Utslitt av mammalivet 🙁

[AnonymBruker]

Har ikke barna dine  tanter og onkler og besteforeldre ????

Anonymkode: 2873c...a99

[Caroline1986]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men da forstår jeg Faktisk ikke hvorfor du ikke er enig med meg, du sier jo selv at du kan irritere deg over småbarnsforeldre som klager?

Anonymkode: 45b3c...ebf

Jeg irriterer meg over opptil flere ting samtidig. 
For det første så virker det på ufrivillig barnløse som at de mener at alt ved småbarnslivet er vakkert og magisk og verdt å nyyyyyte selv om man er utslitt og bare vil flytte langt vekk og slutte å være mor. Og det er jævlig provoserende for dem som står i det. Dessuten er sannsynligheten stor for at de ufrivillig barnløse også ville blitt dritt lei til tider selv om de i utgangspunktet var takknemlige aldri så mye. 

 

For det andre så irriterer jeg meg over folk som får barn og som til stadighet klager over livet sitt, for det er jo himla rart at de ikke skjønte på forhånd at de ikke lenger kunne ha masse egentid og reise på ferier og gjøre masse ting de gjorde før, for nå har de fått barn så da må de nødvendigvis prioritere annerledes. Men det handler mer om sånn sutring over at man ikke kan leve som før, ikke folk som forteller om at de er så utslitt at de vurderer å legge seg inn. Det er jo et reelt problem.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke barna dine  tanter og onkler og besteforeldre ????

Anonymkode: 2873c...a99

Har du ikke lært av kvinneguiden at man ikke under noe som helst tidspunkt spørre familie om avlastning eller barnepass?

Anonymkode: 591c9...f3b

[AnonymBruker]

Jeg har vært ufrivillig barnløs og har etter en lang prosess fått 2 barn. Er uendelig takknemlig for barna, men blir da virkelig sliten og lei på lik linje med andre småbarnsforeldre! Mangel på søvn ( blant annet) sliter på uavhengig av hvor lang tid det tok å bli gravid. 

Vil anbefale deg, TS å få litt egentid. Få far mer på banen og sett krav til at han er med barna noen ettermiddager i uken hvor du kan komme deg ut av huset. Gå en tur, tren, besøk en venninne, shopping, hva som helst. Jeg bruker min egentid til trening og det er gull verdt. Det gir overskudd og jeg blir mer tålmodig. Blir en bedre partner og mor av slikt

Anonymkode: 98ac2...0da

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt normalt.

Jeg er mer sjokkert over de som tror det er enkelt å ha barn. Som ikke forstod det på forhånd.

Anonymkode: 656de...492

Jeg synes også dette er ganske rart. Leser jo ofte om mange som ikke synes tidsklemma var så fint som de trodde det skulle bli allikevel. De fleste i dag skjønner vel på forhånd at det er sånn livet blir når man velger barn, fulltidsjobb og forventning om typisk norsk høy levestandard..? Eller? Jeg forstår det iallfall godt, og har derfor valgt bort livet med barn, og er takknemlig hver dag for at jeg tok det riktige valget for meg. Jeg ønsker jo ikke å ha det slik TS og så utrolig mange andre beskriver. Livet er for kort til å ikke ha det fint over så mange år, og å gjøre det så vanskelig for seg selv.  😔

Anonymkode: d7841...62f

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel her jeg er så uenig med deg. Småbarnsforeldre klager og klager og klager på deg forferdelige livet de har, og det kan faktisk føles litt provoserende for oss som hadde gjort alt for p få det livet.

Forstår at du synes folk skal få klage i fred uten at noen sier noe, men jeg føler for å heller gp den andre veien og få Ts til å sette pris på hva hun har og kanskje det kan gjøre at hun får mer motivasjon for p takle denne hverdagen med barn?

Anonymkode: 45b3c...ebf

Men det det du egentlig kommuniserer er at dine følelser av savn etter barn er viktigere enn hennes opplevelse av å være sliten. Hun kom hit for å få støtte, og du minimerer hennes følelser, og det hjelper henne faktisk ingenting, annet enn at hun opplever at hun ikke blir hørt og forstått.

Du sier jo på en måte at det hun føler er feil - hun burde tydeligvis til enhver tid bare være takknemlig for at hun faktisk har fått barn, istedenfor å faktisk erkjenne at hun er kjempesliten. Så kan hun gjerne få litt dårlig samvittighet for at hun ikke er takknemlig nok i tillegg.  
 

