«Gi» barnet til far?

[Visjon]

1 minutt siden, kisskissbangbang skrev:

Nettopp! 

Jeg sa at hun er en god mamma, og det står jeg for. Jeg synes også at mennesker som sliter såpass med omsorgsrollen at de kontakter barnevernet sjøl, eller lar barnevernet ta over omsorgen for barna etter meldt bekymring, i mange tilfeller er gode foreldre, nettopp fordi de innser egne begrensninger i foreldrerollen og setter barnets behov først. 

TS sier jo ikke at hun vil bli kvitt barnet. Hun sier at hun elsker det, og at hun vil ha hyppig kontakt og samvær med det, men at hun ikke synes hun er en god nok mamma, og at barnets far er et bedre alternativ som hovedforelder. 

 

Jeg er helt enig i at det står respekt av folk som selv kontakter barnevern eller frasier seg omsorg av helsemessige årsaker eller fordi de mangler ressurser, men det er da ikke det som er saken her? TS virker jo som en ressurssterk og oppegående dame, men hun savner å være fri og barnløs og ha ryddig leilighet. Det er noe annet. 

Om jeg savner å sove lenge, gå på byen eller vil flytte til min nye kjæreste, og gir fra meg omsorgen av barna til eksen, er jeg da en topp forelder som fortjener full respekt? Holder det å bare innrømme sin manglende interesse, for å være en god forelder?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Innser at jeg tråkker i et vepsebol nå, og jeg håper folk kan holde seg for god for ekle og slemme kommentarer.

Jeg ble uplanlagt gravid ved et ONS, og etter mye frem og tilbake valgte jeg å beholde. Tonen med barnefar er god og samarbeidet er veldig bra. Til nå har barnet (3 år) bodd fast hos meg og vært helger og ferier hos far. Men jeg kjenner mer og mer at jeg ikke er mamma-materiale  Jeg ønsket aldri barn, men da jeg plutselig var gravid klarte jeg ikke ta abort. En baby er jo veldig avhengig av mor, jeg fødte, jeg ammet og gjorde alt samfunnet forventet. Jeg elsker barnet, men føler ikke jeg takler denne tilværelsen! Jeg er mye sur og gretten, dårlig tålmodighet, savner friheten og den ryddige fine leiligheten jeg hadde helt sykt. De gangene barnet er hos far har jeg det så utrolig bra. Jeg savner jo barnet men synes godene ved å være alene trumfer det. 

Barnefar derimot forguder barnet. Han har alltid ønsket seg barn, han lyser opp av lykke ved overlevering. Han er verdens mest tålmodige ovenfor barnet, er alltid blid og glad så lenge han får være med barnet vårt. Barnet storkoser seg hos far og hopper opp og ned av glede når fredagen kommer og hen skal få reise til far. Far har et stort og godt nettverk i nærheten hvor alle er like begeistret for barnet, mens alt jeg har er en dement mor og noen få venninner fra barselgruppa. Far kommer fra og bor på en stor gård, med masse tumleplass og masse å finne på - jeg bor midt i et bysentrum i en liten leilighet. Jeg ser egentlig bare fordeler for alle ved at barnet flytter fast til far? Vi bor 2,5 time unna hverandre og tilhører vidt forskjellige kommuner, barnehage- og skolekretser, derfor er ikke delt omsorg et alternativ. Jeg tror oppriktig barnet vil få en bedre oppvekst hos far. 

Men så er det dette med hva «alle andre» mener som bekymrer meg... Normen er jo at barnet bor hos mor! Og hvordan vil det føles for barnet senere, at jeg bare «gav» det vekk? Må jo føles grusomt? Samtidig tror jeg som sagt helt oppriktig at barnet får det bedre der. Og det er selvsagt ikke slik at jeg skal kutte kontakten. Jeg ønsker selvsagt mye kontakt med barnet på telefon og etter hvert SoMe, jeg ønsker helgebesøk og ferieturer - jeg ønsker jo å være en stor del av barnets liv ennå. Men hjelper det? Noen som har gjort dette som har erfaringer? Jeg er helt sikker på at far vil juble om jeg nevner det. Litt mer usikker på hvordan jeg skal snakke med barnet om det.... Erfaringer og råd?

