdeles svekkede sjelsevner.»

Men da jeg leverte notatene mine over til min arbeidskollega med sin sterkt begrensede utdannelse, fikk han en underlig reaksjon. Det må ha vært småligheten som slike reduserte mennesker ofte føler på, misunnelsen de føler mot oss som er bedre begavet enn dem selv. Han reagerte med å forkaste alt mitt harde arbeid, og nektet meg både videre arbeid med å hjelpe disse stakkars menneskene, og utstedte også et forbud mot å kontakte dem privat slik jeg hadde strukket meg langt for å gjøre. Han påstod til og med at de ble dårligere av min behandling. Jeg skulle akkurat til å påpeke den åpenbare sjalusien, da telefonen min ringte. Det var min sønn, som fortalte meg at han endelig hadde klart fagbrevet som maskinfører! Og jeg tenkte: «Jasså? Så vi skal kjøre gravemaskin nå. Den så jeg ikke komme.»

Anonymkode: d1115...0cf

[Trolltunge]

Du verden! 

Er dette et resultat av en plutselig selvinnsikt, og derfor selvironi, eller en god historie? 

[AnonymBruker]

Hva i svarte

Anonymkode: efa6a...eb3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Trolltunge skrev:

Du verden! 

Er dette et resultat av en plutselig selvinnsikt, og derfor selvironi, eller en god historie? 

Prøvde meg på å skildre hvordan verden kan ha sett ut gjennom faren min sine øyne, basert på hans egne gjenfortellinger. Vet ikke om folk ville vært interessert i å lese om sånt, men har nok materiale til noen bøker... 

Anonymkode: d1115...0cf

[AnonymBruker]

Føler jeg har lest dette på wattpad en gang i tiden. Mangler bare en sex scene mellom to karakterer fra en tv serie. 

Anonymkode: d5a30...b66

[AnonymBruker]

Rule nr 1 når det kommer til noveller, kronikk, fanfiction eller whatever. Overskriften bør samsvare med tittelen, det lærte jeg på i norsk timen på ungdomskolen. Men en kjempe flott cliffhanger, det skal du ha! 

Anonymkode: d5a30...b66

[Trolltunge]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Prøvde meg på å skildre hvordan verden kan ha sett ut gjennom faren min sine øyne, basert på hans egne gjenfortellinger. Vet ikke om folk ville vært interessert i å lese om sånt, men har nok materiale til noen bøker... 

Anonymkode: d1115...0cf

Det kan ikke ha vært enkelt å leve med. ♥️

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rule nr 1 når det kommer til noveller, kronikk, fanfiction eller whatever. Overskriften bør samsvare med tittelen, det lærte jeg på i norsk timen på ungdomskolen. Men en kjempe flott cliffhanger, det skal du ha! 

Anonymkode: d5a30...b66

Rule nr 2. Ikke se på tv og skriv på kg samtidig.... overskriften bør samsvare med innholdet skal det stå. Jeg fikk tross alt 3+ på norsk eksamen i 2006, jeg vet bedre! 

Anonymkode: d5a30...b66

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rule nr 1 når det kommer til noveller, kronikk, fanfiction eller whatever. Overskriften bør samsvare med tittelen, det lærte jeg på i norsk timen på ungdomskolen. Men en kjempe flott cliffhanger, det skal du ha! 

Anonymkode: d5a30...b66

Takk, hva hadde vært en mer passende tittel i tilfelle? Artig hvis jeg fikk til den overgangen/avslutningen jeg prøvd på da.

Ts.

Anonymkode: d1115...0cf

[AnonymBruker]

Høres ut som en veldig god person. Er utseende bra? Er personen ledig for ekteskap?

Anonymkode: 71108...263

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Trolltunge skrev:

Det kan ikke ha vært enkelt å leve med. ♥️

Men kanskje det kan bli ei bok, hvis jeg klarer å skildre det med en humoristisk vinkling😊 Kanskje jobbe litt mer med dette... 

Anonymkode: d1115...0cf

[Gjest theTitanic]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ble bestemt at jeg måtte begynne å gå til psykolog. Og min første tanke var: «Jasså? Så vi skal være psykologer nå. Den så jeg ikke komme. Dette er jo en stor oppgave, dette må jeg ta seriøst.»

Så jeg forberedte meg godt. Leste meg opp på diagnoser, på forståelsen av menneskesinnet. Arbeidsmetodikk, praktisk anvendelse av teorien. Jeg fordypet meg i kjente professorers studier av forskjellige diagnoser, og jeg var godt forberedt da jeg endelig møtte opp på kontoret til den heldig utvalgte behandleren. Men der oppdaget jeg dessverre fort at han var en kvakksalver. Han var ikke engang psykiatriker, men en ganske alminnelig psykolog, og en mann av mitt kaliber burde jo fått den absolutt beste behandleren de hadde – og ikke en alminnelig psykolog! For et humbug. For et lureri. Så vi ble enige om at han ikke evnet å hjelpe meg med sin særdeles begrensede utdannelse, og sin sterkt reduserte mentale kapasitet. Vi skulle isteden forsøke gruppeterapi. Enda en stor oppgave, men jeg takket ja til utfordringen, og denne gangen var jeg også enda bedre forberedt enn forrige gang. 

