Legge alle kortene på bordet?

[Gjest Angrer:(]

Det utenkelige har skjedd, har vært utro mot mannen min. Noe som jeg trodde var en uskyldig flørt ble til et forferdelig svik mot det kjæreste jeg har. Trodde jeg hadde full kontroll over kropp og følelser, tok FEIL!!!

Har ikke vært mye på dette forumet, men regner med at utroskap er diskutert opp og ned og i mente. Lurer på likevel hva dere fornuftige og oppegående mennesker tenker om det å si det eller ikke. Er så i tvil om hva jeg skal gjøre. Orker liksom ikke tanken på å holde noe skjult for han. Orker samtidig ikke tanken på å fortelle han om denne hendelsen som ikke betyr noen verdens ting og som bare vil såre han unødig.

Føler meg så tvers igjennom pil råtten. Hater meg selv for det jeg har gjort. Vil gjøre det rette mot min mann. Men er det rette å skåne han for sannheten eller å legge alle kortene på bordet?

Takknemlig for svar!

[Gjest Janna]

Jeg tror at det rette er å legge alle kortene på bordet og ikke pynte på NOEN detaljer.

Han kommer sikkert til å rase, skrike, gråte, kjefte; hvis han elsker deg. Hvis han elsker deg tilstrekkelig vil han også finne rom i hjertet sitt for tilgivelse...

Mitt råd er: Hvis du vil fortsette å ha et fullverdig godt forhold til denne mannen så forteller du det. Ikke prøv å "skåne ham" ved å ikke si det, det er bare tull å tenke sånn. Det er til det beste for dere begge at du legger kortene på bordet, tro meg.. En løgn er ikke god å leve med! Og dersom han ikke takler det i det hele tatt og slår opp med deg/krever skilsmisse, så har du ivertfall vært ærlig. Det er egentlig det viktigste. Å kunne se ham inn i øynene og kunne si: "Jeg elsker deg så høyt at jeg vil være 100% ærlig med deg, nå og alltid." Så får det være opp til ham om han klarer å tilgi og glemme.

Du har gjort en stor feil, og sviktet ham på det groveste. Hvem sitt ansvar er det å ordne opp?

Du skriver at du føler deg pill råtten nå. Vet du, det skjønner jeg godt. Og den følelsen vil BARE øke og spise deg opp innenfra dersom du skjuler dette/lar være å si noe.

Hvordan tror du at du vil føle deg dersom han får vite det? Knust, ja. Ødelagt, ja. Som verdens verste sviker, ja. Pluss pluss.

Men selvrespekten (og respekt fra han etterhvert, når han roer seg), det har du antakelig i behold. Selv om du kanskje mister ham.

Hvilket alternativ er best?.... Egentlig ingen... Men den som er med på leken må smake steken dessverre, sånn er det bare..

Klem fra velmenende Vinga

[Gjest Kinga]

Jeg tror jeg faktisk ikke ville sagt noen verdens ting hadde jeg vært deg. Har ikke tro på å lette samvittigheten - og dermed såre mannen, samt så tvil hos han. Dette ville jeg slitt med på egenhånd om jeg var deg.

Vibeke

[Gjest Anger:(]

Takk for svar (du skriver så flott, Vinga, du virker helt super, heldig han som har deg!).

Jeg er jo enig med begge to jeg. Det er alternativene mine, og ingen av de er spesielt gode, men det er det jeg har. Har noen dager å bestemme på, for jeg treffer ikke mannen min før om noen dager. Aner ikke hva jeg skal gjøre, men håper jeg etterhvert skal finne roen for et av alternativene.

Tar gjerne imot flere innspill. Kunne vært interessant å vite hvor mange her som mener det ene og det andre, for det slår meg at begge deler er "akseptert" som løsning blant mange. Noen som har erfaringer, kanskje?

Klem fra meg

[Gjest gurimalla]

Hvis du vet at dette er mannen du vil ha og han helt sikkert aldri vil finne ut hva som har skjedd så synes jeg ikke du skal si noe. Da sier du det for å lette egen samvittighet, men overfører masse smerte til han.