Det er jo strengt tatt ikke relevant for henne at du skulle ønske du var i hennes posisjon - det kan jo forsåvidt godt være at hun gjerne hadde vært med på det byttet, akkurat nå. 

Anonymkode: c160b...d44

[Mt3]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig. Jeg er utslitt av mammalivet. Noen dager vurderer jeg å flytte ut. I perioder flere ganger daglig. Jeg har varsel på finn.no om boliger i nærheten. Jeg vilgå under radaren resten av livet, men realistisk sett er det delt omsorg jeg ønsker. 
Jeg elsker min mann og vil aldri forlate ham. Likevel leker jeg med tanken fordi jeg er så sliten av å være mamma.

De dagene med gode samtaler med barna, kos og hygge, de fordufter så fort stundene er over. Hverdagen er nemlig mas, skriking, gråt, krangling, rutiner, rutiner, rutiner, lekser, fritidsaktiviteter, og alt som man må forplikte seg til av møter og konferanser når man har barn, nei faen, jeg orker det ikke mer. Så er det alt utenom, som jobb, husarbeid og diverse. 

Det virker kanskje rart etter alt jeg skrev, men jeg er ubeskrivelig glad i barna mine. Jeg liker dem også, den ene hysterisk morsom og den andre fantastisk kreativ. Men de sluker meg. 

Anonymkode: c5570...f74

Kanskje både du og TS bør sette dere ned, liste opp alle gjøremål, bestemme hva som skal prioriteres og hva som kan droppes, også fordele det mellom seg selv og partner.

Årene rundt barnehage og skolestart er gjerne tøffest å få endene til å møtes, mens poff så er barna større og mer selvstendige og sykler/buss til og fra skole, venner og trening.

Finn smutthull noen dager/kvelder hver uke for en selv og for partner til å dyrke egne interesser, det gir ett godt påfyll av energi.

Vet mange underholder barna 24/7 I hverdagen, det er å gjøre barna en stor bjørnetjeneste mener jeg. En viktig del av livet er å lære seg selvstendighet og å trives i eget selskap samt å takle å måtte vente/kjede seg, og til de lærer det kan de dilte i hælene til foreldre mens de hjelper med matlaging, rydding...

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Fælt å si det, men ja... 

Hos oss ble det slutt mellom oss da, ikke pga at jeg var utslitt. 

Trist/godt med en uke uten barna. Men jeg har mye mer overskudd og er en mye bedre mamma og menneske.

Anonymkode: c094f...998

Som kommer til å vare helt til neste mann kommer inn i bildet. Dere flytter sammen etter en uke. Dere får nytt barn sammen. Og pusher dine nåværende barn ut av redet før de er modne for det. Fordi du og han da har blitt sliten igjen.

Anonymkode: cce2a...a1a

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke barna dine  tanter og onkler og besteforeldre ????

Anonymkode: 2873c...a99

De har jo ikke noe med dette å gjøre.

Barn er noe man velger selv.

Anonymkode: 656de...492

[AnonymBruker]

Kan du legge lista lavere? Mange krever for mye av seg selv når det gjelder husarbeid, matpakker kjøring/henting, jobb m.m.

Anonymkode: ddeab...eeb

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er virkelig utslitt av å være mamma. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger for å hente meg inn, ingenting hjelper lenger. Dagene og ukene bare går i ett; jobb og barn, husarbeid, gjøremål, møter... Mannen er en god pappa, men likevel faller den tyngste byrden på meg i hverdagen og forholdet skranter fordi jeg er sur og utslitt. Han forstår meg ikke og mener at familielivet ikke er så slitsomt som jeg føler. 

Begynner å føle meg helt kvalt, eksisterer jo ikke som egen person lenger. Hele livet handler om barna og jeg blir sprø. Var ikke akkurat dette jeg ønsket ut av livet akkurat. 

Skal det virkelig være slik å ha barn?? Når blir det bedre, når de blir ungdommer? Må man bare innse at livet er satt på vent de neste 15-20 årene når man får barn? Mine er nå 4 og 9 år, og jeg føler at det er veldig lite som har blitt bedre eller lettere. 

Er det flere her som føler det på samme måte, og hvordan takler dere det evt, uten å føle på daglig misnøye og være utslitt? 

