Dyrking av psykiske problemer.

[AnonymBruker]

Jeg tror at det kan være viktig å anerkjenne hva man sliter med for å få det bedre med seg selv. Har man feid ting under teppet i lang tid så kan det gjøre mer skade enn godt er. 

Det blir en balansegang som ikke alltid er like lett mellom å godta det som er med de eventuelle begrensingnene det innebærer -  og å se på alt som er bra samtidig

Anonymkode: 17b98...7c4

[AnonymBruker]

Jeg har vært dypt deprimert. En av tingene som i ettertid er skremmende, er at jeg ikke ville ut av depresjonen. Jeg var innhyllet i en nummenhet og et mørke som etterhvert ble det eneste jeg kjente, og dermed det eneste som føltes trygt. Verden utenfor var skummel. Jeg orket ikke å forholde meg til den. 

Men alt dette skjedde på innsiden. Jeg snakket aldri om det, tror ikke jeg egentlig var bevist på det selv engang. 

Anonymkode: 7b043...76c

[Kalevala]

Nei det er jeg ikke enig i.  Ingen ønsker seg psykiske problemer, eller ønsker å være i slike.  De aller fleste vil helst fungere som et vanlig friskt menneske.  

[Menchit]

På 17.9.2020 den 0.16, MarieLo skrev:

Kan være jeg tar feil, men jeg tipper det menes å ikke fokusere på problemene. Altså, ved å fortrenge de, å unngå de, og ikke gi de oppmerksomhet og hjelp. Som traumer kanskje, alt ubehagelig egentlig.

Ser det nevnes noe om hjelp og verktøy, men som oftest handler det jo mest om viljen. Å ville jobbe med det i stedet for noe annet.

Det du beskriver som eksempel, kaller andre her for « medisin, fake it til you msake it» 

Mange som er psykisk syke vet heller ikke hva som egentlig er problemet. De kan beskrive symptomer og praktiske konsekvenser, men amer ikke hva / hvilke følelser som er ute av synk. Det fjør det veldig utfordrende å jobbe med.

På 17.9.2020 den 0.25, AnonymBruker skrev:

Joda, det er blitt trendy å ha diagnoser.

Anonymkode: 421eb...169

Trendy? Kan love deg at det ikke er starus eller trendy med en psykisk diagnose, der er tvert i mot svært stigmatiserende.

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig med deg, ts. Psykiske sykdommer har blitt en motediagnoser.

Anonymkode: 45fe8...071

Kan du gi noen eksempler?

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Menchit skrev:

Det du beskriver som eksempel, kaller andre her for « medisin, fake it til you msake it» 

Mange som er psykisk syke vet heller ikke hva som egentlig er problemet. De kan beskrive symptomer og praktiske konsekvenser, men amer ikke hva / hvilke følelser som er ute av synk. Det fjør det veldig utfordrende å jobbe med.

Trendy? Kan love deg at det ikke er starus eller trendy med en psykisk diagnose, der er tvert i mot svært stigmatiserende.

Kan du gi noen eksempler?

Jo det er blitt trendy i flere miljøer. Hsr du ikke fått med deg dette, anbefaler jeg deg å sette deg inn i det.

Det hjeper lite å si her at det ikke er slik, når det er blitt nettopp slik.

Anonymkode: 421eb...169

[MarieLo]

11 minutter siden, Menchit skrev:

Det du beskriver som eksempel, kaller andre her for « medisin, fake it til you msake it» 

Mange som er psykisk syke vet heller ikke hva som egentlig er problemet. De kan beskrive symptomer og praktiske konsekvenser, men amer ikke hva / hvilke følelser som er ute av synk. Det fjør det veldig utfordrende å jobbe med.

Fake it till you make it er kanskje det dårligste rådet man kan gi noen da.

For da later man som det ikke er noe der å hjelpe, og så blir man aldri bedre.

[exictence]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler dette kanskje gjelder de som kjenner de sliter, som ikke ber om profesjonell hjelp og ikke har en diagnose. Samme typen folk blir gjerne avvist av dsp og lager drama rundt det fordi de er såååååå syke. 

 

Anonymkode: b4017...b68

Ja, jeg tror også det var det Ts siktet til. Men slike mennesker har det heller ikke godt, de sliter masse. Og det er som oftest ikke sutrepaver og deres egen feil. Jeg tror mye har med tillært adferd å gjøre. Det tror jeg gjelder så og si alle. 

Hva får oss til å føle at vi blir sett? Alle mennesker har behov for å bli sett. Gjennom oppveksten og hvordan vi er vant med å bli møtt av de "voksne", og på hva. Det lærer oss til å fremme den adferden som vi ble sett på, hvor vi fikk oppmerksomhet, kanskje en slags kjærlighet. Noe vi trodde/var kjærlighet?