Det høres kanskje litt rart ut, men jeg ville ikke ha visst om det, ikke hvis det hadde skjedd en gang og han hadde angret. Det hadde skapt så mye skuffelse og mistro at det kunne fort ha ødelagt forholdet, selv om jeg innerst inne hadde ønsket å tilgi.

Det er også du som har gjort noe galt, lid deg gjennom det selv og ikke belast han med det.

Lykke til forresten.

[Kristian (71)]

Jeg mener du bør fortelle det, du har begått en stor feil ja, men jeg syns det blir en feil til å holde dette skjult. Greit det vil gjøre han vondt å få høre dette, kanskje vil han ikke tilgi, kanskje gjør han det om han virkelig er glad i deg.

Mange mener at det å fortelle kun er å lette sine egen samvittighet, jeg mener det handler om noe mer. Det handler om ærlighet over for den man elsker, og ikke minst, det handler om å la den personen som har blitt bedratt selv få avgjøre sin egen fremtid. Det er hans rett å få avgjøre om han kan stole på deg igjen, og om han vil tilgi.

Hovedspørsmålet her er vel egentlig om du er i stand til å leve normalt videre, klarer du å se han i øynene og late som om ingenting har skjedd?

Nå er jeg singel, men om jeg treffer den rett skal hun helt klart få vite min mening om hva jeg ønsker dersom hun skulle komme til å være utro. Jeg vil vite det, jeg vil selv ta avgjørelsen på hva som skal skje videre....... jeg syns ikke den som har vært utro skal avgjøre forholdets videre skjebne.

[orakel]

IKKE si noe til mannen din, dersom du er helt sikker på at han ikke vil få vite det fra noen andre. Er det fare for at han vil få høre dette fra andre, så bør sannheten komme fra deg, før den kommer fra disse.

At du føler deg råtten nå og har dårlig samvittighet kan jeg skjønne, men hvorfor fortelle dette til din mann? Den eneste grunnen til at du gjør det, er fordi du vil lette din egen samvittighet (og dermed legge byrden over på ham).

Du ønsker vel at han skal kunne si at han tilgir deg og at dette ikke betyr noen verdens ting siden det ikke betydde noe for deg og at det var en glipp. MEN - han kommer ikke til å si dette. Han kommer til å bli forbannet, fortvilet, vil føle seg forrådt og vil helt sikkert ikke tilgi deg med det første. Han kan også få problemer med å stole på deg. Skulle han klare å tilgi deg, så vil han likevel ikke glemme dette og tvilen til deg vil kunne nage i underbevisstheten lenge. Det er ikke alle forhold som vil overleve noe slikt.

Du må ta ansvar for de handlingene du gjør. Er du sikker på at din mann er "mannen i ditt liv" og at sidespranget bare var en engangsforeteelse som ikke betydde noe og som ikke vil skje igjen, så sier du INGENTING til din mann. Dette betyr også at du må holde tankene dine helt for deg selv, selv ikke dele de med venninner (folk forsnakker seg og videreforteller hemmeligheter til stadighet). Kan du klare dette så er det "straff nok" at du må lide med dine tanker i taushet. Du har jo nå fått erfare hvor jævlig dette føles etterpå, og at dette ikke er noe som frister til gjentakelse.

Å belemre din mann med din dårlige samvittighet for noe som ikke betydde noen verdens ting (unntatt traumer for deg) er dårlig gjort. For da har du fått det til å bety noe likevel. Du kan si til din mann 100 ganger at det ikke betydde noe, men han vil ikke tro deg siden det betydde nok til at du fortalte det.

Lev videre med hemmeligheten din alene du, det blir nok lettere etterhvert, og la dette være en lærepenge i livets skole på hva du ikke skal gjøre igjen.

Du kan jo lese om Kikkeline lenger nede på siden, som fortalte sin mann at hun hadde vært utro 1 gang for flere år siden. Jeg mener at hun burde "holdt godt kjeft" og ikke sagt noe til sin mann.

