«Gi» barnet til far?

[Curlyme]

Pass på at du ikke angrer når barnet forsvinner. Skjønner man blir sliten som småbarnsmor,men ja jeg vet ikke. Tenker du kommer til  å angre etter en viss tid.

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Snedig skrev:

Hvorfor får du mer vondt inni deg av at barn bor mest hos far enn hos mor? Et av stedene må han jo bo. Mor vil jo ha like mye samvær som far har nå.

Ikke jeg som skal svare, men svarer likevel. Her har barnet bodd mesteparten av livet med mor. Dersom mor har gjort en noenlunde bra jobb frem til nå, så vil jo barnet ha sterke følelser og bånd til sin mor. Disse forsvinner jo ikke bare ved å flytte til en gård og begynne å se på høner, kuer og kjøre traktor.

Jeg synes ufattelig synd på barnet, som før eller siden vil innse at mor ikke ville ha det. Verre svik i livet finnes vel ikke.

Anonymkode: 7282e...6b3

[AnonymBruker]

Jeg er «helg og ferie mamma» til 2 barn, dog større enn ditt. Vi hadde 50/50 samvær helt til far ville flytte lengre unna. Han bor såpass langt unna at det ikke bare er å stikke innom lengre ( må overnatte og helst fly) vi tok med barna på diskusjon -de fikk velge hvor de vill bo - med viten om at de kunne ombestemme seg og da flytte tilbake til den andre ved mistrivsel.

De ville bli med far og jeg/vi var mange runder i familievernkontoret for å snakke om den beste løsningene for de , og for meg for å sortere ut vanskelige følelser rundt det å gi slipp på sine egne barn. Var vondest i mamma hjertet at de ikke skulle være hos meg.

nå har vi hatt det slik i tre år og ungene stortrives med far. Og det spesielle båndet mellom mor og barn har aldri blitt borte. Jeg er mammaen dems og det er noe spesielt for de og

jeg har i tillegg til de ett barn som bor med meg 100%

Anonymkode: 8e19a...780

[Millimani]

En treåring krever mye oppmerksomhet og hjelp uansett. Det kan barnet få både hos far og hos mor hvis begge er villige til å ta vare på det. Trassalderen kan vare i ett år eller fire. En dag tar den alderen slutt, og du blir glad for det. En dag blir barna større og mer selvhjulpne. Men det er klart at du må tenke på både deg selv og barnet. Er det best for deg å la far overta hovedomsorgen, og han er med på det, så går det jo an å prøve.

[AnonymBruker]

La barnet være hos far ❤️❤️ Vet at min mann rimer seg mye bedre som forelder enn jeg 🥰

Anonymkode: 11265...8f3

[Millimani]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke jeg som skal svare, men svarer likevel. Her har barnet bodd mesteparten av livet med mor. Dersom mor har gjort en noenlunde bra jobb frem til nå, så vil jo barnet ha sterke følelser og bånd til sin mor. Disse forsvinner jo ikke bare ved å flytte til en gård og begynne å se på høner, kuer og kjøre traktor.

Jeg synes ufattelig synd på barnet, som før eller siden vil innse at mor ikke ville ha det. Verre svik i livet finnes vel ikke.

Anonymkode: 7282e...6b3

Det er da ikke slik at hun ikke vil ha det. Hun vil bare bytte ordningen, slik at far får hovedomsorgen og hun får litt mindre ansvar

[AnonymBruker]

Det første jeg tenker på er hvor vittig det er at «alle» som skriker om at man ikke må ta abort og at man kan adoptere barnet bort sannsynligvis er hylekoret når det er snakk om å forflytte hovedomsorgen fra mor.
 

Det andre er at du skal drite i alle som mener at dere burde valgt annerledes! Tenk ut et par gode svar slik at du ikke går inn i diskusjoner med folk om valget. Her vil du ofte møte emosjonelle argumenter fra folk, så det er vanskelig å komme igjennom med logikk. Ikke inviter til diskusjon. Ta en «ferdig snakka» men make it sweet. Svar kan være «Det at barnet skal være mest hos mor er en gammeldags holdning og i vårt tilfelle er dette et valg vi alle er storfornøyde med» eller «Faren er en fabelaktig pappa og barnet er en pappadalt. Det er ingen gode argumenter for at mitt ego i morsrollen skulle stå i veien for noe som føles så naturlig for oss», eller «barnet digger den fordelingen og elsker å bo på gård, så da forsøker vi den ordningen en periode». Ikke fortell folk at du ikke digger mammarollen.

Anonymkode: 90d9d...de6

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser det noe annerledes. Mulig jeg er litt krass nå, men dette handler litt om de forpliktelser man tar på seg når man setter barn til verden. 