Jeg ble tildelt en gruppe med fem psykisk syke mennesker. Det var litt forskjellige plager hos dem alle, og jeg jobbet hardt og brukte alt jeg hadde lest og lært i mitt forsøk på å gjøre dem friske. Jeg ville gjerne hjelpe dem, men det var også like viktig at de uttrykte og satte pris på min grandiose genialitet, og at en person som meg satte av tid til å hjelpe folk som dem. Dette var noe mange av dem dessverre ikke evnet å gjøre. Min diagnose på dem alle ble derfor nokså lik over hele linja: «Særdeles svekkede sjelsevner.»

Men da jeg leverte notatene mine over til min arbeidskollega med sin sterkt begrensede utdannelse, fikk han en underlig reaksjon. Det må ha vært småligheten som slike reduserte mennesker ofte føler på, misunnelsen de føler mot oss som er bedre begavet enn dem selv. Han reagerte med å forkaste alt mitt harde arbeid, og nektet meg både videre arbeid med å hjelpe disse stakkars menneskene, og utstedte også et forbud mot å kontakte dem privat slik jeg hadde strukket meg langt for å gjøre. Han påstod til og med at de ble dårligere av min behandling. Jeg skulle akkurat til å påpeke den åpenbare sjalusien, da telefonen min ringte. Det var min sønn, som fortalte meg at han endelig hadde klart fagbrevet som maskinfører! Og jeg tenkte: «Jasså? Så vi skal kjøre gravemaskin nå. Den så jeg ikke komme.»

Anonymkode: d1115...0cf

🤣🤣🤣 Du skriver godt. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Men kanskje det kan bli ei bok, hvis jeg klarer å skildre det med en humoristisk vinkling😊 Kanskje jobbe litt mer med dette... 

Anonymkode: d1115...0cf

Hvis hovedinnlegget er en gjenfortelling av hvordan faren din uttrykte seg, så må han ha vært fryktelig vanskelig å forholde seg til. Teksten er god, med masse "mørk" humor; det er bare å fortsette å skrive, ts!

Anonymkode: 16982...9a6

[AnonymBruker]

P.S. Kanskje prøve en novelle først, som senere evt. kan utvikles videre til en roman.

Anonymkode: 16982...9a6

[Trolltunge]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men kanskje det kan bli ei bok, hvis jeg klarer å skildre det med en humoristisk vinkling😊 Kanskje jobbe litt mer med dette... 

Anonymkode: d1115...0cf

Ja det er en interessant karakter. En ny Elling. Eller Elling x 10. 😄

[AnonymBruker]

😂😂

Anonymkode: ebd01...9f7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Trolltunge skrev:

Ja det er en interessant karakter. En ny Elling. Eller Elling x 10. 😄

En Elling som er selverklært geni, god til å prate for seg og meget belest, men som samtidig ikke evner å se seg selv overhode. Og som "blir" andre personer etterhvert som han blir introdusert for dem, ihvertfall får samme yrke som dem. En slags pågående identitetskrise blandet med en tro på at han kan bli hvem som helst, og utføre enhver jobb han hører om. Ja, skal tygge litt på denne. 

Anonymkode: d1115...0cf

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis hovedinnlegget er en gjenfortelling av hvordan faren din uttrykte seg, så må han ha vært fryktelig vanskelig å forholde seg til. Teksten er god, med masse "mørk" humor; det er bare å fortsette å skrive, ts!

Anonymkode: 16982...9a6

Takk. Ja, det var ikke lett, og den eneste måten å leve med dette på var å ta det med særdeles mørk humor. Ja, tror det må bli ei bok. 

Anonymkode: d1115...0cf

[Trolltunge]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En Elling som er selverklært geni, god til å prate for seg og meget belest, men som samtidig ikke evner å se seg selv overhode. Og som "blir" andre personer etterhvert som han blir introdusert for dem, ihvertfall får samme yrke som dem. En slags pågående identitetskrise blandet med en tro på at han kan bli hvem som helst, og utføre enhver jobb han hører om. Ja, skal tygge litt på denne. 

Anonymkode: d1115...0cf

Ja det har et veldig bra potensiale. For en bok må du selvfølgelig gå mye mer i dybden på hver rolle denne figuren går inn i. Hvorfor, hvordan han forbereder seg, karakterer han møter og hvordan alt utvikler seg og ender. 

Det utfordrende ved å skrive om noe ut fra egne erfaringer er at man kan bli for opptatt av å få historien riktig. 

Om du skriver en slik bok vil jeg anbefale at du lar deg inspirere av typen din far er, men ikke være opptatt av å beskrive faktiske hendelser som skjedde. Bare ha slikt som inspirasjon og utgangspunkt, ikke noe du skal gjenfortelle korrekt. 

La det vanvittige og gale ved det, og mørk humor du har taklet det med, inspirere deg til å fantasere langt utover ting du vet skjedde. 

[TinaChristina]

Psykiatriker faktisk...