Lykke til!

[*Lillian*]

Synes orakel over her har skrevet et veldig godt innlegg. Er veldig enig med orakel!

Vi er bare mennesker, og ingen er perfekte. Vi kan gjøre feil som vi angrer på, men vi lærer så lenge vi lever... Du har lært gjennom "the hard way", da er det iallfall større sjans for at du virkelig har lært!

[L@dy]

Jeg er enig med de som mener du ikke bør fortelle noe. Jeg vet at dersom min samboer hadde vært utro en gang. Og lært av det, og aldri mer gjort det igjen. Så hadde det allikavel vært vanskelig å komme over det for meg. Selv om en kan snakke om det, og det kan se ut som en er ferdig med det. Så vet jeg at det for mitt vedkommende hadde vært veldig vanskelig.

Mitt råd er glem hele greia. Når jeg skriver du skal glemme det, så mener jeg du ikke skal glemme lærdommen av det.

[Annie]

Det er noe i ordtaket "det man ikke vet har man ikke vondt av", MEN om han noengang har muligheten til å få høre dette fra andre BØR du fortelle han om det. Det er verre å få høre det via omveier enn fra deg.

Uansett har du gjort en stor feil og håper du har lært av det.

Bare en ting tilslutt. Om du skal fortelle han det så gjør det snarest mulig. Jo lengre tid det går jo verre blir det for han.

[Ada=)]

Fortell det! Fordi:

1)

Forholdet deres bygger tillit, det at du vet at du har brutt tilliten vil vaere odeleggende. Kan du se ham i oynene og si at du ikke kjuler noe for han?

2)

Vil du at hele forholdet og livet ditt skal bygge paa logn?? Det er ikke bar snakk om forholdets overlevelse, men om selvrespekt. Og aa ta konsekvensene av det man gjor.

3)

Det som har skjedd har skjedd. Min personlige mening er at du ikke kommer til aa klare aa holde det skjult (ordene, ja, men hva med hele deg, er du ikke biltt ofrandret av dette?)

4)

Det du har gjort er et stort svik, men jeg vet med meg selv at jeg ville tilgitt min mann dersom han gjorde noe liknende, fordi jeg elsker ham og ikke vil leve uten ham. Dersom dim mann foler det paa samme maate, vil han nok finne tilgivelse. uansett: det er du som maa gi han den muligheten (om han vil bli eller gaa)

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Jeg tror at jeg ville reagert som følger Hvis min samboer hadde vært utro;

:evil: blitt forbanna, hylt og skreket til ham

:x Flytta til ei venninne til jeg fikk tenkt meg om

:o HAN skulle jammen fått kjempa for å fått meg tilbake

:cry: jeg ville grått, følt meg utilstrekkelig og lite atraktiv

Kanskje hadde jeg klart å tilgi EN gang, men forholdet hadde fått seg en knekk og det ville tatt LANG tid å få tilliten tilbake.

MEN uansett jeg ville visst det, og sluppet og måtte finne det ut selv, merke noe rart med oppførselen hans og gårr og blitt frustrert og deppa!

Hvis jeg selv hadde vært utro;

- tror jeg hadde valgt den letteste utveien, dvs. unngått å fortelle det.

Fordi jeg er for feig til å innrømme tror jeg.. Hadde nok valgt å leve med min samvittighet alene! :oops:

Rart hvor vanskelig en sånn sak egentlig er....

Ønsker deg lykke til med ditt valg, og la oss høre hva som skjer

[-zloty]

Du har gjort en tabbe, bit det i deg, ikke gjør vondt verre.

Av det du skriver skjønner jeg du har kvaler, og det får bli straff nok.

La ikke denne tabben komme ut (ikke til NOEN), det blir ikke noe bedre av det. La dette være en lærepenge for din samvittighet.

