Utslitt av mammalivet 🙁

[Caroline1986]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er da ikke det brukeren skriver?

Anonymkode: 8480b...26b

Jeg vet bare at det er vanskelig å være takknemlig når man er utslitt. Men det er jo fint hvis det hjelper TS.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Caroline1986 skrev:

Skill deg! Da får du masse tid til deg selv!

Hehehe neida. Joda. Neida.

Men det går altså over. Ettersom barna bli eldre så blir det enklere. I mellomtiden må man dele på husarbeidet og ansvaret, og finne tid til seg selv. 

Fælt å si det, men ja... 

Hos oss ble det slutt mellom oss da, ikke pga at jeg var utslitt. 

Trist/godt med en uke uten barna. Men jeg har mye mer overskudd og er en mye bedre mamma og menneske.

Anonymkode: c094f...998

[Caroline1986]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Fælt å si det, men ja... 

Hos oss ble det slutt mellom oss da, ikke pga at jeg var utslitt. 

Trist/godt med en uke uten barna. Men jeg har mye mer overskudd og er en mye bedre mamma og menneske.

Anonymkode: c094f...998

Ja, det er selvopplevd for min del også. Faren og jeg skilte oss, og delte omsorgen 50/50. Vi klarte å beholde et godt samarbeid, og sønnen vår klarte samlivsbruddet bra. 
Det fungerte utmerket og er absolutt å anbefale, 100% fokus på sønnen når han er hos den ene, og masse alenetid for den andre.

Men kanskje helst med den forutsetning at man ikke lenger elsker hverandre da, kanskje dumt å gå fra hverandre ellers😅

[AnonymBruker]

Jeg er enig. Jeg er utslitt av mammalivet. Noen dager vurderer jeg å flytte ut. I perioder flere ganger daglig. Jeg har varsel på finn.no om boliger i nærheten. Jeg vilgå under radaren resten av livet, men realistisk sett er det delt omsorg jeg ønsker. 
Jeg elsker min mann og vil aldri forlate ham. Likevel leker jeg med tanken fordi jeg er så sliten av å være mamma.

De dagene med gode samtaler med barna, kos og hygge, de fordufter så fort stundene er over. Hverdagen er nemlig mas, skriking, gråt, krangling, rutiner, rutiner, rutiner, lekser, fritidsaktiviteter, og alt som man må forplikte seg til av møter og konferanser når man har barn, nei faen, jeg orker det ikke mer. Så er det alt utenom, som jobb, husarbeid og diverse. 

Det virker kanskje rart etter alt jeg skrev, men jeg er ubeskrivelig glad i barna mine. Jeg liker dem også, den ene hysterisk morsom og den andre fantastisk kreativ. Men de sluker meg. 

Anonymkode: c5570...f74

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sorry. Ingen empati. Vært alene  med barnet  i 14 år. Fulgt opp idrett, lekser, bursdager,  venner...aldri klaget 

Anonymkode: 38e56...0dc

Vel, jeg har vært alene med to. Ingenting å klage på hvis du bare har ett. Hører du hvor dumt det er? Det er alltid noen som har det verre.

Anonymkode: a6d33...c7c

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fælt å si det, men ja... 

Hos oss ble det slutt mellom oss da, ikke pga at jeg var utslitt. 

Trist/godt med en uke uten barna. Men jeg har mye mer overskudd og er en mye bedre mamma og menneske.

Anonymkode: c094f...998

Men går det ikke an å avlaste hverandre uten å skilles? 

Anonymkode: 26667...99e

[Caroline1986]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men går det ikke an å avlaste hverandre uten å skilles? 

Anonymkode: 26667...99e

Jo selvsagt. Hun skilte seg ikke fordi hun var utslitt, forholdet tok slutt

[Caroline1986]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig. Jeg er utslitt av mammalivet. Noen dager vurderer jeg å flytte ut. I perioder flere ganger daglig. Jeg har varsel på finn.no om boliger i nærheten. Jeg vilgå under radaren resten av livet, men realistisk sett er det delt omsorg jeg ønsker. 
Jeg elsker min mann og vil aldri forlate ham. Likevel leker jeg med tanken fordi jeg er så sliten av å være mamma.