Anonymkode: 0642a...2be

Hvis du føler dette er til det rette for barnet, så kjør på tenker jeg! Hva med å fortelle pappaen dette. Se hva han tenker. Så tar dere en tur til familievernkontoret eller noe slikt og setter opp en samværsplan. Sett opp en jevn og fin overgang til ny tilværelse for barnet. Dette finner dere ut av sammen. Lykke til 😊

Anonymkode: d7324...cef

[Aureka]

Barn som opplever å bli elsket, sett og forstått har det godt. 

[kisskissbangbang]

9 minutter siden, Visjon skrev:

Jeg er helt enig i at det står respekt av folk som selv kontakter barnevern eller frasier seg omsorg av helsemessige årsaker eller fordi de mangler ressurser, men det er da ikke det som er saken her? TS virker jo som en ressurssterk og oppegående dame, men hun savner å være fri og barnløs og ha ryddig leilighet. Det er noe annet. 

Om jeg savner å sove lenge, gå på byen eller vil flytte til min nye kjæreste, og gir fra meg omsorgen av barna til eksen, er jeg da en topp forelder som fortjener full respekt? Holder det å bare innrømme sin manglende interesse, for å være en god forelder?

Det du trekker frem er jo bare en liten del av det. Hadde HI vært formulert som du har tolket det så hadde jeg vært enig med deg, men jeg leser det slett ikke sånn.

"Men jeg kjenner mer og mer at jeg ikke er mamma-materiale  Jeg ønsket aldri barn, men da jeg plutselig var gravid klarte jeg ikke ta abort. En baby er jo veldig avhengig av mor, jeg fødte, jeg ammet og gjorde alt samfunnet forventet. Jeg elsker barnet, men føler ikke jeg takler denne tilværelsen! Jeg er mye sur og gretten, dårlig tålmodighet, savner friheten og den ryddige fine leiligheten jeg hadde helt sykt.." 

 

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal tenke på hva som er det beste for barnet ditt her. Samtidig må du også huske på at hvis du tar et slikt valg nå, så kan du ikke endre deg om noen år når barnet er mer etablert hos far, går i barnehage, på skole, har vennene sine der, osv. Kan det være du f.eks i fremtiden kan flytte nærmere hvis du ønsker mer samvær når barnet blir eldre? 

Siden du har et godt samarbeid med far, så burde du sette deg ned med han for en god samtale om temaet og høre hva han tenker. Lag en god avtale, og ikke minst kan dere bli enige om hvordan dette skal gjøres for barnet. Forhåpentligvis har dere såpass god kommunikasjon at dere kan snakke helt åpent om dette og ha en felles interesse i barnets beste.

Selv om det er vanskelig så må du prøve å ikke tenke over hva alle andre mener. Hovedfokuset her må være barnet. Hvordan barnet vil tenke og føle om dette tror jeg kommer an på hvordan dere foreldrene forholder dere til dette. 

For øvrig vil jeg bare si at jeg syns det er vitner om en god mor som tenker på det beste for barnet sitt. Å innse at barnet kanskje vil ha det bedre ved å bo MER hos den andre forelderen vitner om at du setter barnet først. Det finnes mange helgemødre, men man hører kanskje ikke så mye om det. 

Anonymkode: e5f66...eb1

[AnonymBruker]

Småbarnsperioden går over. Akkurat nå har du det nok litt stritt og vanskelig, men det vil bli bedre. Bare tenk at om noen få år så kan du dra på butikken alene uten barn, for barnet vil slappe av hjemme og ikke være med. Barnet vil etterhvert være med andre hjem uten deg. Litt og litt for du litt mer alenetid. Og den følelsen av å kunne bare ta på sko og jakke igjen og gå ut døren helt alene, uten protester, uten fem andre bamser som må kles først, uten tusen spørsmål, den er deilig. En liten følelse av frihet på vei til butikken. Det er mye herlig med barn, men når man føler seg overbelastet så trenger man et lite pust. Gjør det som føles riktig for deg, men tenk deg nøye om, så du ikke angrer deg etter å få hentet deg inn den første tiden. 