Måtte bare få det ut, og er takknemlig for svar. 

TS 

Anonymkode: f969e...f9b

Ts, forstår deg så godt. Mammalivet er totalutslitende, særlig hvis man ikke har barn med rolig temperament. 
Har en med ADHD og to uten. Skal hilse og si den med ADHD krever 250% av meg, mot 50% for de to før. Oppvåkninger på natta hele tiden, periodevis ikke tørr, må delta som støtte i vennegrupper, alle bursdager, i utelek og ved alle små anledninger der det er andre barn. Motta tilbakemeldinger om konflikter på skolen, prøve å hjelpe barnet til å få noen faste venner...                                                       Ser med lengsel på alle de som klemmer barna sine og går, får et pusterom i ny og ne, og klarer å hente seg inn igjen. Hos meg går det i 220 fra 0530-19/1930. Ingen som ikke har prøvd det, vet hvor totalutmattende det egentlig er. Ler inni meg når jeg hører andre foreldre med rolige barn fortelle hvor enkelt det er å være foreldre. Det er gjerne de samme som har besteforeldre i nabolaget, som har stor støttende familie, og som har en mann som deltar 110%. Overhører dem av og til, de snakker om egenpleie, trening, ferier og den nye sveisen. 
Mens foreldre som meg, som ikke er laget av annet materiale enn at det er naturlig å stille opp 100%, går rundt med slitte tupper, rynker i panna og rot i huset. Det er så totalutmattende- så gjennomgripende, så ufattelig slitsomt. Og likevel klarer jeg å gi sønnen min veldig mye. Men det hender jeg tenker tanker om hva vil det være igjen av meg når dette er ferdig? Livet som alenemor uten familienettverk med barn med spesielle behov er ikke for alle. 

Anonymkode: d6fe2...dda

[Sliten&kjørt52]

Dem sier det er  h e l t  fantastisk....

Heldigvis sleppi ei regning jeg. ...

Unger + Meg = NEI ..!

Man tar jo valg...

a.

 

Endret 24. september 2020 av Sliten&kjørt52

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal fortelle deg min redning; turnusjobb. Alle sier det er så dritt og at jeg bør finne meg dagjobb, men jeg elsker turnus. 2-3 dager i uka leverer jeg på skole/bhg og har huset for meg selv til kl 14.30. Jeg gjør husarbeid med musikk, jeg handler, sover, ser på tv, besøker venninner, trener eller hva jeg vil. Jeg slipper å gjøre husarbeid/handling de 2-3 dagene i uka hvor jeg har dagvakt. Jeg får gjort det i mitt eget tempo og koser meg faktisk med det. Jobber hver 4. helg og har da fri to ukedager. Samme opplegg der, bare at mannen kan levere og jeg kan sove så lenge jeg vil. Noen dager har jeg bhg ungen hjemme, eller leverer sent/henter tidlig. 

Anonymkode: bc6d4...09a

Jeg er så enig med deg.  "Alle" fortalte meg at det kom til å bli så slitsomt å kombinere turnusjobb og små barn, men spør du meg så mener jeg det er helt perfekt. Det gir mer egentid, variasjon i hverdagen og mindre stress. I tillegg blir far automatisk mer alene med fullt ansvar, noe som er bra for alle parter (vi mødre har ofte litt tendens til å ta styringa i for stor grad 😉).  

Anonymkode: 41dd6...3e0

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De har jo ikke noe med dette å gjøre.

Barn er noe man velger selv.

Anonymkode: 656de...492

Klart de på en måte har noe med det å gjøre, selv om barn selvsagt først og fremst er foreldrenes ansvar! De er jo nærmeste familie til både barnet og foreldrene! Tenk på i gamle dager, da mange gjerne hadde 8-10 barn, og de arbeidet fra tidlig til sent! Hele storfamilien var sammen om familieliv/"prosjekt få mat på bordet"! Vi er blitt så opptatt av å skulle mestre alt selv, at det føles som et nederlag å spørre om hjelp eller avlastning! 

Anonymkode: 52a0c...9fe

[Elefantenistua]

Hei

Det jeg legger merke til her, er at du ramser opp en hel liste med slitsomme ting, også sier du at du er sliten av mammalivet? 

Hva med at du nedprioriterer slik at du har mulighet til å slappe av og være mer med barna? 