De dagene med gode samtaler med barna, kos og hygge, de fordufter så fort stundene er over. Hverdagen er nemlig mas, skriking, gråt, krangling, rutiner, rutiner, rutiner, lekser, fritidsaktiviteter, og alt som man må forplikte seg til av møter og konferanser når man har barn, nei faen, jeg orker det ikke mer. Så er det alt utenom, som jobb, husarbeid og diverse. 

Det virker kanskje rart etter alt jeg skrev, men jeg er ubeskrivelig glad i barna mine. Jeg liker dem også, den ene hysterisk morsom og den andre fantastisk kreativ. Men de sluker meg. 

Anonymkode: c5570...f74

Høres fryktelig tøft ut💛 Hvor gamle er barna dine?

[Gjest Anonymus Notarius]

Veldig mange mødre stiller ekstremt høye krav til seg selv. Må du gjøre alt du tror du må?

Det blir mindre fysisk slitsomt etter hvert, men da blir det jo bytta ut med flere bekymringer i stedet  Det er bare sånn det er å ha unger. Senk krava, krev mer deltagelse av far, og krev mer av barna, spesielt det eldste.

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Caroline1986 skrev:

For man kan ikke være lykkeligere uten barn enn med?

Joda, men ikke når alt man ønsker er en familie og barn. Dette var tydeligvis irriterende og triggende for deg, og det beklager jeg. Jeg hadde byttet med deg når som helst. Men det kan jeg ikke. Og jeg er vant ril at ufrivillig barnløshet bare blir blåst bort og latterliggjort fra de som klarte å få barn. Men greit nok det, er godt vant til det:)

Anonymkode: 45b3c...ebf

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Caroline1986 skrev:

Høres fryktelig tøft ut💛 Hvor gamle er barna dine?

Fem og syv.

Anonymkode: c5570...f74

[Sinsiew]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sorry. Ingen empati. Vært alene  med barnet  i 14 år. Fulgt opp idrett, lekser, bursdager,  venner...aldri klaget 

Anonymkode: 38e56...0dc

🙄🤮

[Caroline1986]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda, men ikke når alt man ønsker er en familie og barn. Dette var tydeligvis irriterende og triggende for deg, og det beklager jeg. Jeg hadde byttet med deg når som helst. Men det kan jeg ikke. Og jeg er vant ril at ufrivillig barnløshet bare blir blåst bort og latterliggjort fra de som klarte å få barn. Men greit nok det, er godt vant til det:)

Anonymkode: 45b3c...ebf

Ja jeg skjønner at unger er viktig for folk, men nå snakket vi ikke om deg, vi snakker om TS. Hadde du hatt tre krevende unger og en mann som ikke tok sin del av jobben så hadde du antakelig sittet her og klagd du også. 
Det er ikke så enkelt som at når man er dritt lei av livet sitt, så blir alt bedre så fort man får høre at andre har det verre.

[AnonymBruker]

Har kjent på det du skriver mye den siste tiden, mine er 4 og 6 år. Dagene er et eneste kjør fra 06:30 til ungene er i seng 19:30, og så er det matpakker, klesvask og rydding. Mannen jobber mye og er aldri hjemme før 18-18:30 hver kveld. Føler jeg aldri opplever noe, eller har energi til noe annet enn å ligge på sofaen og se Netflix og trøstespise når jeg endelig kan sette meg ned.

Jeg tror det eneste jeg kan gjøre er å ha noe fast for meg selv, hvor jeg drar ut når mannen kommer hjem. Selv om jeg føler jeg ikke orker så må jeg bare komme meg ut. Jeg bør også trene mere

Har ikke så mye annet å tipse om da jeg sliter med presis det samme selv🌸

Anonymkode: 58351...d53

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Caroline1986 skrev:

Ja jeg skjønner at unger er viktig for folk, men nå snakket vi ikke om deg, vi snakker om TS. Hadde du hatt tre krevende unger og en mann som ikke tok sin del av jobben så hadde du antakelig sittet her og klagd du også. 
Det er ikke så enkelt som at når man er dritt lei av livet sitt, så blir alt bedre så fort man får høre at andre har det verre.

Det er vel her jeg er så uenig med deg. Småbarnsforeldre klager og klager og klager på deg forferdelige livet de har, og det kan faktisk føles litt provoserende for oss som hadde gjort alt for p få det livet.

Forstår at du synes folk skal få klage i fred uten at noen sier noe, men jeg føler for å heller gp den andre veien og få Ts til å sette pris på hva hun har og kanskje det kan gjøre at hun får mer motivasjon for p takle denne hverdagen med barn?