Er det barnets beste å bli sendt bort fra sin mor? I mange tilfeller så er det ett magisk og spesielt bånd mellom mor og barn, ingen kan erstatte dette, og jeg kan bare forestille meg hvor sårt og vondt det må være for barnet at mor ikke vil ha det. I mitt hode så skal mor være den siste personen på jorden som svikter sitt barn!

Er du ansvarsfull av deg, og når du ser at du burde være mer tålmodig, litt mindre sur osv, JA så prøver du å bli en bedre utgave av deg selv på disse områdene. Kanskje det vil ta litt tid, men du kan klare det om du går inn for det.

Dessverre er det slik at man visker ut seg selv litt når man får barn, generasjoner før oss har gjort det, og menneskeheten er helt avhengig av at vi gjør dette i noen år om nødvendig, men det blir bedre når barna begynner på skolen ++. 

Far høres ut som en flott forelder, men uansett hvor flott han er, så vil han aldri kunne reparere ett svik, dersom barnet blir traumatisert av dette.

Anonymkode: 7282e...6b3

Hvorfor er det et SVIK å endre samværsbrøk? 😳 

Anonymkode: 6db23...014

[Visjon]

Jeg er mann, har barna mine veldig mye hos meg, og de er følgelig svært knyttet til meg. Må ærlig innrømme at jeg lurer på hvordan reaksjonen i denne tråden hadde vært om jeg som pappa ville at de skulle flytte 2,5 time bort til min eks, fordi jeg savnet å være barnløs, uten forpliktelser og ha ryddig leilighet. Noe sier meg at ord som "selvsentrert guttunge som burde vokse opp" hadde møtt meg, og det er jeg for øvrig helt enig i. 

Er vel noen ting man bare ikke gjør når man har barn, med mindre man er psykisk syk eller av andre grunner ikke evner å yte omsorg. 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo ikke alle foreldre som velger barnet bort på den måten. De fleste finner vel en samværsfordeling fordi det er best for barnet, ikke fordi det er best for mamma/pappa og deres frihetsbehov. Vil tro de fleste foreldre ideelt sett ville bodd med barna sine hele tida, men at de - for barnas skyld - må gjøre et kompromiss etter brudd. 

Anonymkode: b846c...05f

Helt ærlig så har vel de fleste en samværsordning som passer best for MOR... og hennes følelser... Far finner seg i. Barnet hadde sikkert hatt det fint uansett så lenge begge foreldre er involvert.

Anonymkode: 6db23...014

[Guppy88]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser det noe annerledes. Mulig jeg er litt krass nå, men dette handler litt om de forpliktelser man tar på seg når man setter barn til verden. 

Er det barnets beste å bli sendt bort fra sin mor? I mange tilfeller så er det ett magisk og spesielt bånd mellom mor og barn, ingen kan erstatte dette, og jeg kan bare forestille meg hvor sårt og vondt det må være for barnet at mor ikke vil ha det. I mitt hode så skal mor være den siste personen på jorden som svikter sitt barn!

Er du ansvarsfull av deg, og når du ser at du burde være mer tålmodig, litt mindre sur osv, JA så prøver du å bli en bedre utgave av deg selv på disse områdene. Kanskje det vil ta litt tid, men du kan klare det om du går inn for det.

Dessverre er det slik at man visker ut seg selv litt når man får barn, generasjoner før oss har gjort det, og menneskeheten er helt avhengig av at vi gjør dette i noen år om nødvendig, men det blir bedre når barna begynner på skolen ++. 

Far høres ut som en flott forelder, men uansett hvor flott han er, så vil han aldri kunne reparere ett svik, dersom barnet blir traumatisert av dette.

Anonymkode: 7282e...6b3

La meg gjette... du er på samme tid imot abort? Eller tar jeg feil?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Visjon said:

Jeg er mann, har barna mine veldig mye hos meg, og de er følgelig svært knyttet til meg. Må ærlig innrømme at jeg lurer på hvordan reaksjonen i denne tråden hadde vært om jeg som pappa ville at de skulle flytte 2,5 time bort til min eks, fordi jeg savnet å være barnløs, uten forpliktelser og ha ryddig leilighet. Noe sier meg at ord som "selvsentrert guttunge som burde vokse opp" hadde møtt meg, og det er jeg for øvrig helt enig i. 

Er vel noen ting man bare ikke gjør når man har barn, med mindre man er psykisk syk eller av andre grunner ikke evner å yte omsorg. 

Men hvis du først hadde vært en "selvsentrert guttunge", og din eks hadde vært en god mor som satte barna først og hadde alt på stell, så ville det vel vært bedre om de bodde hos henne? Ts er den hun er, og da er det jo flott at hun ser at far er et bedre alternativ for barnet, i stedet for å stå i veien for dem for å late som hun er noe annet.