 

[exictence]

Du trenger å "welcome the panic".

Denne kan anbefales, selv om du over hode ikke har sansen for eller liker å meditere. Men hør hva han sier.

"Be friends with your panic"  

Endret 18. september 2020 av exictence

[AnonymBruker]

På 17.9.2020 den 0.16, MarieLo skrev:

Kan være jeg tar feil, men jeg tipper det menes å ikke fokusere på problemene. Altså, ved å fortrenge de, å unngå de, og ikke gi de oppmerksomhet og hjelp. Som traumer kanskje, alt ubehagelig egentlig.

Ser det nevnes noe om hjelp og verktøy, men som oftest handler det jo mest om viljen. Å ville jobbe med det i stedet for noe annet.

Folk dyrker sykdom om det er fysisk eller psykisk. Du hadde vel ikke oppfordret folk med en progressiv sykdom og ikke ta hensyn eller dra til lege? 

Merkelig å mene at å dyrke en sykdom er å ta hensyn og ikke ta imot hjelp. 

Hvis du først har psykiske vansker, så har du helt sikkert prøvd og få ordnet det selv, og klarer du ikke det så er det jo helt klart å oppsøke hjelp som er løsningen. Det er det som kalles å ta ansvar for egen helse. Å skulle fortrenge noe er jo det verste du gjør. Men å jobbe med psyken krever at man virkelig jobber og der må man jo selvfølgelig ha vilje til å gjøre det. 

En rusmisbruker blir jo ikke rusfri hvis han får hjelp uten å selv ville det. Men det er jo ikke sikkert han blir rusfri selv om han vil og får hjelp.

Jeg har en alvorlig psykisk lidelse og det er ikke sånn at jeg velger å bli deprimert eller manisk. Jeg jobber hardt hver dag for å holde meg til rutiner, jeg trener, spiser sunt, får hjelp og holder meg langt unna stress. Så viljen er der, men hodet er ikke samarbeidsvillig, selv med medisiner. Det er ikke sånn at viljen holder psyken i sjakk. Og jeg dyrker ikke sykdommen min, jeg prøver å leve et så normalt liv som mulig, ingen bortsett fra mine aller nærmeste vet at jeg har en diagnose og jeg ønsker ingenting annet enn å være frisk. 

Anonymkode: 97f4d...39e

[AnonymBruker]

Man kan helt klart dyrke både psykiske og fysiske sykdommer. For mange tar sykdommen så stor plass at den blir en identitet.

Bruk av psykolog kan like gjerne forverre psykiske problemer, tror jeg. Spesielt tradisjonell psykologi der man skal dykke ned i problemer og elendighet og "snakke om det", spesielt om traumer fra barndommen og lignende. Jeg hadde en tøff periode da jeg var alvorlig syk, kjæresten min forlot meg og jeg fikk flere psykoser på rad. Har likevel aldri følt meg så jævlig som etter en psykologtime. Følte jeg bare ble brutt ned. Etter et år med psykologtimer som jeg følte bare var fjas - psykologen ville hele tiden at jeg skulle snakke om barndommen og foreldrene mine enda jeg gang på gang sa at de er ikke problemet - gav jeg opp hele greia. For meg fungerer det rett og slett bedre å tenke på noe annet. Har jeg "traumer" så får jeg bare ha det da. Å være aktiv og gjøre noe meningsfullt er beste medisin etter min erfaring. Å sitte og grave seg ned i problemer gjør bare ting verre.

Anonymkode: 1756f...1be

[AnonymBruker]

På 17.9.2020 den 9.07, AnonymBruker skrev:

Helt enig med deg, ts. Psykiske sykdommer har blitt en motediagnoser.

Anonymkode: 45fe8...071

Angst og lett depresjon kan bli hyllet for åpenhet. Men alvorlige psykiske lidelser blir ikke hyllet og åpenheten blir egentlig møtt på en helt annen måte. Noen trekker seg vekk, og de som ikke gjør det er gjerne redd for å si noe feil, noen tror plutselig at de kan kurere psykiske lidelser ved å fortelle meg hva jeg skal gjøre, noen blir plutselig redd for at en dårlig dag betyr at jeg er suicidal, noen leter etter symptomer og studerer hvert skritt du tar. Akkurat som jeg plutselig er et annet menneske enn de ble kjent med og har kjent noen år. Så da er det bedre å holde kjeft. 

 

Anonymkode: 97f4d...39e

[Gjest tranedatter]

TS stiller spøsmålet feil.

Det samfunnet er lei er de som påstår at de har angst eller depresjon, når det er livets vanlige svingninger. BRUK RETT BEGREP!