Anonymkode: 45b3c...ebf

[Agatha]

Jeg ville kanskje starta med en tur til fastlegen evt prøvd psykolog eller parterapi om du/dere klarer å pinpointe hvor skoen trykker. Veldig mange her som skal skrive at man ikke har noe å klage over, men vi er alle forskjellige i hvordan vi opplever og takler stress, arbeidsmengde osv. Tror det er viktig å få arbeidsfordeling opp i dagen. Mange damer (meg selv inkludert) opplever angst og depresjon i forbindelse med familielivet, fordi vi sitter igjen med ansvaret for alt og legger for mye i hva som er et godt familieliv. Ville starta med å finne noen som kan hjelpe deg med å finne ut hvorfor du blir såpass utkjørt som du blir og begynn å snakk om det med mannen din og andre rundt deg, det hjelper. Lykke til! 

[Caroline1986]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er vel her jeg er så uenig med deg. Småbarnsforeldre klager og klager og klager på deg forferdelige livet de har, og det kan faktisk føles litt provoserende for oss som hadde gjort alt for p få det livet.

Forstår at du synes folk skal få klage i fred uten at noen sier noe, men jeg føler for å heller gp den andre veien og få Ts til å sette pris på hva hun har og kanskje det kan gjøre at hun får mer motivasjon for p takle denne hverdagen med barn?

Anonymkode: 45b3c...ebf

Jada. Jeg ser den. Men bare så du vet hvorfor jeg irriterer meg, jeg hadde en venninne som prøvde å få barn i åtte år. Hun ringte meg og grein og grein og grein og grein og hadde flere mislykkede forsøk og spontanaborterte og dreiv på. Og jeg var der for henne hele tiden gjennom disse åra selv om jeg tilslutt kvidde meg for å ta telefonen når hun ringte for det var bare grining og unger over hele fjøla. Hun gikk gjennom mange smertefulle inngrep for å få de pokkers eggene til å sette seg og trykka i seg enorme mengder hormoner for at alt skulle være optimalt, og dem ble hun helt sprø av, men det var disse ungene verdt. 
Det er også verdt å nevne at jeg ikke bryr meg om unger, men at jeg var der for henne gjennom hele prosessen og heia som faen.

Så ble hun tilslutt endelig gravid, og gleden sto i taket da det viste seg at det var tvillinger. 
 

Så. Klagde hun seg gjennom hele graviditeten, blant annet fordi hun ikke kunne spise og drikke ting hun ønsket, og jeg prøvde å være forståelsesfull. Hun spiste vel faktisk både røkelaks og blåmuggost og spekemat også ettersom jeg kan huske, og det er vel ikke anbefalt. 
 

Så kom tilslutt ungene, alt var helt i orden med dem, og hun var naturligvis svært lykkelig, men det tok ikke så lang tid før det ble en jævla klaging da også. På at mannen ikke gjorde ting på hennes måte og at hun aldri rakk å dusje og at det var så tungvint å gjøre ting med to barn og jeg vet ikke hva. 
Klag klag klag. 
 

Så nei. Jeg tror ingen har ønsker barn høyere enn henne, og når det ble på den måten så har jeg ikke noen tro på at man blir en superforelder som aldri blir sliten og utslitt og som aldri klager og blir drittlei, bare fordi man ønsket unger sterkt i utgangspunktet. 
 

Så det må jaggu være lov, og det hjelper neppe å si at «det skulle vært meg» for hadde det vært deg er sjansen stor for at du også til tider hadde blitt drittlei og utslitt

[Gjest Anonymus Notarius]

6 minutter siden, Caroline1986 skrev:

Jada. Jeg ser den. Men bare så du vet hvorfor jeg irriterer meg, jeg hadde en venninne som prøvde å få barn i åtte år. Hun ringte meg og grein og grein og grein og grein og hadde flere mislykkede forsøk og spontanaborterte og dreiv på. Og jeg var der for henne hele tiden gjennom disse åra selv om jeg tilslutt kvidde meg for å ta telefonen når hun ringte for det var bare grining og unger over hele fjøla. Hun gikk gjennom mange smertefulle inngrep for å få de pokkers eggene til å sette seg og trykka i seg enorme mengder hormoner for at alt skulle være optimalt, og dem ble hun helt sprø av, men det var disse ungene verdt. 
Det er også verdt å nevne at jeg ikke bryr meg om unger, men at jeg var der for henne gjennom hele prosessen og heia som faen.