Anonymkode: 32cf2...99d

[Tone83]

Jeg ville prøvd  for en periode, NÅ! For det er vanskeligere etter barnet er begynt på skole med flytting osv.   

Hvis du lar være, blir det av feile grunner føler jeg...

 

[Snedig]

Dette tar jo helt av. Ts svikter ikke barnet sitt ved å endre samværsbrøk. Foreldre gjør det hele tiden, man begynner med en ordning og så tar man en evaluering underveis. Om noen år passer kanskje 50/50 eller 60/40 bedre. 

Så pust med magen. Det er jo virkelig ikke snakk om å gi fra seg barnet sitt!

Utfordringen sånn jeg ser det er avstanden. Hvis jeg hadde vært Ts hadde jeg brukt årene fram mot skolestart til å skaffe meg jobb nærmere far. Nå når barnet går i barnehagen kan hun ha barnet i langhelger og dermed strekke samværstiden ut. Men når barnet begynner på skole går helgene fra fredag ettermiddag til søndag kveld veldig fort, så da kan det være greit å bo nærmt slik at man får mulighet til å se hverandre i ukedagene også. 

[AnonymBruker]

Jeg vil egentlig tro at du kommer til å savne barnet mer og mer, og ved skolestart blir ting mindre fleksibelt. 

Jeg ville brukt tiden fremover på å skaffe jobb (ville studert hvis det var nødvendig) nærmere far, 1 time reisevei er mye bedre. Har du mulighet til fleksibel arbeidstid, 1 uke på kontoret og 1 uke hjemme feks? 

Kan dere begge gå ned til 80% stilling en periode, for å prøve det ut litt? Sånn at dere annenhver uke har fri torsdag og fredag, feks så barnet kan være hos far i fra torsdag til søndag? Kanskje ikke ting funker likevel? 

Ville nok gjort mitt ytterste for å få mer tid enn bare annenhver helg med barnet. Når det blir eldre vil det jo også være med venner, ikke bare hos deg der det ikke kjenner noen.

Anonymkode: 33e58...ae4

[AnonymBruker]

Kunne en av dere eventuelt flytta nærmere den andre? Så kunne dere delt omsorg. Hvis det er uaktuelt og du ikke ønsker så mye omsorg er det ingen skam å gi hovedomsorg til faren. Er nok ingen i deres situasjon som taper på at far blir hovedomsorgsgiver. Og hvem vet, kanskje dette vil være akkurat det du trenger for å gjøre ditt beste som mor. Synes du høres ut som en god mor som setter barnet ditt først og ingen kan påstå noe annet! 

Anonymkode: a4ee2...9fc

[AnonymBruker]

I såfall et valg det står respekt av. Å evne å se hvor barnet har de beste mulighetene er veldig bra.

En nær venninne var litt der du er for femten år siden. Hun var midt oppi en krevende utdanning, var ung og blakk og innså til slutt at barnet hadde det mye bedre hos far enn hos henne. Barnet flyttet da det var fem år, og tanken var at far skulle ha hovedomsorgen fram til skolestart så skulle de ta en ny vurdering. Da et år var gått og skolestart nærmet seg hadde barnet virkelig blomstret, språket var bedre, det var mere fornøyd og harmonisk, hadde tett oppfølging på noen utfordringer og hadde også fått småsøsken i huset. Far jobbet i familiebedrift og barnet hadde masse små arbeidsoppgaver i og rundt huset. Det ville vært helt hjerteskjærende og be det flytte tilbake til mor på dette tidspunktet, og mor hadde da heller ikke noe ønske om dette slik situasjonen var. Barnet var med mor en langhelg hver måned pluss ellers planleggingsdager og andre «lagfriperioder». Nå er barnet straks tjue år, og jeg tror aldri det har tenkt en vond tanke om moren sin.