Nervøs før en prøve på skolen - normalt, nervøsitet er ikke angst

Lei seg fordi det regner og aktivitet er avlyst - ikke depresjon, du er skuffa.

 

Til og med sorg ved brudd, kjærlighetssorg, sykdom eller død er normalt! Dette er hendelsesutløst reaksjon på noe trist. Og et sundt tegn, du er et friskt menneske med stort følelsesregister.

Det er når sorgen/angst/depresjon går over i kronisk tilstand som hemmer personen påtaglig i hverdagen, at det begynner bli en sykdom. 

 

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/7Jmw/vi-misbruker-uttrykket-aa-vaere-deprimert

"Depresjon, eller det å være deprimert, er ikke lenger en alvorlig psykisk lidelse, men et uttrykk barn og unge bruker om alt fra et hull i sokken til å gå glipp av en episode av yndlingsserien.

Ordet har mistet sin egentlige, alvorlige betydning."

[MarieLo]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk dyrker sykdom om det er fysisk eller psykisk. Du hadde vel ikke oppfordret folk med en progressiv sykdom og ikke ta hensyn eller dra til lege? 

Merkelig å mene at å dyrke en sykdom er å ta hensyn og ikke ta imot hjelp. 

Hvis du først har psykiske vansker, så har du helt sikkert prøvd og få ordnet det selv, og klarer du ikke det så er det jo helt klart å oppsøke hjelp som er løsningen. Det er det som kalles å ta ansvar for egen helse. Å skulle fortrenge noe er jo det verste du gjør. Men å jobbe med psyken krever at man virkelig jobber og der må man jo selvfølgelig ha vilje til å gjøre det. 

En rusmisbruker blir jo ikke rusfri hvis han får hjelp uten å selv ville det. Men det er jo ikke sikkert han blir rusfri selv om han vil og får hjelp.

Jeg har en alvorlig psykisk lidelse og det er ikke sånn at jeg velger å bli deprimert eller manisk. Jeg jobber hardt hver dag for å holde meg til rutiner, jeg trener, spiser sunt, får hjelp og holder meg langt unna stress. Så viljen er der, men hodet er ikke samarbeidsvillig, selv med medisiner. Det er ikke sånn at viljen holder psyken i sjakk. Og jeg dyrker ikke sykdommen min, jeg prøver å leve et så normalt liv som mulig, ingen bortsett fra mine aller nærmeste vet at jeg har en diagnose og jeg ønsker ingenting annet enn å være frisk. 

Anonymkode: 97f4d...39e

Det er viljen som styrer psyken, men det er ikke meningen å holde noen ting i sjakk. Meningen er å leve med det, og gi slipp på det man ikke vil leve med, som lidelsene.

Tenker du at det er psyken som holder viljen i sjakk?

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo det er blitt trendy i flere miljøer. Hsr du ikke fått med deg dette, anbefaler jeg deg å sette deg inn i det.

Det hjeper lite å si her at det ikke er slik, når det er blitt nettopp slik.

Anonymkode: 421eb...169

Jeg har selv vært psykisk syke, innlagt i en periode. Jeg er voksen, og selv om jeg vet jeg ikke burde, skammer jeg meg veldig. Det er overhodet ikke trendy, i såfall må det være veldig smale miljøer, men det blir jo bare en annen variant av rusmiljøene feis

Anonymkode: 66bd7...f30

[AnonymBruker]

12 timer siden, MarieLo skrev:

Det er viljen som styrer psyken, men det er ikke meningen å holde noen ting i sjakk. Meningen er å leve med det, og gi slipp på det man ikke vil leve med, som lidelsene.

Tenker du at det er psyken som holder viljen i sjakk?

Jeg tenker at viljen ikke har noe med en sykdom å gjøre hverken fysisk eller psykisk. 

Du må ha vilje til å jobbe med problemer, som du må ha vilje til å trene deg opp igjen etter alvorlig sykdom. Men du kan ikke velge å ikke være syk.. 

Anonymkode: 97f4d...39e

[AnonymBruker]

På 17.9.2020 den 9.07, AnonymBruker skrev:

Helt enig med deg, ts. Psykiske sykdommer har blitt en motediagnoser.

Anonymkode: 45fe8...071

For de aller fleste er ikke psykisk sykdom en mote diagnose, ei heller noe som gir status eller er "inn". 

Jeg skammer meg over mine psykiske diagnoser. Jeg vil ikke at andre skal få vite om de, men heller kjenne meg som en psykisk sterk person. Fysisk sykdom er lettere å prate om uten å bli dømt. Slike kommentarer du kommer med er med på å gjøre det tabu. 