Anonymkode: 4a41f...c34

[AnonymBruker]

Jeg synest det er en ærlig sak det du skriver. Er på en måte trist også, men samtidig.. Barnet vil jo ha det veldig godt hos far og du er heller ingen dårlig mor om barnet er hos deg innemellom. Og barnet vil ha det bra, det er ikke sånn at du gir fra deg barnet og en vil ha det dårligere. Kanskje du vil kjenne det er enklere også når ditt barn er eldre. Jeg hadde tatt diskusjonen med far.

Anonymkode: 53d1d...52d

[Visjon]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvis du først hadde vært en "selvsentrert guttunge", og din eks hadde vært en god mor som satte barna først og hadde alt på stell, så ville det vel vært bedre om de bodde hos henne? Ts er den hun er, og da er det jo flott at hun ser at far er et bedre alternativ for barnet, i stedet for å stå i veien for dem for å late som hun er noe annet.

Anonymkode: 4a41f...c34

Joda, men her virker det jo nesten som folk synes TS er fantastisk og banebrytende fordi hun ikke er så interessert i barnet sitt. Jeg skjønner at far sikkert er beste omsorgsperson her, men har vanskeligheter for å skjønne at det vanker hyllester som "du er en super mamma!!". TS er ingen super mamma, like lite som jeg er en super pappa om jeg frivillig dropper hverdagen med barna mine for å drikke pils og spille data, eller hva enn man gjør når man er fri og frank. 

[Hr. Aktiv]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Innser at jeg tråkker i et vepsebol nå, og jeg håper folk kan holde seg for god for ekle og slemme kommentarer.

Jeg ble uplanlagt gravid ved et ONS, og etter mye frem og tilbake valgte jeg å beholde. Tonen med barnefar er god og samarbeidet er veldig bra. Til nå har barnet (3 år) bodd fast hos meg og vært helger og ferier hos far. Men jeg kjenner mer og mer at jeg ikke er mamma-materiale  Jeg ønsket aldri barn, men da jeg plutselig var gravid klarte jeg ikke ta abort. En baby er jo veldig avhengig av mor, jeg fødte, jeg ammet og gjorde alt samfunnet forventet. Jeg elsker barnet, men føler ikke jeg takler denne tilværelsen! Jeg er mye sur og gretten, dårlig tålmodighet, savner friheten og den ryddige fine leiligheten jeg hadde helt sykt. De gangene barnet er hos far har jeg det så utrolig bra. Jeg savner jo barnet men synes godene ved å være alene trumfer det. 

Barnefar derimot forguder barnet. Han har alltid ønsket seg barn, han lyser opp av lykke ved overlevering. Han er verdens mest tålmodige ovenfor barnet, er alltid blid og glad så lenge han får være med barnet vårt. Barnet storkoser seg hos far og hopper opp og ned av glede når fredagen kommer og hen skal få reise til far. Far har et stort og godt nettverk i nærheten hvor alle er like begeistret for barnet, mens alt jeg har er en dement mor og noen få venninner fra barselgruppa. Far kommer fra og bor på en stor gård, med masse tumleplass og masse å finne på - jeg bor midt i et bysentrum i en liten leilighet. Jeg ser egentlig bare fordeler for alle ved at barnet flytter fast til far? Vi bor 2,5 time unna hverandre og tilhører vidt forskjellige kommuner, barnehage- og skolekretser, derfor er ikke delt omsorg et alternativ. Jeg tror oppriktig barnet vil få en bedre oppvekst hos far. 

Men så er det dette med hva «alle andre» mener som bekymrer meg... Normen er jo at barnet bor hos mor! Og hvordan vil det føles for barnet senere, at jeg bare «gav» det vekk? Må jo føles grusomt? Samtidig tror jeg som sagt helt oppriktig at barnet får det bedre der. Og det er selvsagt ikke slik at jeg skal kutte kontakten. Jeg ønsker selvsagt mye kontakt med barnet på telefon og etter hvert SoMe, jeg ønsker helgebesøk og ferieturer - jeg ønsker jo å være en stor del av barnets liv ennå. Men hjelper det? Noen som har gjort dette som har erfaringer? Jeg er helt sikker på at far vil juble om jeg nevner det. Litt mer usikker på hvordan jeg skal snakke med barnet om det.... Erfaringer og råd?

Anonymkode: 0642a...2be

Jeg tenker du tar et veloverveid og voksent valg. Det at faktisk ser kvaliteter til den andre parten er i seg selv en stor styrke.

Det kan hende lysten til barnet kommer tilbake igjen når du får føle litt på tomheten som etter hvert vil komme. Jeg ser ingen grunn til at det ikke kan skje. Så får du og barnefar holde den gode dialogen mellom dere og samarbeide for det beste til barnet. 