Anonymkode: 43441...b40

[AnonymBruker]

1 time siden, Visjon skrev:

Jeg er helt enig i at det står respekt av folk som selv kontakter barnevern eller frasier seg omsorg av helsemessige årsaker eller fordi de mangler ressurser, men det er da ikke det som er saken her? TS virker jo som en ressurssterk og oppegående dame, men hun savner å være fri og barnløs og ha ryddig leilighet. Det er noe annet. 

Om jeg savner å sove lenge, gå på byen eller vil flytte til min nye kjæreste, og gir fra meg omsorgen av barna til eksen, er jeg da en topp forelder som fortjener full respekt? Holder det å bare innrømme sin manglende interesse, for å være en god forelder?

Det handler ikke om ryddig leilighet, det handler om at jeg ikke ønsket barn noen sinne. Barn passer ikke inn i min livvstil, jeg hater å være mamma og jeg er absolutt ikke egnet til det. Jeg beholdt svangerskapet pga hormoner og press utenfra 😛 ikke bare mangler interessen, men jeg har ingen tålmodighet eller andre gode egenskaper og overføre til et barn.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Småbarnsperioden går over. Akkurat nå har du det nok litt stritt og vanskelig, men det vil bli bedre. Bare tenk at om noen få år så kan du dra på butikken alene uten barn, for barnet vil slappe av hjemme og ikke være med. Barnet vil etterhvert være med andre hjem uten deg. Litt og litt for du litt mer alenetid. Og den følelsen av å kunne bare ta på sko og jakke igjen og gå ut døren helt alene, uten protester, uten fem andre bamser som må kles først, uten tusen spørsmål, den er deilig. En liten følelse av frihet på vei til butikken. Det er mye herlig med barn, men når man føler seg overbelastet så trenger man et lite pust. Gjør det som føles riktig for deg, men tenk deg nøye om, så du ikke angrer deg etter å få hentet deg inn den første tiden. 

Anonymkode: 32cf2...99d

Det handler ikke om en litt tøff periode. Jeg har følt på dette siden før baby ble født, alt i svangerskapet visste jeg at jeg ikke var egnet som mor. Og det er ikke «få år» til jeg kan få handle i fred, det føles som en evighet. Man drar ikke fra hverken 4- eller 6-åringer på den måten 😛 Bare de tre årene som har gått føles som et helt liv har passert.. jeg er ikke bare overbelastet, jeg er ikke egnet. Det er ikke trøtthet eller depresjon som snakker, det er meg som person. 

Anonymkode: 0642a...2be

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen erfaringer.. men må innrømme at når jeg leste innlegget ditt så synes jeg det er litt leit. Kudos til deg for å være ærlig altså! Men jeg tenker på hvordan barnet vil oppfatte dette..ikke nå som 3 åring men når det blir eldre og kan reflektere over livet. Huff nei jeg får helt vondt inni meg må jeg innrømme. Du valgte jo selv å bære frem barnet. Barnet selv har sånn sett ikke valgt å bli født. Og så skal du "forlate" det til fordel for frihet og ryddig leilighet på heltid? Barnet skal bli straffet fordi du nå angrer deg?

Anonymkode: 9c691...15b

Og hva med at barnet lever med en gretten mamma, ett barn som helt sikkert vil merke mamma sine negative følelser knyttet til familie tilværelsen? Er det bedre..? 
 

Gjør det magefølelsen din sier er best for barnet, og deg TS, ikke tenk på hva andre synes.Kanskje det blir lettere for deg å vise barnet din kjærlighet ovenfor det, når du føler deg friere og bedre også. 

Anonymkode: 5fc8c...ca6

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal la barnet flytte til far, helt klart. Samtidig som jeg tenker det er greit å ha et realistisk bilde av konsekvensene. Mange i denne tråden idylliserer veldig, noe som er naturlig når man vil heie og trøste noen i en vanskelig situasjon, men når man tar store livsvalg er det viktig å ha gangsynet på plass.