Samtidig, ja, enkelte forstår ikke forskjellen på depresjon og nedfor. Normalt redd og angst osv. Skille er ikke like klart for enkelte. Men uansett, går man rundt å tror man har det ene og det andre er man jo ikke frisk. 

Man kan ikke ta alle under en kam. Om en blogger står frem med en psykisk sykdom så betyr det ikke at ikke personen er psykisk syk. Hadde samme person stått frem å sagt at en har kreft, hadde du da betvilt det? 

Kanskje det heller er du som oppfatter det som en mote diagnose i stede for at det er realiteten? Nettopp fordi flere tør å snakke om det, for å få vekk tabu stempelet og skammen. 

Anonymkode: ad48b...cf8

[Oslo1980]

Depresjon tror jeg mange "dyrker", kanskje "lett angst" også kan bli en hvilepute, og spiseforstyrrelser tror jeg blir endel av manges identitet. 

Men alvorlige psykiske diagnoser som PTSD, bipolar lidelse, OCD, panikkanfall, alvorlig angst+++...det er nesten umulig å fake, og de fleste som har det lider oppriktig.  Hvis noen syns at det at dem snakker om sykdommen sin "for mye" er å dyrke sykdommen sin...så tar de feil. Det er det motsatte; de jobber seg gjennom sykdommen sin ved å snakke om den. 

[AnonymBruker]

Absolutt. I perioder dyrker jeg mine psykiske problemer, det er en del av det selvdestruktive sinnet mitt. Det er en del av det å være syk og er ganske normalt. Det handler ikke om at man syns synd i seg selv eller ikke vil bli frisk, men man er så fanget i onde spiraler at man ikke helt skjønner at det er mulig å faktisk komme seg ut. Og når noen sper på med gode råd og hjelpende ord så er det jo noe man allerede har hørt før, og det hjelper fortsatt ikke å høre det, man tenker det selv men det biter ikke på, så hvordan skal dette gå? Mange sliter også med å jobbe med seg selv nettopp fordi de ikke har tro på at det går an å bli frisk. At ting kan bli bedre, at det går an å få en lysere hverdag. Jeg forstår fortsatt ikke hvordan det er mulig å stå opp om morgenen og faktisk ønske å starte dagen. Jeg har ikke gjort det på mange, mange år. Jeg våkner hver morgen med en skuffende følelse over at jeg faktisk har våkna. 

Anonymkode: 5c2b1...58e

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Oslo1980 skrev:

Depresjon tror jeg mange "dyrker", kanskje "lett angst" også kan bli en hvilepute, og spiseforstyrrelser tror jeg blir endel av manges identitet. 

Men alvorlige psykiske diagnoser som PTSD, bipolar lidelse, OCD, panikkanfall, alvorlig angst+++...det er nesten umulig å fake, og de fleste som har det lider oppriktig.  Hvis noen syns at det at dem snakker om sykdommen sin "for mye" er å dyrke sykdommen sin...så tar de feil. Det er det motsatte; de jobber seg gjennom sykdommen sin ved å snakke om den. 

Å "dyrke" en psykisk lidelse er ikke det samme som å "fake". Du har misforstått mye og jeg foreslår at du leser innleggene i tråden. Du mener altså at når man har lett angst eller spiseforstyrrelser, samt depresjoner, så er det "mildere" og "mindre farlig" og "mindre alvorlig" enn diagnoser som bipolar lidelse og PTSD? En slik holdning ovenfor mennesker og psykiske lidelser er veldig stygt. Det er ikke alle som snakker om sykdommen sin heller eller ønsker å være åpen om det. 

Anonymkode: 5c2b1...58e

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å "dyrke" en psykisk lidelse er ikke det samme som å "fake". Du har misforstått mye og jeg foreslår at du leser innleggene i tråden. Du mener altså at når man har lett angst eller spiseforstyrrelser, samt depresjoner, så er det "mildere" og "mindre farlig" og "mindre alvorlig" enn diagnoser som bipolar lidelse og PTSD? En slik holdning ovenfor mennesker og psykiske lidelser er veldig stygt. Det er ikke alle som snakker om sykdommen sin heller eller ønsker å være åpen om det. 

Anonymkode: 5c2b1...58e

Det er da ikke sånn at all sykdom er like alvorlig og farlig, det betyr da ikke at man ikke er syk?

Sånne kommentarer der man mener at man ikke tar lett angst på alvor fordi man tar mer alvorligere på en bipolar diagnose blir for dumt. De med bipolar diagnose har 7 ganger så høy risiko for selvmord som den øvrige befolkningen. Det er den psykiske lidelsen med størst fare for selvmord. Selvfølgelig er den verre og farligere enn lett angst! 

Anonymkode: 97f4d...39e