Så ble hun tilslutt endelig gravid, og gleden sto i taket da det viste seg at det var tvillinger. 
 

Så. Klagde hun seg gjennom hele graviditeten, blant annet fordi hun ikke kunne spise og drikke ting hun ønsket, og jeg prøvde å være forståelsesfull. Hun spiste vel faktisk både røkelaks og blåmuggost og spekemat også ettersom jeg kan huske, og det er vel ikke anbefalt. 
 

Så kom tilslutt ungene, alt var helt i orden med dem, og hun var naturligvis svært lykkelig, men det tok ikke så lang tid før det ble en jævla klaging da også. På at mannen ikke gjorde ting på hennes måte og at hun aldri rakk å dusje og at det var så tungvint å gjøre ting med to barn og jeg vet ikke hva. 
Klag klag klag. 
 

Så nei. Jeg tror ingen har ønsker barn høyere enn henne, og når det ble på den måten så har jeg ikke noen tro på at man blir en superforelder som aldri blir sliten og utslitt og som aldri klager og blir drittlei, bare fordi man ønsket unger sterkt i utgangspunktet. 
 

Så det må jaggu være lov, og det hjelper neppe å si at «det skulle vært meg» for hadde det vært deg er sjansen stor for at du også til tider hadde blitt drittlei og utslitt

Tror det er noen mennesker som bare klager mer enn andre. Venninna di ville nok klaga uansett hva hun opplevde

 

[Caroline1986]

2 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Tror det er noen mennesker som bare klager mer enn andre. Venninna di ville nok klaga uansett hva hun opplevde

 

Det kan jo selvsagt hende. Men hun er liksom ikke så utprega klagete ellers, det kom veldig godt frem i denne prosessen. Hun har hatt mange andre utfordringer i livet som hun har tatt med en litt mer føkkit-attitude, så jeg ble faktisk ganske overraska over at hun både spiste ting man ikke skal, og deretter klagde såpass mye når ungene først kom

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Caroline1986 skrev:

Jada. Jeg ser den. Men bare så du vet hvorfor jeg irriterer meg, jeg hadde en venninne som prøvde å få barn i åtte år. Hun ringte meg og grein og grein og grein og grein og hadde flere mislykkede forsøk og spontanaborterte og dreiv på. Og jeg var der for henne hele tiden gjennom disse åra selv om jeg tilslutt kvidde meg for å ta telefonen når hun ringte for det var bare grining og unger over hele fjøla. Hun gikk gjennom mange smertefulle inngrep for å få de pokkers eggene til å sette seg og trykka i seg enorme mengder hormoner for at alt skulle være optimalt, og dem ble hun helt sprø av, men det var disse ungene verdt. 
Det er også verdt å nevne at jeg ikke bryr meg om unger, men at jeg var der for henne gjennom hele prosessen og heia som faen.

Så ble hun tilslutt endelig gravid, og gleden sto i taket da det viste seg at det var tvillinger. 
 

Så. Klagde hun seg gjennom hele graviditeten, blant annet fordi hun ikke kunne spise og drikke ting hun ønsket, og jeg prøvde å være forståelsesfull. Hun spiste vel faktisk både røkelaks og blåmuggost og spekemat også ettersom jeg kan huske, og det er vel ikke anbefalt. 
 

Så kom tilslutt ungene, alt var helt i orden med dem, og hun var naturligvis svært lykkelig, men det tok ikke så lang tid før det ble en jævla klaging da også. På at mannen ikke gjorde ting på hennes måte og at hun aldri rakk å dusje og at det var så tungvint å gjøre ting med to barn og jeg vet ikke hva. 
Klag klag klag. 
 

Så nei. Jeg tror ingen har ønsker barn høyere enn henne, og når det ble på den måten så har jeg ikke noen tro på at man blir en superforelder som aldri blir sliten og utslitt og som aldri klager og blir drittlei, bare fordi man ønsket unger sterkt i utgangspunktet. 
 

Så det må jaggu være lov, og det hjelper neppe å si at «det skulle vært meg» for hadde det vært deg er sjansen stor for at du også til tider hadde blitt drittlei og utslitt

Men da forstår jeg Faktisk ikke hvorfor du ikke er enig med meg, du sier jo selv at du kan irritere deg over småbarnsforeldre som klager?

Anonymkode: 45b3c...ebf