Noen her er under 20 og litt fjortis i svarene sine, "ja snakk om alt og vær ærlig" -dette er den virkelige verden, ta ikke uskyldige "småpikeråd" inn over deg.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av -stemmer i disse tilfellene

[Fakse]

Åsa Rytter Evensen (er det det hun heter) som har manger års erfaring som samlivsekspert og menneske gir uten unntak samme råd som Orakel her. Dersom det ikke er noen mulighet for at din mann får vite om det, sidespranget ikke betydde noe for deg, og du ved med deg selv at du klarer å ikke røpe noe, så bør du la være å "lette samvittigheta" dersom du har tenkt å bli i forholdet.

Kjære Vinga, tror nok at du er velmenende, men du er jo så ung, at du knapt har noen erfaring med samlivsproblemer selv, så da er det kanskje litt drøyt å skulle gi råd til andre i en såpass viktig sak...?

Dersom ett eneste menneske som leser dette faktisk har opplevd selv at partneren har vært utro, og har klart å tilgi dette uten at forholdet og tilliten ble ødelagt, så vil jeg gjerne høre om det, for det er i såfall unntaket som bekrefter regelen! Har ALDRI hørt om noen som har klart å tillgi utroskap fullt og helt...

[Gjest Anonymous]

Hvis det ikke betydde noe, hvorfor gjorde du det? Bare lurer.

Men ok, betyr han ingenting for deg? Vil det ikke skje igjen? Ikke fortell han det!

Men betyr den andre noe for deg, og du vet at det kan skje igjen, da har du ikke noe valg. Da mååååå du fortelle din mann om sidespranget ditt!!!!!!!! Han fortjener å få vite hvem han er gift med, og deretter ta et selvstendig valg på grunnlag av dette.

Håper dette går bra. Elsker han deg gjør det nok det. Håper du elsker han også.

Neste gang kan det være din tur til oppleve det samme med din mann. Hvis det ikke har skjedd allerede da.Alle tester tyder jo på at menn er oftere utro. KJENN PÅ DET. Ville du egentlig vite det?????????

Akkurat ja! Der har du svaret ditt.

[aline]

Ett spørsmål til alle dere som sier at man kun ønsker å lette sin egen samvittighet om man forteller: Har dere vært i situasjonen selv? eller dømmer dere en handling dere ikke har ringeste anelse om hvordan føles???

Jeg må dessverre si at jeg har vært utro i ett tidligere forhold, èn gang. Jeg visste også at dette ikke var noe jeg kom til å gjøre igjen.

Men som Kristian 71 og andre sier, forholdet bygges på ærlighet og respekt mellom to mennesker.

Når man først har gjort den feilen å være utro mot sin kjære, hvordan kan man da forsvare at man i tillegg til det skal ta hele sin kjæres fremtid i egne hender å bygge livet til den en elsker/ er glad i på en stor svære løgn??

Hvem har egentlig rett til å velge at partneren skal tilgi ett tillitsbrudd?

Ja, den som har vært utro angrer kanskje utrolig! Ja, den som har vært utro ønsker kanskje å forsette forholdet, kanskje det ikke betydde noe for den som var utro! Men det kan bety noe for den som sitter tilbake å er blitt sveket! Og det er kun dens rett å bestemme hva slags menneske den ønsker å dele livet sitt med! Og for å kunne gjøre det, så må man være ærlige!

Jeg har også blitt sveket i tidligere forhold, han valgte å ikke fortelle meg, fordi han "angret, og elsket meg..."

Derfor tok han ett valg som tilsa at jeg fortsatte å leve sammen med en som svek meg!! I det tilfellet ville jeg aldri valgt å bli!!! Og jeg synes virkelig det burde vært MITT valg! Ikke hans!!

Hva er vel et forhold dersom det ikke bygges på ærlighet og respekt for hverandre og hverandre feil og valg?

[Gjest Angrer fortsatt]

Mange gode svar her. 1000 takk! Er ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre enda, men nå kommer snart mannen min hjem og jeg må ta et valg. Jeg er ganske sikker på at han aldri vil få vite noe hvis jeg ikke sier det. Er også så sikker jeg kan bli på at dette ALDRI skal skje igjen. Sånn sett kan jeg godt holde dette for meg selv.

