Er det håp for meg?

[Gjest Gjest]

Jeg er ung (23 år), men har hatt det tøft under oppveksten...Noe som naturligvis har formet mye av min personlighet, og den jeg er i dag. Jeg har jobbet beinhardt for å skape et bedre liv for meg selv og har kommet meg styrket ut av problemene . Jeg tar ingenting for gitt, og liker å nyte livets enkle gleder i fulle drag. Dessuten har erfaringene gjort meg mer bevisst på hva jeg ønsker ut av livet mitt...

Kanskje det er pga min bakgrunn at jeg har vanskeligheter for å finne noen passer for meg. I løpet av oppveksten har jeg utviklet meg til å bli en svært egenrådig person, med en sterk vilje og har et temperament som uttallige ganger har drevet mine foreldre til vanvidd. Det må nevnes at jeg kommer fra en utenlandsk katolsk familie der skikkene er slik at kvinner må oppføre seg på visse måter, dvs være snille piker uten å lage så mye trøbbel. Faren min pleide å si til meg at " ingen mann vil noen gang ha en rebell som deg som kone!" Dere her inne vil sikkert synes alt dette er veldig uvanlig, veldig gammeldags, og veldig forskjellig fra hvordan dere selv er blitt oppdratt, men for mine foreldre var dette slik ting foregikk . Jenter skulle være underdanige, dydige og lydige. Jeg har vært alt annet enn det mine foreldre ønsket, fordi jeg ikke ønsker en mann til å forsørge meg, men heller være hans likeverdige partner . Jeg kan le av det nå, men det var alt annet enn morsomt da dette pågikk.

Siden jeg såhvordan andre jenter i min krets på en måte aksepterte sine skjebner, ville jeg ikke gjøre det samme...sta som jeg var, brøt jeg ut. Jeg ville ha en mann som respekterte meg som kvinne, og elsket meg slik jeg var uten å se på meg som et objekt til hans tilfredstillelse. Jeg trenger en mann som kan utfordre meg på alle områder...intellektuelt, spirituelt , og ikke minst seksuelt

Jeg er en veldig lidenskapelig person som har sterke meninger om ting som engasjerer meg. Jeg lever og ånder for de aspektene i livet som gjør meg lykkelig. Nå savner jeg bare noen å dele det med.

Jeg har møtt en del menn, men ingen ser ut til å være den jeg ser etter Noen har lett for å virke altfor pågående med en innstilling som "jeg kan få hvem som helst", mens andre ikke har turt å åpne munnen i nærheten av meg. Jeg har hittil ikke møtt noen som kan være noe midt i mellom...han er selvsikker og vet hva han vil, men som samtidig vet hvordan han skal gå frem og ta meg med storm En sterk mann som er bevisst og sikker på sin maskulinitet uten å ha behov for å demonstrere det for alle. En som kan gi meg trygghet, og som kan være med å oppleve livets oppturer og nedturer med meg. En som kan forstå hvordan det er å være annerledes.

Mine venner sier jeg er kresen, og det er derfor jeg så sjelden takker ja til stevnemøter. Jeg går ennå rundt med et håp at han finnes der ute. Den perfekte for meg. Jeg er vel en håpløs romantiker Jeg er ingen type som går på byen for å sjekke markedet, men kan likevel ta en tur ut for å ha det gøy med venner. Tåler ikke så mye alkohol heller, noe som kan virke litt kjedelig for mange. Jeg har en viss mengde sunn selvtillit, og har fått høre at jeg er tiltrekkende (noe som også hjelper litt på selvtilliten, hehe), men det er ikke det viktigste.

Dette ble kanskje litt langt, men essensen er om det ennå er håp for meg å finne en seriøs mann? Jeg har inntrykk at mange på min alder er ute etter uforpliktende forhold, og ikke ønsker å slå seg til ro. Jeg ønsker selvsagt ikke noe barn eller familie for øyeblikket jeg heller, men jeg er kanskje litt mer gammeldags enn andre når det gjelder forhold der gjensidig tillit, lojalitet, respekt og kjærlighet er et must før jeg i det hele tatt gir mannen en sjanse

Håper på noen innspill fra både gutter og jenter som har opplevd/følt det samme som meg. Eller andre innspill for den saks skyld. Men for all del...Jeg trives jo godt som singel også da, hehe

[Usikker]

En så "oppegående" og reflektert person som deg er det masse håp for

Jeg er ikke i tvil. Du vet hva du vil - du har tenkt gjennom dette. Antakelig vil du måtte "svelge noen kameler" underveis (alle oppegående personer må- og gjør- det). Men jeg ser ikke "noe gæ'ærnt" i at du er kresen. Du er ung - og har mange år på deg til å treffe den rette.

Jeg vil råde deg til å være-deg-sjøl

[Kristian]

Er enig med Usikker. Du vet hva du vil, og står stødig på egne ben. Det er bra. Bare ta tiden til hjelp, så løser det seg sikkert.

[Gjest Ananas]

I den alderen du er tror jeg de færreste er i langvarige forhold.

Kansje må du gå opp i alder for å finne den du ser etter.

Jeg ser for meg at det er mulig du har urealistiske forventninger til hvordan et forhold utløper seg, og hva en partner skal innfri. Det at du ikke dater så ofte for eksempel - det å gå på date innebærer jo ikke å innlede et forhold.