Lykke til videre. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Visjon said:

Joda, men her virker det jo nesten som folk synes TS er fantastisk og banebrytende fordi hun ikke er så interessert i barnet sitt. Jeg skjønner at far sikkert er beste omsorgsperson her, men har vanskeligheter for å skjønne at det vanker hyllester som "du er en super mamma!!". TS er ingen super mamma, like lite som jeg er en super pappa om jeg frivillig dropper hverdagen med barna mine for å drikke pils og spille data, eller hva enn man gjør når man er fri og frank. 

Nei, det er jeg enig i. Men det er fint at hun likevel tenker på hva som vil være best for barnet. Og hun kan sikkert være en god samværsforelder. Det finnes dermed verre foreldre enn henne, både mødre og fedre, selv om jeg ikke vil kalle henne en "super mamma". Hun prøver i alle fall å gjøre det beste for barnet (selv om det ser ut til å være det beste for henne selv også), ut fra hvordan situasjonen og hun selv faktisk er.

Anonymkode: 4a41f...c34

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Guppy88 skrev:

La meg gjette... du er på samme tid imot abort? Eller tar jeg feil?

Du tar helt feil! Jeg er for full abort, og bryr meg ikke om aborten blir tatt pga defekt/sykt foster, eller graviditet ikke passet. Poenget er at når man først velger å bære frem barnet sitt, så får man "ta seg sammen" og gjøre det slik at barnet får en fin oppvekst. Det er ikke noe angreknapp etter barn, fordi man savner frihet osv. Frihet savner de fleste foreldre i mer eller mindre grad. Man bør faktisk respekterer at for så små barn så er foreldre de viktigste, og her har barnet bodd primært hos mor. 

Er det ikke merkelig? På alle barselsgrupper, så sitter alle mødre å forteller.. ofte har jeg hørt mantraet: Baby gråter hos far, og roer seg bare hos mor. Jeg tror ikke det er tilfeldig,men handler om dette unike magiske båndet. Mulig jeg er for krass, men jeg tenker det handler om ansvarlighet.

Er mor syk/skadet så hun ikke kan ta barnet, så stiller saken seg annerledes, i og med at det kan mor ikke noe for.

Anonymkode: 7282e...6b3

[Visjon]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei, det er jeg enig i. Men det er fint at hun likevel tenker på hva som vil være best for barnet. Og hun kan sikkert være en god samværsforelder. Det finnes dermed verre foreldre enn henne, både mødre og fedre, selv om jeg ikke vil kalle henne en "super mamma". Hun prøver i alle fall å gjøre det beste for barnet (selv om det ser ut til å være det beste for henne selv også), ut fra hvordan situasjonen og hun selv faktisk er.

Anonymkode: 4a41f...c34

Joa. At hun i det minste er ærlig om at hun ikke er så interessert, er jo et slags lyspunkt. 

[kisskissbangbang]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvis du først hadde vært en "selvsentrert guttunge", og din eks hadde vært en god mor som satte barna først og hadde alt på stell, så ville det vel vært bedre om de bodde hos henne? Ts er den hun er, og da er det jo flott at hun ser at far er et bedre alternativ for barnet, i stedet for å stå i veien for dem for å late som hun er noe annet.

Anonymkode: 4a41f...c34

Nettopp! 

6 minutter siden, Visjon skrev:

Joda, men her virker det jo nesten som folk synes TS er fantastisk og banebrytende fordi hun ikke er så interessert i barnet sitt. Jeg skjønner at far sikkert er beste omsorgsperson her, men har vanskeligheter for å skjønne at det vanker hyllester som "du er en super mamma!!". TS er ingen super mamma, like lite som jeg er en super pappa om jeg frivillig dropper hverdagen med barna mine for å drikke pils og spille data, eller hva enn man gjør når man er fri og frank. 

Jeg sa at hun er en god mamma, og det står jeg for. Jeg synes også at mennesker som sliter såpass med omsorgsrollen at de kontakter barnevernet sjøl, eller lar barnevernet ta over omsorgen for barna etter meldt bekymring, i mange tilfeller er gode foreldre, nettopp fordi de innser egne begrensninger i foreldrerollen og setter barnets behov først. 

TS sier jo ikke at hun vil bli kvitt barnet. Hun sier at hun elsker det, og at hun vil ha hyppig kontakt og samvær med det, men at hun ikke synes hun er en god nok mamma, og at barnets far er et bedre alternativ som hovedforelder. 

 

[Lorieen]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Wow... I ditt tilfelle har nok barnet det best med far, ja. Og det er egentlig litt fint at du innser det selv.

Anonymkode: bdc68...f35

Folk som deg er grunnen til at det er vanskelig å være åpen og ærlig om slike følelser. Det kalles «mom-shaming».

Til TS: Det høres ut for meg som at du oppriktig ønsker barnet ditt det aller, aller beste. Følg magefølelsen og hjertet, ikke bry deg om hva som er normen. Det viktigste er at du, barnet og barnefar har det bra!