Men så var det dette med å holde noe skjult for mannen jeg ønsker å dele resten av livet med, da. Føles ikke godt det heller. Og hva om han merker noe på meg? Kanskje jeg bare bryter sammen første gang vi skal ha sex? Hvordan skal det forklares?

Nei, alt spinner fremdeles rundt i hodet på meg...

(Sukk!)

[Gjest Anonymous]

hmmmm.... Du vil ha et svar fra noen med erfaring angående problemstillingen så det skal du få. Er mann, 29 år, har opplevt utroskap fra min samboer en gang tidligere. "Episoden" var et "one-minute-stand", i fylla, altså ikke noe langvarig utroskap. Partneren prøvde å skjule det så lenge som mulig, men det er nå engang slik at etter en stund som samboere/elskere/venner merker du når noe plutselig endrer seg ved partneren, kall det mannlig intuisjon eller hva du vil. Det kan være småting som plutselig endrer seg, ikke nødvendigvis negative ting, kanskje bare liiitt mer oppmerksomhet fra partneren, liiiitt større behov for å markere for meg at vi er sammen for alltid etc. etc., kort sagt små endringer som ikke stemmen med den "normale" tonen i et langvarig forhold. Slike små personlighetsendringer som dukker opp av det blå får deg til å begynne å lure, gjorde det ihvertfall for meg. Så etter ca. en mnd. med "fisking" etter grunner, og en rekke med mer eller mindre diffuse historier la hun alle kort på bordet.

Det var jævlig.... du går rundt som et bombenedslag av følelser, umulig å beskrive hvordan det føles men å stå og se på en person og føle en bunnløs kjærlighet og ett bunnløst hat på samme tid..... det river litt i sjela.

Det tok lang tid og ekstremt mye kryping/beklaging og åpenlys anger fra henne før eg ble overbevist om at forholdet var noe å jobbe videre med, men hun klarte det til slutt. No er vi fremdeles sammen (10 år og 13 dager idag) og vi har det faktisk helt fantastisk bra no.

MEN ! Det eg ser nå når eg tenker tilbake på dette, er at det er en jævli bedriten handling å være utro men eg er såpass realistisk at eg skjønner at ting kan skje "in the heat of the moment". Det som faktisk viste seg å være den største kamelen å svelge var alle de kalkulerte løgnene i etterkant. Det er dè løgnene som virkelig kan smadre etthvert håp om å få personen du har vært utro mot til å stole på deg igjen !

Viser du umiddelbar anger er det rett og slett lettere å tro at du virkelig har dårlig samvittighet.

Blir oppgitt over personer her inne på forumet som påberoper seg "livserfaring" og sier at det du ikke vèt har du ikke vondt av, og at du dermed bør holde kjeft, òg at det er "fjortis" og naìvt å tro noe annet.

eeeeh.. vel, kynisme og total mangel på ansvar for egne handlinger har faen meg lite med livserfaring å gjøre spør du meg.

Kall meg gjerne naìv men eg vil heller vite om partneren er utro og dermed kunne gjøre mine egne valg enn å leve "lykkelig uvitende" på en påtvungen livsløgn resten av livet mitt.

Mitt råd er, si det med èn gang du sèr han og vis hva du føler, så får tiden vise....... det er faktisk det eneste rette og det tryggeste å gjøre.

Mvh. Skadd

[Venus]

aline: Jeg digger deg. Jeg er SÅ enig med deg !!!

Ærlighet er noe av det ALLER viktigste i et forhold mellom to mennesker...

Venus. :blunke:

[Gjest Janna]

aline og Mr. Skadd: Yess!

Håper at "angrer" leser deres innlegg og tar dem til nøye etterretning.

Jeg står fremdeles sterkt ved mitt eget innlegg, naiv og fjortis eller ikke. Jeg mener at det er det beste å gjøre. Og Ragnhild, at jeg ikke har særlig erfaring med samlivsproblemer; greit nok. Men noen har jeg faktisk hatt, og jeg så fort hva som funket og ikke.