Du kan gå ned i stilling eller få dere vaskehjelp. Hva med at dere heller bruker tiden etter skole og barnehage på ting som er gøy en gang i blant? 

Denne tidsklemmen du beskriver har dere lagt opp til selv. Det er mye du kan gjøre, men du velger å klage over det eneste du ikke får gjort noe med, og det er barna. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klart de på en måte har noe med det å gjøre, selv om barn selvsagt først og fremst er foreldrenes ansvar! De er jo nærmeste familie til både barnet og foreldrene! Tenk på i gamle dager, da mange gjerne hadde 8-10 barn, og de arbeidet fra tidlig til sent! Hele storfamilien var sammen om familieliv/"prosjekt få mat på bordet"! Vi er blitt så opptatt av å skulle mestre alt selv, at det føles som et nederlag å spørre om hjelp eller avlastning! 

Anonymkode: 52a0c...9fe

Vel, jeg har null interesse av å stille opp som tante, ikke mitt ansvar. 

Anonymkode: 1ce39...59b

[Sliten&kjørt52]

Vi lever ikke i "gamle dager"

Hvorfor i helvete skulle en informer mann , som ikke ønsker barn gjøre ei skreppe gravid..?

Fordi han er sinnsyk ?

Ække meg 🙂

a.

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sorry. Ingen empati. Vært alene  med barnet  i 14 år. Fulgt opp idrett, lekser, bursdager,  venner...aldri klaget 

Anonymkode: 38e56...0dc

Skjerp deg. Jeg har også vært alene med barnet i de alle elleve år, men det er LOV å føle på at det er slitsomt fordi om man ikke er alenemor. Det kan oppleves tøft nok fordi om man ikke er alenemor. 

Og ikke alle alenemødre har det likedan heller. Har barnet 100% ingen kontakt med far og har barnefri kanskje to helger i året, evt en spontan kveld her og der om barnet overnatter til venninne.  

Og enig med Ts, man gjør seg noen tanker om dette er livet fordi man har ikke noe eget liv.

Anonymkode: 404b2...157

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts, forstår deg så godt. Mammalivet er totalutslitende, særlig hvis man ikke har barn med rolig temperament. 
Har en med ADHD og to uten. Skal hilse og si den med ADHD krever 250% av meg, mot 50% for de to før. Oppvåkninger på natta hele tiden, periodevis ikke tørr, må delta som støtte i vennegrupper, alle bursdager, i utelek og ved alle små anledninger der det er andre barn. Motta tilbakemeldinger om konflikter på skolen, prøve å hjelpe barnet til å få noen faste venner...                                                       Ser med lengsel på alle de som klemmer barna sine og går, får et pusterom i ny og ne, og klarer å hente seg inn igjen. Hos meg går det i 220 fra 0530-19/1930. Ingen som ikke har prøvd det, vet hvor totalutmattende det egentlig er. Ler inni meg når jeg hører andre foreldre med rolige barn fortelle hvor enkelt det er å være foreldre. Det er gjerne de samme som har besteforeldre i nabolaget, som har stor støttende familie, og som har en mann som deltar 110%. Overhører dem av og til, de snakker om egenpleie, trening, ferier og den nye sveisen. 
Mens foreldre som meg, som ikke er laget av annet materiale enn at det er naturlig å stille opp 100%, går rundt med slitte tupper, rynker i panna og rot i huset. Det er så totalutmattende- så gjennomgripende, så ufattelig slitsomt. Og likevel klarer jeg å gi sønnen min veldig mye. Men det hender jeg tenker tanker om hva vil det være igjen av meg når dette er ferdig? Livet som alenemor uten familienettverk med barn med spesielle behov er ikke for alle. 

Anonymkode: d6fe2...dda

Hadde masse sympati med innlegget ditt helt til jeg leste dette. Hva mener du her? At man er en bedre foreldrer hvis man sliter seg ut?

Til deg og andre med samme holdninger: Bare dropp martyrrollen. Vær så snill. Det er ikke sunt eller rettferdig ovenfor deg selv eller for ungene dine at du løper rundt og føler at du ofrer deg. 

Anonymkode: 26667...99e

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg å lese"tiden med barn" av Inger Lise Køltzow (finnes i storytel). Og også å høre episoden med henne i Foreldrerådet - tror den heter "dårlig samvittighet" elns. 

Anonymkode: db8cb...bda