Jeg vokste opp som skilsmissebarn og det er ikke tvil om hvem jeg fikk et nærmest forhold til, det var den forelderen som tok vare på meg i det daglige og satte seg selv til side for å gi meg et best mulig liv, ikke den forelderen som ikke egentlig var så gira og som hadde tid til meg en helg og en halv juleferie i sitt ellers barnløse liv. Barn er intuitive og merker hvor engasjementet ligger. Dette er også noe som preger ting som voksen, min bostedsforelder og jeg har tett kontakt, mens kontakten med den andre forelderen (som nå er aldrende) er veldig sporadisk. Ikke som en straff eller bitterhet, bare at summen av alt har gjort at det ble sånn. 

Om du ikke er interessert i å være mor, så er jo ikke sånt noe som vil bry deg uansett, men det er verdt å ta med seg. Det virker som du har bestemt deg for at du ikke er egnet og aldri har vært det, samtidig tar livet u-svinger på oss hele tiden og ingenting er skrevet i stein. Plutselig har man et barn likevel, tross alle planer. Så kan man prøve å omfavne det. Eller, som du, la det vokse opp hos den andre, som alltid har vært egnet. Barnet vil nok klare seg bra hos pappa, men jeg ville også tenkt godt igjennom hva dette betyr for deg, ikke bare nå, men i det lange livsløp. Lykke til. 

Anonymkode: b846c...05f

[Angelheart2]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

I såfall et valg det står respekt av. Å evne å se hvor barnet har de beste mulighetene er veldig bra.

En nær venninne var litt der du er for femten år siden. Hun var midt oppi en krevende utdanning, var ung og blakk og innså til slutt at barnet hadde det mye bedre hos far enn hos henne. Barnet flyttet da det var fem år, og tanken var at far skulle ha hovedomsorgen fram til skolestart så skulle de ta en ny vurdering. Da et år var gått og skolestart nærmet seg hadde barnet virkelig blomstret, språket var bedre, det var mere fornøyd og harmonisk, hadde tett oppfølging på noen utfordringer og hadde også fått småsøsken i huset. Far jobbet i familiebedrift og barnet hadde masse små arbeidsoppgaver i og rundt huset. Det ville vært helt hjerteskjærende og be det flytte tilbake til mor på dette tidspunktet, og mor hadde da heller ikke noe ønske om dette slik situasjonen var. Barnet var med mor en langhelg hver måned pluss ellers planleggingsdager og andre «lagfriperioder». Nå er barnet straks tjue år, og jeg tror aldri det har tenkt en vond tanke om moren sin.

Anonymkode: 43441...b40

Dette er jo meg! Eller, ikke akkurat, da det er noen flere år siden min situasjon. 
Min datter bodde hos meg alene til hun var 4 år. På grunn av forskjellige ting som skjedde i mitt liv ble det slik at hun flyttet til pappaen sin for å bo der til jeg hadde fått livet mer på stell. Da jeg, etter 2 år, ønsket å få henne tilbake, så jeg at hun hadde et mye bedre liv der enn det jeg kunne gi henne. Hun skulle begynne på skolen, hadde masse venner i området og stor familie. Jeg valgte derfor å la henne fortsette å bo fast hos pappaen sin, mens jeg stilte opp på alt jeg kunne av foreldremøter, håndballkamper og lignende, på tross av at det var 1,5 times reisevei mellom oss. 
I dag er datteren min voksen og har selv barn. Hun er mye mer knyttet til meg enn til faren sin og vi har et kjempegodt forhold. Vi har snakket mye om det at jeg lot henne bo hos pappa og hun påstår at hun aldri har følt at jeg ikke har vært glad i henne eller på noen annen måte  har kjent på å bli sviktet. 
Jeg mener at barn har det best hos den forelderen som har best mulighet til å ivareta barnets behov, uavhengig av om dette er en mamma eller en pappa. Jeg blir regelrett lei meg når jeg leser at barn som vokser opp hos pappa har en dårlig mor eller har blitt sviktet på noe vis.
Enhver familie må gjøre det som passer dem best, ikke hva "normen" sier.